I går var tredje gangen jeg så Sigur Rós live, og jeg har en tendens til å bli veldig overvelda av følelser under konsertene deres. Det er liksom ikke sammenlignbart med noe, det er bare Sigur Rós som har evnen til å gjøre dette med meg. Har ikke egentlig tenkt å si så mye mer om gårsdagens konsert, for det er så vanskelig å vite hva man skal si, i væffal i bloggformat, men jeg tenkte å dele en tekst med dere, en tekst jeg skreiv for noen måneder siden, som egentlig er et utdrag fra Det Andre Prosjektet. I utdraget er hovedpersonen på konserten Sigur Rós spilte i Oslo Konserthus i 2005, som også var første gangen jeg så Sigur Rós live.
(Jeg begynte forresten å gråte da de spilte Vaka i går.)
Og jeg har ikke lyst til å prøve å beskrive konserten, for jeg veit ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg var femten år, og mottakelig for sanseinntrykk på en måte jeg aldri har vært siden, det er som om sansene mine bare blir sløvere og sløvere jo eldre jeg blir, jeg fenges ikke inn til skjellettet av noe som helst lenger, musikk er bare musikk, men sånn har det ikke alltid vært, jeg trengte ingen rusmidler for å oppnå ekstase den gangen, jeg hadde psykedeliske opplevelser i edru tilstand i ett kjør, jeg var ikke på konsert og hørte på musikk den kvelden, jeg var musikken, jeg var ei utflytende sky av følelser og instinkter, alle grenser var oppheva, lyder blei til lukter blei til smak blei til bevegelse blei til syn blei til tårer blei til latter blei til begge armene opp i været og lukke øya og reise og flyte og svømme og fly og høre og høre og høre og høre og hjertet sprengtes og hjernen sprengtes og hele kroppen sprengtes men jeg var ikke fysisk tilstede i denne dimensjonen uansett, jeg var ei tåke som dreiv uforstyrra gjennom rom og tid, på tvers av rom og tid, mellom de ulike laga som utgjør rom og tid, multidimensjonell og ikke-dimensjonell, transcenderer alt og ingenting, vibrerer i ørsmå sammenkveila endimensjonale strenger der hver vibrasjon svarer til en subatomær partikkel, opplever alle mulige parallelle universer samtidig, ser fortid nåtid framtid utfolde seg i én eneste singularitet, i en alef, i en mektig symfoni skapt av universets strengeinstrumenter, en symfoni som utgjør alt vi kan se og høre og ta på og smake og lukte og bevege oss i, det var denne symfonien jeg var vitne til på ei scene i Oslo konserthus denne grå novemberkvelden, sjølve universets engler stod foran meg og skapte materiens musikk. Og det var fullkomment.
Edit: Det er sjeldent jeg er så enig med konsertanmeldere som i dette tilfellet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar