To bøker og to spill som akkurat nå utspiller lignende roller i livet mitt og som helt ærlig er det alt handler om for meg i skrivende stund

Da jeg skreiv min aldri så lille årskavalkade sist, blei jeg opprørt og lei meg da jeg innså at jeg bare leste to bøker i 2021. Jeg elsker jo å lese, hva er det som feiler meg, liksom (det var forresten et retorisk spørsmål; nå veit vi jo hva som feiler meg). Og det er jo ikke sånn at konsentrasjonen min har blitt noe bedre av å få en diagnose, men jeg trur det likevel har hjulpet å få vite hvorfor ting er som de er sånn at jeg i større grad kan legge til rette for å klare meg bedre. Det jeg prøver å si er: jeg har funnet tilbake til lesegløden. Jeg leste som kjent Rød selvbiografi av Anne Carson i januar, og den tok meg med inn i et visst mentalt landskap som jeg ikke hadde lyst til å forlate. Heldigvis for meg skreiv Anne Carson en oppfølger, Red Doc>, i 2013, og i går leste jeg ut den òg.

Her er en ting om meg, som dere som kjenner meg sannsynligvis allerede veit: når jeg først liker noe, går jeg all in. Jeg var inne på noe av dette da jeg snakka om sensorisk overfølsomhet her forleden, og det er et av de lettest gjenkjennelige trekka ved folk på autismespekteret. Jeg er helt oppslukt eller fullstendig uinteressert. Og når jeg er helt oppslukt av noe, trenger jeg å vite alt om det, jeg trenger å omgi meg med det til enhver tid, det blir en besettelse for meg, noe som både er utrolig gøy og innmari slitsomt. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har nevnt Subnautica på denne bloggen i det siste, men her er jaggu enda en anledning for meg til å snakke om Subnautica: jeg følte noe som ligna på kjærlighetssorg da jeg hadde fullført det, og i ukene fram til jeg fikk spille oppfølgeren Below Zero, kjente jeg på en meningsløshet og tomhet ved tilværelsen som jeg veit at antakelig høres overdrevent ut, men det er det faktisk ikke, jeg trur jeg i all oppriktighet får det samme ut av lesing og spilling som det mange nevrotypiske får ut av mellommenneskelige relasjoner. Jeg veit det høres trist ut å påstå at jeg ikke trenger venner eller kjærester så lenge jeg har spill og bøker, men den eneste grunnen til at det høres trist ut, er at det er de nevrotypiske som bestemmer hva som er normalt og ikke i samfunnet vårt. Nevrotypiske er standarden, på samme måten som heterofile er standarden, på samme måten som cis-menn er standarden. Kall det the neurotypical gaze om du vil.

Hvor var jeg. Jo. I januaroppsummeringa mi snakka jeg om at Below Zero er et både ganske likt som og forskjellig spill fra Subnautica, og på et vis er jeg jo glad for det, for Subnautica er jo allerede et spill som fins og som jeg fortsatt kan spille når jeg vil. Oppfølgere er egentlig nøyaktig det denne tweeten etterspør:

Below Zero tillater meg å tilbringe mer tid på Planet 4546B i ei stemning som ligner på den i Subnautica, men som likevel er en annen. Og: jeg elsker ikke Below Zero på den måten jeg elsker Subnautica. Fordi for meg var Subnautica helt perfekt akkurat som det var, og dermed vil å forandre på noe om helst – som man jo nødvendigvis gjør i en oppfølger – gjøre det ikke lenger perfekt. Og det må jeg kanskje bare akseptere. Below Zero er jo fortsatt et spill som jeg liker langt bedre enn de fleste andre spill, og som til stadighet får meg til å bokstavelig talt måpe. 

