Innkjøp: Næh.
TV-serie: Jeg har vært på utkikk etter en forholdsvis lett serie med korte episoder å se på når tyngre serier med timeslange episoder virker for slitsomt, og jeg har ennå ikke lyktes sånn hundre prosent, mye fordi serier med korte episoder typisk er komiserier, og jeg er ekstremt kresen på komedie. Jeg så første episode av The Good Place, som jeg syntes var så dårlig at jeg faktisk blei litt provosert over at serien kom seg forbi pilotstadiet, så det ga jeg opp. Jeg prøvde Schitt's Creek, som jeg syntes var bedre og småartig innimellom, men det klassiske sitcom-formatet med minimal narrativ utvikling episodene imellom krever et høyere humornivå enn "småartig" for min del om det skal holde på interessen min, så etter tre episoder gadd jeg ikke mer. Jeg endte opp med å se de to første sesongene av Reservation Dogs, som til tross for strålende mottakelse skuffa meg litt, men engasjerte meg likevel akkurat nok til at jeg altså satt gjennom atten episoder, uten at jeg føler noen brennende trang til å prioritere å se tredje sesong med det første. Nå om dagen ser jeg mest Cobra Kai, som jeg også er sånn moderat investert i, men fordi det har et tydeligere narrativt fokus, gjør serien det lettere for meg å ha lyst til å følge historien videre, pluss at det for en åttitallsentusiast som meg (til tross for at jeg aldri har vært ekstremt fan av Karate Kid) er massevis av gøyale referanser og kule detaljer å la seg begeistre av.
Spill: Jeg er ferdig med min første gjennomspilling av Baldur's Gate 3, og noe av det som har fascinert meg mest, er utviklinga karakteren min gikk gjennom. Jeg begynte som en good cowboy, men gradvis og nesten umerkelig sklei han over i en slags Daenerys Targaryen-aktig story arc der han blei mer og mer korrupt og maktsjuk etter hvert som historien utspilte seg. Som et sannsynlig resultat av de mer eller mindre tvilsomme valga jeg tok underveis, fikk jeg ikke en slutt jeg elska, men den var uansett uendelig mye lettere å godta enn alle de grusomme Cyberpunk-sluttene jeg har lidd meg gjennom. Ikke minst klarte jeg i denne omgang å innfinne meg med at dette er et spill, for uansett hvor mange gode kvaliteter BG3 har, føltes det aldri like realistisk og ekte for meg som Cyberpunk, og jeg har jo snakka om det før, men hei og hå, det har vært utrolig deilig å kose seg med et spill uten å føle at det stod om liv og død, og at et bedre utfall aldri var lenger enn en reload unna. Fordi jeg ikke fikk det nære, intense forholdet til BG3 som jeg hadde til Cyberpunk, var også tanken på å foreta en radikalt annerledes gjennomspilling i framtida enklere å akseptere, så dermed plagde ikke den ikke-helt-perfekte slutten meg nevneverdig. Problemet var bare at nå måtte jeg jo begynne på noe nytt… Jeg har spilt litt Date Everything, som til tross for at det har fått meg til å le høyt flere ganger, fort blei litt repetitivt og ikke noe jeg gadd å spille i timesvis om gangen (som overhodet ikke er negativt ment, for noen ganger er det akkurat det man trenger av et spill), men det jeg var på utkikk etter var jo egentlig en ny, stor, episk og altoppslukende opplevelse. Hannah, som har veldig lik smak i spill som meg, mente det var på høy tid at jeg spilte yndlingsspillet hennes Mass Effect, og det begynte jeg på, men fant fort ut at jeg ikke likte hovedpersonen jeg hadde lagd meg, så jeg lagde meg en ny karakter. Likte kanskje den nye karakteren hakket bedre enn den forrige, men det var noe annet som ikke stemte. Jeg gjorde noe så klassisk og banalt som å gå inn i meg sjøl og spørre meg om hva jeg egentlig ville og hva som var poenget med å tilbringe timene før leggetid med TV-spill på bekostning av hva enn som helst annet man måtte finne på å gjøre på fritida si, og svaret er jo hårreisende enkelt: jeg ville ha det gøy. Og bare fordi jeg var ferdig med BG3, var jo ikke BG3 ferdig med meg. I et samfunn som etter alt å dømme setter effektivitet og produktivitet høyest av alt, er det lett å tenke at også kos og avslapning må være så "effektivt" som mulig, hvert fall når man er meg, og det føles mer "produktivt" å bruke tid på noe nytt enn på noe jeg allerede har spilt. Men the heart wants what the heart wants, og hjertet mitt ville ha mer BG3, så nå har jeg starta et nytt spill, som på grunn av valg jeg har tatt tidlig i spillet (BG3 har angivelig over 17000 mulige slutter) allerede er en ganske annerledes opplevelse denne gangen. Jeg er glad i min nye hovedperson Mímir, men min forrige hovedperson Natt vil alltid være med meg. ♥
Film: Det blei visst null nye filmer på meg i juli. Sånn går det når man ikke klarer å slutte å spille.
Musikk: Jeg er strålende fornøyd med at jeg i juli endelig klarte å finne ut at den tullete fengende låta jeg har hatt på hjernen, uten å vite hvilken sang det er, i noe som føles som årevis, er ingen ringere enn italodisco-vidunderet Tarzan Boy av Baltimora.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar