August 2021

Opplevelser: Bastard Burgers med Vibeke. Hedwig and the Angry Inch på utekino på SALT. Besøk hos Vibeke. Bryllupsfesten til Mari og Jostein. Meze på Habibi med Vibeke. Karaoke på SYNG med Martina, Trine, Mone og Daniel. Lønsj på Sara og dranks på Brewgata med Mari.

Innkjøp: For noen uker siden sådde jeg noen paprikafrø som jeg plukka ut av en helt vanlig paprika, og etter ganske kort tid begynte de å spire! Og de spirer fortsatt! De vokser dritfort, og jeg blei så stolt og glad! Så glad at jeg måtte kjøpe den nyeste boka til yndlingsmatbloggeren min, som – som om det var et tegn – var på tilbud akkurat denne ene dagen:

Kokebok med oljeflekker på allerede – det er sånn det skal være, ikke sant?

TV-serie: Av ukjente grunner har jeg utsatt å se TV-serieversjonen av What We Do In the Shadows i flere år. Jeg elsker filmen, og jeg trur jeg kanskje var redd for at jeg ikke skulle like serien like godt? Det viste seg at jeg ikke hadde noe å frykte, for det er mulig jeg til og med likte serien enda bedre enn filmen. For filmen har liksom ikke ei tydelig narrativ oppbygging; jeg husker jeg allerede første gangen jeg så den tenkte at dette konseptet kanskje ville kledd et serieformat bedre. Og heldigvis er ikke serien verken en oppfølger til eller en remake av filmen, den er snarere en parallellhistorie om et annet vampyrkollektiv på den andre sida av jorda. Jeg har vanskelig for å le av filmer og TV-serier, så når jeg faktisk finner noe jeg syns er skikkelig morsomt, setter jeg umåtelig stor pris på det. Dette er humor i litt naivistisk Flight of the Conchords-stil, som bare er veldig min greie. Allerede etter første episode hadde jeg rukket å bli glad i karakterene, og jeg elsker alle måtene de tuller med sjangerklisjeene på. Og takket være IT Crowd klarer jeg nesten ikke engang å se ansiktet til Matt Berry uten å begynne å le.

Film: Bo Burnham: Inside (tells Netflix-spesialer som filmer?), Soppenes fantastiske verden, The Addams Family (som jeg strengt tatt egentlig trur at jeg så da jeg var liten, men det er i så fall så lenge siden at jeg ikke husker noen ting av den, så i alle tilfeller var det som å se den for første gang), En morders memoarer: Dennis Nilsen, Gudfaren og Gudfaren 2. Og… jeg veit jo egentlig at jeg siden jeg begynte å spille Subnautica ikke har sett så mange filmer som jeg har pleid i det siste, men dette var faktisk sjokkerende lesning. Jeg må innrømme at jeg så de to Gudfaren-filmene ikke fordi jeg trudde jeg ville like dem, men for å øke min kulturelle kapital, men til tross for at mafiafilmer altså aldri har vært min yndlingsting, så var de jo utrolig gode filmer (duh) som jeg skjønner hvorfor har den statusen de har. The Addams Family var et moderat fornøyelig tullball, Bo Burnham-spesialen fikk meg til å le og grine, Dennis Nilsen-dokumentaren var ei grei innføring i hans liv og såkalte virke, mens det denne måneden faktisk var dokumentaren Soppenes fantastiske verden som gikk mest inn på meg. Naturdokumentarer er skikkelig trøste-TV for meg, og jeg så denne en dag jeg ikke følte meg så veldig bra, og etter å ha sett denne blei jeg i fyr og flamme. Fordi sopper er faktisk en av de mest fascinerende livsformene vi har, og hive mind'en deres, som er verdens største nettverk av noe slag som helst, er både vakker og mystisk – eller vakker fordi den er mystisk. Jeg hadde trudd filmen skulle være mer Planet Earth-aktig og mindre pro-psykedelia, men det at den hadde en litt annen innfallsvinkel enn jeg hadde forestilt meg på forhånd var ikke egentlig negativt.

Bok: Jeg har så vidt begynt på Tid av Carlo Rovelli, som av mange blir sammenligna med Stephen Hawking, og jeg kan skjønne hvorfor. 

Musikk: Det som er så fantastisk med sangene til Bo Burnham, er at de, sånn i tillegg til å være veldig morsomme, faktisk er helt latterlig fengende. Til og med med kjedelige tekster hadde dette vært gode poplåter, liksom. Takket være Inside har jeg ikke klart å slutte å høre på den første av de to Jeff Bezos-sangene hans: