Livet etter konsulentuttalelsen

Dette er jo egentlig allerede ei stund siden, men så har jeg brukt litt tid på å fordøye det, og det er vel igrunn ikke ferdig fordøyd ennå heller. Fordi dere veit Mjuke, svarte stjerner. Jeg har skrevet på det manuset siden sommeren 2013, og det er dermed det prosjektet jeg har jobba lengst med, og ennå er det ikke ferdig. Jeg har for lengst kommet til det punktet der jeg egentlig helst vil skrive på andre ting, samtidig som jeg ikke klarer å legge det fra meg. Så for ei stund siden tok jeg ei beslutning: jeg skulle sende det fra meg til et forlag. Jeg kom jo ikke noe særlig videre uansett, jeg trengte et spark i ræva. Etter en lang samtale med min mentor/ekstramamma/venn Anne sendte jeg det til Oktober med et lite notat om at det ikke var helt ferdig ennå.

Og dere har vel gjetta det allerede, men jeg fikk altså avslag. Dog med konsulentuttalelse. Og i ukene som fulgte (følger, kan man sikkert si, det gjelder i aller høyeste grad fortsatt) har denne konsulentuttalelsen kverna rundt i hodet mitt cirka døgnet rundt. Fordi jeg er jo tross alt glad for at de har lest det såpass nøye og brukt masse tid på det, fordi det betyr jo at det ikke er helt håpløst, og det stod jo masse hyggelige greier i konsulentuttalelsen ("Fordi forfatteren ofte har god innsikt i mellommenneskelige relasjoner (både gode og dårlige), synes jeg ofte at teksten både er ladet og morsom (ikke minst i de mange kostelige replikkvekslingene karakterene mellom). Kunnskapen forfatteren har om det menneskelige brukes også til å skrive frem det jeg oppfatter som en genuin og interessant hovedkarakter. I min lesning er det nettopp fortelleren, hennes personlighet og blikk på verden, som i store strekk gjør romanen engasjerende." og "(manuset har) et iboende overskudd og en formbevissthet som gjør det lovende. Forfatterens utvilsomme innsikt i vennskap og relasjoner, og blikket for både tragikomikk og selvironi, er et godt utgangspunkt for det videre arbeidet. Det samme er den tilsynelatende skrivegleden forfatteren har, enkelheten hun ser ut til å turnere stoffet sitt med."), samtidig som... altså, det blir jo ikke utgivelse. Ikke denne gangen. Og jeg veit ikke om det noen gang blir det heller, fordi tinga som ikke er på plass ennå er så store og strukturelle, og så godt som umulig å gjøre om på uten å forandre hele romanen til noe ganske annet, og ikke bare er jeg ikke sikker på om det er det jeg vil, men jeg veit heller ikke nøyaktig åssen jeg skal få det til. Det må drøye mengder darlingkilling til, og gjennomskrivinger på atter gjennomskrivinger, og jobbingjobbingjobbing, og som nevnt føler jeg igrunn allerede at jeg har jobba mer enn lenge nok med dette prosjektet, samtidig som dét jo også nettopp er et argument for å ikke gi det opp: for når jeg har jobba med den samme romanen i nesten fire og et halvt år, skylder jeg det vel såpass å i det minste prøve, ikke sant?

Jeg sendte selvfølgelig konsulentuttalelsen videre til Anne (fordi jeg ikke klarer å ta en eneste skrivemessig beslutning uten hennes velsignelse), og hun var jo bare helt fantastisk:

Og så blei jeg fast bestemt på at jeg i væffal skal prøve minst én gang til. Og når jeg (om ti – tjue år?) føler at den er klar til å sendes inn igjen, så skal jeg kanskje også prøve å sende inn til flere forlag.

Det største problemet med manuset jeg har, trur jeg, er at jeg vil at konfliktene skal foregå i underteksten, men sånn som det er nå, er det for subtilt, og konsekvensene (som faktisk er der, men åpenbart i for små drypp) blir ikke tydelige nok. Fra konsulentuttalelsen:

"Fortellerens personlighet, i tillegg til den tilsynelatende lettheten forfatteren skriver med (den ofte effektive, nærmest tilforlatelige prosaen) gjør at manuset – tross det sterke preget av trivialitet og hverdagslighet – lenge holder på leserens interesse og engasjement. Men ettersom historien skrider frem faller prosjektet som helhet mer og mer sammen, og mye av årsaken til det er nettopp det sterkt alminnelige og gjenkjennelige ved teksten. For å bære en hel roman blir motstanden i stoffet rett og slett for liten."

og:

"Likevel er det altså, som nevnt, ikke tvil om at Mjuke, svarte stjerner – over 322 sider – blir i overkant pratsom og hendelsesfattig. Ganske tidlig i romanen blir det tydelig at den mangler noe vesentlig å hente kraft fra, hendelser som får betydning og som ikke bare glir lett forbi i en strøm av festligheter, avstandsforelskelser, tv-kvelder og venninnesamtaler. Jeg savner altså konsekvenser, for eksempel at fortellerens opplevelser avgir tydelige avtrykk i livet hennes. Historien har, slik jeg ser det, flere latente «kriser» som godt kunne fått vesentlig mer tyngde i teksten."

Så... Det er jo egentlig dette jeg har fått høre hele veien gjennom de to åra mine på forfatterstudiet i Tromsø, og jeg ser jo hva de mener, men som sagt syns jeg balansegangen mellom det for subtile (der jeg tydeligvis er nå) og for åpenbare er utrolig vanskelig. For jeg vil jo ikke skrive en roman der det skjer masse dramatisk på overflaten, der de krangler og skjeller hverandre ut, jeg vil jo at stoffet ved første øyekast skal se harmløst ut, men så skal man merke ved nøyere gjennomlesing at det er noe farlig som ligger og murrer i bakgrunnen hele tida. Men det har jeg ikke fått til per akkurat nå. Jeg ser jo konsekvensene, jeg ser jo åssen de manifesterer seg i de subtile forandringene i måten hovedpersonen min snakker til vennene sine på og åssen de forandrer blikket hennes på omverdenen, men det er altså så sykt vanskelig å lese teksten min med et utenfra-blikk der jeg klarer å løsrive meg fra hele baklandet jeg som forfatter jo tross alt sitter på. Jeg veit ikke om dette er formulert på en måte som overhodet gir mening.

Men. Jeg tar Annes oppmuntrende ord med meg:

og stikker på hyttetur om noen uker med masse Redbull og vin og posesuppe. Jeg skal som sagt gjøre minst ett forsøk til. Såpass skylder jeg min stakkars, skakkjørte, engstelige, navnløse hovedperson.

Og om det faktisk ikke går denne gangen helller, så har jeg i det minste i skrivende stund 155 sider på det andre prosjektet.