Et knippe kvinner til kvinnedagen

God kampdag, individer av alle kjønn! Måtte dere bruke dagen til noe produktivt, om det så innebærer å marsjere i tog, signere underskriftskampanjer, lese ei bok av en kvinnelig forfatter, sende et takknemlig brev til kvinnen i ditt liv, eller ta deg en velfortjent hviledag etter å ha stått på dobbelt så hardt som mange andre. Her er noen kvinner som har inspirert meg de siste åra:

Adriene Mishler (amerikansk yogalærer, født 1984)

Det fins selvfølgelig mange YouTubeyogier der ute, men Adriene endte opp med å bli min. Det var hun som inspirerte meg – MEG! – til å bli en sånn person som gjør yoga daglig og som elsker å gjøre yoga daglig, med sine veldig tilgjengelige, positive og ekstremt lite sjølhøytidelige gratis yogavideoer. Adriene har rett og slett noe for enhver smak og enhver fysisk form, og videoene hennes er lette å tilpasse etter både funksjonsnivå og etter hvor lenge man har holdt på med yoga. Hun tvinger deg ikke til å pushe deg sjøl utafor komfortsonen din, men forteller deg isteden at hvis dette ikke er riktig for kroppen din eller energinivået ditt i dag, kan du velge å hvile litt før du blir med igjen når du har fått tilbake kontrollen over pusten din. Jeg trur at hvis man vil bli en sånn person som er fysisk aktiv hver dag, er Adriene en utrolig god hjelper på veien til å nå det målet.

Anne Carson (kanadisk forfatter, født 1950) 

Ingen som leser denne bloggen kan ha unngått å få med seg hvor sterkt grepet jeg blei av Anne Carsons bøker Rød selvbiografi og Red Doc>. De er mer enn bare gode bøker; de har sprunget ut fra et så utrolig lærd sinn som det som tilhører Anne Carson, som i tillegg til forfatter er professor i gammalgresk. Og nettopp fordi hun er så ekstremt vis og kunnskapsrik, kan hun tillate seg å leike med stoffet sitt på en måte som bare er forbeholdt de som har fullstendig kontroll over det de driver med. Det er ingenting belærende eller hovmodig i måten hun gjenforteller de greske mytene sine på; noe som kunne blitt akademisk og tørt i hendene til en annen professor enn Anne Carson, har isteden blitt kaotisk og magisk som på forunderligste vis gir like mye mening som det ikke gir mening. Hennes litterære univers er et av de frodigste, rareste og mest vidunderlige jeg noen gang har besøkt, og jeg er så takknemlig for at bøkene hennes fins i verden.

Brit Marling (amerikansk skuespiller og manusforfatter, født 1982)

Apropos frodige, rare og vidunderlige univers: det filmatiske landskapet Brit Marling inviterer oss inn i, er også mytologisk, magisk og dypt forankra i kunnskap. Hun har skrevet, produsert og spiller hovedrollen i den aldeles nydelige sci-fi-perla Another Earth fra 2011, og mange av tankene filmen vekker i oss, tas enda lenger og gis enda større boltreplass i serien The OA fra 2014, som hun også har skrevet, produsert og spiller hovedrollen i. At Netflix avlyste den etter bare to sesonger er en eneste stor skam, men forhåpentligvis har vi ikke hørt det siste fra Brit Marling, for etter det jeg allerede har sett av henne å dømme, innehar hun en nesten besettende fortellertrang og sitter allerede på et utrolig rikt bakland som virker utømmelig. Dette er filosofisk, utrolig intelligent og dypt inderlig.

Caroline Polachek (amerikansk musiker, født 1985)

Det er ikke lenge siden sist jeg nevnte Caroline Polachek på denne bloggen, men en såpass kreativ naturkraft som henne fortjener en reprise. Caroline Polachek lager det som ved første ørekast høres ut som fengende radiopop som er såpass lett å høre på at man kan komme i skade for å ikke få med seg det faktum at hun er en usedvanlig smart låtskriver og en vokalist som er såpass trygg på sin egen kapasitet at hun tillater seg temmelig risikable krumspring. Dessuten er det visuelt aspekt ved hennes artistpersona som jeg setter utrolig stor pris på; i musikkvideoene sine har hun noen rykkete, men utrolig besnærende dansemoves som ganske enkelt kler soundet hennes overraskende godt, i tillegg til at hun blant annet kan greenscreene hodet sitt fast på kroppen til en kimera på en måte som jeg bare godtar uten videre fordi så god er hun faktisk?? Hun er i hvert fall en stor kunster i en musikkverden som er prega av samlebåndsproduksjon og som i stor grad er styrt av kommersielle krefter, i et system som belønner de som innretter seg trendene og straffer de som skiller seg ut, og her holder hun stand og gjør sin egen greie fullt ut.

Georgia Harstark (amerikansk podcaster, født 1980)

Den ene av de to programlederne av podcasten My Favorite Murder, som jeg på grunn av tidsmangel dessverre har forsømt grovt i det siste. Sånn i tillegg til å være både en morsom og engasjerende historieforteller, blir jeg rett og slett utrolig inspirert av ærligheten og sårbarheten Georgia viser som podcastprogramleder. Hun er åpen om de psykiske vanskene sine, og det på en befriende nøktern måte: angsten og traumene hennes har ikke "gjort henne sterkere" eller gjort henne til et offer; de er der, og de er en del av henne på godt og vondt, og hun verken glorifiserer eller ignorerer dem. Isteden aksepterer hun dem, forstår at de kanskje alltid vil være der, og gjør det beste ut av det med det utgangspunktet hun har. Hun er både sjølsikker og ydmyk, hun ber om unnskyldning når hun begår feil, men er samtidig ikke redd for å si hva hun mener. Som så ofte er tilfelle for min del når jeg hører på podcast, skulle jeg ønske at vi var venner i virkeligheten, for hun virker bare som en så gjennomført bra person.

Karen Kilgariff (amerikansk podcaster, født 1970)

Den andre av de to programlederne av My Favorite Murder. I motsetning til Georgia, hadde Karen allerede en lang fartstid innen komedie og TV før de to starta podcasten sammen, noe som har gitt henne en viss integritet og profesjonalitet, men det har også bidratt til å gi henne en viss bagasje: Karen var alkoholiker i flere år, men slutta helt med rusmidler av alle slag etter at misbruket hennes begynte å gi henne epilepsi-lignende anfall. Måten hun forteller om fortida si på, er like deler morsom som sår, for hun sitter på like mange morsomme anekdoter som tragedier. Det er ikke uvanlig at Karen begynner å gråte i løpet av en episode, for i tillegg til å være både tøff og rappkjefta, er hun også utrolig følsom, og hun beviser at de to tilsynelatende motpolene overhodet ikke trenger å være motsetninger.

Ingen har etterspurt det, men jeg skreiv et langt innlegg om mat, trening og helse ikke desto mindre

Gode venner! Jeg skulle egentlig vært på trening i dag, men våkna til en mail om at klassen min var blitt avlyst, og for noen som planlegger hver dag på detaljnivå dagen i forveien, bydde det på et aldri så lite sjokk å plutselig måtte omstille seg. Jeg tenkte liksom så masse på trening i går som en del av de mer eller mindre ubevisste forberedelsene mine til i dag at nå klarer jeg liksom ikke helt å slutte å tenke på det, til tross for at jeg altså ikke skal trene likevel (ikke på senter, hvert fall, men jeg skal likevel gjøre min daglige yogaøkt i kveld). 

Så siden jeg nå altså ikke får brukt dagen som planlagt, har jeg beslutta å dele noen av disse tankene med dere. Jeg har uansett ikke sjelefred til noe annet, siden jeg også, etter å ha venta i tre uker på tilbakemelding på episoden jeg skreiv i forbindelse med jobben jeg har søkt på, sendte arbeidsgiver en purremail i dag morges som jeg jevnlig oppdaterer innboksen min på utkikk etter svar på. Dessuten er jeg fortsatt sjuk med krystallsyken. Jeg er riktignok bedre enn sist jeg nevnte det, da jeg var ganske nedfor av den grunn, men det er likevel nok til at dagene er så vidt litt mer ubehagelige enn de trenger å være. Og jeg skjønner allerede nå at dette kommer til å bli et sånt springende og kaotisk blogginnlegg som jeg med ujevne mellomrom produserer, fordi hodet mitt ofte ser sammenhenger som andre ikke nødvendigvis ser, så det lønner seg å forberede seg allerede nå.

Fordi jeg har ikke alltid vært en sånn person som er opptatt av å ha god helse. Jeg ga beng gjennom hele tenåra mine, rett og slett fordi det bare ikke interesserte meg. Jeg var mye mer opptatt av bøker, filmer og musikk, sånn som jeg jo egentlig fortsatt er, og ADHD-hjerner er typisk enten fullstendig oppslukt eller helt uinteressert, og siden helse ikke falt innunder kategori nummer én, havna det automatisk i kategori nummer to. Det var ikke før jeg blei tvunget til å lage min egen mat da jeg begynte å studere i Bø at jeg så vidt begynte å interessere meg, mest av nødvendighet. Det var ikke like lettvint å være vegetarianer den gang som det er nå, og kanskje særlig ikke i Bø, så uten at jeg egentlig likte spesielt godt å lage mat, blei jeg nødt til å lage mye av den fra bunnen av uansett. Og siden mat lagd fra bunnen av åpenbart smaker bedre om man gjør litt research og setter seg litt inn i prosessen istedenfor å bare schmekke masse ingredienser sammen, varme det opp og si FERDIG, og jeg er avhengig av å spise mat som smaker godt for at jeg skal gidde å spise overhodet (jamfør fullstendig oppslukt versus helt uinteressert-mentaliteten), blei jeg nesten umerkelig en matnerd. Egentlig er jeg jo av den oppfatning at omtrent alt er mer spennende enn det virker på overflata. Det aller meste kan bli interessant om man bare undersøker nærmere, tar et dypdykk, prøver å forstå. Mat er intet unntak. Green Bonanza blei yndlingsmatbloggen min, fordi den i motsetning til de fleste andre store vegetarmatbloggene her til lands ikke bare forklarte åssen man gjorde som man gjorde, men hvorfor. Jeg er generelt en veldig nysgjerrig person, nesten irriterende nysgjerrig, for hvis ingen foklarer meg hvorfor jeg skal gjøre en ting, har jeg ofte heller ikke noe lyst til å gjøre det. Det fins få ting som er mer frustrerende enn å bli fortalt "det bare er sånn, aksepter det." Jeg er rimelig sikker på at grunnen til at jeg for eksempel syns økonomi er noe av det kjedeligste i hele verden, er at jeg ikke forstår det. Og jeg har virkelig prøvd, altså, men dyskalkulien min kommer i veien for forståelsen, og når forståelsen uteblir, gjør også interessen det. I hvert fall for mitt vedkommende.

Og dere, interesse for mat er et gateway drug, altså. Det er en slippery slope som etter hvert leder til interesse for også andre aspekter ved god helse, som trening. Fordi de to tinga henger jo uløselig sammen. Ikke bare for å holde ei sunn vekt, men også for å unngå sjukdommer. Har ikke tenkt å bruke mye tid på å snakke om vekt i dette innlegget, for et tall er bare én indikator og helse er veldig sammensatt, men den teorien om hvorfor vi er mer overvektige i dag enn for noen tiår siden som jeg har mest tru på, handler om dette med ultraprosessert mat. For verdens befolkning er fysisk større nå enn noen gang før, til tross for at forskning viser at vi egentlig ikke spiser flere kalorier eller er vesentlig mindre i bevegelse nå enn før. Det som derimot har forandra seg, er måten vi velger å innta vår daglige dose med kalorier på. På omtrent søtti- eller åtti-tallet en gang – beklager, årstall er ikke min sterke side, ref. min tidligere nevnte dyskalkuli – gjorde nemlig halvfabrikataen sitt inntog, og slitne foreldre over hele verden møtte dermed sin frelser i en hektisk hverdag. Som min studiekompis Jenny fra forfatterstudiet i Tromsø en gang sa, og nå parafraserer jeg: "Toro har innbilt nordmenn at det er vanskelig å lage mat." Da Jenny var ny i Norge – hun er fra Sverige – blei hun bedt til noen venner på middag. Hun blei veldig skuffa da hun kom dit og fant ut at det var Toro-lasagne det var snakk om. Hun skjønte heller ikke hvorfor de skulle lage Toro-lasagne, når det ikke var noe raskere å lage dét enn å lage ordentlig lasagne, så hun nevnte det for vennene sine. Som ikke kunne tru sine egne ører. Fordi for dem var Toro-lasagnen den eneste lasagnen. Ingen av dem hadde noen gang lagd sin egen lasagne. De hadde aldri engang hørt om noen andre enn kokker som gjorde det. Lasagne på norsk = Toro-lasagne.

Og sånn var det også hjemme hos oss da jeg vokste opp. Jeg tenkte at å lage lasagne fra bunnen av var for meeeget spesielt interesserte. Da vi hadde hjemmelagd pizza i helgene, var det stor stas, men den hjemmelagde pizzaen bestod som oftest av pizzasaus fra en pose med pulver, alskens muk i form av kjøttdeig eller pølser, og hermetisk sjampinjong. Det som i begynnelsen var en nødløsning å ty til for å få dagene til å gå opp, hadde blitt den eneste måten å lage mat på. Toro og resten av halvfabrikata-produsentene hadde vunnet, kanskje enda mer enn de hadde regna med. De hadde lykkes i å innbille nordmenn at det er vanskelig å lage mat.

Da jeg altså begynte å lage min egen mat fra bunnen av i Bø, kombinerte jeg det med hel- og halvferdige løsninger. Jo eldre jeg blei og jo mer interessert i matlaging jeg blei, dess flere hel- og halvferdige løsninger kutta jeg ut. Den dag i dag er det fortsatt enkelte ting jeg kjøper ferdig, som ketsjup, pesto (men bare de dyre variantene som faktisk smaker pesto) og rundstykker, men det aller meste lager jeg fra bunnen av. Da pandemien slo til, kom jeg faktisk til og med over kneika det var å bake sitt eget brød. Jeg er glad i å lage mat, men ikke like glad i å bake, så å faktisk lære seg at også det å lage sitt eget brød går helt fint, var en aldri så liten revolusjon for meg. Da jeg var på hyttetur i 2017 hadde jeg for første gang på årevis pakka med meg posesupper og posegryter for enkelhets skyld, men jeg fant fort ut at jeg faktisk ikke klarer å spise det lenger. Både konsistensen og smaken er plutselig ufattelig ekkel når du har vent deg til åssen mat egentlig skal føles og smake, så jeg endte likevel opp med å gå fram og tilbake til nærmeste matbutikk to – tre kilometer unna og kjøpe med meg ferske råvarer så jeg faktisk kunne lage meg ordentlig mat likevel.

Sier ikke noe av dette for å skryte eller shame noen – vi er alle forskjellige og vi prioriterer forskjellig og det respekterer jeg – men for å forklare at interessen min for mat og helse ikke dukka opp av seg sjøl over natta. Det er en prosess som sannsynligvis ennå ikke er ferdig, for som når det gjelder så godt som alt annet her i verden, er det alltid noe nytt å lære. Det er det som gjør at livet tross alt kan være ganske spennende! 

Så det begynte altså med mat for meg. Fra å være et kjedelig onde jeg måtte tvinge meg gjennom fordi næring må man tross alt ha, har det blitt en genuin interesse. Jeg trur ikke det er mulig å være glad i å lage mat hvis man bare gjør det på den kjedelige måten, som er hel- og halvfabrikata. For å syns at noe som helst er gøy, må man sette seg inn i det, lære om det, lære seg mekanikken bak.

Brødbaking var ikke den eneste helserevolusjonen pandemien brakte med seg for meg; det var også starten på min seriøse yogareise. Jeg hadde gjort litt yoga før, men uten å være interessert nok til at jeg klarte å gjøre det til en vane. Litt som mat, med andre ord. Akkurat som at jeg så vidt begynte reisen mot å bli glad i og god til å lage mat i Bø, der jeg kombinerte hjemmelagd med ferdigprodukter, begynte jeg å lefle med yoga i Bø. Den gangen gjorde jeg yoga én gang i uka på Gullbring trening. Og akkurat som at pandemien dytta meg over grensa til å bli noen som til og med baker sitt eget brød, dytta pandemien meg over grensa til å bli noen som gjør yoga hver dag. Og, som dere veit, driver jeg nå i tillegg med aerial hoop. Jeg gjør fortsatt yoga de dagene jeg er på Sometimes. 

Og her er en ting, dere. Jeg vil at dere virkelig skal forstå at akkurat som med mat, tok det mange år å bygge seg opp dit jeg er i dag når det gjelder trening. Jeg har ikke lyst til at noen av dere skal se på meg med misunnelse og tenke at det der kunne dere aldri fått til. Jeg sier ikke at du nødvendigvis kommer til å få til akkurat det samme som meg, vi er tross alt forskjellige personer med forskjellige forutsetninger, men forandringer skjer ikke over natta. For et problem mange som har lyst til å komme i gang med trening har, er at de legger lista for høyt med én gang. De tenker at nå, nå skal de gå ned så og så mange kilo, fra og med 1. januar skal de begynne å trene hver eneste dag, de skal bygge så og så mye muskler, og så mister de motet igjen nesten med én gang fordi de har satt seg for ambisiøse mål. Tålmodighet er helt essensielt her. Det virker fristende å prøve å gå fra å være noen som aldri trener til å få sixpack på en måned, men det funker veldig sjeldent sånn og de aller færreste har viljestyrken til å få det til på den måten – og det er helt i orden! Det er en grunn til at vi ikke er utstyrt med viljestyrke av stål! Å gå raskt ned i vekt eller å bygge muskler for fort er sjeldent spesielt sunt og kan føre til både løshud og skader og det som verre er. 

Så dette er mitt tips til noen som vil begynne å trene og komme i bedre form: begynn i det små. Vær så snill. Du kan trene på hvilken enn måte som passer deg best, det viktigste er at du har det gøy, for du kommer aldri til å klare å holde på en rutine du ikke liker. Nå kommer jeg til å bruke yoga som eksempel fordi det er mest naturlig for meg, men om du heller liker å løpe eller å løfte vekter eller noe annet, så gjør du dét isteden. Men om du vil komme dit at du gjør yoga hver dag, så sett deg realistiske mål. Sett deg mål som er så realistiske at du veit du kommer til å gjennomføre dem. Jobber du fulltid og er mye sliten, kan et realistisk mål for eksempel være ti minutter én gang i uka. Du trenger ikke engang å trene spesielt mye i begynnelsen, det viktigste er at du tar på deg treningstøy og finner fram matta. Bare ved å gjøre de to tinga vil du allerede fortelle hjernen at det skal skje noe og du vil kjenne en viss forpliktelse til å gjøre det du faktisk har bestemt deg for framfor å bare sette deg for å se på TV isteden. Kanskje du begynner så enkelt som å gjøre noen pusteøvelser og kanskje noen cat-cows i ti minutter. Disse spillelistene kan være gode steder å begynne. Jeg lover deg at til og med om én solhilsen én gang i uka er alt du får til, vil nervebanene i hjernen din begynne å grave ut en sti som vil forsterkes for hver gang du gjentar solhilsenen. Dette er faktisk den vitenskapelige forklaringa på åssen man lærer seg noe, om det så gjelder å spille et instrument, å snakke et språk, eller å komme inn i en rutine: repetisjon skaper helt konkrete, fysisk beviselige forbindelser i hjernen som gjør ei handling lettere og mer automatisk for hver gang du gjør den. Først når du har blitt så vant til å trene ti minutter én gang i uka at det ikke ville falt deg inn å hoppe over, akkurat som at det ikke ville falt deg inn å ikke pusse tenner før leggetid, først da kan du begynne å avansere. Kanskje du avanserer fra én gang i uka til to ganger i uka. Kanskje du avanserer fra ti minutter til tjue minutter. Kanskje du avanserer fra solhilsen og cat-cow til mer kompliserte øvelser. Kanskje en kombinasjon av alle disse. Og kanskje opplever du at du plutselig kan ta det steget som jeg gjorde under pandemien: jeg opplevde at det var lettere å huske å gjøre yoga hvis jeg gjorde det hver dag framfor to ganger i uka, så det var det jeg gjorde. En annen ting: det er ikke tull at man får energi av å trene, så selv om det i starten kan føles tungt å sette av ti minutter til en vinyasa eller to, kommer det til å føles lettere jo flere ganger du gjør det. Utholdenhet og styrke bygges akkurat like gradvis som nervebanene i hjernen, så når du kjenner at ting går fra å være akkurat passe utfordrende til lett, er tida inne for å gå videre. Jo mer du trener, jo lettere blir det å huske å gjøre det, jo sterkere blir du, jo mer energi får du, og jo mer lyst har du til å trene enda mer. Det er det motsatte av en ond sirkel, det er en god spiral eller noe sånt.

