Jeg er også tilbake på DPS. Jeg har vært litt bekymra for å ikke bli tatt på alvor der, men behandleren jeg har fått i denne omgang er veldig flink og virker å forstå hva jeg prøver å si, noe som på ingen måte alle gjør. Han trur at jeg har OCD, og har henvist meg til en OCD-enhet på Gaustad. Mens vi venter på at de skal svare på henvisninga, går jeg i samtaleterapi hos ham.
Og det er jo litt… kanskje ikke direkte morsomt, men hvert fall interessant, at jeg allerede blant annet i dette innlegget fra 2015 lurte på om jeg kunne ha OCD. Da jeg fikk autismediagnosen for tre år siden (tida flyr!!!), trudde vel både jeg og mine daværende behandlere at tvangstankene mine – og det meste annet som feiler meg, for den saks skyld – kunne forklares med autisme. Og det gir jo mening, for det er ingen hemmelighet at autister generelt liker regler og rutiner. Og dét i seg sjøl er det jo heller ingenting i veien med, men når reglene og rutinene kommer i veien for livskvaliteten, kan man kanskje begynne å snakke om at man har en sjukdom.
Som en såkalt artig liten synkronisitet, handler den nyeste sesongen av Heartstopper, som jeg ser i disse dager, i noe grad om OCD. Jeg har syntes at de to første sesongene var søte nok, men litt for lettbeinte til at jeg klarte å la meg engasjere på noe dypere plan enn det overfladiske, men jeg syns så langt – med forbehold om at jeg ikke har sett sesongen ferdig – at de behandler OCD-tematikken på en veldig riktig måte. Faktisk brukte jeg sjøl spiseforstyrrelser som en slags metafor for å forklare for behandleren min åssen tvangstankene oppleves for meg, fordi spiseforstyrrelser – som jeg til informasjon ikke har – er den måten å tenke på som for meg minner mest om åssen jeg har det.
Jeg har ikke så lyst til å snakke mer om dette akkurat nå, merker jeg, både fordi jeg offisielt sett faktisk ikke har blitt diagnostisert med OCD ennå, men også fordi jeg syns det føles innmari skamfullt og privat å snakke detaljert om symptomene mine, på en måte jeg overhodet ikke syns når det gjelder autismesymptomene mine. Kanskje fordi autisme faktisk ikke er en sjukdom, og ikke noe som "feiler meg", mens OCD absolutt er det. Symptomene mine gjør ikke bare at jeg framstår litt eksentrisk, men de innebærer ting jeg føler meg tvunget til å gjøre som jeg syns er oppriktig flaut og som jeg ikke har lyst til å dele med hele verden – hvert fall ikke nå, kanskje aldri.
Her er en liten godbit fra journalen min:
Måtte le litt da jeg leste "men noe omstendelig." Jeg er sikker på at alle som har lest de skjønnlitterære tekstene mine – eller hallo, hva med bloggen min – kan si seg enige i det, haha.
Hvem veit, kanskje jeg klarer å komme sterkere tilbake i desember, etter å ha gitt meg sjøl en måneds lang ferie? Here's to hoping.
Jeg leste jo boka "Når det ikke går over" (som er en slags håndbok for og av kronisk syke) for noen måneder siden og den pekte på det med hvor vanskelig det er å føle at man fortjener ferie når man er ufør eller av andre grunner ikke kan jobbe fulltid, samtidig som den også understreket hvor mye man virkelig fortjener ferier likevel. For det er mye i livet ditt som du ikke får tatt ferie fra og jeg håper pausen fra dyrepasser-jobben gir deg den roen som gjør at livet føles mer som om det er du som har kontrollen liksom. For som sykepleieren din sier så er slitenheten din verdt å ta på alvor og ta hensyn til og jeg håper den hjelper deg å komme sterkere tilbake med mer overskudd til alt fra å takle hverdagen til å blogge for den saks skyld.
SvarSlettOg spennende med DPS igjen og mulig utredning for OCD, for det er kanskje noe i det at mye kan forklares av autismen, men det er også absolutt mulig å ha både autisme, adhd og OCD og det føles i alle fall verdt å sjekke opp når tvangstankene påvirker livet ditt i såpass stor grad som jeg har fått litt inntrykk av at det gjør. Og om du har OCD så kan jo det igjen forsterkes av autisme-behovet for trygghet og vaner og i så fall er det jo ekstra viktig å finne ut om du har OCD fordi det kanskje går an å lære teknikker som gjør at du kan trygge autisme-behovet for rutiner og vaner, samtidig som du ideelt sett slipper de tvangstankene som i stor grad begrenser livskvaliteten. Jeg vet ikke, jeg er ikke ekspert på noe av dette, jeg bare tenker høyt og så vil jeg at folk skal ha det så bra det er mulig for dem å ha det og jeg vil at du skal få all den hjelpen du trenger til å gjøre livet mer komfortabelt og mindre overveldende.
Jeg burde sikkert ha lest den boka jeg òg, men med mitt lesetempo føler jeg at jeg bør prioritere skjønnlitteratur. Men det hjelper litt å vite at det ikke bare er jeg som føler det sånn <3
SlettVi får se åssen det går på DPS framover! Foreløpig er det både skummelt, ukomfortabelt og nyttig, og jeg trur det betyr at jeg gjør noe riktig.