tirsdag 10. oktober 2017

Livet etter konsulentuttalelsen

Dette er jo egentlig allerede ei stund siden, men så har jeg brukt litt tid på å fordøye det, og det er vel igrunn ikke ferdig fordøyd ennå heller. Fordi dere veit Mjuke, svarte stjerner. Jeg har skrevet på det manuset siden sommeren 2013, og det er dermed det prosjektet jeg har jobba lengst med, og ennå er det ikke ferdig. Jeg har for lengst kommet til det punktet der jeg egentlig helst vil skrive på andre ting, samtidig som jeg ikke klarer å legge det fra meg. Så for ei stund siden tok jeg ei beslutning: jeg skulle sende det fra meg til et forlag. Jeg kom jo ikke noe særlig videre uansett, jeg trengte et spark i ræva. Etter en lang samtale med min mentor/ekstramamma/venn Anne sendte jeg det til Oktober med et lite notat om at det ikke var helt ferdig ennå.

Og dere har vel gjetta det allerede, men jeg fikk altså avslag. Dog med konsulentuttalelse. Og i ukene som fulgte (følger, kan man sikkert si, det gjelder i aller høyeste grad fortsatt) har denne konsulentuttalelsen kverna rundt i hodet mitt cirka døgnet rundt. Fordi jeg er jo tross alt glad for at de har lest det såpass nøye og brukt masse tid på det, fordi det betyr jo at det ikke er helt håpløst, og det stod jo masse hyggelige greier i konsulentuttalelsen ("Fordi forfatteren ofte har god innsikt i mellommenneskelige relasjoner (både gode og dårlige), synes jeg ofte at teksten både er ladet og morsom (ikke minst i de mange kostelige replikkvekslingene karakterene mellom). Kunnskapen forfatteren har om det menneskelige brukes også til å skrive frem det jeg oppfatter som en genuin og interessant hovedkarakter. I min lesning er det nettopp fortelleren, hennes personlighet og blikk på verden, som i store strekk gjør romanen engasjerende." og "(manuset har) et iboende overskudd og en formbevissthet som gjør det lovende. Forfatterens utvilsomme innsikt i vennskap og relasjoner, og blikket for både tragikomikk og selvironi, er et godt utgangspunkt for det videre arbeidet. Det samme er den tilsynelatende skrivegleden forfatteren har, enkelheten hun ser ut til å turnere stoffet sitt med."), samtidig som... altså, det blir jo ikke utgivelse. Ikke denne gangen. Og jeg veit ikke om det noen gang blir det heller, fordi tinga som ikke er på plass ennå er så store og strukturelle, og så godt som umulig å gjøre om på uten å forandre hele romanen til noe ganske annet, og ikke bare er jeg ikke sikker på om det er det jeg vil, men jeg veit heller ikke nøyaktig åssen jeg skal få det til. Det må drøye mengder darlingkilling til, og gjennomskrivinger på atter gjennomskrivinger, og jobbingjobbingjobbing, og som nevnt føler jeg igrunn allerede at jeg har jobba mer enn lenge nok med dette prosjektet, samtidig som dét jo også nettopp er et argument for å ikke gi det opp: for når jeg har jobba med den samme romanen i nesten fire og et halvt år, skylder jeg det vel såpass å i det minste prøve, ikke sant?

Jeg sendte selvfølgelig konsulentuttalelsen videre til Anne (fordi jeg ikke klarer å ta en eneste skrivemessig beslutning uten hennes velsignelse), og hun var jo bare helt fantastisk:



Og så blei jeg fast bestemt på at jeg i væffal skal prøve minst én gang til. Og når jeg (om ti – tjue år?) føler at den er klar til å sendes inn igjen, så skal jeg kanskje også prøve å sende inn til flere forlag.

Det største problemet med manuset jeg har, trur jeg, er at jeg vil at konfliktene skal foregå i underteksten, men sånn som det er nå, er det for subtilt, og konsekvensene (som faktisk er der, men åpenbart i for små drypp) blir ikke tydelige nok. Fra konsulentuttalelsen:

"Fortellerens personlighet, i tillegg til den tilsynelatende lettheten forfatteren skriver med (den ofte effektive, nærmest tilforlatelige prosaen) gjør at manuset – tross det sterke preget av trivialitet og hverdagslighet – lenge holder på leserens interesse og engasjement. Men ettersom historien skrider frem faller prosjektet som helhet mer og mer sammen, og mye av årsaken til det er nettopp det sterkt alminnelige og gjenkjennelige ved teksten. For å bære en hel roman blir motstanden i stoffet rett og slett for liten."

og:

"Likevel er det altså, som nevnt, ikke tvil om at Mjuke, svarte stjerner – over 322 sider – blir i overkant pratsom og hendelsesfattig. Ganske tidlig i romanen blir det tydelig at den mangler noe vesentlig å hente kraft fra, hendelser som får betydning og som ikke bare glir lett forbi i en strøm av festligheter, avstandsforelskelser, tv-kvelder og venninnesamtaler. Jeg savner altså konsekvenser, for eksempel at fortellerens opplevelser avgir tydelige avtrykk i livet hennes. Historien har, slik jeg ser det, flere latente «kriser» som godt kunne fått vesentlig mer tyngde i teksten."

Så... Det er jo egentlig dette jeg har fått høre hele veien gjennom de to åra mine på forfatterstudiet i Tromsø, og jeg ser jo hva de mener, men som sagt syns jeg balansegangen mellom det for subtile (der jeg tydeligvis er nå) og for åpenbare er utrolig vanskelig. For jeg vil jo ikke skrive en roman der det skjer masse dramatisk på overflaten, der de krangler og skjeller hverandre ut, jeg vil jo at stoffet ved første øyekast skal se harmløst ut, men så skal man merke ved nøyere gjennomlesing at det er noe farlig som ligger og murrer i bakgrunnen hele tida. Men det har jeg ikke fått til per akkurat nå. Jeg ser jo konsekvensene, jeg ser jo åssen de manifesterer seg i de subtile forandringene i måten hovedpersonen min snakker til vennene sine på og åssen de forandrer blikket hennes på omverdenen, men det er altså så sykt vanskelig å lese teksten min med et utenfra-blikk der jeg klarer å løsrive meg fra hele baklandet jeg som forfatter jo tross alt sitter på. Jeg veit ikke om dette er formulert på en måte som overhodet gir mening.

Men. Jeg tar Annes oppmuntrende ord med meg:


og stikker på hyttetur om noen uker med masse Redbull og vin og posesuppe. Jeg skal som sagt gjøre minst ett forsøk til. Såpass skylder jeg min stakkars, skakkjørte, engstelige, navnløse hovedperson.

Og om det faktisk ikke går denne gangen helller, så har jeg i det minste i skrivende stund 155 sider på det andre prosjektet.

3 kommentarer:

  1. For det første gratulerer med konsulentuttalelse, selv om det ikke ble utgivelse er jo konsulentuttalelse i seg selv veldig bra. For det andre tenker jeg i første omgang at jeg ville sendt teksten sånn den er nå til et annet forlag fordi om de også sier nei kan det jo hende det blir enda en konsulentuttalelse og enda mer å ta til etterretning i videre arbeid. For jeg har virkelig tro på dette prosjektet. Jeg har likt alle utdragene du har delt så langt, jeg syns du er skikkelig flink og jeg vil tro at når man har jobbet med et prosjekt så lenge så har det mye flott ved seg, da er det mye som er viktig med akkurat denne historien og det har jo som du sier forlaget sett også siden det virker som om det var en hel del ting her som de likte.

    Og hvis du ikke prøver å sende det til forlag igjen før om en stund etter noen flere gjennomskrivninger og det ikke går da heller, om det mot all formodning ikke blir bok betyr ikke det at det ikke er en fantastisk historie. All skriving er viktig uavhengig av om de gir synlige resultater i form av litterære priser og bøker i butikkene, alt er utviklende (det er jo derfor jeg driver med Gothnowrimo og Nanowrimo og julesangprosjekter og massevis av ting stadig vekk som jeg ikke har spesielt høye ambisjoner for fordi å kose seg med skrivingen er en glede i seg selv) og det finnes dessuten alternativer som selvpublisering eventuelt (selv om jeg har en viss skepsis overfor sånt).

    Og så har du som nevnt det andre prosjektet og du nevnte jo noe om dikt og noveller tidligere her så det finnes andre prosjekter som godt mulig vil bli bok om ikke Mjuke Svarte Stjerner blir det, noe jeg dog tror det vil. Jeg har tro på deg og jeg tror ting ordner seg. Dessuten håper jeg du får en riktig fin hyttetur (selv om det antakelig går utover bloggen min siden du er omtrent den eneste som kommenterer jevnlig der, men det er lett å leve med) når den tid kommer =D Klem <3

    SvarSlett
  2. Kære Kristine, Go, go, go. Jeg tror på dig. Som så mange andre. Tænker, den udtalelse bare er et skridt på vejen i den store proces. Du må hente din egen stærke kraft hjem - og det tror jeg egentlig også du gør. På mig virker du meget sensitiv, med et stort intellekt og hjerte, at du har store verdener inden i. Og måske er det dét: At skulle åbne op og få alt det til at spille sammen ? At turde det. Og ikke være bange for at falde. Det er let nok sagt, for det kan føles som liv og død, at skrive. Og hvis det føles sådan, er det rigtigt. Det er som livet er.
    Et råd: Gå med hvor dit instinkt og dine følelser fører dig.

    Med stor varm hilsen fra Laila







    SvarSlett
  3. Tusen takk for fine kommentarer, dere. Dere er bra.

    Karoline: Jeg snakka med Anne om dette også, om jeg burde sende det til flere forlag nå, men hun mente de nok sannsynligvis bare ville si det samme (noe jeg også trur i og med at jeg som nevnt i innlegget har fått høre disse samme tinga i to år allerede på forfatterstudiet i Tromsø), så jeg venter nok uansett med det til jeg har fått jobba en del mer med det. Og takk for fine ord om skrivinga mi, det setter jeg veldig stor pris på! <3 Er ganske skeptisk til sjølpublisering sjøl, så det holder jeg meg nok unna uansett, og ja, jeg har jo andre ting i tillegg (dog ikke noe som er på langt nær så ferdig som Mjuke, svarte stjerner). Og takk for det! Det er mulig det er internett i hytta i og med at den ligger på en gård, så det kan godt hende jeg får lest litt hos deg likevel ;)

    Laila: Så utrolig hyggelig å høre, Laila, det setter jeg stor pris på. Dette du sier med at skriving kan føles som liv og død er så utrolig sant, det skal jeg ta med meg videre.

    SvarSlett