Å gjøre noe som helst er bedre enn å ikke gjøre noe i det hele tatt. Om du en dag tenker at det ikke er noe vits i å ta på seg treningsklær og sette seg på matta si bare for å sitte og puste oppmerksomt i ti minutter, så vit at det er vits i, for hver gang du gjør de tre enkle tinga, styrker du den nervebanen hjernen din er i ferd med å forme som etter hvert vil føre til at du i framtida setter av ti, tjue, tretti, førti, femti eller seksti minutter til å trene hver dag helt uten at det føles som et bevisst valg. Ikke stol på meg fordi jeg er utdanna personlig trener, for det er jeg ikke, men stol på meg fordi det var sånn jeg begynte, og nå er yoga en selvsagt del av min daglige rutine. Jeg vil ikke gå en dag uten å spise med mindre jeg er veldig sjuk. På samme måten vil jeg ikke gå en dag uten yoga med mindre det er en veldig god grunn til det.

Og litt relatert til dét igjen: for hvis et bevisst forhold til mat er en slippery slope som leder til et bevisst forhold til mosjon, er et bevisst forhold til mosjon en slipperly slope som leder til et bevisst forhold til rusmidler. Jeg sa det ikke til så mange, for jeg var litt redd for å ikke lykkes, pluss at det har involvert en viss skam for meg, men jeg hadde et nyttårsforsett i år som gikk ut på at jeg ikke skulle drikke alkohol i januar. Det var et veldig lavterskel nyttårsforsett, for jeg lovte meg sjøl at om jeg ikke fikk det til, skulle det være helt greit, for å gå rundt og ha dårlig samvittighet eller å skamme seg over noe, er ikke produktivt på noen som helst måte (også noe å ha med seg hvis man vil bli flinkere til å spise og/eller trene). Jeg fikk det ganske bra til: i januar hadde jeg et totalt alkoholkonsum på én og en halv cider, og én aperol spritz. Den ene aperol spritzen hadde jeg veldig lyst på og den koste jeg meg med. De halvannen ciderne drakk jeg mest ut av vane og fordi jeg følte det var forventa av meg. 

Det nyttårsforsettet mitt først og fremst lærte meg, er at i de aller fleste sammenhengene der jeg drikker alkohol, gjør jeg det nettopp ut av vane og/eller en opplevd forventning. Jeg lærte at å drikke alkoholfritt eller nesten bare alkoholfritt en kveld ute, har null å si for hvor gøy jeg har det, og alt å si for hvor enkel hjemveien er og hvor bra jeg har det dagen etter. Jeg har ikke satt noe tidsbegrensning på nyttårsforsettet mitt utover januar, men foreløpig vil jeg fortsette i dette sporet: å kjenne etter hvorfor jeg egentlig drikker, og hvis svaret er vane eller forventning, kan jeg droppe det, mens hvis svaret er at jeg har oppriktig lyst på, får jeg lov å drikke en enhet. Og så etter den enheten spørre meg sjøl det samme spørsmålet enda en gang. Ikke bare er det godt for helsa, psykisk vel så mye som fysisk, men også bankkontoen. Det skal også sies at jeg ikke veit om jeg hadde vært i stand til å kutte så kraftig ned på alkoholinntaket mitt om det ikke hadde vært for ADHD-medisinene, for det var jo en grunn til at alkoholinntaket mitt var høyt nok til at det kjentes som noe jeg burde redusere in the first place. 

Sånn. Det var bare det jeg ville si.

Åssen det går

Jeg har vært mye sliten i det siste. Nå som jeg har vært uten jobb såpass lenge, hadde jeg liksom glemt litt bort hvor fort og lett sliten jeg blir. Og det er noe nesten flaut ved det, hvor lite som skal til før det blir for mye for meg. Det minner meg om noe en tidligere venn pleide å si til meg, at jeg som gjorde så lite og som var hjemme nesten hele tida hadde jo verken grunn eller rett til å være sliten. Jeg syntes det var en ekstremt uempatisk ting å si da, og jeg syns det fortsatt. Alt tyder på at jeg ikke er "normal", så det er veldig urettferdig av meg – og av min tidligere venn – å sammenligne meg sjøl med folk som har et helt annet utgangspunkt enn meg – og det ville det vært uavhengig av om man har en diagnose eller ikke. Likevel: å ha dårlig samvittighet for å være sliten, sånn i tillegg til å være sliten, gjør meg enda mer sliten. And round and round we go. 

Og apropos diagnoser, så har jeg vært gjennom ADOS-intervjuet som jeg nevnte for litt siden. Jeg hadde visst en totalscore på 10, der en score på minst 7 kan tyde på at man er på autismespekteret, men det står i journalen min at de kan ikke kan utelukke at symptomene mine ikke skyldes unnvikende personlighetsforstyrrelse og/eller angst. Fra tidligere tester jeg har vært gjennom på DPS står det at jeg "fyller aktuelt ikke kriteriene for en symptomlidelse", med andre ord har behandleren min allerede slått fast at jeg verken har unnvikende personlighetsforstyrrelse eller en angstlidelse. Så… jeg veit ikke. Jeg skal tilbake nå om noen dager. Jeg er ganske forvirra, og det frustrerer meg litt at ting tar så lang tid, men jeg håper det bare betyr at de gjør en grundig jobb. Det motsatte er kanskje verre: at jeg bare blir plassert på et samlebånd og så vidt sett på før de klistrer en merkelapp på meg, liksom. 