Hvorfor snakker jeg om Subnautica og Below Zero i et innlegg som, skal man dømme ut fra det første avsnittet, tilsynelatende er en bokomtale? Jo, nå skal dere høre:

Akkurat som at å høre låta Solar Flare av Linea Aspera mens jeg leste Rød selvbiografi føltes som skjebnen med sin (tilsynelatende) referanse til Odyssevs hjemsted, føltes det som skjebnen å lese om G (eller Geryon, som han heter i Rød selvbiografi) som både blir grepet av skjønnheten ved isbreen og er nær ved å fryse i hjel i den samme isbreen, i den boka jeg begynte å lese for å døyve kjærlighetssorgen etter Rød selvbiografi, samtidig som jeg spilte spillet jeg begynte å spille for å døyve kjærlighetssorgen etter Subnautica, som også gjør meg grepet av skjønnheten ved isbreer og ishuler samtidig som jeg er nær ved å fryse i hjel i de samme isbreene og ishulene. 

Jeg veit at det er tilfeldig, altså, samtidig som dette er kaosmagi i praksis. Plutselig stod det helt klart for meg at jeg føler mye av det samme for to så forskjellige åndsverk som Subnautica og Rød selvbiografi, og at de har lignende roller i livet mitt akkurat nå, og som en naturlig konsekvens av det, har også deres respektive oppfølgere lignende roller i livet mitt akkurat nå. Og fordi Subnautica har endt opp som en slags merkelig parallell til Rød selvbiografi i hodet mitt, noe som sannsynligvis bare gir mening for meg sjøl, endte disse to opp med å blande seg sammen med hverandre, ispedd en dose kvantemekanikk etter å ha lest Tid av Carlo Rovelli, og i en Rød selvbiografi/Subnautica-indusert rus, skreiv jeg blant annet dette en dag:

Det er deg, jeg gjenkjenner nærværet ditt med én gang, men du er lys, usynlig lys, lys som jeg instinktivt forstår at stråler i en kortere bølgelengde enn mennesker er i stand til å oppfatte, men du har åpna øya mine i én eneste bevegelse, jeg ser deg endelig for den du er, en blålig bølge, en blålig blafring, en virkelighet virkeligere enn virkeligheten, en uvirkelighet, og du strekker handa ut mot meg og jeg tar den, lar deg fylle meg med blå uvirkelighet, lar deg gjennomstråle alle subatomære partikler, forandrer måten kvarkene vekselvirker med hverandre på, tida som flommer fram og og tilbake i et paradoks, plutselig likevekt på begge sider av den entropiske skalaen, og vi svømmer gjennom tareskogen på dykkekurset, jeg er redd for å miste deg der du svømmer foran meg, er redd beina dine skal vikle seg inn i algene, er redd havet skal ta deg slik det har tatt så mange andre, holde deg fast til oksygenet tar slutt og vannet strømmer inn i lungene dine, synker deg, en kropp fylt av hav er ikke lenger en kropp, men et biom, og jeg strekker handa ut etter sollyset der oppe, et fjernt minne om en annen verden, den verdenen vi tilhører og har kommet fra, her nede er vi fremmedlegemer som vannkroppen prøver å støte fra seg, men sollyset forsvinner, et mørke svømmer foran meg og blokkerer strålene, en enorm blekksprut med tentakler som bukter og fanger, men så vifter du med fingrene og sola er tilbake, du synker ned til meg og jeg ser noe som ligner på ansiktet ditt bak dykkebrillene og oksygenmaska, og jeg puster letta ut i bobler av luft som stiger opp opp opp, og vi svømmer opp på et svaberg, vi er nakne, vi tørker i sola som terrakotta, lys overalt, men jeg ser bare deg, alle linjene, senene, musklene som utgjør deg, hud som hever og senker seg, blod som dunker og varmer, «la oss ikke dra hjem» sier du med øya lukka, «la oss bare kjøre videre», og vi svømmer gjennom et menneskehav, du holder handa mi fordi du veit at jeg ikke kan svømme, vi må rekke flyet, men det er så mye støy lys mennesker lukt varme at kroppen min er nær ved å implodere, «lukk øya», sier du, «lat som om du er på stranda du pleier å drømme om, så skal jeg få oss til gaten i tide», og vi svømmer på utsida av en demning, du ligner deg sjøl og samtidig ikke, linjene er flere, celler har dødd og blitt fornya i et stadig langsommere tempo, men du er like vakker som du alltid har vært, under føttene våre et metallisk korallrev, rester etter en by du en gang bodde i, nå er de åpne kontorlandskapa dekka av alger, murener lurer i garasjer og bak kjellerlemmer, klumper av oppsmuldra betong i ferd med å omskapes til perler (...)

