Et knippe kvinner til kvinnedagen

God kampdag, individer av alle kjønn! Måtte dere bruke dagen til noe produktivt, om det så innebærer å marsjere i tog, signere underskriftskampanjer, lese ei bok av en kvinnelig forfatter, sende et takknemlig brev til kvinnen i ditt liv, eller ta deg en velfortjent hviledag etter å ha stått på dobbelt så hardt som mange andre. Her er noen kvinner som har inspirert meg de siste åra:

Adriene Mishler (amerikansk yogalærer, født 1984)

Det fins selvfølgelig mange YouTubeyogier der ute, men Adriene endte opp med å bli min. Det var hun som inspirerte meg – MEG! – til å bli en sånn person som gjør yoga daglig og som elsker å gjøre yoga daglig, med sine veldig tilgjengelige, positive og ekstremt lite sjølhøytidelige gratis yogavideoer. Adriene har rett og slett noe for enhver smak og enhver fysisk form, og videoene hennes er lette å tilpasse etter både funksjonsnivå og etter hvor lenge man har holdt på med yoga. Hun tvinger deg ikke til å pushe deg sjøl utafor komfortsonen din, men forteller deg isteden at hvis dette ikke er riktig for kroppen din eller energinivået ditt i dag, kan du velge å hvile litt før du blir med igjen når du har fått tilbake kontrollen over pusten din. Jeg trur at hvis man vil bli en sånn person som er fysisk aktiv hver dag, er Adriene en utrolig god hjelper på veien til å nå det målet.

Anne Carson (kanadisk forfatter, født 1950) 

Ingen som leser denne bloggen kan ha unngått å få med seg hvor sterkt grepet jeg blei av Anne Carsons bøker Rød selvbiografi og Red Doc>. De er mer enn bare gode bøker; de har sprunget ut fra et så utrolig lærd sinn som det som tilhører Anne Carson, som i tillegg til forfatter er professor i gammalgresk. Og nettopp fordi hun er så ekstremt vis og kunnskapsrik, kan hun tillate seg å leike med stoffet sitt på en måte som bare er forbeholdt de som har fullstendig kontroll over det de driver med. Det er ingenting belærende eller hovmodig i måten hun gjenforteller de greske mytene sine på; noe som kunne blitt akademisk og tørt i hendene til en annen professor enn Anne Carson, har isteden blitt kaotisk og magisk som på forunderligste vis gir like mye mening som det ikke gir mening. Hennes litterære univers er et av de frodigste, rareste og mest vidunderlige jeg noen gang har besøkt, og jeg er så takknemlig for at bøkene hennes fins i verden.

Brit Marling (amerikansk skuespiller og manusforfatter, født 1982)

Apropos frodige, rare og vidunderlige univers: det filmatiske landskapet Brit Marling inviterer oss inn i, er også mytologisk, magisk og dypt forankra i kunnskap. Hun har skrevet, produsert og spiller hovedrollen i den aldeles nydelige sci-fi-perla Another Earth fra 2011, og mange av tankene filmen vekker i oss, tas enda lenger og gis enda større boltreplass i serien The OA fra 2014, som hun også har skrevet, produsert og spiller hovedrollen i. At Netflix avlyste den etter bare to sesonger er en eneste stor skam, men forhåpentligvis har vi ikke hørt det siste fra Brit Marling, for etter det jeg allerede har sett av henne å dømme, innehar hun en nesten besettende fortellertrang og sitter allerede på et utrolig rikt bakland som virker utømmelig. Dette er filosofisk, utrolig intelligent og dypt inderlig.

Caroline Polachek (amerikansk musiker, født 1985)

Det er ikke lenge siden sist jeg nevnte Caroline Polachek på denne bloggen, men en såpass kreativ naturkraft som henne fortjener en reprise. Caroline Polachek lager det som ved første ørekast høres ut som fengende radiopop som er såpass lett å høre på at man kan komme i skade for å ikke få med seg det faktum at hun er en usedvanlig smart låtskriver og en vokalist som er såpass trygg på sin egen kapasitet at hun tillater seg temmelig risikable krumspring. Dessuten er det visuelt aspekt ved hennes artistpersona som jeg setter utrolig stor pris på; i musikkvideoene sine har hun noen rykkete, men utrolig besnærende dansemoves som ganske enkelt kler soundet hennes overraskende godt, i tillegg til at hun blant annet kan greenscreene hodet sitt fast på kroppen til en kimera på en måte som jeg bare godtar uten videre fordi så god er hun faktisk?? Hun er i hvert fall en stor kunster i en musikkverden som er prega av samlebåndsproduksjon og som i stor grad er styrt av kommersielle krefter, i et system som belønner de som innretter seg trendene og straffer de som skiller seg ut, og her holder hun stand og gjør sin egen greie fullt ut.

Georgia Harstark (amerikansk podcaster, født 1980)

Den ene av de to programlederne av podcasten My Favorite Murder, som jeg på grunn av tidsmangel dessverre har forsømt grovt i det siste. Sånn i tillegg til å være både en morsom og engasjerende historieforteller, blir jeg rett og slett utrolig inspirert av ærligheten og sårbarheten Georgia viser som podcastprogramleder. Hun er åpen om de psykiske vanskene sine, og det på en befriende nøktern måte: angsten og traumene hennes har ikke "gjort henne sterkere" eller gjort henne til et offer; de er der, og de er en del av henne på godt og vondt, og hun verken glorifiserer eller ignorerer dem. Isteden aksepterer hun dem, forstår at de kanskje alltid vil være der, og gjør det beste ut av det med det utgangspunktet hun har. Hun er både sjølsikker og ydmyk, hun ber om unnskyldning når hun begår feil, men er samtidig ikke redd for å si hva hun mener. Som så ofte er tilfelle for min del når jeg hører på podcast, skulle jeg ønske at vi var venner i virkeligheten, for hun virker bare som en så gjennomført bra person.

Karen Kilgariff (amerikansk podcaster, født 1970)

Den andre av de to programlederne av My Favorite Murder. I motsetning til Georgia, hadde Karen allerede en lang fartstid innen komedie og TV før de to starta podcasten sammen, noe som har gitt henne en viss integritet og profesjonalitet, men det har også bidratt til å gi henne en viss bagasje: Karen var alkoholiker i flere år, men slutta helt med rusmidler av alle slag etter at misbruket hennes begynte å gi henne epilepsi-lignende anfall. Måten hun forteller om fortida si på, er like deler morsom som sår, for hun sitter på like mange morsomme anekdoter som tragedier. Det er ikke uvanlig at Karen begynner å gråte i løpet av en episode, for i tillegg til å være både tøff og rappkjefta, er hun også utrolig følsom, og hun beviser at de to tilsynelatende motpolene overhodet ikke trenger å være motsetninger.

Utvalgte sitater fra Autobiography of Red og Red Doc>

Ja, dere, det er meg igjen, og en del av meg har litt lyst til å beklage at jeg ikke klarer å holde kjeft om bøkene til Anne Carson, mens en annen del av meg føler jeg gjør alle en tjeneste ved å spread the gospel, så ta en beklagelse om du vil ha en, og hvis ikke: velbekomme. 

Som kjent: da jeg dro på Tronsmo forrige måned for å kjøpe Red Doc>, dro jeg derfra med Autobiography of Red på engelsk i tillegg. Jeg likte Tone Hødnebøs oversettelse veldig godt, men når boka opprinnelig er skrevet på et språk jeg faktisk kan, blei jeg nysgjerrig på åssen den engelske utgaven var sammenligna med den norske. Jeg har foreløpig bare skumlest, bladd gjennom og lest yndlingspartiene mine om igjen i den engelske utgaven, jeg trur ikke jeg kan rettferdiggjøre overfor meg sjøl å lese den samme boka på nytt så kort tid etter at jeg leste den forrige gang, selv om den er på et annet språk aldri så mye, så jeg trur jeg skal vente enda litt til med å lese den fra perm til perm på engelsk. 

Og fordi jeg egentlig allerede har snakka mye om begge disse bøkene, men jeg likevel ikke føler at jeg har klart å formidle hva det egentlig er med dem, hva greia er, hvorfor jeg elsker dem så mye som jeg gjør, hvorfor dette skjedde da jeg leste dem, tenkte jeg å, i et slags forsøk på noe som kanskje er å komme seg videre i livet, dele noen av yndlingssetningene mine fra dem med dere. For jeg har skrevet mye om hva jeg føler de handler om for meg, om hvilken slags merkelig sinnsstemning de satte meg i, om at å lese dem føltes litt som å drømme, om hvor inspirerende de er, men der bøkene virkelig har fått meg til å måpe, er egentlig på setningsnivå. Jeg kunne bruke lang, lang, lang tid på en eneste setning, akkurat som at jeg for hver gang jeg leste dem, la merke til nye nyanser ved dem. For kanskje er det dette jeg beundrer med Anne Carsons skrivestil mer enn noe annet: det at hun – helt i tråd med kildematerialet – bruker metaforer og adjektiver på en måte som ikke burde gi mening, men som, i drømmelogikkens ånd, hun likevel får til å gi mening. Jeg veit ikke åssen hun gjør det, men hun bare gjør det, lett som en plett, tilsynelatende fullstendig uanstrengt og uaffektert, som om det ikke fantes noen annen måte å skrive det på. 

Har valgt å sitere fra Autobiography of Red istedenfor Rød selvbiografi, fordi sitatene tross alt klinger enda bedre på originalspråket. Og: oppsettet i begge bøkene følger sine egne regler, men for enkelhets skyld har jeg i denne omgang valgt å bare skrive dem rett ut uten linjedeling, fordi jeg syns det gjør det lettere å lese dem, tatt ut av kontekst som de tross alt er.

Autobiography of Red:

To Geryon it was a hundred thousand miles of thunder tunnels and indoor neon sky slammed open by giants. 

Small, red and upright he waited, gripping his new bookbag tight in one hand and touching a lucky penny inside his coat pocket with the other, while the first snows of winter floated down on his eyelashes and covered the branches around him and silenced all trace of the world. 

Hard morning winds were blowing life bolts against the sky each one blue enough to begin a world of its own. 

Voyaging into the rotten ruby of the night became a contest of freedom and bad logic. 

They were two superior eels at the bottom of the tank and they recognized each other like italics. 

The world poured back and forth between their eyes once or twice. 

The huge night moved overhead scattering drops of itself. 

The instant of nature forming between them drained every drop from the walls of his life leaving behind just ghosts rustling like an old map. 

New moon floating white as a rib at the edge of the sky.

From far down the freeway came a sound of fishhooks scraping the bottom of the world.

Not touching but joined in astonishment as two cuts lie parallel in the same flesh. 

As in childhood we live sweeping close to the sky and now, what dawn is this.

When they made love Geryon liked to touch in slow succession each of the bones of Herakles' back as it arched away from him into who knows what dark dream of its own, running both hands all the way down from the base of the neck to the end of the spine which he can cause to shiver like a root in the rain.

Red Doc>:

Components of today include a shape asleep on the floor an erased white world the tumblers vibrating in the closet and he brought he wrong book. Alive in a room as usual.

Panels of torn planet loom and line up one behind the other to the far edge of what eyes can see. 

The actual touching neither a positive nor a negative experience they each would admit but no one does.

They are lying on a pile of mattress covers on the floor in weak light from somewhere a night that could so easily not exist. 

Night's bones are still forming.

Together they inhale the first blue of day as it starts seeping out of hills all around. 

 

Februar 2022

Opplevelser: Sandra Mujinga på Munchmuseet. Dranks med gjengen på Skyggesiden. Broderiworkshop hos Lauren. Middag på Mano med Martina. Middag på Døgnvill og yatzy på Hytta med Vibeke. Middag på Vaquera verde med Vibeke.

Innkjøp: Ja, altså, for en måneds tid siden nevnte jeg jo at kjærlighetssorgen over at Rød selvbiografi var utlest gjorde at jeg hadde funnet håp i oppfølgeren Red Doc>, så jeg dro på Tronsmo for å kjøpe nettopp Red Doc> – og der plukka jeg jaggu med meg Autobiography of Red på engelsk òg, fordi enkelte bøker trenger man faktisk i flere språkutgaver. 

Og fra samme kilden som indirekte anbefalte meg Rød selvbiografi, har jeg også fått indirekte anbefalt Flannery O'Connors Wise Blood og A Good Man Is Hard to Find, så da jeg fant dem inne på nettbutikken til Cappelens forslag, var det bare én ting å gjøre.

TV-serie: Jeg ser fortsatt på The Expanse og skjønner kanskje en anelse mer av hva det er som skjer nå enn hva jeg gjorde for en måned siden, og har siden den gang i tillegg funnet ut at minidokumentarserien Midnight Asia er ideell avslapnings-TV for meg. Hver episode fokuserer på nattelivet i noen av Asias største byer, og jeg har riktignok foreløpig bare sett to episoder, men den første, som fokuserer på Tokyo, illustrerer så uendelig godt den tiltrekningskrafta nettopp Tokyo har på meg, i all sin glorete, overdådige, neonfarga, perverse skjønnhet.

Film: The Piano, Honey Boy, Tokyo Godfathers, The Matrix Resurrections, Eyes Wide Shut, A Nightmare On Elm Street, Event Horizon, Into the Inferno og La La Land.

Observante lesere har kanskje lagt merke til at jeg har fått en stadig økende interesse for kaosmagi i det siste. Den interessen er egentlig ikke helt ny (takket være Last Podcast On the Left), men av uante grunner er det nå i det siste at jeg plutselig har merka en åpenbar tilstedeværelse av det i livet mitt. Et viktig aspekt ved kaosmagi er synkromystisisme, og livet mitt de siste ukene har vært tjokka fullt av nettopp synkronisiteter. Og hele greia her er jo at jeg nettopp skaper de synkronisitetene sjøl. Jeg skal prøve å ikke kjede dere altfor mye med intenst nerdesnakk her, men saken er i hvert fall at jeg satte på dokumentaren Into the Inferno på søndag kveld etter å ha egentlig planlagt å se noe annet, men så dukka den liksom bare opp (det er sånn algoritmer funker, jeg veit, men hva er algoritmer om ikke en form for digital synkronisitet). For meg er det dette som er kaosmagi oppsummert: jeg har den siste måneden vært ekstremt tilstede i et litterært og mentalt landskap der vulkanen kanskje er det mest potente symbolet (Rød selvbiografi og Red Doc>), jeg har de siste månedene også vært ekstremt tilstede i et spillmessig og mentalt landskap der, lo and behold, også vulkanen er et av et mest potente symbola (Subnautica og Below Zero), og BAM, her presenterer Netflix for meg vulkandokumentaren Into the Inferno av Werner Herzog, og som om ikke det var nok, viser det seg at historien om utbruddet av Mount Pelée i 1902 der den eneste overlevende var en fengselsinnsatt, er en viktig del av dokumentaren, OG DEN SAMME HISTORIEN ER EN VIKTIG DEL AV RØD SELVBIOGRAFI. Jeg trur ikke på tilfeldigheter lenger. Eller, det blir feil, egentlig er det akkurat det jeg gjør, jeg trur på den magiske krafta som fins i tilfeldigheter. Og det er en god dokumentar, forresten. Anbefaler alle med en viss interesse for både naturvitenskap så vel som sosiologi å se den.

Bok: Og hvor passende er det ikke dermed å bare fortsette denne tankerekka med å endelig snakke litt ordentlig og noenlunde strukturert om Red Doc> av Anne Carson, som jeg leste i februar? Mitt siste blogginnlegg var… definitivt et eller annet, uten at det nødvendigvis var den bokomtalen jeg i utgangspunktet hadde håpa på å skrive, så jeg prøver igjen. Det er en grunn til at du ikke skal spise rundstykkene i det øyeblikket du har tatt dem ut av ovnen, si. Hvor var vi:

Rød selvbiografi, først utgitt i 1998, handler om det røde bevinga monsteret Geryon, som når han er tenåring, møter den to år eldre Herakles. De to innleder et intenst romantisk forhold helt til Herakles dumper Geryon fordi, i hans egne ord, jeg vil at du skal være fri. Mange år seinere, som unge menn, møtes de ved en tilfeldighet igjen i Buenos Aires, og tida som har gått mellom dem blir nesten en egen karakter. Geryon veit ikke lenger om han elsker Herakles, eller om han bare elsker Herakles i drømmene sine om gamledager. Overalt i boka, for eksempel midtveis uti når Herakles, ei stund etter at det blei slutt, men før de møtes igjen, ringer Geryon og forteller at han drømte om ham ei natt og at Geryon i drømmen satte fri en gul fugl og Geryon tenker Gul! Selv ikke i drømme kjenner han meg!, antydes det at forholdet deres kanskje aldri var så likeverdig som Geryon tenkte at det var. Eller hva med egentlig hele det hjerteskjærende kapittelet XLIV. FOTOGRAFIER: GAMLE DAGER, som er blant mine definitive favoritter, som finner sted mot slutten av boka etter gjenforeninga, og som begynner med at Geryon og Herakles har sex, og som avslutter med

Ja ja Geryon nok en lørdagsmorgen der det er jeg som ler og du gråter,

sier han da han kryper opp i senga igjen.

Geryon ser ham trekke teppet opp til haken. Akkurat som i gamle dager.

Akkurat som i gamle dager, sier Geryon også.

Og poenget mitt med å snakke om Rød selvbiografi atter en gang, er at i oppfølgeren Red Doc> fra 2013, er denne tida som har gått mellom dem og følelsene som forandrer seg og vissheten om at kanskje var aldri forholdet det man trudde det var, en enda sterkere tilstedeværelse. I Red Doc> har Geryon og Herakles blitt voksne, og på grunn av en serie hendelser ender de opp på en slags road trip nordover sammen, gjennom et grått og kaldt og tidvis isbrebefengt landskap. På et visst punkt blir også en kunstner ved navn Ida med på reisen. Geryon er den samme følsomme sjela han alltid har vært, Herakles har siden sist vært i krigen og fått PTSD. Forresten: de heter ikke Geryon og Herakles lenger. Nå heter de G og Sad But Great, oftest forkorta til Sad.

Mangelen på lidenskap mellom G og Sad er brutalt og vakkert beskrevet, samtidig som den er så selvfølgelig, fordi ting er helt annerledes og vesentlig mindre intenst når man er voksen kontra tenåring. På et punkt tidlig i boka er det skrevet ut i mer eller mindre klartekst (jeg har gjort så godt jeg kan, eller gidder, med formateringa her):

Pour the honey into the

jar. G thinks of himself as

a jar. It is vaguely sexual.

What was it like to feel

sexual. To want say this

person on the floor. Or

any person. Sexual

situations yes the haste

and ramming yes the hot

cold amazing difference

between before and after

as if a diagram shot inside

out he remembers the

diagram but the feelings

no. Necessity no. One

night under the overpass

they'd got the sex whiff

again. Made a few

fumbles. Not enough

juice for the squeeze as

Sad so neatly put it.

Den største forandringa er det Sad som har gått gjennom. Fra å være en til tider irriterende bekymringsløs ung mann, har han blitt en ødelagt og frynsete krigsveteran. G legger merke til forandringene han sjøl har gått gjennom først og fremst fysisk, som når han ser seg sjøl i speilet og Sharp stab his face no / longer young no more / beauty impact. Get used / to this. Eller hva med denne, som antakeligvis er blant mine personlige yndlingssetninger i boka: Am I / turning into one of those / old guys in a ponytail and / wings he thinks sadly.

Og det er en annen ting: Rød selvbiografi har også mye humor, men det er enda mer av den i Red Doc>. I den delen av boka der G går seg bort inni en isbre og er nær ved å fryse i hjel, blir han leda i trygghet av en flokk enorme flaggermus, til et tilfluktssted ved navn BATCATRAZ. Jeg elsker måten Anne Carson klarer å veksle så uanstrengt mellom den vakreste poesi og absurd humor på. Og apropos absurd: det er mange absurditeter i Red Doc>. Da jeg snakka om Rød selvbiografi, skreiv jeg at den var "full av formuleringer så absurde og nydelige at de i en annen kontekst ikke ville gitt mening, men akkurat innafor disse rammene gir de likevel mening på forunderligste vis." Drømmelogikken er tatt ut i det ekstreme i Red Doc>, men jeg som leser godtar det. Jeg elsker at hun gjør noe så corny som å plassere gudenes budbringer Hermes inn i fortellinga som en haiker iført en sølvsmoking. I det hele tatt er Red Doc>, som på mange måter er det monokrome og underveldende motstykket til den flammende lidenskapen som er Rød selvbiografi, interessant nok i kanskje enda større grad prega av finurlige innfall som bare noen med Anne Carsons pondus kan tillate seg. Hun er ei usedvanlig lærd dame, en professor som blant annet underviser i klassisk litteratur og oversetter fra gammalgresk, så den kunnskapen hun sitter på som utgangspunkt for den tross alt ganske leikne poesien sin er enorm. Og nettopp derfor, fordi hun kjenner kildematerialet sitt så innmari godt, kan hun tillate seg å vrenge på det, føkke det opp og gjøre hva hun vil med det. På et vis tar Red Doc> seg sjøl mindre høytidelig enn hva Rød selvbiografi gjør, litt på samme måten som man tar seg sjøl mindre høytidelig når man er voksen enn når man er tenåring og alt betyr så uendelig mye. For perspektivet skifter jo, og med alderen innser man at ting som føltes ekstremt viktige da man var fjorten, egentlig betydde forsvinnende lite. Og dette fjolleriet, om jeg kan kalle det dét, kan finne på å dukke opp når man minst venter det. I et spesielt lada parti ender Sad opp med å ligge med Ida, og idet de åpner døra og forlater åstedet oppdager de at There against the wall of / the corridor sits G with his / knees up. Howdy says G. Et øyeblikk som både er vondt og banalt, og desto vondere fordi det er så banalt, og det slår meg at denne passasjen ikke ville gått like sterkt inn på meg om G hadde sagt noe mindre teit enn "howdy." De hjerteskjærende øyeblikka blir desto mer hjerteskjærende av at de etterfølges av øyeblikk med virkelig dum humor, på samme måten som når The Cheddar Goblin etterfølger den verste scena i Mandy. Og på en måte gjør nettopp fraværet av sjalusi G føler hele situasjonen desto tristere. Tragedien i Red Doc> er ikke at Sad ikke lenger elsker G, men at ikke engang G elsker Sad lenger. Det er få ting som er så trist som å innse at man ikke engang blir trist av sin egen kjærlighetssorg.

Denne boka er rørende på en annen, men også lignende, måte enn og som Rød selvbiografi. Først og fremst syns jeg den føles som en naturlig konsekvens av alt som skjedde i Rød selvbiografi, og som en naturlig konsekvens av å bli voksen. G har blitt noe sobrere i sitt blikk på verden, og når boka kulminerer i moras død, mora som var en så (be)tydelig figur i oppveksten hans, skjer det i en bisetning, som jo tross alt er sånn døden har for vane å inntreffe: plutselig og uten videre dramatikk. 

Betyr alt dette at jeg omsider er ferdig med dette litterære universet og disse bøkene? Sannsynligvis ikke.

Musikk: Nå har jeg snakka veldig mye, så jeg skal bare etterlate dere med et veldig chill stykke spansk pop, fra det i det hele tatt veldig chille albumet Es el Momento av Sandra Bernardo. Jeg kunne valgt nesten hvilken som helst låt, for de flyter sømløst over i hverandre i noe som føles nærmere én bevegelse enn som ei rekke låter etter hverandre, men så er visst Mediterráneo den av dem jeg har hørt mest på, så da blir det sånn:

To bøker og to spill som akkurat nå utspiller lignende roller i livet mitt og som helt ærlig er det alt handler om for meg i skrivende stund

Da jeg skreiv min aldri så lille årskavalkade sist, blei jeg opprørt og lei meg da jeg innså at jeg bare leste to bøker i 2021. Jeg elsker jo å lese, hva er det som feiler meg, liksom (det var forresten et retorisk spørsmål; nå veit vi jo hva som feiler meg). Og det er jo ikke sånn at konsentrasjonen min har blitt noe bedre av å få en diagnose, men jeg trur det likevel har hjulpet å få vite hvorfor ting er som de er sånn at jeg i større grad kan legge til rette for å klare meg bedre. Det jeg prøver å si er: jeg har funnet tilbake til lesegløden. Jeg leste som kjent Rød selvbiografi av Anne Carson i januar, og den tok meg med inn i et visst mentalt landskap som jeg ikke hadde lyst til å forlate. Heldigvis for meg skreiv Anne Carson en oppfølger, Red Doc>, i 2013, og i går leste jeg ut den òg.

Her er en ting om meg, som dere som kjenner meg sannsynligvis allerede veit: når jeg først liker noe, går jeg all in. Jeg var inne på noe av dette da jeg snakka om sensorisk overfølsomhet her forleden, og det er et av de lettest gjenkjennelige trekka ved folk på autismespekteret. Jeg er helt oppslukt eller fullstendig uinteressert. Og når jeg er helt oppslukt av noe, trenger jeg å vite alt om det, jeg trenger å omgi meg med det til enhver tid, det blir en besettelse for meg, noe som både er utrolig gøy og innmari slitsomt. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har nevnt Subnautica på denne bloggen i det siste, men her er jaggu enda en anledning for meg til å snakke om Subnautica: jeg følte noe som ligna på kjærlighetssorg da jeg hadde fullført det, og i ukene fram til jeg fikk spille oppfølgeren Below Zero, kjente jeg på en meningsløshet og tomhet ved tilværelsen som jeg veit at antakelig høres overdrevent ut, men det er det faktisk ikke, jeg trur jeg i all oppriktighet får det samme ut av lesing og spilling som det mange nevrotypiske får ut av mellommenneskelige relasjoner. Jeg veit det høres trist ut å påstå at jeg ikke trenger venner eller kjærester så lenge jeg har spill og bøker, men den eneste grunnen til at det høres trist ut, er at det er de nevrotypiske som bestemmer hva som er normalt og ikke i samfunnet vårt. Nevrotypiske er standarden, på samme måten som heterofile er standarden, på samme måten som cis-menn er standarden. Kall det the neurotypical gaze om du vil.

Hvor var jeg. Jo. I januaroppsummeringa mi snakka jeg om at Below Zero er et både ganske likt som og forskjellig spill fra Subnautica, og på et vis er jeg jo glad for det, for Subnautica er jo allerede et spill som fins og som jeg fortsatt kan spille når jeg vil. Oppfølgere er egentlig nøyaktig det denne tweeten etterspør:

Below Zero tillater meg å tilbringe mer tid på Planet 4546B i ei stemning som ligner på den i Subnautica, men som likevel er en annen. Og: jeg elsker ikke Below Zero på den måten jeg elsker Subnautica. Fordi for meg var Subnautica helt perfekt akkurat som det var, og dermed vil å forandre på noe om helst – som man jo nødvendigvis gjør i en oppfølger – gjøre det ikke lenger perfekt. Og det må jeg kanskje bare akseptere. Below Zero er jo fortsatt et spill som jeg liker langt bedre enn de fleste andre spill, og som til stadighet får meg til å bokstavelig talt måpe. 

Hvorfor snakker jeg om Subnautica og Below Zero i et innlegg som, skal man dømme ut fra det første avsnittet, tilsynelatende er en bokomtale? Jo, nå skal dere høre:

Akkurat som at å høre låta Solar Flare av Linea Aspera mens jeg leste Rød selvbiografi føltes som skjebnen med sin (tilsynelatende) referanse til Odyssevs hjemsted, føltes det som skjebnen å lese om G (eller Geryon, som han heter i Rød selvbiografi) som både blir grepet av skjønnheten ved isbreen og er nær ved å fryse i hjel i den samme isbreen, i den boka jeg begynte å lese for å døyve kjærlighetssorgen etter Rød selvbiografi, samtidig som jeg spilte spillet jeg begynte å spille for å døyve kjærlighetssorgen etter Subnautica, som også gjør meg grepet av skjønnheten ved isbreer og ishuler samtidig som jeg er nær ved å fryse i hjel i de samme isbreene og ishulene. 

Jeg veit at det er tilfeldig, altså, samtidig som dette er kaosmagi i praksis. Plutselig stod det helt klart for meg at jeg føler mye av det samme for to så forskjellige åndsverk som Subnautica og Rød selvbiografi, og at de har lignende roller i livet mitt akkurat nå, og som en naturlig konsekvens av det, har også deres respektive oppfølgere lignende roller i livet mitt akkurat nå. Og fordi Subnautica har endt opp som en slags merkelig parallell til Rød selvbiografi i hodet mitt, noe som sannsynligvis bare gir mening for meg sjøl, endte disse to opp med å blande seg sammen med hverandre, ispedd en dose kvantemekanikk etter å ha lest Tid av Carlo Rovelli, og i en Rød selvbiografi/Subnautica-indusert rus, skreiv jeg blant annet dette en dag:

Det er deg, jeg gjenkjenner nærværet ditt med én gang, men du er lys, usynlig lys, lys som jeg instinktivt forstår at stråler i en kortere bølgelengde enn mennesker er i stand til å oppfatte, men du har åpna øya mine i én eneste bevegelse, jeg ser deg endelig for den du er, en blålig bølge, en blålig blafring, en virkelighet virkeligere enn virkeligheten, en uvirkelighet, og du strekker handa ut mot meg og jeg tar den, lar deg fylle meg med blå uvirkelighet, lar deg gjennomstråle alle subatomære partikler, forandrer måten kvarkene vekselvirker med hverandre på, tida som flommer fram og og tilbake i et paradoks, plutselig likevekt på begge sider av den entropiske skalaen, og vi svømmer gjennom tareskogen på dykkekurset, jeg er redd for å miste deg der du svømmer foran meg, er redd beina dine skal vikle seg inn i algene, er redd havet skal ta deg slik det har tatt så mange andre, holde deg fast til oksygenet tar slutt og vannet strømmer inn i lungene dine, synker deg, en kropp fylt av hav er ikke lenger en kropp, men et biom, og jeg strekker handa ut etter sollyset der oppe, et fjernt minne om en annen verden, den verdenen vi tilhører og har kommet fra, her nede er vi fremmedlegemer som vannkroppen prøver å støte fra seg, men sollyset forsvinner, et mørke svømmer foran meg og blokkerer strålene, en enorm blekksprut med tentakler som bukter og fanger, men så vifter du med fingrene og sola er tilbake, du synker ned til meg og jeg ser noe som ligner på ansiktet ditt bak dykkebrillene og oksygenmaska, og jeg puster letta ut i bobler av luft som stiger opp opp opp, og vi svømmer opp på et svaberg, vi er nakne, vi tørker i sola som terrakotta, lys overalt, men jeg ser bare deg, alle linjene, senene, musklene som utgjør deg, hud som hever og senker seg, blod som dunker og varmer, «la oss ikke dra hjem» sier du med øya lukka, «la oss bare kjøre videre», og vi svømmer gjennom et menneskehav, du holder handa mi fordi du veit at jeg ikke kan svømme, vi må rekke flyet, men det er så mye støy lys mennesker lukt varme at kroppen min er nær ved å implodere, «lukk øya», sier du, «lat som om du er på stranda du pleier å drømme om, så skal jeg få oss til gaten i tide», og vi svømmer på utsida av en demning, du ligner deg sjøl og samtidig ikke, linjene er flere, celler har dødd og blitt fornya i et stadig langsommere tempo, men du er like vakker som du alltid har vært, under føttene våre et metallisk korallrev, rester etter en by du en gang bodde i, nå er de åpne kontorlandskapa dekka av alger, murener lurer i garasjer og bak kjellerlemmer, klumper av oppsmuldra betong i ferd med å omskapes til perler (...)

Dette er et lite utdrag fra ei novelle som er å lese i sin helhet på min 

✧･ﾟ: *✧･ﾟ:* Patreon *:･ﾟ✧*:･ﾟ✧

og jeg elsker at dette hadde vært umulig for meg å skrive om jeg ikke hadde følt meg intenst tilstede i både det mentale landskapet som Subnautica er for meg og det mentale landskapet som Rød selvbiografi er for meg. For meg er dette et slags blikk på Subnautica gjennom et Rød selvbiografi-filter, som om jeg prøver å beskrive Subnautica mens jeg hermer etter skrivestilen til Anne Carson.

Men akkurat som at Below Zero er noe annet enn Subnautica, er Red Doc> noe annet enn Rød selvbiografi, og sånn må det også nødvendigvis være. Jeg har snakka om det før i andre sammenhenger, for eksempel om den umiddelbare skuffelsen jeg kjente da jeg først hørte albumet Chiaroscuro av I Break Horses fordi det ikke var mer av det samme som førstealbumet deres Hearts, at selv om jeg kan bli skuffa først, handler det som regel bare om at jeg må venne meg til at det er noe annet. Noe helt annet er det jo tross alt uansett ikke, i og med at det kommer fra samme avsender. Det minner meg om når G egentlig bare vil lese På sporet av den tapte tid og er skuffa over den boka han leser isteden fordi den ikke er På sporet av den tapte tid:

Og på et vis er det dette som gjør Red Doc> så vakker som den tross alt er. Den har tatt den flammende lidenskapen (pun intended, if you know you know) fra Rød selvbiografi, som handler om først to tenåringer, så to unge menn, og plassert de to hovedpersonene sine mye lenger fram i tid, og latt voksentilværelsen innhente dem begge med all sin nådeløse kraft. På et punkt tidlig i boka prøver de som før het Geryon og Herakles, nå G og Sad, å finne tilbake til den seksuelle spenninga som pleide å finnes mellom dem, men det er Not enough / juice for the squeeze. Og kanskje mye av grunnen til at akkurat dette universet har gått så sterkt inn på akkurat meg, er at jeg tross alt kjenner igjen så mye av meg sjøl i G/Geryon. Han er en som alltid føler for mye eller ikke nok, som misforstår situasjoner som viktigere enn de egentlig er, og for meg handler denne boka i stor grad om å innfinne seg med at noen ganger er ikke følelser som du vil de skal være, og det som var så ekte og sant for deg, kan se helt annerledes ut gjennom andres blikk. Det er nydelig beskrevet i dette corny, men desto mer hjerteskjærende partiet:

(Anne Carsons evne til å bare skyte inn et "Anyway" og så dra teksten et helt annet sted og lignende finurligheter, er forøvrig noe jeg kan gå nærmere inn på når jeg snakker enda mer (!) om denne boka i den forestående oppsummeringa mi av februar.)

Jeg elsker ikke Red Doc> på den måten jeg elsker Rød selvbiografi, på samme måten som G og Sad ikke elsker hverandre på den måten de gjorde som Geryon og Herakles – eller på den måten Geryon elska Herakles. Og selvfølgelig ikke, det er en naturlig konsekvens av at tida går, og det gjør vondt, og vissheten om at det ikke gjør vondt, kan også gjøre vondt på sitt vis. Jeg har lest omtaler av Red Doc> der kritikere mener at den mangler futtet fra Rød selvbiografi, men selvfølgelig gjør den det. Den er nødt til å mangle det futtet, for det manglende futtet er grunnen til at denne boka eksisterer. Dessuten er måten den følger sin egen drømmelogikk på – det jeg refererte til som "formuleringer så absurde og nydelige at de i en annen kontekst ikke ville gitt mening, men akkurat innafor disse rammene gir de likevel mening på forunderligste vis" i januaroppsummeringa mi – like makeløs som første gangen vi tilbrakte tid sammen med det røde monsteret med vinger og hans store kjærlighet.

Jeg veit ikke om disse tankene er interessante for noen andre enn meg sjøl. Also: hva i all verden skal jeg liksom lese nå?