Jeg har fullført novelleprosjektet mitt og nå veit jeg helt seriøst ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har alltid tidligere begynt på et nytt prosjekt før jeg har rukket å fullføre det jeg egentlig skriver på, men sånn er det ikke denne gangen. For første gang i mitt liv har jeg ikke noe å skrive på. I teorien kan jeg plukke opp igjen tråden fra denne uregjerlige romanen, men jeg trur ikke det er det jeg har lyst til nå. Det er så mye stoff, den er så langt unna å være noe som helst at selv om jeg har kost meg med å skrive alt det jeg har skrevet på den, trur jeg ikke at jeg kan rettferdiggjøre for meg sjøl å bruke masse tid på noe som sannsynligvis aldri kommer til å bli noe – med mindre noen har lyst til å la meg revolusjonere romansjangeren ved å gi meg tillatelse til å skrive en slags anti-roman, men den muligheten har ingen forlag lyst til å gi noen som er såpass uetablert som meg uansett. Jeg trur jeg må oppnå Knausgård-status – minst – før jeg kan bli en visjonær/diva som får fullstendig frie tøyler. Så: jeg har ingenting å skrive på. Jeg syns det er enklest å begynne å skrive på romaner, fordi jeg i større grad enn med noveller kan finne ut av ting underveis, men jeg har mista litt trua på at jeg i det hele tatt får til å skrive romaner, jamfør tilbakemeldingene på henholdsvis Mjuke, svarte stjerner og Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet. Dessuten er jeg bare ikke så veldig inspirert om dagen. Verken med tanke på skriving eller blogging eller noe som helst. Jeg har snakka en del om inspirasjon her inne før, og jeg innser at det ikke bare handler om en slags skaperkraft for min del. Det er en motivasjon, en drivkraft, som gir meg energi og lyst til å ta fatt på dagen. Selv om jeg ikke aktivt bruker den til noe konkret, merker jeg veldig tydelig når den ikke er der. Den gir meg lyst til å omgi meg med kultur, til å gå turer, til å tenke. Nå er jeg bare skikkelig, skikkelig sliten.

Men jeg holder yoga-rutina mi ved like, da. Her om dagen gjorde jeg en helt fantastisk oppdagelse:

Det er veldig dårlige bilder, men så har jeg også veldig lite lys i leiligheten min. Men det går an å se hva som skjer! Jeg har alltid vært ganske mjuk, men spagaten har alltid vært uoppnåelig for meg. Da jeg gikk på dansing som tolvåring, klarte jeg å gå opp i bru, legge beinet bak på nakken og sitte i lotus-stilling – men jeg kom aldri ned i spagaten. Det gjør jeg riktignok ikke fortsatt, men jeg har aldri tidligere vært så nærme. Jeg bestemte meg her en dag for å prøve igjen bare for moro skyld, og jeg overraska meg sjøl over hvor langt ned jeg altså kom. Da jeg begynte med yoga for alvor for omkring halvannet år siden, gjorde jeg det mest for å komme tilbake i den formen jeg var i da jeg var i begynnelsen av tenåra, som jeg alltid har tenkt på som min beste form noen gang, men nå har jeg altså, i en alder av trettién år, overgått meg sjøl. Nå har blitt min beste form noen gang. Og det føles skikkelig bra. 

Så får det bare være at jeg er sliten på alle andre områder i livet.

Trettipunktersbloggutfordring #14: fem ting som er bra med livet ditt akkurat nå

Jeg er ganske uinspirert om dagen, både når det gjelder blogging og skriving og det meste annet. Å jobbe med meg sjøl krever en del energi, og selv om min overdrevne tendens til å få dårlig samvittighet for ting jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet for er blant tinga det jobbes med, er det likevel ikke til å komme ifra at jeg nettopp føler på dårlig samvittighet over å ikke strekke til, å alltid være sliten, å ikke orke en del ting jeg føler jeg "bør" orke. Og så er jeg redd for at folk skal tenke at jeg nå som jeg er i behandling skal bruke min psykiske helse som unnskyldning/påskudd for å ikke gjøre ting jeg før ville gjort, bruke det som et get-out-of-jail free card, som det heter på godt norsk. Men så er jo greia det at jeg før ville gjort ting jeg egentlig ikke hadde helt overskudd til nettopp fordi jeg ikke var i behandling, fordi jeg følte meg mislykka og lat hvis jeg ikke gjorde det, og så hadde jeg heller ingen såkalt "offisiell grunn" til å ikke få til ting som andre rundt meg fikk til, så derfor tok jeg meg til stadighet vann over hodet og gjorde ting jeg faktisk ikke hadde kapasitet til og endte opp med å gjøre alt mye verre for meg sjøl. TL;DR: ikke bli sur på meg hvis jeg ikke lever livet i samme tempo og med samme intensitet som før, det er ikke vondt ment mot deg eller noen andre, det er for at jeg skal få tid til å bli bedre. ♥

Det var en veldig knotete intro som egentlig ikke hadde så mye med innlegget forøvrig å gjøre, men som tydeligvis ikke desto mindre måtte ut. Men denne utfordringa jeg begynte på for cirka fem millioner år siden var jo nettopp ment som noe å falle tilbake på hvis inspirasjonen skulle utebli, så here we are. Jeg merker jeg blir litt sta i møte med de fleste forsøk på å tenke positivt, fordi de minner meg om en viss type mennesker, samtidig som den logiske delen av hjernen min skjønner at balanse som regel er veien å gå, og å fokusere på det positive kan være en bra ting så lenge man ikke samtidig fornekter negative følelser. Yin og yang! The force! Equilibrium! Fuck yeah!

1. Duolingo

(Duolingo lærer meg å si praktiske setninger jeg kommer til å få bruk for neste gang jeg er i et spansktalende land… eller åssen var det der igjen.)

Jeg har jo egentlig lenge visst at Duolingo er en ting, men det var ikke før Martina anbefalte meg det en gang for snart et år siden at jeg faktisk lasta det ned. Med det sagt: jeg anbefaler ikke å lære et språk fra scratch ved hjelp av Duolingo, for formatet fordrer en viss forkunnskap (ffff!), men det viste seg å være en veldig enkel og gøyal måte for meg å holde spanskkunnskapene mine ved like på, og ikke nok med det: hovedproblemet mitt med spansk har alltid vært at jeg har et veldig dårlig vokabular, og Duolingo har lært meg mange nye spanske ord. Og i så måte er Duolingo perfekt: det er dårlig på å lære bort grammatikk, men om man først har et grunnlag å bygge på, gjør appen det enkelt og morsomt å lære gloser, for den er utforma omtrent som et spill. Språk var blant de faga det jeg likte best på skolen, og i motsetning til engelsk, har jeg få naturlige anledninger til å bruke spansk i hverdagen min, men med Duolingo trener jeg spanskmusklene mine hver dag i tillegg til å lære nye ting. Jeg elsker at å lære språk har blitt en del av den daglige rutinen min! En ting som derimot er litt dumt er at det ikke går an å lære europeisk spansk, som jo er det jeg har lært på skolen, bare latinamerikansk spansk. Og i sistnevnte har de blant annet ikke noe ord eller grammatikk for andreperson flertall – altså dere – mens de har det i førstnevnte, og det er litt kjipt at det er noe jeg dermed ikke lærer. 

2. Drag Race España

(Jeg er 5, hvis du lurer. Stort sett alltid 5.)

Apropos spansk: Drag Race España er helt fantastisk. Etter den enorme skuffelsen som var Drag Race Down Under var det ei skikkelig vitamininnsprøyting å få servert det fargerike spetakkelet som er Spanias versjon av min favorittrealityserie. Det er ikke alltid jeg er enig med dommerne, men alle deltagerne er utrolig elskelige, og etter min erfaring er det som oftest dét som avgjør hvor god en sesong er. Som jeg nevnte her forleden blei jeg ekstremt sjarmert av Arantxa allerede fra første episode, noe som gjorde at jeg blei ekstra lei meg da 

***SPOILER ALERT***

Inti gikk ut – eller rettere sagt valgte å forlate settet – etter at hun opplevde seg urettferdig behandla av dommerne, og en del av den giftige fanbasen av en eller annen grunn valgte å rette aggresjonen sin mot Arantxa. Som om det var hennes feil! Hun var en av dem som prøvde å trøste Inti etter den knusende tilbakemeldinga fra dommerne, og likevel benytta noen idioter anledninga til å sende henne hatmeldinger og drapstrusler fordi de mente hun burde fått bunnplassering istedenfor Inti. Jeg skal ikke spekulere i hvorvidt dommernes avgjørelser var rasistisk motivert, som enkelte hevder, men altså hallo, hvis du syns dommerne gjør feil, så kritiser DOMMERNE (på en SAKLIG måte), ikke send hat til en helt uskyldig drag queen som bare prøver å gjøre sitt beste og være en god venn. I det hele tatt syns jeg det er mye styggedom ute og går blant Drag Race-fans, for noe lignende skjedde med Lawrence Chaney da det blei klart at hun vant Drag Race UK og ikke Bimini. Utrolig kjedelig at en fanbase som i hovedsak består av skeive, som bør vite bedre enn majoriteten hva det vil si å motta hat og trusler, kan være så slemme.

***SPOILER OVER***

Uansett! I ei tid som for meg personlig består av mye usikkerhet og generell dritt, er Drag Race España et utrolig kjærkomment ukentlig avbrekk. Det er få ting som er i stand til å genuint lette humøret mitt som det drag er, og jeg er så glad jeg har oppdaga denne kunstformen. Så mye ektefølt kjærlighet og glede!

3. Matlaging

(Dette er en slags poke/sushi bowl bestående av ris i bunnen, agurk, avocado, edamamebønner, vårløk, koriander, tofu stekt med blant annet soyasaus og furikake, og chilimayo.)

Jeg var inne på det for ikke så lenge siden, men korona har faktisk bydd på en del forbedringer for mitt vedkommende. Jeg har ikke alltid vært glad i å lage mat, men jeg har endt opp med å bli det, og etter at jeg blei permittert fra jobben i mars i fjor hadde jeg tid til å fordype meg skikkelig i et middagsprosjekt hver eneste dag, i ekte nerdestil. For som med så mye annet, syns jeg matlaging blir morsommere når man tenker på det som et spennende prosjekt heller enn noe man bare må gjennom hver eneste dag. Og matlaging for meg har det til felles med yoga at det tvinger fokuset over på noe helt konkret og fysisk. Jeg har veldig lett for å bli distrahert når jeg for eksempel leser, skriver eller ser på film, som er ganske passive aktiviteter sånn alt i alt, men både yoga og matlaging krever en aktiv tilstedeværelse som gjør at hjernen min faktisk ikke får til å tenke på andre ting enn på det jeg faktisk driver med. Jeg kan oppnå et nærmest hypnoselignende fokus når jeg gjør yoga eller lager mat, og når tankene dine surrer og går og maser døgnet rundt, er det helt nydelig å få en lita pause fra kjøret i tillegg til at man ender opp med noe som er  skikkelig, skikkelig digg å spise.

4. Yoga

Jeg har dessverre ingen fine bilder å illustrere med, for i motsetning til influenserne som gjør yoga på Instagram, er jeg ekstremt lite fotogen når jeg holder på; knallrød i trynet og dekt av svette. Det aner meg at det kanskje handler mer om posering enn om trening for enkelte. Uansett, det er jo ikke egentlig lenge siden sist jeg snakka om hvor bra yoga er for meg og hvor fantastisk det nå er at jeg har tid og – stort sett – energi til å gjøre det hver dag, men det er faktisk verdt å gjenta. Jeg har blitt lært opp til at man ikke skal skryte, men veit du hva, jeg syns jeg fortjener å skryte av meg sjøl, for på barneskolen var jeg alltid den som blei valgt sist til laget, og i gymtimene på ungdomsskolen og videregående fikk jeg ved flere tilfeller panikkanfall, noe dessverre bare gymlæreren jeg hadde sisteåret på videregående skjønte at ikke var fordi jeg var lat og ville snike meg unna. Jeg har nesten hele livet tenkt på fysisk aktivitet som straff på sitt verste, og som et nødvendig onde på sitt beste, men yoga har revolusjonert hele denne tankegangen for meg. Jeg er i bedre form enn noen gang før, og det føles helt fantastisk. 

