Det meste av angsten min kan spores tilbake til dette

Jeg har nevnt tidligere på denne bloggen at når skrivinga mi står fast, står jeg fast generelt òg, for skriving er så ekstremt viktig for meg og så tett bundet til livet mitt. Hvis jeg ikke får skrevet har jeg det ikke bra. Det høres så teit ut, men det er på sett og vis nesten like viktig for meg som mat og luft. I disse His Dark Materials-tider; skriving er min dæmon.

Og jeg har altså ikke skrevet siden i sommer. Det er faktisk helt jævlig. Og fordi jeg liker å skylde på alle andre enn meg sjøl, så trur jeg noe av grunnen til det er at jeg fortsatt venter på svar fra en tidligere lærer.

Så altså. Alltid like fantastiske Anne har allerede gitt meg ei grundig lesning av Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, og jeg har tatt til meg hennes tilbakemeldinger så godt som jeg syns jeg får til og jobba fram et andreutkast. Anne hadde ikke muligheten til å lese det på nytt etter at jeg skreiv det om – noe jeg for all del forstår SÅ SINNSSYKT GODT, for hun gjør jo dette her helt frivillig og det tar tid og ressurser og jeg skjønner egentlig ikke at hun gadd og orka å lese det første gangen heller, men hun er nå en gang en superhelt – så jeg spurte en annen tidligere lærer om han kunne lese. Han skreiv at han var usikker på om han fikk tid, men at jeg skulle sende, så skulle han se hva han fikk til. Og i sommer sendte jeg ham altså det jeg hadde, og jeg venter fortsatt på svar. I mellomtida har jeg snakka med en av mine nyeste venner, Lina, som driver med utrolig mange spennende kreative prosjekter, og som har ganske mye mer erfaring med scenekunst (som er det hovedpersonene i romanen jobber med) enn det jeg har, og jeg har skrevet om teksten for tredje gang med hennes kommentarer og innspill både i bakhodet og i margen. Sendte en liten notis til læreren min om at jeg hadde gjort noen endringer, så om han fortsatt ville lese, kunne jeg sende ham den nye versjonen. Dette var i høst, og jeg har fortsatt ikke fått noe svar fra ham.

Og jeg har jo ikke lyst til å mase, for disse folka er jo etablerte forfattere som for det første velger å gi meg kunnskapen sin og blikket sitt GRATIS når den "vanlige" måten å gjøre dette på er å betale flere tusen for å delta på skrivekurs – og sånn bør det jo for så vidt også være, for ingenting er mer irriterende enn når man som kreativ utøver blir bedt om å gi av seg sjøl og fagfeltet sitt gratis. For det andre er jeg veldig klar over at disse forfatterne lever langt travlere liv enn meg og har cirka ti tusen bedre ting å finne på enn å lese tekster fra tidligere elever, og det er jo ikke det at jeg på noen måte trur eller forventer at det jeg skriver er så jævla viktig for omverdenen at jeg bør prioriteres framfor noe annet, det er bare det at det er jo faktisk så jævla viktig for meg. Noe som er en bagatell i form av "jaja, jeg glemte visst å svare på den mailen" for noen, betyr skrivesperre i månedsvis for meg. Og la meg også presisere at det er helt i orden for meg om man ikke har tid eller mulighet eller lyst til å lese, men da hadde det vært alle tiders med en liten beskjed om at dét er tilfellet sånn at jeg kan komme meg videre i livet og kanskje heller vurdere andre alternativ, for eksempel å sende det til noen andre eller – jesus kristus – sende det inn til et forlag.

Og apropos det: jeg er så redd for å sende det inn til et forlag. Jeg veit jeg har snakka om det før, at fordi dette nyeste romanprosjektet mitt er det jeg har skrevet som jeg har aller størst tru på, føles det som så uendelig mye står på spill ved å sende det fra seg. For om ikke dette er godt nok for utgivelse, åssen kan jeg da noen gang skrive noe som er bedre? Særlig uten hjelp fra for eksempel en redaktør? Og jeg har jo gått så mye på skriveskole nå at det bør holde snart, bør det ikke? Og kanskje er egentlig dette prosjektet godt nok til å gis ut, men hva om jeg sender det fra meg prematurt og får nei, og så ville jeg kanskje kunnet få ja om jeg bare hadde vært litt mer tålmodig? Jeg blei litt skremt da jeg en gang blei bedt av en redaktør om å sende manuset til ham for en, som han kalte det, "uforpliktende samtale", og det jeg fikk tilbake var ei seriøs vurdering med konsulentuttalelse og det hele. Som jeg for all del satte pris på, altså, men jeg hadde liksom regna med at en "uforpliktende samtale" var litt mindre formell enn som så. Jeg har jo beslutningsvegring så det gjaller, men jeg trur det jeg ønsker meg er en kvalifisert hjerne som kan fortelle meg om romanen min er klar til å sendes til et forlag eller ikke.

Så er det dette, da. Forfatterstudiet i Tromsø blir landets første skrivestudium med et tredje år. Jeg har selvfølgelig tenkt å søke, og ja, jeg kommer til å bli helt knust om jeg ikke kommer inn. Men hva om jeg kommer inn? Er det ikke da bedre å vente med å sende fra meg et manus jeg er usikker på til etter at jeg har jobba med det gjennom et helt studieår til? Eller må jeg gjøre noe med dette manuset så fort som mulig, fordi jeg er drittlei av å stirre i veggen dag ut og dag inn fordi jeg ikke får til å skrive så lenge Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet er i limbo?

Ingen av disse spørsmåla er retoriske, forresten. Har du gjort deg opp noen tanker som helst under lesinga av dette blogginnlegget? I så fall: SNAKK TIL MEG. Jeg trenger en rådgiver, ass. Nå som jeg ikke går forfatterstudiet lenger, har jeg liksom ingen å snakke om skriverelaterte ting med i umiddelbar nærhet til enhver tid. Hva bør jeg gjøre? Sende manuset til et forlag? Avvente og se om jeg kommer inn på forfatterstudium 3 først? Gi opp? Rømme fra leiligheten min og bli med i et omreisende sirkus? HJELP???