Åssen det går

Jeg har vært mye sliten i det siste. Nå som jeg har vært uten jobb såpass lenge, hadde jeg liksom glemt litt bort hvor fort og lett sliten jeg blir. Og det er noe nesten flaut ved det, hvor lite som skal til før det blir for mye for meg. Det minner meg om noe en tidligere venn pleide å si til meg, at jeg som gjorde så lite og som var hjemme nesten hele tida hadde jo verken grunn eller rett til å være sliten. Jeg syntes det var en ekstremt uempatisk ting å si da, og jeg syns det fortsatt. Alt tyder på at jeg ikke er "normal", så det er veldig urettferdig av meg – og av min tidligere venn – å sammenligne meg sjøl med folk som har et helt annet utgangspunkt enn meg – og det ville det vært uavhengig av om man har en diagnose eller ikke. Likevel: å ha dårlig samvittighet for å være sliten, sånn i tillegg til å være sliten, gjør meg enda mer sliten. And round and round we go. 

Og apropos diagnoser, så har jeg vært gjennom ADOS-intervjuet som jeg nevnte for litt siden. Jeg hadde visst en totalscore på 10, der en score på minst 7 kan tyde på at man er på autismespekteret, men det står i journalen min at de kan ikke kan utelukke at symptomene mine ikke skyldes unnvikende personlighetsforstyrrelse og/eller angst. Fra tidligere tester jeg har vært gjennom på DPS står det at jeg "fyller aktuelt ikke kriteriene for en symptomlidelse", med andre ord har behandleren min allerede slått fast at jeg verken har unnvikende personlighetsforstyrrelse eller en angstlidelse. Så… jeg veit ikke. Jeg skal tilbake nå om noen dager. Jeg er ganske forvirra, og det frustrerer meg litt at ting tar så lang tid, men jeg håper det bare betyr at de gjør en grundig jobb. Det motsatte er kanskje verre: at jeg bare blir plassert på et samlebånd og så vidt sett på før de klistrer en merkelapp på meg, liksom. 

Jeg har fullført novelleprosjektet mitt og nå veit jeg helt seriøst ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har alltid tidligere begynt på et nytt prosjekt før jeg har rukket å fullføre det jeg egentlig skriver på, men sånn er det ikke denne gangen. For første gang i mitt liv har jeg ikke noe å skrive på. I teorien kan jeg plukke opp igjen tråden fra denne uregjerlige romanen, men jeg trur ikke det er det jeg har lyst til nå. Det er så mye stoff, den er så langt unna å være noe som helst at selv om jeg har kost meg med å skrive alt det jeg har skrevet på den, trur jeg ikke at jeg kan rettferdiggjøre for meg sjøl å bruke masse tid på noe som sannsynligvis aldri kommer til å bli noe – med mindre noen har lyst til å la meg revolusjonere romansjangeren ved å gi meg tillatelse til å skrive en slags anti-roman, men den muligheten har ingen forlag lyst til å gi noen som er såpass uetablert som meg uansett. Jeg trur jeg må oppnå Knausgård-status – minst – før jeg kan bli en visjonær/diva som får fullstendig frie tøyler. Så: jeg har ingenting å skrive på. Jeg syns det er enklest å begynne å skrive på romaner, fordi jeg i større grad enn med noveller kan finne ut av ting underveis, men jeg har mista litt trua på at jeg i det hele tatt får til å skrive romaner, jamfør tilbakemeldingene på henholdsvis Mjuke, svarte stjerner og Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet. Dessuten er jeg bare ikke så veldig inspirert om dagen. Verken med tanke på skriving eller blogging eller noe som helst. Jeg har snakka en del om inspirasjon her inne før, og jeg innser at det ikke bare handler om en slags skaperkraft for min del. Det er en motivasjon, en drivkraft, som gir meg energi og lyst til å ta fatt på dagen. Selv om jeg ikke aktivt bruker den til noe konkret, merker jeg veldig tydelig når den ikke er der. Den gir meg lyst til å omgi meg med kultur, til å gå turer, til å tenke. Nå er jeg bare skikkelig, skikkelig sliten.

Men jeg holder yoga-rutina mi ved like, da. Her om dagen gjorde jeg en helt fantastisk oppdagelse:

Det er veldig dårlige bilder, men så har jeg også veldig lite lys i leiligheten min. Men det går an å se hva som skjer! Jeg har alltid vært ganske mjuk, men spagaten har alltid vært uoppnåelig for meg. Da jeg gikk på dansing som tolvåring, klarte jeg å gå opp i bru, legge beinet bak på nakken og sitte i lotus-stilling – men jeg kom aldri ned i spagaten. Det gjør jeg riktignok ikke fortsatt, men jeg har aldri tidligere vært så nærme. Jeg bestemte meg her en dag for å prøve igjen bare for moro skyld, og jeg overraska meg sjøl over hvor langt ned jeg altså kom. Da jeg begynte med yoga for alvor for omkring halvannet år siden, gjorde jeg det mest for å komme tilbake i den formen jeg var i da jeg var i begynnelsen av tenåra, som jeg alltid har tenkt på som min beste form noen gang, men nå har jeg altså, i en alder av trettién år, overgått meg sjøl. Nå har blitt min beste form noen gang. Og det føles skikkelig bra. 

Så får det bare være at jeg er sliten på alle andre områder i livet.