5. Jeg er I BEHANDLING!

Og det er så fint! Jeg hadde ikke trudd om meg sjøl at jeg skulle være flink til å snakke med en psykolog i det hele tatt, men så viser det seg at jeg omtrent ikke klarer å holde kjeft når jeg først har kommet inn på kontoret hennes. Hun har til og med sagt det til meg; at det er så fint at jeg klarer å snakke så utfyllende om forskjellige temaer. Jeg trur jeg rett og slett er… en gøy pasient å behandle? Det er et merkelig kompliment å få, men det føles bra ikke desto mindre. Kanskje særlig fordi jeg innimellom blir litt bekymra for at jeg ikke skal klare å formulere meg så nøyaktig som jeg gjerne vil og dermed ende opp med å ikke få riktig behandling. Men jeg prøver å forholde meg til et i teorien ganske enkelt konsept: å bare være helt, helt ærlig, verken mer eller mindre. Og hvis du syns jeg snakker mye om psykisk helse og dertilhørende behandling om dagen, så er det bare å stålsette seg, for det er stort sett det hverdagen min handler om for tida, og jeg kommer nok til å skrive enda mer om det i framtida.

Fire ting som tross alt skjer

Hey, det er fortsatt korona og jeg har nå vært uten jobb i over et år, og det virker som at en del folk antar at det betyr at jeg kjeder vettet av meg, men hvis jeg skal være helt ærlig, fyller jeg nå dagene i større grad med ting som gir mening for meg enn før. Det betyr ikke at jeg ikke savner å ha (relativt) god råd, men hele koronagreia har ikke vært like uutholdelig for meg som for mange andre, og for min personlige del har det faktisk kommet en del positivt ut av det. Det er ting jeg har fått tid til å virkelig ta tak i nå, ting som jeg før har tenkt at jeg gjerne skulle gjort om jeg bare hadde hatt muligheten, og nå har jeg jaggu muligheten. Hjernen min har kokt det ned til hvert fall fire ting:

1. Skrivejobbing

Jeg har vel på en måte innsett at jeg kanskje skal si det sånn at jeg nå har skrevet ferdig et førsteutkast til ei novellesamling? Dokumentet med ferdige noveller er per akkurat nå på 203 sider, og det er faktisk en helt legit lengde på ei bok. I teorien føler jeg at jeg kunne skrevet på dette prosjektet cirka evig – det er jo det som er så fint/dumt med ei novellesamling; det er liksom ikke en tydelig slutt på samme måten som med en roman – men en eller annen gang må man jo liksom gi seg òg. Og jeg trur hovedgrunnen til at jeg har lyst til å fortsette å skrive, ikke er at jeg nødvendigvis har så mye mer å si, men at så lenge dette fortsatt er et prosjekt under arbeid, kan jeg rettferdiggjøre å ikke sende det inn til forlag, som er verdens skumleste ting i hele verden noensinne noen gang. Så nå gjenstår det for meg å faktisk samle mot nok til å sende det fra meg, fordi for første gang har jeg nå ikke et skriveprosjekt å falle tilbake på om dette ikke skulle bli til noe. Når dette er ferdig, står jeg på bar bakke. Og det skremmer meg veldig. Men i skrivende stund venter jeg på svar fra en tidligere lærer om han kan lese det for meg, jeg har nylig sendt inn tekst til Bøygen og Replikk og jeg har tenkt å søke på påbyggingskurset til Skrivekunstakademiet, så nå prøver jeg å ta én dag om gangen og fylle opp dagene tilstrekkelig med gjøremål til at jeg ikke har tid til å engste meg aldeles for mye.

2. Yoga

Jeg trur ingenting passer bedre innunder kategorien ting jeg gjerne skulle gjort om jeg bare hadde hatt muligheten enn det nettopp yoga gjør. Mitt første ordentlige møte med yoga var i Bø for ti år siden (ja, så lenge siden er det jeg gikk forfatterstudiet!!!). Jeg hater de aller fleste treningsformer, og den her endorfinrusen som alle snakker om har jeg aldri opplevd – bortsett fra med yoga (og til dels med dans, men jeg danser aldri for å trene likevel). Det som for meg er så fantastisk med yoga, er at der det virker som at "no pain, no gain" er et generelt slagord for andre treningsformer, handler yoga om å faktisk ha det bra. Som yogalæreren min i Bø avslutta de fleste setningene sine med: "… kun hvis det er behagelig for deg." Eller som min nåværende yogalærer Adriene sier: "find what feels good." Det går faktisk an å trene uten å ha det jævlig!! Og det var for meg en liten revolusjon da jeg innså nettopp det. Jeg har aldri hatt råd til å gjøre yoga på yoga- eller treningssentre i Oslo, og jeg har lenge syntes det har vært vanskelig å finne motivasjon til det for meg sjøl aleine, men etter at korona inntraff, har jeg faktisk, med bare helt få unntak, gjort yoga hver eneste dag. Noen ganger fem – ti minutter, andre ganger en time. En annen ting som Adriene sier er "a little goes a long way", og det er faktisk helt sant. Og det beste av alt er at jeg både merker og ser forskjell. Ting jeg før syntes var vanskelig og til og med umulig, får jeg nå til. Jeg har fått synlige magemuskler og større armmuskler. Jeg har gått en del opp i vekt, noe som jeg syns er en bra ting, for før var jeg undervektig. Min største frykt (!) ved å vende tilbake til en normal hverdag igjen, er at jeg ikke skal få tid til å gjøre yoga, men på den annen side: nå har det blitt en så innarbeida rutine for meg at innen jeg en vakker dag er i jobb igjen, har forhåpentligvis yoga blitt en like naturlig del av dagen min som det å pusse tenner.

3. Psykolog

I desember og januar gikk det skikkelig, skikkelig dårlig med meg. Dere som har fulgt med lenge veit at jeg har prøvd å be om hjelp tidligere, med nedslående resultat. Denne gangen gikk det utrolig mye bedre, og jeg blei sendt på en samtale på DPS i mars for å finne ut av hvorvidt jeg kunne ha utbytte av et angstkurs. Psykologen jeg snakka med da mente – noe jeg forøvrig er helt enig i – at hva enn det er som feiler meg, er det noe mer komplekst enn "bare" angst og at angstkurset dermed ikke ville være riktig hjelp for meg, så jeg blei henvist videre, og allerede til neste uke skal jeg begynne på utredning, noe jeg gruer meg litt til, fordi herregud noe så skummelt, men som jeg enda mer trur kommer til å bli veldig, veldig fint. For det er noe som feiler meg, det har vært det lenge, og jeg er så utrolig sliten av å ikke få til ting som jeg føler jeg burde fått til. Og jeg trur jeg uansett gruer meg litt mindre nå enn den gangen i mars, fordi nå veit jeg i hvert fall i litt større grad hva jeg går til, pluss at jeg fant ut – noe som egentlig burde være opplagt, men likevel – at psykologer er utroooolig mye lettere å snakke med enn hva fastleger er. Selvfølgelig er de jo det, de har jo ikke ei seks år lang spesialistutdanning for ingenting, liksom, men det skumleste med å nettopp åpne seg opp og snakke om ting man egentlig ikke har lyst til å snakke med noen om, er i mitt tilfelle frykten for å bli dømt og ikke bli tatt på alvor, og det hjelper litt på nervene å vite at dette er noen som har som jobb å ikke dømme og å ta meg på alvor.

