Jeg tviler på at dette er en spillanmeldelse

Hvor skal jeg begynne.

I forrige innlegg trua jeg med å skrive om TV-spill neste gang, så her er jeg.

Som autist med ADHD har interessene og hobbyene mine en tendens til å… ta litt overhånd, noe jeg i all oppriktighet alltid har sett på som en av mine fineste egenskaper. Jeg elsker at jeg klarer å bli så bevega og oppslukt av kunst og historier som jeg blir, jeg får en intens, euforisk glede ut av det som jeg mistenker at enkelte andre mennesker sjeldent opplever, og det gir en rikdom til livet mitt som jeg ikke for noe i verden har lyst til å miste. Fordi kroppen min består av 70% vann og havet er syklisk, har disse hobbyene og interessene en tendens til å komme og gå i perioder, som flo og fjære om du vil, men de dreier seg stort sett alltid om musikk, litteratur, film og TV-spill. Man kan sikkert si at musikk, litteratur, film og TV-spill er mine fire store, de som jeg aldri ikke vil være opptatt av, men hvilke av dem som til enhver tid dominerer, varierer. Omkring 2019 – 2020 var musikk den av de fire som hadde sterkest tilstedeværelse i livet mitt, mens nå er det TV-spill som har tatt over stafettpinnen. 

Sist jeg var på DPS uttrykte psykologen min bekymring over at jeg spiller for mye. Fra journalen min:

Sovet bare ca 4t per natt de siste nettene, da hun de siste dagene har spilt tv-spill frem til morgenkvisten. Står vanligvis opp 1130. Hun sier spillingen kan gå ut over måltidsrutiner, slik at hun ikke får spist nok, får ikke sovet nok og får ikke beveget seg så mye, eller drevet med andre verdsatte aktiviteter som å lese og skrive. Har nok en mild til moderat avhengighet til dataspill for tiden. Snakker med henne om dette. Deler min bekymring. Hun er selv ikke så bekymret, opplever at det er en fase.

Og… når jeg ser det skrevet ut i klartekst sånn, skjønner jeg jo at det kan se dramatisk ut fra utsida, men greia er den at sånn har det alltid vært for meg. De gangene det ikke er sånn for meg, er det ofte fordi jeg er inne i en depresjon hvor jeg mister denne kontakta med de intense følelsene, og det kjennes betraktelig verre for meg. Og den siste setninga der fra journalutdraget står jeg ved. Jeg er ikke bekymra, for denne bølgen av begeistring kommer omsider til å falle sammen, som bølger uunngåelig gjør, før den på ny bygger seg opp, kanskje på grunn av noe annet denne gangen. 

Den eneste biten av hele denne greia jeg er en smule bekymra for, er at det, som det står, går utover andre verdsatte aktiviteter som å lese og skrive. Sommer pleier å være høysesong for lesing for meg, men jeg har knapt lest noe som helst disse siste månedene. En av de viktigste grunnene til at jeg valgte å bli profesjonell dyrepasser – sånn reint bortsett fra at jeg elsker dyr, mener jeg – var at det ga meg bedre ro og fokus til å nettopp drive med skriving og lesing, fordi jeg hjemme hos meg sjøl har en tendens til å bli distrahert av alt som ikke fungerer i min egen leilighet. Ikke bare sliter jeg med å få tid til å lese og skrive, også mens jeg bor hjemme hos andre, men de siste gangene når jeg faktisk har hatt tid til å skrive, åpner jeg bare dokumentet mitt og glaner i det, og merker et fullstendig fravær av lyst til å jobbe videre med det. Det nyeste romanprosjektet mitt er i skrivende stund 177 boksider langt, og jeg føler at jeg er helt i sluttfasen av historien. Jeg veit ikke om denne, la oss nå bare kalle den skrivesperra for enkelhets skyld, er en underbevisst form for sjølsabotasje så jeg kan slippe unna den altoppslukende frykten jeg har for refusjon, eller om jeg bare er inne i en egentlig ganske harmløs periode hvor jeg rett og slett dras sterkere mot andre ting, i dette tilfellet TV-spill. For om det er sistnevnte, syns jeg det er helt i orden og en ganske naturlig konsekvens av nettopp det sykliske aspektet ved sinnet, og jeg veit at den på like naturlig vis omsider vil gå over av seg sjøl, fordi alt er i flux og forandring, men om det er førstnevnte? Hoh boy, da betyr det at jeg aktivt må jobbe med den og kjempe imot, altså: stikk motsatt framgangsmetode. Og jeg trur jeg dessverre mangler evnen til å se forskjellen på de to forskjellige nyansene av skrivesperre, og dermed veit jeg ikke hva jeg skal gjøre med den. Skal jeg tvinge meg sjøl til å skrive, eller skal jeg la prosjektet ligge til det plutselig roper på meg igjen? For om skrivesperra er forårsaka av min indre sabotør, trur jeg ikke den vil gå over av seg sjøl med mindre jeg slåss mot den, men det er slitsomt å slåss når jeg bare vil spille.

Alt dette babbelet var egentlig bare tenkt som en kort prolog for å gi litt kontekst til det jeg egentlig hadde tenkt å snakke om, nemlig Baldur's Gate 3, men korte prologer blir sjeldent korte når det er jeg som skriver dem.

Og jeg kommer til å unngå store og viktige spoilere, men jeg får ikke sagt alt jeg vil si hvis jeg ikke får si noe som helst om handlinga, så hvis du er av typen som helst ikke vil vite noe overhodet om gameplayet eller plottet (men jeg kommer som sagt ikke til å avsløre slutten eller plottwister), er det sikkert lurt å gi seg med å lese nå. Med det sagt: BG3 har visstnok over 17 000 (!) mulige slutter som avhenger av valga man tar underveis, så jeg veit ikke om det i det hele tatt egentlig ville vært mulig for meg å spoile noe om jeg så hadde prøvd, sånn med tanke på at alle gjennomspillinger vil være ganske forskjellige fra hverandre. Jeg er nå på gjennomspilling nummer to, og det er nesten et helt annet spill denne gangen enn første runde, noe som egentlig er sjølve kjernen i hva jeg vil si med dette innlegget.

Sist måned fullførte jeg min første playthrough, der karakteren min Natt basically, uten at jeg egentlig prøvde på det, var Daenerys Targaryen: snill og naiv på begynnelsen, før han gradvis og nesten umerkelig fikk mer og mer smaken på hvor godt det er å ha makt. Forøvrig var han den eneste i gjengen – for om du ikke allerede veit det, er BG3 et superklassisk RPG der man samler sammen ei gruppe folk med ulike magiske og fysiske egenskaper som man reiser sammen med på et eventyr fylt av kamper og problemer som må løses – som ikke var dypt traumatisert. Alle de andre karakterene hadde en tragisk bakgrunnshistorie som han og jeg måtte nøste opp i underveis, men Natt? Alt i alt hadde han en ganske idyllisk oppvekst i skogen med de andre skogsalvene, der det verste som skjedde var at han innimellom ikke helt følte at han hørte til fordi han var halvt menneske.

Man kan velge å innlede romantiske og/eller seksuelle forhold til de andre medlemmene av reisefølget sitt, og spilleren Kristine, som nettopp hadde fått hjertet sitt knust av Cyberpunk, prøvde seg på de aller fleste, fordi det føltes som en innlysende måte å håndtere kjærlighetssorgen sin på. Spilleren Kristine hadde aller mest lyst på Astarion, bare fordi han var den heiteste (og mest underholdende), men Natt hadde bedre kjemi med Gale, og da Astarion uansett avviste ham ved å read him the house down boots (if you know, you know), gikk vi altså for plan B, Gale.

La oss snakke om Gale.

Gale er sykt wholesome, ganske dorky og, ifølge mange fans, sannsynligvis på spekteret. Han er en kjekk nerd som prater akkurat litt for mye og litt for lenge av gangen om ting han er interessert i, og han er sjarmerende awkward. Han elsker katta si over alt på jord, føler seg mest hjemme på biblioteket, blir yr av glede inne i en bokhandel, og har sansen for vin og poesi. Kort oppsummert: en kjernesunn kjernekar, og antakelig den av dem jeg hadde gått best overens med i virkeligheten. Gale er litt som en golden retriever i menneskeform, og på mange måter for god for denne verden. Dermed blei han et slags offer i møte med min Daenerys Targaryen/Natt, som han veldig fort blei veldig forelska i. 

Kort og spoilerfritt oppsummert, viste det seg at den gradvis mer korrupte Natt bare… hadde jævlig dårlig innflytelse på Gale. Såpass at katta hans la Natt for hat, fordi hun mente det var hans feil (og jeg er ikke direkte uenig) at hun ikke lenger kjente igjen sin beste venn.

Men, som nevnt i julioppsummeringa mi, hadde jeg gjennom hele spillet klart å holde en viss avstand, så selv om det gjorde vondt å vite at Gale hadde forandra seg til det verre på grunn av meg, klarte jeg å gå videre med livet mitt. Som kjent testa jeg så vidt ut et par andre spill, før jeg fant ut at føkk it, jeg vil spille BG3 igjen og rette opp i feila mine fra forrige gang. Denne gangen som Dark Urge.

Dette er Mímir: 

Jeg er tilsynelatende ute av stand til å ville spille som noe annet enn halvalv, bare fordi det kjennes nærmest meg sjøl på et vis, men der Natt var halvt skogsalv, er Mímir halvt drow. For dere som ikke er kjent med Dungeons and Dragons-universet (som forøvrig heller ikke jeg var før jeg spilte BG3), er drow en type mørkealver som oftest lever under jorda, har en blålig hudfarge og platinablondt hår, har hoggtenner (gøy!) og som generelt blir frykta og stigmatisert av surfacers, altså de siviliserte rasene som bor på jordas overflate i samfunn og byer. Som halvt drow har Mímir vokst opp på jordas overflate og har en noenlunde normal, om enn litt sjukelig hudtone, men han har likevel hoggtenner og bleike, lilla drow-øyne. Med andre ord: drow nok til å bli møtt med rasistiske holdninger, om så aldri så velmente som de i enkelte tilfeller er:

(Jepp, dette kommer fra en fyr med rød hud, oransje øyne og horn!)

Men viktigere enn at Mímir er halvt drow, er at han er The Durge. Som The Dark Urge spiller du en karakter som, i motsetning til hvis du lager en original karakter (som Natt), allerede har en bakgrunnshistorie, og en attpåtil ganske forbanna mørk en. Uansett om du velger å spille i "vanlig" eller durge-modus, åpner spillet med at karakteren din våkner opp på et mind flayer-skip. I Mímir sitt tilfelle leid han i tillegg av alvorlig hukommelsestap, og det eneste han huska, var sitt eget navn. Og så begynte the urges å dukke opp: noe i ham, som han hadde lite kontroll over, beordra ham til å drepe, helst så brutalt som mulig. 

Og ganske snart blei det klart for meg at der jeg aldri klarte å knytte meg like mye til Natt som jeg gjorde til V, var omsorgen jeg begynte å føle for Mímir i ferd med å nå tilsvarende nivå. I forrige playthrough var Natt den minst interessante karakteren, men i denne har Mímir blitt en av favorittene mine. Sist gang var jeg en snill gutt som blei… om ikke direkte grusom, så i hvert fall en vesentlige mindre snill gutt. Denne gangen er jeg en ekstremt traumatisert fyr som prøver å skåne de han er glad i fra seg sjøl, med mildt sagt varierende hell. Og for min del er det utrolig mye lettere å relatere til. 

Og så er det Astarion, da. 

Der det var ganske tydelig fra starten av at Natt og Gale hadde en viss kjemi, var det enda tydeligere at Mímir og Astarion hadde det, selv om kjemi kanskje er feil ord. Det minner meg om denne scena fra Euphoria, som jeg tenker på overraskende ofte, der Maddy uttrykker en viss misunnelse over forholdet til Kat og Ethan, samtidig som hun innser at hun kanskje heller aldri vil oppleve noe lignende, fordi kjærlighet uten et mørke i seg aldri vil være nok for henne:

Hvis jeg skal gjøre noe så usjarmerende som å rangere de ulike BG3-karakterene på en traumeskala, trur jeg kanskje at Astarion har hatt det aller verst? Så er han teknisk sett også den minst sympatiske i reisefølget. Fra perspektivet til spilleren er han utrolig lett å like, fordi alle elsker en anti-helt, og særlig en som står for de fleste av spillets mest briljante one-linere (Astarion er udiskutabelt den av dem jeg siterer oftest), men han er uten tvil den i gjengen med det mest fleksible forholdet til moral, om han har noen moral overhodet. Alle de andre hovedkarakterene, inkludert den ikke så reint lite aggressive Lae'zel, baserer valga sine på et visst etablert verdigrunnlag, mens Astarion er typen som skifter ut verdiene sine etter hva som til enhver tid best gagner ham sjøl. Han er hundre prosent upålitelig, fryktelig manipulerende og ekstremt egoistisk, i tillegg til at han er en sutrete drama queen. Med andre ord: en veldig gøyal karakter for spilleren, sannsynligvis et mareritt å være på eventyr og prøve å samarbeide med. Dermed var det kanskje ikke veldig rart at det var utrolig mye lettere å forføre Astarion som en karakter med en eksepsjonelt voldelig form for OCD enn som en sinnsfrisk normie, det var til og med lettere for Mímir å forføre Astarion enn det var for Natt å forføre Gale. 

Altså: Astarion har vært en av yndlingskarakterne mine siden jeg først snubla inn i dette spillet. Han var the mood and the moment. Hva angår Gale endte jeg opp med å bli veldig glad i ham på grunn av romansen vår i første playthrough, såpass at jeg ikke klarte å dumpe ham på et visst tidspunkt til tross for at jeg eeeegentlig ikke fikk så veldig mye ut av det veldig søte og hovedsakelig sunne forholdet vårt, fordi jeg ikke ville såre ham. Men selv om Astarion altså opprinnelig var førstevalget mitt romantisk i første playthrough, var jeg faktisk ikke forberedt på hvor glad jeg skulle bli i ham i denne playthroughen. Det var ikke før i durge-modus at jeg innså at dette spillet har maaaange flere lag enn hva jeg fikk med meg i runde én, bare fordi fra friendzone-perspektivet jeg den gang hadde på Astarion, så han ut som en veldig underholdende, men likevel ganske statisk karakter som egentlig ikke gikk gjennom den helt store utviklinga som person. Og det var han jo på sett og vis òg, fordi i min første playthrough var han jo igrunn ganske aleine med traumene sine og hadde bare et overfladisk vennskap med Natt, og cirka null vennskap med noen av de andre.

Men med Mímir endte han rett og slett opp med å traumabonde. 

For kontekst: scena som nesten fikk meg til å gå i oppløsning, utspilte seg med denne musikken i bakgrunnen:

Plutselig var det ikke bare "yess, jeg fikk Astarion" lenger, plutselig var det… to ekstremt traumatiserte folk som prøver å hjelpe hverandre gjennom hvert sitt mørke, det samme mørket som gjør dem tilsynelatende usympatiske og egoistiske i de andres øyne.

Eller som jeg skreiv til Kit in real time:

I ettertid er jeg litt glad for at Astarion avviste meg som Natt, bare fordi han er så innmari riktig sammen med Mímir. 

Og altså, jeg har vel ikke gått ekstremt i detalj om det på denne bloggen før fordi det ikke føles som noe som er verdt å skrive offentlig, men jeg har visse… dark urges sjøl, og riktignok er jeg, til forskjell fra Mímir, ikke en recovering serial killer, men han er ikke desto mindre usedvanlig mye lettere for meg å projisere meg sjøl over på enn hva Natt var. Avstanden jeg hadde til spillet i første playthrough har blitt mindre i dark urge-modus, og selv om jeg ennå ikke veit om den kommer til å krympe til Cyberpunk-nivå, veit jeg også fra sist gang hvilke scener jeg har i vente med Astarion. Og jeg veit at jeg har et ganske annet forhold til ham this time around, så jeg prøver å stålsette meg litt. Jeg er nå cirka to tredjedeler uti spillet, og jeg er veldig sikker på at det var riktig avgjørelse for meg å ikke spille dark urge i første playthrough, men like sikker er jeg på at det var riktig å gå for runde nummer to med BG3 istedenfor å tvinge meg sjøl til å spille Mass Effect, fordi jeg trur faktisk dette er et sånt type spill som bare blir bedre og bedre for hver gang man spiller det.

Dark urge 4eva.

Trettipunktersbloggutfordring #26: forklar åssen det kjennes for deg å være forelska

Hah! Dette var ikke det jeg hadde forestilt meg å skrive om i dag, men here we are. 

Dere OGs som har fulgt denne bloggen i lange, lange tider husker muligens at jeg hadde en tendens til å skrive veldig lengselsfulle blogginnlegg om forelskelse omkring slutten av tenåra og begynnelsen av tjueåra. Cringe som de er har jeg ikke hatt lyst til å slette dem, fordi de føltes viktige for meg å skrive den gang, og den perioden av livet mitt var, hvor kleint det enn høres ut, tross alt helt essensiell for at jeg skulle utvikle meg til den personen jeg er i dag.

Det jeg derimot ikke skjønte den gang, er at jeg ikke var den eksperten på forelskelse som jeg trudde jeg var. Også jeg vokste opp til å bli eldre og klokere, ikke minst på grunn av oppdagelsen av at jeg er autist med ADHD, og det var sånn jeg lærte om nevroatypikeres tendens til å gjøre en person de er betatt av til ei hyperfiksering. Instagram-kontoen autistic_callum_ forklarer det godt:

Fram til for bare noen år siden visste jeg ikke at kjærlighet kunne føles som noe annet enn nettopp ei hyperfiksering, fordi jeg genuint trudde at det var det samme. Dette er, trur jeg, også noe av grunnen til at mitt foreløpig eneste romantiske forhold gikk i oppløsning; jeg mista rett og slett interessen, og det må ha vært utrolig kjipt å gå fra å være det eneste livet mitt dreide seg om, til å bli… ikke det, over et relativt kort tidsspenn. Hadde det ikke vært for at jeg et par ganger i løpet av de siste åra har, for det jeg trur er første gang, kjent på følelser som sammenfaller med autistic_callum_ sin definisjon av kjærlighet, ville jeg sikkert fortsatt ikke vært i stand til å kjenne forskjellen. 

Interessant nok er denne forskjellen mellom hyperfiksering og kjærlighet i noe grad kjønnsbetinga for meg. Jeg har vel innerst inne siden omtrent trettenårsalderen visst at jeg var skeiv, men det er ikke før i nyere tid at jeg aktivt har omfavna den delen av meg og delt av den skeive opplevelsen min med andre – dette er vel, om jeg ikke husker helt feil, første gangen jeg på denne bloggen har omtalt meg sjøl som skeiv (selv om, y'know, apropos lengselsfulle innlegg fra for mange år siden: there have been signs). Jeg har lettere for å hyperfiksere på gutter, mens følelsene jeg kan få for jenter føles mer som kjærlighet på den måten som beskrevet ovenfor. Jeg veit ikke helt hva det betyr, men jeg har kommet til et punkt i livet mitt nå der jeg heller ikke bryr meg nevneverdig. Å konstant gjennomgå en eller annen form for identiteskrise er ikke noe jeg savner fra mine yngre dager.

Så eh, happy pride, I guess?

Museskritt

Husker dere at jeg i november skreiv at jeg ikke hadde så lyst til å gå i detaljer om OCD-symptomene mine? Både fordi jeg ikke var offisielt diagnostisert ennå og fordi jeg skamma meg for mye? Vel, jeg tenkte å snakke om dem nå. Ikke fordi jeg har blitt diagnostisert ennå, og ikke fordi jeg har slutta å skamme meg, men kanskje nettopp fordi jeg skammer meg. Jeg har de siste åra prøvd å snakke litt mer om det med mine nærmeste, i et forsøk på å ufarliggjøre det. Jeg trur det funker litt. Kanskje. 

Så la meg begynne med diagnosen, eller mangelen på en diagnose. Første gang jeg havna på DPS, var det jo utredning det gikk i, og den gangen hadde jeg egentlig forventa at opplegget skulle være litt mindre… klinisk, men det var det ikke, for da alle skjemaene var fylt ut og de forskjellige scorene mine talt opp, blei jeg skrevet ut. Da jeg begynte på'n igjen på DPS i fjor, gikk jeg dermed ut fra at det var sånn de gjorde det der, og da behandleren min nevnte OCD, forventa jeg å få et nytt skjema å fylle ut på en skala fra én til ti ved neste time, men jeg fikk aldri noe skjema, og nå har jeg gått i behandling der såpass lenge at jeg tviler på at det noen gang vil komme noe skjema. Og helt ærlig foretrekker jeg dette. At jeg har tvangstanker er det ingen tvil om, og da er det viktigere at vi tester ut metoder for å holde dem under kontroll heller enn å finne ut av hvilken sjukdomstittel man skal skrive inn i journalen min. Kanskje kommer det til å stå en tittel og et nummer i epikrisen min når jeg omsider blir skrevet ut, men foreløpig har det vært et kjærkomment avbrekk å isteden fokusere på hva som kan hjelpe meg i praksis. 

Selv om OCD altså er den diagnosen behandleren min har nevnt, er det det som på engelsk kalles OCPD som jeg, med mitt ufaglærte blikk, føler treffer best. Det er mange måter symptomene kommer til uttrykk i dagliglivet mitt på, men den vi har konsentrert oss mest om, fordi det sannsynligvis er det som påvirker meg mest, er dette med rydding og orden i hjemmet. Det er lett å se for seg at noen med tvangstanker alltid har god orden og struktur hjemme, mens jeg helt siden jeg har vært liten har blitt sett på som en rotekopp. Det har også vært vanskelig for folk rundt meg å forstå at jeg ikke har det rotete rundt meg fordi jeg ikke gidder å rydde, men fordi jeg ikke klarer å rydde. Det er ikke det at jeg liker rot, eller ikke påvirkes negativt av rot, tvert imot, men min eksekutive dysfunksjon gjør det ekstremt krevende for meg å holde orden. 

I innlegget jeg nettopp linka til, snakka jeg om at jeg hadde søkt om bistand i hjemmet. Det fikk jeg innvilga, og tiltaket er nå over. Både jeg, og ergoterapeuten som hjalp meg, innså etter hvert at det ikke bare er eksekutiv dysfunksjon som var problemet. Det vil si, det hadde jeg jo egentlig allerede visst lenge, jeg bare hadde ikke helt ord for å beskrive hva det var.

Og det er altså der OCPD kommer inn. For når jeg sier at det er vanskelig å rydde, er det både vanskelig fordi jeg sliter med å komme i gang med oppgaver, holde meg til én oppgave av gangen og å skifte mellom ulike oppgaver (ah, the beauty of AuDHD), i tillegg til å være vanskelig fordi alt må gjøres på det jeg oppfatter som riktig måte. Velmenende mennesker i livet mitt innbiller seg noen ganger at det vil være relativt lett for dem å hjelpe meg med å rydde leiligheten min, fordi de ser for seg å komme hjem til meg med store søppelsekker som de kan stappe alt søppelet i og så kaste sekkene i restavfallet. NO WAY, JOSÉ. Jeg er opptatt av kildesortering på et nivå som bare kan beskrives som militant, og å bryte med mine eksepsjonelt strenge kildesorteringsregler, forårsaker mer stress og ubehag enn rotet i seg sjøl. 

Sagt på en annen måte: jeg har en ekstremt høy standard for åssen søppelet mitt skal skylles, sorteres og kastes. Jeg har også store problemer med eksekutiv funksjon som ville gjort det krevende for meg å følge en gjennomsnittlig standard, så når min egendefinerte standard er perfeksjon og intet mindre, blir en allerede vanskelig oppgave nesten umulig. 

I november 2023 tok jeg disse bildene av leiligheten min:

Sammen med ergoterapeuten satte jeg opp ei ukesplan med ryddeøkter, med faste plasser å rydde hver tirsdag og torsdag, og der hver ryddeøkt er mellom ti og femten minutter. Når jeg hadde prøvd å sette meg mål tidligere, hadde måla mine alltid vært altfor ambisiøse, typ rydde en halvtime hver dag. Hele poenget med planen var å få inn noen gode rutiner som føltes overkommelige. Etter at tiltaket med bistand i hjemmet var over, så leiligheten min sånn ut:

Nå bidrar riktignok lysforholda litt, men det er ikke utelukkende en optisk illusjon: max femten minutter med rydding hver hverdag, altså at jeg har fri i helgene, har gitt bedre resultater enn jeg hadde våga å håpe på. Det går sakte, men det går framover, og for meg er det helt nødvendig at det går sakte. Foreløpig har vi kommet fram til at jeg har det bedre når jeg kan rydde på min måte – altså i henhold til mine egne militante regler – enn om noen skal tvinge meg til å være raskere/mer effektiv/mindre streng, og hele poenget med behandling er jo at jeg skal få det bra psykisk. Så nå er tanken at jeg skal holde på denne ukesplanen min, selv om jeg ikke lenger har bistand i hjemmet, men jeg har fortsatt DPS, så helt aleine står jeg ikke i dette.

Jeg håper at jeg om noen måneders tid kan vise dere bilder hvor ting ser enda bedre ut.

Nesoddbåten kan være en religiøs opplevelse

Siden sist har jeg roa meg ned en anelse. Jeg sover litt bedre om nettene, og i går kveld fikk jeg til og med til å lese et kapittel i Dune Messiah, som jeg tross alt føler meg ganske stolt over. Greia er nemlig det at jeg sliter med å stole på egne følelser, fordi jeg sliter med å vite hva jeg til enhver tid føler. Jeg veit jeg har snakka masse om dette før, men det er en unngåelig konstant i livet mitt. Det kjennes som om hverdagen min er en evig kamp mellom å stole på magefølelsen og å gjøre det som objektivt sett virker best. Jeg må innrømme at jeg innimellom er litt misunnelig på folk som ikke har det sånn: folk som veit at de på et gitt tidspunkt har lyst til å lese, og dermed setter seg ned for å lese. Folk som kan bla gjennom Netflix og spørre seg sjøl "hva er jeg i humør til å se?" og velge deretter, istedenfor å ha rigide systemer for hvilken serie de skal se når, fordi man ellers ikke ville klart å velge, fordi man i stor grad ikke klarer å forstå abstrakte konsepter som "humør."

