fredag 20. august 2021

TEDtalks: I've lived as a man and as a woman – here's what I've learned

Jeg trur jeg var i begynnelsen av tenåra da Ranma 1⁄2-mangaen begynte å komme ut på norsk. For de som aldri har hatt en periode der de var manisk opptatt av japansk kultur: Ranma 1/2 handler om en gutt som forvandles til ei jente når han kommer i kontakt med kaldt vann. Jeg husker jeg var veldig misunnelig på ham, for jeg hadde også lyst til å bytte kjønn fram og tilbake etter eget forgodtbefinnende. 

For ganske mange år siden så jeg den fantastiske svenske dokumentaren Ångrarna (som kan ses i sin helhet om du trykker på linken!) som er en filma samtale mellom to menn som begge i en lang periode av sine respektive liv levde som transkvinner. Noe av det jeg husker som mest interessant var når de snakka om hvor forskjellig de blei behandla når samfunnet oppfatta dem som kvinner kontra når de blei oppfatta som menn. Og hvis du ikke har lyst til å bruke en time av ditt liv til å se Ångrarna (selv om jeg syns du burde det), så sjekk i det minste ut denne kvarterslange TEDtalken av Paula Stone Williams:


Dette er dessverre sannsynligvis et sånt tilfelle der de som trenger mest å se den, antakelig velger å ikke gjøre det, men den er likevel så god at jeg bare har lyst til å vise den til alle jeg kjenner. For det er jo sånn at man blir blind på sitt eget privilegium – you don't know what you don't know – og dette er mye av grunnen til at så mange viktige diskusjoner stagnerer. Jeg low-key hater uttrykket "på seg sjøl kjenner man andre", for det gjør man jo ikke! Mennesker er så utrolig forskjellige, men det er dessverre ganske vanlig å ikke innse at andre kan ha vilt ulike oppfatninger, erfaringer og reaksjonsmønstre enn seg sjøl. "Jeg klarer det jo, så da må jo du få det til" er noe jeg har fått høre altfor mange ganger i løpet av livet, men det er da ingen som helst logikk i at jeg skal få til det samme som et menneske som har levd et helt annet liv enn meg gjør. Og jeg er veldig klar over sjøl hvilke privilegier jeg ikke har, for det blir jeg mint på stadig vekk, men å se de privilegiene jeg faktisk har er mye vanskeligere. Fordi å være privilegert er ikke det samme som å få spesialbehandling. Jeg tenker ikke over at jeg får spesialbehandling når jeg møter opp på en konsert i god tid og kaprer en god plass helt foran. Likevel har jeg et privilegium overfor rullestolbrukere som blir stua bort bakerst i hjørnet uansett hvor tidlig de møter opp, og så forventer liksom arrangørene at de skal være takknemlige så lenge de i det hele tatt får lov å være med.

Jeg snakker meg bort her. Det trenger jeg ikke å gjøre. Paula Stone Williams forklarer det uansett mye bedre enn meg.

2 kommentarer:

  1. Veldig viktige ting som tas opp her og jeg føler at jeg har lært veldig mye av at jeg fikk en kronisk sykdom i fjor for frem til da tok jeg å ha god helse for gitt. Og på mange måter har jeg fortsatt god helse (jeg blir sjelden syk og føler meg ganske opplagt mesteparten av tida), men jeg har noen ekstra ting jeg må ta hensyn til pga. Ulcerøs Kolitt (som å spise jevnlig og nok, som å være ekstra obs på stress fordi jeg takler det enda dårligere nå, som å ta medisiner og slappe av litt mer enn jeg trengte før). Det gjør at jeg setter ekstra pris på alt jeg kan gjøre og tar det mindre for gitt enn jeg pleide.

    Og "på seg selv kjenner man andre" er et uttrykk jeg egentlig ikke har tenkt så mye over, men du har helt rett i at det er teit for vi er, som du sier, forskjellige og noe andre får til med letthet kan for andre være langt mer vanskelig. Og det å være klar over de privilegiene man faktisk har syns jeg selv kan være vanskelig, men jeg er helt enig i at det er verdt å være bevisst på. Takk for at du deler for det er interessant tematikk og absolutt viktig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra at du fikk noe ut av det :) Det med å ta noe for gitt kommer jo oftere fra uvitenhet enn fra vond vilje.

      Slett