4. Planter

Vil dere se på babyene mine, eller?! Jeg venter ikke på svar, jeg, her er dem:

Arekapalma mi Robert ser ganske lik ut nå som da jeg fikk ham, men dragefruktkaktusen Tarjei har blitt så stor!! Bare se hvor liten han var da jeg fikk ham for mindre enn et år siden. Dessverre har venus fluefangeren Audrey dødd, hun døde ganske fort, men jeg merker at jeg allerede har blitt sinnssykt mye flinkere til å holde liv i planter generelt. Nå har jeg for eksempel urter i ukesvis, der jeg for eksempel ikke klarte å holde liv i en koriander i noe særlig mer enn et par dager før. Vibeke bor et sted der butikker og denslags holder åpent, og hun har kjøpt med plantejord og nye potter til meg som jeg skal få når jeg treffer henne til helga. Når jeg har fått litt mer hageparafernalia i hus, er planen å potte om Tarjei sånn at gutten min som har blitt så stor kan få bedre plass, og så kanskje klinke til med å gro avocadoplanter og paprikaer og herregud det er ingen grenser for hvor gartner jeg kan finne på å bli med plantejord innen rekkevidde. Planter er rett og slett en hobby jeg ikke engang visste at var for meg før Tarjei og Audrey kom inn i livet mitt, og jeg hadde aldri sett for meg at jeg kunne bli, om ikke noen reser, så i hvert fall markant mye bedre på kunsten å dyrke. En gang i tida tenkte jeg jo det samme om mat; at jeg aldri kom til å bli noen som var flink til å kokkelere, men det har jeg jaggu blitt, og nå kan det jammen meg se ut til at jeg er i ferd med å få grønne fingre òg. Greia med å bli flink til noe, har jeg funnet ut at mer enn noe annet handler om å bli glad i å gjøre noe. Og det er veldig lett å bli glad i planter.

Tre anbefalinger på Y

Yoga - Med unntak av dans, er dette den eneste treningsformen jeg liker. Jeg syns all annen trening er heseblesende, utmattende og fysisk vond, men yoga gir deg skikkelig god trening uten å være noen av de tinga. Okei, litt avhengig av stillinga kan det være fysisk vondt, men overhodet ikke på samme måte som for eksempel løping eller vektløfting. Jeg dreiv masse med det i Bø, der det i motsetning til i Oslo var skikkelig billig, og dere veit det der energioverskuddet som treningsjunkies snakker om, men som jeg personlig aldri har opplevd fordi jeg etter ei treningsøkt bare føler meg ødelagt og deprimert i hele kroppen? Energioverskuddet er i aller høyeste grad reellt etter yoga. Kroppen får styrken sin på en helt annen måte enn ved, ja la oss si løping, og for å sammenligne trening med mat, så kan jeg si at løping er julemat, som gjør deg skikkelig mett og sliten etterpå, mens yoga er sushi eller smoothie, som du ikke blir like pangmett av, men som du i steden føler deg lett og glad og ikke sulten i kroppen i flere timer etterpå. Jeg skulle ønske jeg enten hadde motivasjon til å drive med det på egen hånd, eller at jeg visste om et sted i Oslo der det faktisk ikke koster helt sinnssykt mye å drive med det, men sånn er det foreløpig ikke. Jeg lever fortsatt videre i håpet, da, for yoga er digg!

YAAM - Jeg er ganske sikker på at jeg har nevnt før at Oslo, og Norge generelt, er skikkelig dårlige på det her med skikkelige utesteder. Altså, det eneste som avgjør hvor jeg ender opp med å drikke i Oslo, er ålreite priser i baren og ålreit musikk over anlegget. Bortsett fra det, er de fleste puber og barer ganske like. Men hver eneste gang jeg har vært i utlandet, har puber og barer og hengesteder vært noe helt annerledes fra det vi er vant med her. Så klart, man har jo helt vanlige standardting der òg, men man finner også helt unike nisjesteder som jeg fortsatt har til gode å snuble over i Norge. Jeg har snakka om både Szimpla og Chalet Club før, og nå tenkte jeg å vie YAAM litt oppmerksomhet. I likehet med Chalet Club (og en mye kjedeligere søstervariant av Szimpla) er YAAM i Berlin. Det er et fantastisk, lite hengeområde med sand overalt, hvor man kan slappe av med en øl i ei hengekøye, spille en konsert, høre på en konsert, skate eller få nye venner. Det er faktisk litt som å komme inn i en annen verden, midt i byen. Jeg har googla fram noen bilder (klikk på det for å komme til bildekilden) sånn at dere får et visst intrykk av atmosfæra der. Men det aller lureste er selvfølgelig å bare besøke det sjøl, noe jeg håper dere vil neste gang dere er i Berlin:

Y tu mamá también - En jævlig kul film, som jeg egentlig ikke helt veit om jeg gidder å snakke så mye om. I steden kan du jo ta en trailer og mine varmeste anbefalinger og oppfordringer om å se den:

Se! Jeg blir sunn

Eller i det minste prøver jeg. Helt siden jeg slutta å danse da jeg var femten, har jeg savna (utrolig nok) å holde på med noe fysisk. Jeg har lenge hatt dritlyst til å begynne på en tøff kampsport, men alle de virkelig stilige har jo tilholdssted i Oslo, og det blir litt langt og dyrt å drive og pendle fram og tilbake bare for å trene. Så i dag tok jeg det store steget. Det største gjenstår å tas, men det er jo en begynnelse. Du skjønner, jeg tusla nemlig innom S.A.T.S. i dag og hadde min første drop-in yogatime. Og det var ikke verst, altså! Jeg følte meg skikkelig bra etterpå, litt sånn deilig sliten, liksom, som om jeg virkelig hadde brukt kroppen, og det hadde jeg jo og. Nå gjenstår medlemskap, men jeg veit ikke helt ennå. Det er jo ikke noe gøy å bruke opp penger, særlig når jeg ikke har jobb, og om ei ukes tid kommer mamma til å ha det trumfkortet at jeg er atten og ikke skal kostes på en dritt, fordi økonomien skal jeg være voksen og ansvarlig og takle sjøl. Men det er, som sagt, en start. Det er jo det.