Jeg har, helt siden jeg begynte å studere skrivehåndverket, blitt fortalt at for å skrive godt må man lese mye, og lese variert. Allerede i Bø leste jeg vesentlig mindre enn mine medstudenter, og jeg syns jeg leser enda mindre nå, i vår stadig mer påkobla tidsalder. Jeg liker å lese, men bortsett fra noen få unntak, sliter jeg med å prioritere lesing til daglig, rett og slett fordi det krever så mye av ADHD-hjernen min. Samtidig har jeg gjennom nevnte skrivestudier også fått et tips som har vist seg å være noe av det jeg oftest bruker aktivt i ikke bare skrivinga mi, men i livet generelt: gå dit det brenner. Hvis du står fast, ta et skritt tilbake og spør deg sjøl hvor det er som får det til å knitre og sprake og leve. Problemet er at hvis jeg alltid skal gå dit det brenner i livet mitt, kommer jeg med stor sannsynlighet til å kaste bort dagene på å danse og dagdrømme. Dansing og dagdrømming er nemlig noe av det som til enhver tid er lettest tilgjengelig for meg. Det er litt som næring, på et vis. Man kan gå for et mettende måltid fullt av grønnsaker, proteiner og sunt fett, eller man kan gå for raske karbohydrater i form av for eksempel sjokolade eller boller. Studier har vist at folk med ADHD langt oftere enn folk uten ADHD heller velger å få ei lita belønning umiddelbart, enn å vente litt for å få ei større belønning seinere. I hodet mitt liker jeg å kalle dette for "raske endorfiner." Å danse og dagdrømme – og jeg innser at man kan få mye inspirasjon ut av begge de to, altså, for all del, så direkte bortkasta tid er det jo ikke – er raske endorfiner for meg. Jeg legger ned lite innsats i det, og blir belønna med en kortvarig endorfinrus med én gang. Å lese er langsomme endorfiner, der jeg bruker tid på å komme inn i det og legger ned en god del innsats, men når ei bok virkelig fenger meg, ender den til gjengjeld opp med å gjøre meg smartere og mer empatisk, i tillegg til å – jeg overdriver ikke – forandre livet mitt. Tross alt er mye av grunnen til at jeg sliter med å lese Dune Messiah nå, rett og slett det at boka jeg leste rett før, Moby-Dick, gikk så sterkt inn på meg at jeg sliter med å komme meg videre. Eller som jeg sa til Vibeke her forleden: jeg er kanskje ferdig med Moby-Dick, men Moby-Dick er ikke ferdig med meg.

Så hvis jeg skal gå dit det brenner i dagliglivet nå for tida, går jeg til havet – I'm running to the sea, om du vil. Og når man løper mot havet hver gang man bestemmer seg for å løpe noe sted, blir hverdagen plutselig proppfull av synkronisiteter. 

Selvfølgelig var det nå, etter at havet ikke hadde gjort annet enn å dukke opp i både bevisstheten og underbevisstheten min i årevis, og etter at jeg hadde hatt det aldri så lille eureka-øyeblikket jeg snakka om sist, at jeg for andre gang i mitt liv skulle ta Oslo-båten over fjorden for å tilbringe de neste ukene med havet utafor kjøkkenvinduet. Jeg veit at det å ta Nesoddferga er en temmelig udramatisk aktivitet i de aller flestes liv, men fordelen med å både like Jung og kaosmagi, er at det gjør det lett å tolke det magiske inn i det banale. Fordi alt i utgangspunktet er tilfeldig, kan man som tenkende individ velge å se sammenhenger egentlig hvor enn man vil. Universet er kaotisk og verdinøytralt, men mennesker liker orden og moral, så all orden og all moral er nødvendigvis menneskelige påfunn, men menneskelige påfunn eksisterer i det samme kaotiske og verdinøytrale universet som alle andre, og de har høyst reelle praktiske konsekvenser. Og nå skal jeg gi meg, fordi jeg er ikke riktig person til å snakke om dette, men poenget mitt er noe sånt som at det å kjøre båt på havet en gitt dag, er en like banal og verdinøytral hendelse som for eksempel at en mann i Midtøsten døde på et kors for cirka 2000 år siden, men sistnevnte er den dag i dag en høyst betydningsfull hendelse for millioner av mennesker. Ting bare skjer, fordi universet er kaotisk, og akkurat som at mennesker kan velge seg henrettelsen av en viss jøde for lenge siden, står jeg like fritt til å velge meg noe så trivielt som en båttur som et betydningsfullt og magisk øyeblikk, universet bryr seg like lite uansett. Det var meninga, det var skjebnen, fordi jeg opplevde det sånn, og min opplevelse av et verdinøytralt univers er det eneste jeg har, fordi vi har bare én bevissthet og mangler muligheten til å oppleve det verdinøytrale universet vårt løsrevet fra den. 

Jeg sa jeg skulle gi meg, og så skreiv jeg ni linjer til, haha.

Jeg lider ikke av vrangforestillinger, og jeg anser meg sjøl som verken religiøs eller overtroisk. Men å tillegge synkronisiteter magisk betydning, gjør livet unektelig mye morsommere. Fordi veit dere hva jeg la merke til noen få dager etter at jeg hadde kommet til den fantastiske leiligheten der jeg oppholder meg for tida? Dette klistremerket på døra inn til soverommet jeg bruker:

Dette kan da ikke være annet enn Donald Duck-versjonen av Moby-Dick?? I en virkelighet der alt er tilfeldig, påberoper jeg meg retten til å påstå at dette er kaosmagi i praksis, som plasserer en synkronisitet rett foran nesa på meg for å fortelle meg at det er havet jeg skal løpe til, fordi det tydeligvis er der det brenner.

Og ikke i ørkenen, som i Dune Messiah. Kanskje jeg bare bør legge den fra meg og lese noe annet som er sterkere tilknytta havet, fordi the heart wants what the heart wants, og det er ikke ørkenen i hvert fall, ikke denne gangen. Samtidig som OCD'en min har store problemer med å gi opp noe jeg har begynt på, og som minner meg på at jeg tross alt allerede har lest cirka en tredjedel, og at det beste nå er å bare power through, så kan jeg lese noe som samsvarer bedre med der det brenner neste gang. 

Jeg gjør nok det siste, fordi tvangstanker er vanskeligere å motsi enn de fleste andre krefter og pådrivere kroppen min til enhver tid måtte huse. 

I hodet mitt har jeg begynt å forestille meg ei ny episk filmatisering av Moby-Dick, fordi det er på tide, syns jeg. Jeg vurderer å gi regijobben til James Cameron eller Ridley Scott, fordi jeg trur de ville kunne gitt historien den grandiositeten den fortjener, men på den annen side vil jeg ha en regissør som er villig til å la forholdet mellom Ishmael og Queequeg bli eksplisitt, fordi altså, det ligger der allerede i kildematerialet, så uttalt som man i det hele tatt kunne komme unna med på midten av attenhundretallet, og jeg veit ikke om noen av dem ville grepet den muligheten med like stor iver som enkelte andre regissører ville gjort. Jeg har tenkt på å caste Geoffrey Rush eller Willem Dafoe som Ahab, kanskje sistnevnte, fordi Rush ville kanskje blitt litt for lik som i Pirates of the Caribbean. Og en liten del av meg har lyst til å sette meg ned og skrive det nye adapterte filmmanuset sjøl, men jeg innser jo at jeg allerede har begrensa nok av timer i døgnet på å skrive som det er, at jeg bør bruke tida jeg har tilgjengelig på et prosjekt som tross alt er noenlunde realistisk å realisere – altså det nye prosjektet mitt. Men hey.

Jeg er forresten ikke sikker på om dette blogginnlegget har handla om noe som helst.

Havet, og at alt henger sammen, og at alt henger sammen med havet

Kjære venner, jeg veit ikke hvor jeg skal begynne. Dette er et blogginnlegg som lenge har ligget og marinert i underbevisstheten min, men så har jeg ikke funnet tida til å sette meg ned og skrive det før nå.

Jeg kan jo begynne med dette:

Jeg befinner meg for øyeblikket på Nesoddtangen hvor jeg passer to katter. Fra kjøkkenvinduet er det utsikt til havet, og jeg merker jeg er litt misunnelig på dem som har penger til å ha havet innen synsvidde på en daglig basis, men mest av alt føler jeg meg takknemlig som får lov til å være akkurat her akkurat nå.

De siste ukene har det begynt å skje noe i hjernen min. Den kanskje mest nærliggende og kjedeligste forklaringa kan være at jeg er i ferd med å utvikle toleranse overfor ADHD-medisinene mine, for jeg kan ikke huske å ha følt noe lignende siden før jeg begynte med dem. På den annen side kan jeg ikke huske å ha følt at jeg mista dette noe som jeg føler er i bevegelse nå da jeg begynte med dem, i motsetning til hva jeg følte da jeg gikk på p-piller for mange år siden. Å slutte på p-piller var egentlig ei aldri så lita åpenbaring for meg, fordi jeg hadde egentlig gått ut fra at det ikke var p-pillene som endra personligheten min, men alderen. Jeg begynte på p-piller da jeg var tjueén, og gradvis begynte det å kjennes som at følelsene mine om ikke direkte forsvant, så i hvert fall at de… roa seg. Jeg var alltid veldig intens som tenåring, følte alltid enten for mye eller ikke nok, var så lidenskapelig opptatt av interessene mine at det grensa til pinlig, og var i det hele tatt veldig cringe. Så tok jeg fatt på tjueåra, begynte på p-piller, og blei langsomt mer cool. Jeg holdt livet på en armlengdes avstand, interesserte meg passe mye i det som skjedde, gråt sjeldent, lo like sjeldent. Da jeg slutta på p-piller, kom følelsene mine tilbake og vel så det. Jeg husker ikke nøyaktig når jeg slutta å ta dem, men jeg trur det sammenfalt sånn cirka med hytteturen min mot slutten av 2017, for jeg husker jeg satt aleine ute i koia på Furnes og grein og følte og opplevde at alt kom tilbake til meg. Da var jeg 27 år, og ifølge de som kan sånt, skal midten av tjueåra være omtrent da hjernen blir ferdig utvikla. Med andre ord hadde jeg liksom antatt at det som virka som ei slags tilmodning av følelselivet mitt, var en uunngåelig del av det å bli voksen, men så satt jeg altså der og følte meg plutselig likedan som jeg hadde gjort på hybelen min i Bø da jeg var tjue og var verdens mest sentimentale lille forfatterstudent, bare at denne gangen var jeg en del år eldre.

Ikke var det kortvarig heller. Tvert imot blei følelsene bare større og flere, og de nådde en slags topp i 2019. Jeg sov nesten ikke, spiste nesten ikke, var konstant rastløs, kunsteriske uttrykk som musikk og billedkunst påvirka meg mer enn vanlig, typ jeg absorberte dem som en svamp og gjorde dem til en del av meg framfor å bare være en tilhører eller en tilskuer. Og som en antakelig ganske naturlig konsekvens av å ha følometeret sitt skrudd opp til elleve, fikk jeg meg en ekstremt tøff nedtur i 2022. Den nedturen har jeg tenkt at jeg fortsatt er i prosessen med å komme meg fra. 

Dere som har fulgt med ei stund, veit at jeg lot meg absorbere av Subnautica, på den måten bare jeg kan la meg absorbere av noe mens følelsene mine er skrudd forbi max. Det var i 2021, rett før det lengste fallet fra den høyeste toppen. Til tross for at jeg har hørt at mennesket djupest sett bare skriver om én av fire ting – livet, døden, kjærligheten og havet – var det ikke før Subnautica at jeg omsider innså greia med havet. Og greia med havet er overhodet ikke en bagatell, det er noe så instinktivt og urmenneskelig at det virker koda inn i DNA'et vårt. Verdens vanligste yndlingsfarge er blå, fordi det minner om havet, alle mennesker er fra fødselen av ekstremt glad i glitter (grinebitere som påstår at de ikke er det, er faktisk i fornektelse), fordi det minner oss om når sola skinner på havet, og mennesker føler seg ofte enten ekstatiske eller avslappa i nærheten av havet. 

Men ikke jeg, trudde jeg. Jeg bader nesten aldri, fordi jeg nesten alltid syns det er for kaldt i vannet og fordi jeg er dårlig til å svømme. Der folk rundt meg romantiserte havet, var det alltid verdensrommet som var greia mi. Før jeg altså spilte Subnautica og innså greia med havet. 

Og egentlig var det jo nesten på overtid, for selv om verdensrommet og havet på mange måter er motpoler, speiler de samtidig hverandre. Det var tross alt en av mine aller største helter, astrofysiker Carl Sagan, som først fikk meg til å ville lese Moby-Dick, ved å gjengi et sitat som jeg fra første øyeblikk visste at var noe av det vakreste jeg noen gang hadde hørt. 

Jeg begynte å for alvor fatte interesse for konseptet as above, so below og for jungianske synkronisiteter. 

Plutselig så jeg at sjøstjerner og stjernetåker ligner på hverandre. Og det er jo ikke så rart, når de begge består av stjerner, og når stjerner både fins i det djupeste djupet og det ytterste ytre. Selvfølgelig, for verden er en eneste fraktal, og det store er i det små og det små er i det store, og ingenting er tilfeldig fordi alt er tilfeldig. 

Jeg innså at jeg sneik inn vann overalt i tekstene jeg skreiv, og at musikken jeg hørte på hadde uttalte referanser til havet. Jeg innså at dette var verdens riktigste tidspunkt å endelig lese Moby-Dick på, og selv om den antakelig får den høyst tvilsomme æren å være den boka jeg har brukt aller lengst tid på, så har den virkelig ikke gått ubemerka hen – eller kanskje nettopp derfor. For det går an å vinkle det på en annen måte, nemlig at Moby-Dick har den helt utvilsomme æren av å være den boka hvis univers jeg har tilbrakt mest tid i. Når man oppholder seg i den samme historien i et år sammenhengende, kommer den historien til å påvirke deg om du vil eller ei. 

Dere husker sist jeg hadde hekta på et litterært univers, ikke sant? Da jeg leste om Geryon i bøkene til Anne Carson? I Red Doc> vil G, tidligere Geryon, utelukkende lese På sporet av den tapte tid, men den har han allerede lest, så isteden leser han ei annen bok, som han hater, men han veit ikke om det er fordi han faktisk hater den, eller om han bare hater den fordi den ikke er På sporet av den tapte tid. Dessverre, og urettferdig nok, har Dune Messiah blitt tildelt en lignende rolle i livet mitt nå. Akkurat som at jeg i sin tid sleit med å komme meg videre fra Anne Carson, strever jeg nå med å gi slipp på Moby-Dick. Ikke bare er Dune Messiah ikke Moby-Dick, men den foregår i den tørreste ørkenen, som er så langt unna havet man kan komme. Og jeg skal være ærlig og innrømme at Moby-Dick ikke var i nærheten av å påvirke meg like sterkt emosjonelt som det Rød selvbiografi gjorde, for selv om jeg kjente gnister av noe nesten tilsvarende underveis i lesninga, var det ikke direkte sammenlignbart. Faktisk er erkjennelsen av hvor mye Moby-Dick betydde for meg relativt ny, tydeliggjort av min nylige motvilje mot å lese Dune Messiah. 

Fordi det er en snikende følelse, dette, hva enn det er. Den følelsen jeg nevnte innledningsvis. Det jeg omtalte som et "noe" som har begynt å skje i hjernen min. I etterpåklokskapens lys føles det som at det kom brått på den gangen i 2017, men det er mulig jeg husker helt feil, at det var like gradvis da òg. Subnautica (og Rød selvbiografi) var liksom min siste altoppslukende dille før mørket kom og tok meg i 2022. Det var også min første havbaserte dille, så jeg trur jeg ei lita stund antok at grunnen til at jeg hadde skjønt greia med havet, innerst inne handla om at jeg skjønte greia med Subnautica. Men selv om knekken kom og de sterkeste følelsene visna bort, var jo havet der fortsatt, intet sted tydeligere enn i nettopp tekstene mine. Jeg trur ikke jeg har skrevet en eneste tekst siden 2021 som ikke har vært tett knytta opp mot havet. Det var ikke like lett å legge merke til at havet lå der som et utgangspunkt for alt jeg gjorde og tenkte på, fordi følelsene mine oppførte seg helt motsatt enn hva de hadde gjort da jeg ikke kunne få nok av palmer og neonfarger. 

Og fordi havet, uten at jeg var fullt bevisst på det, nærmest dikterte livet mitt fra kulissene, begynte jeg å se Our Flag Means Death. Fordi havet hadde vært der siden Subnautica. Og fordi jeg ikke ville forlate Moby-Dick, så jeg oppsøkte lignende farvann. Og det som skulle være den chille serien jeg skulle slappe av med når jeg var for sliten til å forholde meg til noe ordentlig, fikk meg til å innse at et "noe" som hadde vært der før, men for lenge siden, plutselig var der igjen. Det er litt morsomt, for jeg klarer å sette fingeren på nøyaktig når det skjedde: episode tre av sesong to, The Innkeeper. 

Ja, det er en artig referanse til The Shape of Water. Det er også noe av det mest corny og rørende jeg har sett på lang, lang tid, og jeg snakka mer utfyllende om denne spesifikke scena for et par uker siden. Følelsene denne konkrete episoden satte i gang, måtte jeg bruke noen dager på å fordøye og forstå. Og da det skjedde, var det i form av et smertefullt eurekaøyeblikk som fikk meg til å grine. Jeg innså at akkurat denne episoden, i en av de mest tullete komiseriene som fins, rører ved noe av det som føles aller mest personlig og vondt for meg. Jeg hadde gjennom hele serien tenkt at jeg kjente meg igjen i Blackbeard, i hvor følsom og impulsiv han er, og uten å spoile noe, innser han i denne episoden en forferdelig sannhet om seg sjøl, og det er den samme sannheten jeg plutselig blei konfrontert med for min egen del. Dette handla jo plutselig om meg. Ikke rart at jeg grein og følte og følte og atter følte. 

Og det kickstarta altså dette "noe", som har ligget på lur og venta på den rette katalysatoren siden Subnautica, og som fikk det i form av Our Flag Means Death via Moby-Dick. Første gangen jeg havna på DPS, snakka vi om den forrige perioden som begynte omkring 2017, og som herja som verst i 2019. Jeg trur vi kom fram til at det ikke var feil å kalle det en manisk episode, men ikke den typen manisk episode som passer inn i en bipolar-diagnose. Mine perioder med intense følelser varer for lenge til at de kan omfattes av kriteriene for en bipolar lidelse, til tross for at de typisk følges av depresjoner, men heller ikke depresjonene mine følger det medisinsk definerte bipolar-mønsteret. Den mest logiske forklaringa på min mentale flo og fjære, er nettopp at min potente ADHD/autisme-kombococktail rett og slett gjør meg disponert for sterke følelser, samtidig som jeg i stor grad mangler evnen til å definere dem og skille dem fra hverandre. 

Det er på grensa til poetisk, dette her. At jeg, i form av å være det skakkjørte nevroatypiske mennesket jeg er, oppfører meg nøyaktig som havet, det samme havet som har næra meg, nærmest umerkelig, med inspirasjon og energi de siste åra. Kanskje er det verdens kleineste klisjé, dette med at livet er som en serie av bølger, med topper, bunnpunkt og sammenbrudd, men hvem bryr seg, så lenge det er sant. Det er flo og fjære i meg òg, ikke fordi jeg er sjuk eller lider av noe, men fordi jeg er et menneske som består av 70% vann, og det ville vært naivt å tru at jeg, når jeg er vann mer enn noe annet, ikke skulle følge de samme fysiske lovene som vann forøvrig. Selvfølgelig påvirker det meg, for bevegelsene i det store er de samme bevegelsene som i det små, fordi verden er en fraktal og alt henger sammen og av vann er vi kommet og til vann skal vi bli. 

Jeg veit ikke, kanskje dette bare er spinnvilt tankekaos fra min side. Men nettopp fordi det ikke betyr noe, betyr det alt. Og etter mange år med mangel på følelser, kjenner jeg meg ganske klar for et energiskifte. Siden jeg uansett ikke er en sånn person som får lov til å velge den gylne middelvei, mener jeg. Siden jeg er dømt til å være en person som enten er alt eller ingenting. Så hey, universet, gi meg alt, det kjennes som at tida er moden. Jeg trur jeg skal takle det.

Her kommer vinteren

Det var aldri meninga at det skulle gå såpass lang tid mellom dette blogginnlegget og det forrige, det har bare vært så aldeles for mye for meg de siste ukene. Det har vært såpass mye at jeg i samråd med sjukepleieren min har beslutta å ta ferie hele desember, altså ferie fra dyrepasserkarrieren min. Det føles feil å klage på at jeg får mange oppdrag og at businessen går bra, men ulempen med å ikke ha en arbeidsgiver som kan pålegge meg ferie, er at det – i hvert fall når man er meg – er vanskelig å rettferdiggjøre å ta ut ferie "bare fordi jeg er sliten." Som jeg må minne meg sjøl på at faktisk ikke er bare-bare. Som sjukepleieren min sa: jeg er uføretrygda av en grunn, og penga jeg får utbetalt er å regne som lønn for å ta vare på meg sjøl. Noen ganger må jeg høre noen andre si det, for jeg stoler ikke alltid på min egen dømmekraft.

Jeg er også tilbake på DPS. Jeg har vært litt bekymra for å ikke bli tatt på alvor der, men behandleren jeg har fått i denne omgang er veldig flink og virker å forstå hva jeg prøver å si, noe som på ingen måte alle gjør. Han trur at jeg har OCD, og har henvist meg til en OCD-enhet på Gaustad. Mens vi venter på at de skal svare på henvisninga, går jeg i samtaleterapi hos ham.

Og det er jo litt… kanskje ikke direkte morsomt, men hvert fall interessant, at jeg allerede blant annet i dette innlegget fra 2015 lurte på om jeg kunne ha OCD. Da jeg fikk autismediagnosen for tre år siden (tida flyr!!!), trudde vel både jeg og mine daværende behandlere at tvangstankene mine – og det meste annet som feiler meg, for den saks skyld – kunne forklares med autisme. Og det gir jo mening, for det er ingen hemmelighet at autister generelt liker regler og rutiner. Og dét i seg sjøl er det jo heller ingenting i veien med, men når reglene og rutinene kommer i veien for livskvaliteten, kan man kanskje begynne å snakke om at man har en sjukdom.

Som en såkalt artig liten synkronisitet, handler den nyeste sesongen av Heartstopper, som jeg ser i disse dager, i noe grad om OCD. Jeg har syntes at de to første sesongene var søte nok, men litt for lettbeinte til at jeg klarte å la meg engasjere på noe dypere plan enn det overfladiske, men jeg syns så langt – med forbehold om at jeg ikke har sett sesongen ferdig – at de behandler OCD-tematikken på en veldig riktig måte. Faktisk brukte jeg sjøl spiseforstyrrelser som en slags metafor for å forklare for behandleren min åssen tvangstankene oppleves for meg, fordi spiseforstyrrelser – som jeg til informasjon ikke har – er den måten å tenke på som for meg minner mest om åssen jeg har det.

Jeg har ikke så lyst til å snakke mer om dette akkurat nå, merker jeg, både fordi jeg offisielt sett faktisk ikke har blitt diagnostisert med OCD ennå, men også fordi jeg syns det føles innmari skamfullt og privat å snakke detaljert om symptomene mine, på en måte jeg overhodet ikke syns når det gjelder autismesymptomene mine. Kanskje fordi autisme faktisk ikke er en sjukdom, og ikke noe som "feiler meg", mens OCD absolutt er det. Symptomene mine gjør ikke bare at jeg framstår litt eksentrisk, men de innebærer ting jeg føler meg tvunget til å gjøre som jeg syns er oppriktig flaut og som jeg ikke har lyst til å dele med hele verden – hvert fall ikke nå, kanskje aldri. 

Her er en liten godbit fra journalen min:

Måtte le litt da jeg leste "men noe omstendelig." Jeg er sikker på at alle som har lest de skjønnlitterære tekstene mine – eller hallo, hva med bloggen min – kan si seg enige i det, haha.

Hvem veit, kanskje jeg klarer å komme sterkere tilbake i desember, etter å ha gitt meg sjøl en måneds lang ferie? Here's to hoping.

Re: følelsen av følelser

Jeg syns jeg skylder dere et oppfølgingsinnlegg. Jeg var som kjent på TR/ST-konsert på fredag, og jeg har gleden av å meddele at jeg ikke bare kom fra det med livet i behold, men jeg hadde det skikkelig gøy! I de kanskje to timene konserten varte, klarte jeg å føle på helt ukomplisert og deilig eufori, noe jeg sjeldent gjør. Men jeg skal ta det fra begynnelsen, fordi man oh man, for en berg- og dalbane dette har vært, og til dels fortsatt er.

Fordi hey, følelser skremmer meg. De overvelder meg. Følelser av alle slag kan overfylle den emosjonelle kapasiteten min og utløse noe som kanskje er angstanfall, men samtidig kanskje ikke helt, fordi det ikke trenger å være engstelige følelser som utløser de kraftige reaksjonene mine, det kan like gjerne være gode følelser, og ofte er det antakelig ei blanding av flere forskjellige følelser, som bare blir forsterka av min manglende evne til å identifisere dem. 

Natt til fredag sov jeg veldig dårlig. Jeg dreiv og drømte at jeg kom for seint til konserten, og så våkna jeg av intense magekramper. Jeg trudde jeg hadde fått mensen, så jeg stod opp og tok en Ibux og gikk på do, men neida, det var ikke mensen, det var bare… vel, følelser. 

På dagtid før konserten på fredag var jeg ekstremt rastløs. Jeg klarte ikke å konsentrere meg om noe, så da jeg hadde gjort de tinga jeg måtte, som å dusje og spise, bestemte jeg meg for å bare dra ned til Grünerløkka først som sist, fordi om jeg uansett ikke klarte å gjøre noe annet enn å vente, kunne jeg likeså godt vente på det eneste stedet som ikke utløste stressende tvangstanker om å komme for seint. 

Og når jeg sier "spise", så er det en sannhet med modifikasjoner. Strengt tatt spiste jeg jo på fredag, men jeg hadde null matlyst, så jeg endte opp med å spise bare omtrent halvparten av hva jeg pleier å spise i løpet av en vanlig dag. Og det er jo ikke helt utenkelig at et for lavt næringsinntak har noe å si for emosjonell balanse, men jeg prøvde, okei, jeg prøvde virkelig. 

Jeg var på plass i billettkø omkring en time før dørene åpna. Da var det én annen person i køen foran meg, og vi begynte å snakke sammen, selv om jeg til vanlig pleier å holde meg langt unna tilfeldige samtaler med fremmede, men dere veit, et ekstremt nøyt nivå av følelser i kroppen har en tendens til å få meg til å oppføre meg irrasjonelt og out of character. Jeg tulla ikke da jeg nevnte angstanfall innledningsvis; det er akkurat som at hvis følelsesintensiteten i meg blir høy nok, går jeg inn i en slags fight-or-flight-modus som ikke er direkte angst, men som har mange av de samme kjennetegna: adrenalinrush, hjertebank, skjelving. Med andre ord: følelsene mine kan gi meg en slags naturlig rus, og så har jeg også ved flere tidligere anledninger blitt mistenkt for å være rusa uten å egentlig være det, i hvert fall ikke på noe annet enn mine egne følelser, både av venner, vektere og politi. Dessuten trur jeg at jeg har liiiitt lavere terskel for å snakke med fremmede når jeg er i settinger der jeg på en eller annen måte føler meg hjemme. Jeg kan for eksempel framstå veldig mye mer utadvendt på et litteraturarrangement enn i en, jeg veit ikke, konfirmasjon. Hvis jeg føler meg på hjemmebane, hvis jeg har god grunn til å tru at de andre folka som er der faktisk syns det jeg eventuelt har å si er interessant, får jeg også litt mer motivasjon til å initiere en samtale. I de fleste andre sosiale sammenhenger man har en tendens til å befinne seg, for eksempel i jobbkantiner, familieselskaper eller nabolagsdugnader, pleier det liksom å være small talk det går i, og jeg ser ikke poenget med small talk, jeg liker det ikke, og jeg er ikke god på det. Dermed har tidligere kolleger, familiemedlemmer og naboer en tendens til å oppfatte meg som sjenert og inneslutta, eller, hvis jeg faktisk snakker om ting jeg syns er spennende, rar. Så når jeg møter noen nettopp på grunn av en interesse eller hobby jeg har, befinner jeg meg plutselig i en situasjon der jeg ikke trenger å forholde meg til small talk overhodet, men bare kan gå rett på the nitty gritty. Ingen som møter opp på TR/ST-konsert kommer til å syns at jeg er irriterende fordi jeg snakker om TR/ST, liksom.

Uansett. Å vente i en time i billettkø kan faktisk være ganske trivelig når man plutselig havner i snakk med noen som det er lett og gøy å snakke med. Vi visste jo allerede at vi hadde noe til felles, liksom. Og mens vi to stod der som stadig de eneste oppmøtte, kom hele bandet ut fra lokalet. Og plutselig tenkte jeg ekstremt mange ting på én gang. For vi lever i en tidsalder uten sidestykke, og sosiale medier har skapt en helt egen klasse av sosiale konstellasjoner, nemlig det parasosiale forholdet. Jeg veit det er mange usunne aspekter ved nettopp denne typen relasjoner, og man kan sikkert argumentere for at det ikke er en snakk om en relasjon overhodet, med tanke på at den bare går én vei. Jeg har alltid hatt lett for å føle meg knytta til folk jeg ikke kjenner, men beundrer fra avstand, og det er sikkert lett å trekke konklusjonen om at det er en uheldig konsekvens av mine utfordringer med sosialt samspill i virkeligheten og min frykt for å bli avvist og alt det der, men så er det jo sånn at jeg er egentlig ikke en ensom person. Jeg har gode venner i virkeligheten som jeg både kan støtte meg på når jeg har det vanskelig, og ha det gøy sammen med når jeg er i godt humør. For meg er ikke parasosiale forhold ei erstatning for virkelige forhold, det kommer i tillegg. For min del blir det en aldri så liten epler-og-appelsiner-situasjon, for jeg føler at jeg helt oppriktig får positive ting ut av parasosiale forhold som et IRL-forhold uansett aldri ville kunne gitt meg. Jeg ser ikke på det som noe trist i det hele tatt, men kan på et vis forstå at det kan se sånn ut for utenforstående. Litt som at foreldra til Ibelin syntes det var trist at han brukte den gjenværende tida si til å bare sitte inne aleine på rommet sitt, istedenfor å være ute med venner, før de skjønte hvor berikende gaming faktisk hadde vært for ham. TR/ST er mer enn bare musikk for meg. TR/ST har vært en så sterk inspirasjon i min egen skriving og mitt eget liv at det egentlig ikke gir mening å skrive om det engang, hvert fall ikke her og nå, for dette blogginnlegget er allerede i ferd med å bli farlig langt, men som jeg så vidt var innom sist gang: Robert er bare et menneske, og samtidig representerer han noe som er større enn seg sjøl for meg. Og jeg har fulgt ham fra avstand, både musikalsk og personlig, i så mange år nå, at en del av meg ikke helt hadde klart å skjønne at han ikke bare var en digital avatar, fordi han aldri før hadde eksistert i det samme fysiske rommet som meg.

Og så plutselig stod han der, bare noen meter unna meg, og var bare et menneske.

Og om du nettopp nå tenker at jeg umulig kan ha tenkt hele det avsnittet i de få sekundene det var snakk om, så tar du feil, for det gjorde jeg, vel å merke ikke i ord, men innholdet var cirka det samme. Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det, for jeg følte jo på mange måter at han var vennen min og samtidig var jeg ekstremt klar over at han absolutt ikke var det, og jeg har sett nok av eksempler på folk som oppfører seg som respektløse, grenseoverskridende, egoistiske, aggressive, objektiviserende rasshøl i møte med folk de ser opp til, til å vite åssen jeg i hvert fall ikke har lyst til å oppføre meg. Chappell Roan har som kjent satt ettertrykkelig ord på det. Jeg har fulgt Robert over mange nok år nå til å ane at han er en ganske tilbaketrukket og privat person, som ikke liker å svare på personlige spørsmål i intervjuer og som knapt nok gjør intervjuer i det hele tatt, fordi selv om han elsker å lage musikk, virker han fortsatt veldig ukomfortabel med… alt det andre som følger med det å være profesjonell artist. Og uansett hvor sterke følelser jeg bærer rundt inni meg, kommer jeg aldri til å bli en sånn person som kaster meg over et annet menneske uten å være helt sikker på at de syns det er greit. Og i all oppriktighet trur jeg ikke engang vennene mine ville syntes det var greit om jeg overfalte dem på gata på den måten jeg ser enkelte såkalte "fans" gjøre med artister de liker. 

Så jeg gjorde ikke noe og jeg sa ingenting, for hva skulle jeg uansett i så fall ha sagt, for når jeg er i følelsesindusert fight-or-flight-modus er jeg ikke på langt nær like velformulert som på bloggen min. Så isteden bare smilte jeg fårete, for jeg eier tross alt ikke pokerfjes, så om jeg er gira/entusiastisk/spent på noe, klarer jeg sjeldent å skjule det. Og jeg oppnådde blikkontakt med Lia, trommisen. Og så sa hun "I like your hair", jeg sa "thank you" med tårer i øya, og så smilte hun og gikk sammen med Robert for å hente en pizza som de deretter tok med seg inn tilbake i lokalet.

Jeg snakka med Vibeke om dette lille øyeblikket i går – for som sagt har jeg altså gode relasjoner til mennesker jeg kjenner i virkeligheten òg!! – og samtalen vår fikk meg til å innse noe veldig fint. Jeg er altfor høflig og sjenert, og har altfor stor respekt for musikeres rett til et privatliv, til å uttrykke hvor mye de betyr for meg verbalt når de tilfeldigvis går forbi, samtidig som man møter jo ikke opp en time før dørene åpner til en konsert med et band man er likegyldig til. Uansett hvor corny dette høres ut, så trur jeg Lia så i det fårete smilet mitt og i øya mine og min avgjørelse om å møte opp som en av de aller tidligste, at TR/ST er et band som betyr enormt mye for meg. Sjukepleieren min har sagt at jeg er en person som det er vanskelig å lese, men jeg trur ikke jeg var vanskelig å lese i det øyeblikket, og jeg trur hun visste nøyaktig hvor mye det betydde for meg å få et kompliment av henne.

Etter innslipp var det lett for meg å finne en god plass, for dét er jo tross alt en av de mest praktiske tinga med å være veldig fan av et band som fortsatt er relativt ukjente, sånn, sammenligna med for eksempel Nick Cave, som jeg snakka en del om i det forrige innlegget mitt. Jeg hadde overhodet ikke trengt å møte opp såpass tidlig for å sikre meg en god plass, selv om det ikke desto mindre var strengt nødvendig for min egen sjelefred sin skyld. Jeg fikk stå helt foran midt på, og dette var vel kanskje da det gikk opp for meg for alvor at jeg sannsynligvis var den største fanen i rommet. Som igjen sannsynligvis betyr at jeg er Norges største TR/ST-fan, ikke bare som en figure of speach, men helt bokstavelig. Folk kom til og med bort til meg etter at konserten var ferdig og kommenterte det, fordi som sagt har jeg ikke et spesielt sterkt pokerfjes, og hvert fall ikke når jeg er gira/entusiastisk/spent. Men I'm getting ahead of myself. Etter at jeg hadde sikra meg rommets beste plass, følte jeg at jeg endelig kunne slappe av. Nå var det ikke lenger opp til meg, jeg hadde gjort det jeg kunne.

Og jeg er veldig, veldig glad for at jeg, til tross for alle mine bekymringer og tvangstanker og kaotiske følelser som føltes som å grue seg, men som umulig kunne være å grue seg, for det er da ingen som gruer seg til å se et av sine absolutte yndlingsband live for første gang, klarte å kose meg. "Kose meg" er egentlig et for generelt begrep, for "kose meg" er det jeg pleier å gjøre på konserter. Dette var noe helt annet. Og bedre.

Jeg liker å tenke på meg sjøl som et ganske autentisk menneske, som ikke prøver altfor hardt å være noe annet enn hva jeg egentlig er, men det er forskjell på åssen jeg danser aleine i mørket på stua når ingen kan se meg, og åssen jeg danser når jeg er på konsert. Det vil si, det pleier å være forskjell. En liten del av meg klarer ikke helt å gi slipp på et visst kontrollbehov offentlig, jeg pleier alltid ubevisst å holde litt tilbake, og det er jo egentlig naturlig. De aller fleste mennesker ser ikke på seg sjøl som uærlige eller falske fordi de ikke oppfører seg nøyaktig likt når ingen kan se dem kontra når de er ute blant folk. 

Jeg trur dette er den eneste konserten jeg kan komme på å ha vært på der jeg nesten glemte at det var andre mennesker tilstede. Apekatthjernen min sliter med å være tilstede her og nå, og pleier ofte å vandre underveis når jeg gjør egentlig noe som helst, noen ganger litt, andre ganger veldig mye. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg følte meg hypnotisert under denne konserten, i ordets rette betydning. Hypnotisert som i at jeg hadde fullt fokus på det som skjedde foran meg der og da, og glemte at det fantes en verden rundt meg. Jeg tenkte ikke et eneste øyeblikk på at jeg kanskje så teit ut eller at andre kanskje blei pinlig berørt av at jeg dansa som om ingen så på. For jeg trur jeg har funnet ut at jeg har to måter å danse på: den ene måten er beregna på et slags publikum, enten i konkret betydning eller i overført betydning som i de andre på dansegulvet eller whatever, og så er det den dansinga som nesten skjer av seg sjøl. I samtale med andre har jeg funnet ut at ikke alle i det hele tatt opplever sistnevnte, men jeg må danse innimellom. Hvis noe blir for mye for meg, må jeg danse i fred i noen minutter, helst med støykansellerende headset så jeg kan fortape meg helt. Det er en type dansing som sannsynligvis ser helt bananas ut, fordi jeg går inn i en transeaktig tilstand som er lignende den jeg opplever når jeg kommer inn i en god skriveflyt. Og det var denne sistnevnte måten å danse på jeg plutselig fikk tilgang til under denne konserten, og den har ikke pleid å være tilgjengelig for meg når jeg er i nærheten av andre mennesker tidligere, selv om jeg aktivt har prøvd. Jeg klarte noe så sjeldent som å slippe alt av kontroll og bære være tilstede, la kroppen reagere instinktivt og la hjernen hvile. Jeg var klarere tilstede under konserten enn jeg noen gang har klart å være under meditasjon. Og det var mer enn gøy, det føltes rensende, bekreftende, på grensa til spirituelt. 

Kanskje det er fordelen med alle de slitsomme følelsene mine. At jeg trenger dagevis med angst, stress og tvangstanker først, fordi de bygger opp en voldsom energi som ikke ville vært der hvis jeg hadde vært dem foruten, og som slippes løs som ei elektrisk overtenning når øyeblikket er inne. Kanskje er det dette alt sammen handler om, at det er dette som er poenget med at jeg tilsynelatende ikke klarer å føle på en normal måte. 

Som sagt la andre merke til det. Flere kom bort til meg etter konserten, kommenterte at jeg måtte være verdens største TR/ST-fan. Jeg veit ikke om jeg er det, det er ikke umulig, men jeg trur som sagt at denne konserten beviste for meg at jeg helt på ordentlig er Norges største TR/ST-fan. Jeg er på et vis norgesmester i TR/ST. 

En av de som kom bort til meg etter konserten spurte om hvor stor sjanse jeg trudde det var for at vi kunne møte på Robert ute på byen etterpå. Jeg sa jeg ikke trudde sjansene var spesielt store, i og med at de skulle spille konsert i København dagen etter. Jeg hang litt rundt i lokalet etterpå likevel. Lia kom tilbake ut på scena for å pakke sammen trommesettet sitt. Jeg var høy på adrenalin etter konserten og hadde lyst til å si noe til henne, men hva skulle jeg si, jeg var ikke i stand til å formulere ord som ga mening uansett, og hun var nok uansett lei av å høre floskler som "jeg er din største fan", "jeg elsker dere", "musikken deres betyr så mye for meg", selv om de ikke ville vært floskler om det hadde vært jeg som sa det, men det er liksom setninger som det har gått inflasjon i, fordi det er sånne ting jeg ser for meg at alle roper til musikere de liker. Men så så jeg at hun plukka opp en papirlapp og jeg ropte til henne om jeg kunne vær så snill å få settlista. Hun sa at hun dessverre hadde lovt den bort til noen andre, men i neste øyeblikk fant hun ei settliste til. Som hun ga til meg. 

Jeg har aldri fått ei settliste etter en konsert i hele mitt liv, haha, så hvor poetisk er det ikke at baby's first set list var akkurat denne settlista, som jeg ikke bare fant på gulvet, men som blei personlig overrukket til meg av trommisen? 

Jeg fikk ikke sove natt til i går, altså natta etter konserten. Det er også ment helt bokstavelig. For noe av problemet med å gire seg så mye opp som jeg er i stand til i enkelte sammenhenger, er at den energien ikke bare kan knipses bort når det er over. Jeg skulle egentlig vært i bursdag på Tusenfryd i går, men klokka åtte om morgenen måtte jeg melde bursdagsbarnet og si at jeg hadde ikke sovet noe og dessverre måtte prioritere søvn framfor bursdag. Jeg sovna kanskje omtrent i ni-tida og våkna litt over tolv. 

Og akkurat som i en ekte berg-og-dal-bane, følges en lang opptur av en tilsvarende lang nedtur. Jeg følte meg skjør, emosjonell og deprimert i går, litt som om jeg var fyllesjuk eller hadde abstinenser av noe slag, noe jeg på sett og vis også hadde. Man kan ikke bare pumpe kroppen sin full av endorfiner og serotonin, og så like plutselig bare fjerne dem igjen og forvente at det går ubemerka hen.

I går fant jeg et bilde på Instagram, det var av han som hadde spurt meg om jeg trudde vi kunne møte Robert etterpå, sammen med Robert. Det var tatt inne på Parkteatret, så han hadde tydeligvis lyktes i å huke tak i ham etter konserten. Først blei jeg litt sjalu, samtidig som jeg ikke engang veit om jeg i det hele tatt hadde hatt lyst til å overrumple Robert etter konserten for å overtale ham til å ta et bilde. Om jeg hadde spurt ham før konserten, da han og Lia gikk forbi meg for å hente pizza, hadde han sikkert sagt ja, fordi jeg er en høflig og veldig ikke-truende person og hadde i så fall spurt veldig pent, men det gjorde jeg jo ikke, litt fordi jeg ikke ville være plagsom og litt fordi jeg uansett ikke turte. Og jeg trur ikke at å ta et bilde sammen strengt tatt egentlig ville føltes viktig for meg heller. Vi har alle våre måter å være fan på, og selv om man sikkert ikke mener noe vondt med det, klarer jeg ikke å syns at det er helt uproblematisk å ta tak i en artist etter å ha spilt et konsert, som tross alt både er en fysisk og emosjonelt krevende handling for musikerne. Jeg har vært på konserter før der bandet har gått ut til publikum etterpå, og da er det selvfølgelig helt greit, men når musikerne går backstage og venter til de trur alle har dratt med å pakke sammen greiene sine, syns jeg jo helt ærlig at man som fan skal respektere det. Jeg syns det er viktigere at artister har det så mentalt bra som mulig så de kan fortsette å lage musikk så lenge de lever, enn at jeg skal ta et bilde med dem. Jeg veit ikke, kanskje overtenker jeg igjen, men veldig pågående fans på konserter har alltid gjort meg litt uvel. Jeg hadde en lengre rant om det i forbindelse med Patriarchy-konserten i mars:

Jeg trur dessuten at Robert eksisterer i et merkelig limbo for meg, der han både er en slags mytologisk skapning som har fôra mine egne kreative prosjekter med overnaturlig kraft i mange år nå (litt som når Gry Jannicke Jarlum påstår at aliens har brukt henne som et medium til å skrive boka hennes gjennom henne), i tillegg til at han føles som en god venn, i tillegg til at han er et vanlig menneske som i sitt eget liv har ekstremt lite med meg å gjøre. Først og fremst er han jo sistnevnte. Så for meg å interagere med ham personlig, føles på ett nivå feil. Litt sånn kollaps av romtid-kontinuumet, på en måte. Men kanskje dette er noe som forandrer seg med tida. Kanskje omstendighetene en gang i framtida ligger til rette for at det vil være helt naturlig for meg å ta et bilde sammen med ham. Eller fortelle ham hvor stor fan jeg er. Eller si til Lia at jeg syns også hun er veldig fin på håret, og dessuten den kuleste trommisen jeg veit om.

Og jeg trur hvert fall Lia fikk med seg, i likhet med de andre konsertdeltagerne, hvor stor fan jeg var under konserten, for da hun så på meg og sa at hun hadde lovt bort settlista til noen andre, så hun helt knust ut, før hun altså fant ei settliste til. Og hun smilte så varmt da hun ga den til meg. Og når Lia fikk det med seg, vil jeg tru at også Robert fikk det med seg. Kanskje de snakka om det i bussen på vei videre til Danmark, hvor tilbakeholdne norske publikummere er, bortsett fra den ene gærningen med det rosa håret helt foran, som sang med på alle sangene og dansa som besatt. 

Det har skjedd meg en gang før at jeg har blitt takka av en artist for å ha vært så engasjert og med (for norske publikummere generelt har en tendens til å stå litt på avstand og bare nikke), at jeg gjorde det så mye morsommere for henne å spille. Og dette var en artist jeg ikke engang hadde hørt om før jeg så henne varme opp for Molly Nilsson i 2022. Når jeg kan gjøre konsertopplevelsen mye morsommere for en artist som spiller en konsert jeg koser meg normalt mye på, liker jeg å tenke at kanskje TR/ST syntes at jeg var høydepunktet med å spille i Oslo for første gang. Og at både Robert og Lia skjønner hvor mye de har betydd for meg, selv om jeg ikke fikk sjansen til å fortelle dem det med ord.