søndag 29. oktober 2017

Smakebit på søndag: "En komikers oppvekst" av Jonas Gardell


Mitt første møte med Jonas Gardell er egentlig litt tja. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Tørk aldri tårer uten hansker-trilogien hans, men så var det likevel En komikers oppvekst som blei mitt første møte med forfatterskapet hans, og det er ei bok jeg ikke helt klarer å bestemme meg for hva jeg syns om. For det første er den litt lappeteppe-prega, der noen kapitler er handling fra hovedpersonen Juhas barndom, noen kapitler er fra brev Juha skriver som voksen, mens atter andre er utdrag fra sketsjer Juha lager, andre er lister over bøker han har lest, og så videre. Dette er for så vidt ikke noe problem, men bemerkelsesverdig er det ikke desto mindre. Hovedproblemet jeg har med den, trur jeg nok er sjølve skrivestilen. Den er ganske naivistisk, og egentlig liker jeg jo ofte et litt naivistisk språk, men akkurat i denne boka syns jeg det ofte føles påtatt, litt sånn nå-skal-jeg-skrive-sånn-som-barn-snakker-aktig, liksom søtt-klokt-trist, men så er det litt for lett å gjennomskue at det er dét forfatteren prøver på, og da mister det noe av sjarmen. Men de gangene det funker, funker det ganske bra, og da oppstår noen oppriktig fine partier, og kanskje særlig disse, side 53 og 54, kapittel 18 og 19, som jo appellerer veldig til den delen av meg som elsker å lese om oppvekst på små steder (som jeg snakka masse om den gangen jeg snakka om Vannfall):



18.
Det Sävbyholm som Juha og Jenny vandrer igjennom på vei til skolen er et samfunn med hus, store hager der det vokser bringebær, stikkelsbær, rips og plommer, oppdelte tomter med nybygde villaer i mexistein og skoeskeliknende garasjer hvor det står nyplantede og stussede einerbusker og like nyplantede og stussede rododendronbusker.
   Sävbyholm er et taust samfunn, stillestående som en kirkegård. Furutrærne er gamle og stolte, steinen gråsprengt og mosegrodd. Langs de smale veiene går det bekker der våren bringer hestehov.
   Alle voksne har Volvo. Ungene har sykler med racerstyre. Femtenåringene har moped. Alt har sin tid og sin plass. Hver alder sin drøm.
   Det er så mange drømmer.
   En drøm om solur. Den handler om sola.
   En drøm om vindmøller i miniatyr. Den handler om vinden.
   En drøm om utegriller. Den handler om å like hverandre og være sammen.
   Og en drøm til – den hemmeligste – om å få nok, pakke snippesken og dra sin kos. Hva handler den drømmen om?
   Om en verden uten solur, uten vindmøller og utegriller.
   En helt annen verden.

19.
Jeg tenker ofte på Sävbyholm. Paradis på jord, som vi alle flyttet til da vi var to eller tre eller fire år gamle. Der vi skulle vokse opp beskyttet mot all ondskap. Det var så fint der ute. Foreldrene våre drømte om lykken, men fikk magesår på grunn av nedbetalingsfristene på huslånet.
   Sävbyholm ligger fortsatt der det ligger, litt over en mil utenfor byen.
   Uforandret, upåvirket, like lukket som alltid. Vi som vokste opp der er forlengst slettet fra stedets hukommelse, jeg, du, Marianne, Jenny – alle.
   Sävbyholm puster ikke, rører seg ikke, Sävbyholm sover middag.
   Det er som om Sävbyholm venter, men ikke på noe spesielt, bare venter. Venter på sitt komme, men uten å ville bruke det til noe: Sävbyholm eter tiden som stedet eter mennesker, som det ås oss – for å bli feitere, eldre, mer velstående. 
   Sävbyholm er døsig og overmett, seg selv nok.
   Der lider ingen nød.
   Hva har det ikke gjort mot oss, dette paradis på jord.
   Inne i husene lå menneskene på magen med ansiktet ned i ei pute og skrek. 
   Det ble ikke hørt, for ingen skulle medgi at det var slik. Men slik var det. De skrek!
   De skrek! Ingen ville innrømme det, men de skrek!
   Ennå hører jeg dem skrike.



Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

15 kommentarer:

  1. Den här läste jag för några år sedan och jag tyckte väldigt mycket om den. Kanske har en del gått förlorat i översättningen, eller så tyckte du bara inte om den :)

    SvarSlett
  2. Den finns som tv-serie också. Mycket igenkänning för oss jämnåriga

    SvarSlett
  3. Tack för smakbiten. Jag läste den för några år sedan och gillade!

    SvarSlett
  4. Jeg har også tenkt lenge å lese Tørk aldri tårer uten hansker-trilogien. Jeg ble veldig minnet på det før da bøkene stod til utstilling på biblioteket. Nå var det en stund siden jeg hadde tenkt på dem, så det er godt du nevner dem og oppfrisker hukommelsen min :-)
    Ha en riktig fin søndag!

    SvarSlett
  5. Jag har faktiskt aldrig läst något av honom.

    SvarSlett
  6. har inte läst. tack för smakebiten!

    SvarSlett
  7. Svar; författaren till Orkidépojken är Helena Dahlgren.

    SvarSlett
  8. Har inte läst något av Gardell än, men vill hemskt gärna läsa torka aldrig tårar utan handskar.

    SvarSlett
  9. Inte läst något av Gardell, tack för smakbiten!

    SvarSlett
  10. Inte läst denna men annat av Gardell, tack för smakbiten!

    SvarSlett
  11. Tack för smakbiten. Läste denna för något år sedan och jag tycker att den är väldigt läsvärd.

    SvarSlett
  12. Jag tyckte mycket om den här boken när jag läste den. Jag tror att jag har läst den två gånger till och med men det var många år sedan nu. Intressant att läsa hur den var skriven för det kom jag inte ihåg. Tack för smakbiten!

    SvarSlett
  13. Har läst annat av Gardell, men inte den här. Tack för smakbiten!

    SvarSlett
  14. En riktig gammal favorit. Och vilket snyggt omslag! Påminner mig lite om Sgt. Pepper av Beatles :-)

    SvarSlett
  15. Velbekomme, folkens :)

    Jeg misliker den egentlig ikke, selv om jeg kanskje virka veldig negativ i den lille omtalen min her, jeg trur jeg bare forventa å like den bedre enn jeg gjorde. Men: det skal sies at jeg jo ikke er halvveis engang ennå, og jeg kan jo forandre mening underveis.

    SvarSlett