Dette er et lite utdrag fra ei novelle som er å lese i sin helhet på min 

✧･ﾟ: *✧･ﾟ:* Patreon *:･ﾟ✧*:･ﾟ✧

og jeg elsker at dette hadde vært umulig for meg å skrive om jeg ikke hadde følt meg intenst tilstede i både det mentale landskapet som Subnautica er for meg og det mentale landskapet som Rød selvbiografi er for meg. For meg er dette et slags blikk på Subnautica gjennom et Rød selvbiografi-filter, som om jeg prøver å beskrive Subnautica mens jeg hermer etter skrivestilen til Anne Carson.

Men akkurat som at Below Zero er noe annet enn Subnautica, er Red Doc> noe annet enn Rød selvbiografi, og sånn må det også nødvendigvis være. Jeg har snakka om det før i andre sammenhenger, for eksempel om den umiddelbare skuffelsen jeg kjente da jeg først hørte albumet Chiaroscuro av I Break Horses fordi det ikke var mer av det samme som førstealbumet deres Hearts, at selv om jeg kan bli skuffa først, handler det som regel bare om at jeg må venne meg til at det er noe annet. Noe helt annet er det jo tross alt uansett ikke, i og med at det kommer fra samme avsender. Det minner meg om når G egentlig bare vil lese På sporet av den tapte tid og er skuffa over den boka han leser isteden fordi den ikke er På sporet av den tapte tid:

Og på et vis er det dette som gjør Red Doc> så vakker som den tross alt er. Den har tatt den flammende lidenskapen (pun intended, if you know you know) fra Rød selvbiografi, som handler om først to tenåringer, så to unge menn, og plassert de to hovedpersonene sine mye lenger fram i tid, og latt voksentilværelsen innhente dem begge med all sin nådeløse kraft. På et punkt tidlig i boka prøver de som før het Geryon og Herakles, nå G og Sad, å finne tilbake til den seksuelle spenninga som pleide å finnes mellom dem, men det er Not enough / juice for the squeeze. Og kanskje mye av grunnen til at akkurat dette universet har gått så sterkt inn på akkurat meg, er at jeg tross alt kjenner igjen så mye av meg sjøl i G/Geryon. Han er en som alltid føler for mye eller ikke nok, som misforstår situasjoner som viktigere enn de egentlig er, og for meg handler denne boka i stor grad om å innfinne seg med at noen ganger er ikke følelser som du vil de skal være, og det som var så ekte og sant for deg, kan se helt annerledes ut gjennom andres blikk. Det er nydelig beskrevet i dette corny, men desto mer hjerteskjærende partiet:

(Anne Carsons evne til å bare skyte inn et "Anyway" og så dra teksten et helt annet sted og lignende finurligheter, er forøvrig noe jeg kan gå nærmere inn på når jeg snakker enda mer (!) om denne boka i den forestående oppsummeringa mi av februar.)

Jeg elsker ikke Red Doc> på den måten jeg elsker Rød selvbiografi, på samme måten som G og Sad ikke elsker hverandre på den måten de gjorde som Geryon og Herakles – eller på den måten Geryon elska Herakles. Og selvfølgelig ikke, det er en naturlig konsekvens av at tida går, og det gjør vondt, og vissheten om at det ikke gjør vondt, kan også gjøre vondt på sitt vis. Jeg har lest omtaler av Red Doc> der kritikere mener at den mangler futtet fra Rød selvbiografi, men selvfølgelig gjør den det. Den er nødt til å mangle det futtet, for det manglende futtet er grunnen til at denne boka eksisterer. Dessuten er måten den følger sin egen drømmelogikk på – det jeg refererte til som "formuleringer så absurde og nydelige at de i en annen kontekst ikke ville gitt mening, men akkurat innafor disse rammene gir de likevel mening på forunderligste vis" i januaroppsummeringa mi – like makeløs som første gangen vi tilbrakte tid sammen med det røde monsteret med vinger og hans store kjærlighet.

Jeg veit ikke om disse tankene er interessante for noen andre enn meg sjøl. Also: hva i all verden skal jeg liksom lese nå?