1. Katten
Det første bildet er tatt i overigår, det midterste er tatt sommeren 2018, det nederste er tatt våren 2019. Katten har vært yndlingsstranda mi så lenge jeg har bodd på Hauketo, av den nesten banalt enkle grunn at den bare ligger et par kilometer unna leiligheten min og jeg kan gå dit på tjue minutter. Det fins strender i Oslo-området som både er mer idylliske, mer langgrunne, bedre tilrettelagt for bading og har bedre plass, men Katten har fått en spesiell plass i hjertet mitt ut av vane mer enn noe annet, uten at et føles som en dårlig grunn. På en måte føles det tvert imot som en ekstra god grunn: jeg elsker ikke Katten på grunn av objektive kvaliteter, men bare fordi det i nærmere ti år nå har vært stranda jeg går til for å være aleine, like mye som stranda jeg tar med venner til. Som jeg skreiv om Katten i fjor vinter: "det er noe med det at hvis man bare besøker et sted ofte nok, får man liksom ei emosjonell tilknytning til stedet om man vil eller ei."
2. Ole Bjørns plass
Hvis man går gjennom skogen langs Ljanselva fra Hauketo til Mortensrud, går man forbi en rydda liten plass med tømmerbenker der Ole Bjørn pleide å bo i sitt hjemmelagde hus. I åra før sommerne mine pleide å bety bortreist for dyrepass, var Ole Bjørns plass yndlingsstedet mitt for å gå og lese. Jeg elsker å lese ute om sommeren, men selv om jeg har en fin, liten hage foran leiligheten min, er nabolaget mitt litt for tettbygd (og barnevennlig…) til at jeg klarer å påkalle det nødvendige lesefokuset der, om jeg så bruker ørepropper og lydkansellerende headset aldri så mye. Det er usedvanlige mye lettere i ei klaring uti skogen, og på seinsommeren pleier til gjengjeld Ole Bjørns plass å være befolka av øyestikkere, som sannsynligvis er yndlingsinsektet mitt.
3. Toppen av Sloreåsen
Før jeg fant Ole Bjørns plass, pleide toppen av Sloreåsen, som på vinterstid er en slalåmbakke, å være leseplassen min. Det ligger imidlertid en barnehage rett i nærheten, så selv om det fins en veldig fin sitteplass med god utsikt og halvskygge, er dette en plass som bare unntaksvis er velegna for lesing for autister med ADHD som meg. Men det vokser masse blåbær der, og det er faktisk temmelig stas at jeg har markas grøde en snau kilometer unna der jeg bor.
4. Teknisk museum
Okei okei, det første bildet er strengt tatt ikke tatt på sjølve Teknisk museum, men i området rundt. Syntes det fortjente å være med likevel. Uansett, Teknisk museum er lett yndlingsmuseet mitt i Oslo, og jeg har vært der mange ganger, både med venner og aleine. De fleste som kjenner meg veit at jeg er uendelig nysgjerrig og elsker vitenskap, og Teknisk museum har virkelig klart å fange nettopp hvor gøy vitenskap er, selv om naturfag som man kjenner det fra skolen har rykte på seg for å være tørt og teoretisk. Teknisk museum er en sånn sjelden attraksjon som jeg nesten alltid er i humør til å besøke, om jeg så vil leike og herje i de interaktive utstillingene deres, eller chille og filosofere i Astroamfiet.
5. Sometimes studio
Om noen for, la oss si, fem år siden hadde fortalt meg at mitt ypperste happy place i midten av tredveåra skulle være et treningssenter, veit jeg ikke om jeg hadde klart å tru på dem. Jeg har snakka masse før om hvor mye glede luftakrobatikk gir meg, så jeg trenger ikke å gjenta meg sjøl mer enn nødvendig, men herregud, så sinnssykt takknemlig jeg er for at jeg har funnet en fysisk hobby som gir meg så mye mestringsfølelse og god psykisk helse. Smilet på bildet over taler vel for seg. Og ikke bare er sjølve treninga utrolig givende, men miljøet er så innmari støttende og positivt, og jeg har blitt kjent med så mange herlige folk, både blant andre medlemmer og instruktører.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar