Jeg starta jo, som mange sikkert husker, en Patreon for ei stund tilbake. Lite visste jeg den gang at det skulle vise seg å gi meg skikkelig angst, såpass at jeg i dette øyeblikk ikke engang tør å klikke meg inn på min egen Patreon-konto for å sjekke hva jeg egentlig gjorde med den. Jeg vurderte hvert fall å slette den, bare fordi tanken på at noen skulle betale meg for å lese tekstene mine fylte meg med en altoppslukende følelse av utilstrekkelighet. Jeg klarte aldri å føle at jeg fortjente andres penger, selv om de blei gitt frivillig aldri så mye, og som et resultat av det, tok jeg på meg altfor mye jobb for å rettferdiggjøre hele greia, som i sin tid gjorde meg sliten og enda engsteligere. Men noe av det siste jeg gjorde der inne, var hvert fall å lufte tanken om å publisere en uferdig roman fra for noen år siden, og jeg husker altså ikke om jeg faktisk sletta Patreonen min eller om den fortsatt fins, og jeg tør uansett ikke å finne ut av det, men den uferdige romanen, som hadde arbeidstittelen Døden og gleden, tenker jeg fortsatt på innimellom. Ikke fordi jeg syns den fortjener å bli utgitt, tvert imot er jeg glad for at jeg aldri sendte den fra meg til noe forlag, for den er til dags dato noe av det mest personlige jeg har skrevet, til tross for at hovedpersonen levde et liv som er veldig annerledes fra mitt eget. Men kanskje er det nettopp derfor jeg fortsatt tenker på den; gjennom å være så personlig at jeg aldri ville vært komfortabel med å la den være tilgjengelig for alle og enhver, hadde den en veldig viktig funksjon likevel. Av alle de forskjellige prosjekta jeg har bala med opp gjennom, har Døden og gleden vært den teksten som føltes mest prekær for meg å skrive der og da. Å skrive den var nesten en form for stimming, det var et behov og en trang mer enn en lyst, og kanskje er det også derfor den aldri blei ferdig; jeg hadde kommet til et punkt der dette behovet og denne trangen ikke lenger var der, og det var før sjølve historien jeg hadde sett for meg var ferdig fortalt. Jeg skal ikke si helt sikkert at jeg aldri kommer til å fullføre den, for hvem veit hva jeg finner på i åra som kommer, men per akkurat nå trur jeg at den er så ferdig som den noen gang kommer til å bli.
Men bare fordi den i etterkant viste seg å være skrevet mest for min egen del, betyr ikke det at den ikke har partier som jeg syns er oppriktig gode og – tør jeg si det? – allmenngyldige.
Fikk lyst til å dele et utdrag fra den med dere, av ingen annen grunn enn bare fordi. Prosjektet er oppunder 600 sider langt (!), så det er nok tekst å ta av, men det føltes mest riktig å dele den aller siste biten jeg skreiv på det. Dette er skrevet for så lenge siden (omkring 2019, trur jeg?) at å lese det nå, nesten var som å lese det for første gang, og som om det var skrevet av noen andre.
Erlend virka yngre enn nitten år, hadde det ikke vært for at jeg visste at han gikk i tredje, ville jeg antatt at han var førsteklassing. Jeg blei nesten fylt med en faderlig omsorg når jeg så på ham, for han minna meg om meg sjøl før alt skjedde, før bandet, før Tobias, før noe som helst, tenk om han og jeg bare hadde havna på samme ungdomsskole, vi hadde vært dømt til å bli bestevenner. Han hadde en sinnssyk rytmesans, og da jeg sa det til ham, rødma han og krympa seg, han mumla ”takk” så lavt at jeg nesten ikke hørte det.
Dikta mine på den tida bestod ofte av ufullstendige setninger og enkeltstående ord, jeg var mer opptatt av stemningene orda formidla og assosiasjonene man hadde til dem enn av elegante formuleringer, de var temmelig infantile på sitt vis, og selv om jeg trudde måten min å skrive på var unik, var ordvalga mine prega av at jeg tross alt fortsatt var ganske pubertal, selv om jeg nok ikke helt skjønte det sjøl. Med stor innlevelse og med tydelig diksjon snakka jeg inn i mikrofonen om blod, spøkelser og forråtnelse.
”Kanskje du heller skal prøve i d-dur”, sa Tone til Thuy.
”Kan du gå én oktav ned?” sa Amund til Tone.
”Hvilken akkord er det du spiller når jeg spiller fiss?” sa Thuy og så på meg.
”Jeg gjør bare sånn her”, sa jeg og trykka den ene tangenten ned, jeg skrudde på den ene oscillatoren for å demonstrere.
”Men hva er det liksom du gjør?” spurte Tone.
”Nei, altså, det er på en måte litt vanskelig å snakke om akkorder og sånt når det gjelder synth, da, det blir litt sånn epler og appelsiner, på en måte.”
De andre stirra på meg.
”Ja, dere har hørt det utrykket på engelsk, ikke sant? Apples and oranges?”
”Jeg trur i hvert fall at d-dur kan funke veldig bra”, sa Tone.
”Men altså, er det ingen av dere som skjønner hva en synth i det hele tatt er for noe?” spurte jeg.
De andre utveksla blikk.
”Vi lærer mest om klassisk musikkteori”, sa Tone til slutt.
Jeg stirra på dem. Amund brukte saksofonen til å klø seg på ryggen.
”Men skal vi fortsette, da?” sa jeg, ”er det forresten en vocoder på huset her? Trur det kunne blitt kult.”
”Vi skal ikke ha noe sånt Daft Punk-opplegg, altså”, sa Amund.
”Det var ikke det jeg sa heller, da. Hvis det føles mindre skummelt, så kan jeg ta med noen fysiske pedaler og koble dem til mikrofonen neste gang”, sa jeg.
”Jeg er ikke redd for elektroniske instrumenter, ikke i det hele tatt. Jeg bare foretrekker den reine minimalismen i for eksempel jazz og klassisk”, sa Amund.
”Okei, det er helt i orden. Jeg har ikke sagt at du ikke får lov til dét.”
”Hva er det egentlig du i det hele tatt driver med bak den der synthen?” sa han, han kom bort til meg, lente seg over Korgen min, lo kort.
”Altså, du skjønner det at du ikke kan patche to innganger sammen, ikke sant?” sa han og pekte.
”Shit, har jeg gjort det? Må ha blingsa”, sa jeg.
Jeg kjente Amund se på meg i sidesynet, jeg møtte ikke blikket hans.
”Du, kan jeg spørre deg om en ting?” spurte han.
”Så klart”, sa jeg og nappa ut kabelen som kobla de to inngangene sammen.
”Hva er egentlig en oscillator?” spurte han.
”Veit du ikke dét”, sa jeg uten å se på ham, fikla med kabelen, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av den.
”Jeg veit sånn cirka. Men veit du det?” sa han, jeg hadde lyst til å rive saksofonen ut av hendene hans og stappe den oppi ræva på ham, jeg så kjapt bort på ham, han var egentlig helt sykt stygg, hadde små øyne, utstående ører og allerede begynnende viker.
”Det er litt vanskelig å forklare, da”, sa jeg.
”Prøv”, sa han.
Jeg pusta hurtig inn og ut gjennom nesa, åpna munnen, lukka den igjen, svelga. Amund lo kort igjen.
”Du har lydbølgene, ikke sant”, sa jeg og gestikulerte, ”og så er jo liksom oscillatoren… ja, den forandrer på en måte på lydbølgene, da.”
”Wow, nå er jeg sykt imponert”, sa Amund, han gikk noen skritt unna, ”shit, kan ikke du komme og undervise for oss på musikklinja, da? Eller kanskje på musikkhøgskolen? Du er jo faen meg en gud. Har aldri før møtt noen som har så jævlig peiling på synth som deg.”
Det banka inne bak øya mine, jeg bytta mellom å se på Amund og Korgen foran meg, Amund hadde stilt seg borte ved Tone og Thuy, han vifta med saksofonen mot dem som et våpen, Thuy hvinte og lo, dukka unna, og jeg tenkte at jeg skal la det gå, jeg skal ikke løfte Korgen min og pælme den på Amund, skal ikke begynne å grine, skal ikke gjøre noe som driter meg ut, som jeg angrer på og skammer meg over seinere, skal bare puste inn og ut noen ganger, lære meg å akseptere at noen folk er drittsekker og sånn er det bare, etter at vi har framført på skoleavslutninga trenger jeg ikke å se Amund noe mer i hele mitt liv, jeg har uansett gitt ut to plater og sunget på ei scene foran hundrevis av folk som bortimot kasta trusene sine etter meg, han er bare jævlig misunnelig uansett, det er synd på ham mer enn noe annet, alt dette tenkte jeg mens jeg pusta så djupt jeg kunne, og så snudde Amund på hodet, så på meg og sa: ”Hva med en sequencer, da? Åssen virker en sequencer?”
Jeg sa ikke noe, kom ikke på noe å si, man gjør jo aldri det, jeg bare strente ut av klasserommet, lot døra stå åpen etter meg, ute i gangen begynte jeg å småløpe, opp trappa og ut i skolegården, jeg grein og var glad det nesten ikke var noen på skolen nå, ingen som stod ute og røyka, ingen som satt i grupper på tre og fire på grasflekkene og pugga spanske gloser for hverandre, fritt lende mellom meg og omverdenen, jeg småløp bort til parkeringsplassen, satte meg på ei sementblokk og visste ikke hva jeg skal gjøre, plukka opp noe grus fra bakken og kasta dem ut på bilveien, håpa det var nok til å punktere hjulet til det neste rasshølet som kjørte forbi, lukka nevene og pressa neglene så hardt inn i håndflatene jeg fikk til, men det gjorde ikke vondt nok, jeg tok tak i mitt eget hår, dro i det, men det gjorde ikke vondt nok, jeg beit meg sjøl i underleppa, men slapp taket før jeg fikk blodsmak i kjeften, tørka tårene fra ansiktet mitt, jeg ville aldri tilbake til det klasserommet, de kunne klare seg uten meg, de kom til å gjøre det dritdårlig på egen hånd uansett.
”Hei.”
Jeg snudde meg, håpa det ikke var altfor tydelig at jeg hadde grått, Erlend kom mot meg.
”Sorry, ass, jeg trengte bare litt frisk luft”, sa jeg uten å se på ham, han kom helt bort til meg, stilte seg ved siden av sementblokka jeg satt på.
”Amund kan være ganske teit noen ganger”, sa Erlend, han reiv opp et strå fra plenflekken, jeg sa ingenting.
”Du er kul på håret, forresten”, sa Erlend.
”Syns du det? Takk”, sa jeg.
”Vær så god”, sa Erlend, han smilte og så på grasstrået sitt, han tvinna det mellom fingrene.
Jeg gnidde meg i panna, i øya.
”Hva har skjedd?” spurte Erlend.
”Hæ?” Jeg så på ham.
”På armen din.” Han pekte.
Genserermene hadde sklidd ned da jeg løfta hendene, de ferskeste arra var fortsatt mørke mot den lyse huden min.
”Å. Nei, det er fra katta vår, bare”, sa jeg.
Erlend nikka.
Samme kveld fikk jeg ei Facebook-melding fra Erlend.
”Hei, åssen går det med deg?” skreiv han, mamma jobba seinvakt og jeg satt med dataen oppslått i sofaen ved siden av meg på stua, drakk vin og leste en roman da meldinga tikka inn. Jeg la boka fra meg på bordet, løfta dataen opp på fanget.
”Går greit. Hva med deg?” skreiv jeg tilbake.
”Det går bra med meg :) Driver du med noe gøy i kveld?” skreiv han.
Jeg har aldri helt skjønt poenget med chatting av den typen, verken nå, den gang eller enda tidligere. Da jeg var fjorten – femten hadde jeg MSN fordi alle andre hadde det, men jeg var aldri logga på. Chatting var å frivillig utsette seg sjøl for potensielt timevis med smalltalk, det forstyrra bare hva enn det var jeg egentlig holdt på med, og jeg kom aldri på noe å skrive uansett.
”Sitter bare og leser litt. Hva med deg?” skreiv jeg, for jeg hadde da folkeskikk.
”Ikke så mye :)” skreiv Erlend, så hva faen var da poenget.
”Du”, skreiv Erlend, ”ville bare du skulle vite at du kan snakke med meg om det er noe.”
Jeg stirra på meldinga på skjermen.
”Jeg veit at det ikke egentlig var en katt som klora deg”, skriver han videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar