Smakebit på søndag: "En komikers oppvekst" av Jonas Gardell

Mitt første møte med Jonas Gardell er egentlig litt tja. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Tørk aldri tårer uten hansker-trilogien hans, men så var det likevel En komikers oppvekst som blei mitt første møte med forfatterskapet hans, og det er ei bok jeg ikke helt klarer å bestemme meg for hva jeg syns om. For det første er den litt lappeteppe-prega, der noen kapitler er handling fra hovedpersonen Juhas barndom, noen kapitler er fra brev Juha skriver som voksen, mens atter andre er utdrag fra sketsjer Juha lager, andre er lister over bøker han har lest, og så videre. Dette er for så vidt ikke noe problem, men bemerkelsesverdig er det ikke desto mindre. Hovedproblemet jeg har med den, trur jeg nok er sjølve skrivestilen. Den er ganske naivistisk, og egentlig liker jeg jo ofte et litt naivistisk språk, men akkurat i denne boka syns jeg det ofte føles påtatt, litt sånn nå-skal-jeg-skrive-sånn-som-barn-snakker-aktig, liksom søtt-klokt-trist, men så er det litt for lett å gjennomskue at det er dét forfatteren prøver på, og da mister det noe av sjarmen. Men de gangene det funker, funker det ganske bra, og da oppstår noen oppriktig fine partier, og kanskje særlig disse, side 53 og 54, kapittel 18 og 19, som jo appellerer veldig til den delen av meg som elsker å lese om oppvekst på små steder (som jeg snakka masse om den gangen jeg snakka om Vannfall):



18.
Det Sävbyholm som Juha og Jenny vandrer igjennom på vei til skolen er et samfunn med hus, store hager der det vokser bringebær, stikkelsbær, rips og plommer, oppdelte tomter med nybygde villaer i mexistein og skoeskeliknende garasjer hvor det står nyplantede og stussede einerbusker og like nyplantede og stussede rododendronbusker.
   Sävbyholm er et taust samfunn, stillestående som en kirkegård. Furutrærne er gamle og stolte, steinen gråsprengt og mosegrodd. Langs de smale veiene går det bekker der våren bringer hestehov.
   Alle voksne har Volvo. Ungene har sykler med racerstyre. Femtenåringene har moped. Alt har sin tid og sin plass. Hver alder sin drøm.
   Det er så mange drømmer.
   En drøm om solur. Den handler om sola.
   En drøm om vindmøller i miniatyr. Den handler om vinden.
   En drøm om utegriller. Den handler om å like hverandre og være sammen.
   Og en drøm til – den hemmeligste – om å få nok, pakke snippesken og dra sin kos. Hva handler den drømmen om?
   Om en verden uten solur, uten vindmøller og utegriller.
   En helt annen verden.

19.
Jeg tenker ofte på Sävbyholm. Paradis på jord, som vi alle flyttet til da vi var to eller tre eller fire år gamle. Der vi skulle vokse opp beskyttet mot all ondskap. Det var så fint der ute. Foreldrene våre drømte om lykken, men fikk magesår på grunn av nedbetalingsfristene på huslånet.
   Sävbyholm ligger fortsatt der det ligger, litt over en mil utenfor byen.
   Uforandret, upåvirket, like lukket som alltid. Vi som vokste opp der er forlengst slettet fra stedets hukommelse, jeg, du, Marianne, Jenny – alle.
   Sävbyholm puster ikke, rører seg ikke, Sävbyholm sover middag.
   Det er som om Sävbyholm venter, men ikke på noe spesielt, bare venter. Venter på sitt komme, men uten å ville bruke det til noe: Sävbyholm eter tiden som stedet eter mennesker, som det ås oss – for å bli feitere, eldre, mer velstående. 
   Sävbyholm er døsig og overmett, seg selv nok.
   Der lider ingen nød.
   Hva har det ikke gjort mot oss, dette paradis på jord.
   Inne i husene lå menneskene på magen med ansiktet ned i ei pute og skrek. 
   Det ble ikke hørt, for ingen skulle medgi at det var slik. Men slik var det. De skrek!
   De skrek! Ingen ville innrømme det, men de skrek!
   Ennå hører jeg dem skrike.



Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.