onsdag 30. mars 2016

Mars 2016

Inspirert av Skoboksens ukesoppsummeringer, skal jeg i dag prøve å oppsummere mars måned etter beste evne. Jeg kan ikke love at dette blir noe jeg husker/gidder å gjøre mot slutten av hver eneste måned framover, men kanskje det i det minste kan bidra til en hakket mer årvåken hukommelse for min egen del.

Opplevelser: Oslo Poesisentrum på Cacadou med latterlig billig vin og den mest sirkusaktige tilnærminga til poesiopplesninger jeg veit om. Andre verdskrigen - natt i verda på Det Norske Teatret. Burrito og piña colada på Tijuana med gode venner. Taco på Taquería med Jørgen, etterfulgt av Elysium i Operaen. Lønsj med Tone på Bare Jazz. Filmkveld med Vibeke med Jupiter Ascending og grønnkålchips.

Innkjøp: Jernpanne, endelig! Gaver til bursdagsvenner. Aphex Twin - Selected Ambient Works 85 - 92 og Circe - musikk skrevet for The Show of Shows, komponert blant annet av to av tre Sigur Rós-medlemmer, samt Hilmar Örn Hilmarsson, begge platene på vinyl. Konsertbilletter til Kent i Spektrum. Denne strømpebuksa, som jeg riktignok ikke har fått ennå:


TV-serie: Les Revenants. Ligger på Netflix. Seriøst, se det. Fransk slags zombieserie, men helt uten splatterelementer. Mørk, tankevekkende, og ikke minst med musikk av Mogwai. 

Spill: Final Fantasy XIII-2. Er på siste innspurten nå, mangler bare ni av totalt 160 fragmenter!!!

Film: Jupiter Ascending og Hunger Games.

(Minn meg på at om jeg skal fortsette med dette, bør jeg bli flinkere til å huske på å ta bilder av det jeg gjør.)

søndag 27. mars 2016

Hjelp

Det er første påskedag, det regner, og jeg sitter og gruer meg til å søke på Samordna opptak. Jeg tenker at det er veldig lurt å søke, om ikke for annet, så for å unngå å jobbe heltid, noe jeg ikke klarer uansett. Men jeg syns alle studia virker ganske uoverkommelig skumle, og så er jeg så redd for å begynne på Universitetet og bare droppe ut igjen med én gang, sånn som jeg gjorde sist jeg begynte på Universitetet, bare fordi det er så aldeles for stort og uoversiktelig og folksomt og skummelt der. Og jeg veit jo at jeg ikke nødvendigvis trenger å begynne på et studium bare fordi jeg søker, det er fullt mulig å bare søke nå, og så ta den endelig avgjørelsen i sommer, i tilfelle, y'know, jeg av en eller annen grunn har funnet noe annet noenlunde nyttig å drive med framover i mellomtida. Men jeg gruer meg likevel til å søke, vil utsette det så lenge som mulig, bare fordi jeg blir nødt til å ta stilling til hvilket studium som virker minst jævlig, og dét er ikke noe jeg har lyst til å gjøre. Deler av meg har lyst til å bare glemme å søke. Hele meg har lyst til å bare gå forfatterstudiet for alltid.

Hører på denne sangen. Veit ikke om det gjør at jeg føler meg bedre eller verre, men vakker er den uansett.

torsdag 24. mars 2016

De ekstremt motstridende følelsene som innebærer å ville at andre skal vite det og for alt i verden ville at de ikke skal vite det

I dag har jeg spist bittelitt og ellers ligget på sofaen.

Jeg er aleine i sokkelleiligheten vår på Hauketo. Og det er noe med å være aleine som gjør at jeg ikke klarer å bli distrahert fra massevis av tanker som sier for eksempel at jeg aldri kommer til å bli lykkelig uansett, og at det er så mye jeg gjerne skulle ha snakka med folk om, men så tenker jeg at jeg orker ikke, for de kommer ikke til å forstå uansett. Og liksom... noen ganger skulle jeg ønske at folk bare spurte meg direkte om ting sånn at jeg kunne forklart meg, siden jeg ikke tør å ta det opp uansett på eget initiativ, men jeg veit jo at siden de ikke veit, så kommer de heller ikke til å spørre.

Og bare... så deilig det hadde vært å være normalt fungerende og denslags.

Dette er en av de mest fantastiske sangene jeg veit om for tida:

søndag 20. mars 2016

Smakebit på søndag: "Fire hundre franske fornærmelser" av Øyvind Ellenes


Har nylig fått anbefalt Fire hundre franske fornærmelser av Øyvind Ellenes fra veilederen min på forfatterstudiet, som en inspirasjon til prosjektet jeg jobber med for tida. Den handler om en gjeng norske gutter som går på en internatskole i Rouen i Frankrike, der de drikker, studerer og lengter. Den er skrevet i en alltid like påfallende andrepersonsforteller, og til tross for at jeg ennå bare har kommet til side 14, virker det som om mange interessante rom er i ferd med å åpnes. Her er en ganske tilfeldig valgt smakebit fra side 10 og 11:

Det kan være det finnes et bilde av deg foran inngangen til skolen. Det er en mindre portal, med færre utsmykninger. En åpning i en høy mur. Det er en stor kuppel over inngangen. Muren går rundt hele kvartalet. Det er ikke innsyn fra noen av gatene rundt skolen. Innenfor ligger et avlangt, firkantet gårdsrom, omgitt av bygninger i samme stil, de har den samme strenge elegansen. Bygningene er gamle. Du vet ikke hvor gamle de er. De er fordelt over fem store gårdsplasser i tre nivåer. Bare fire av gårdsplassene ligger åpne. Den femte er bygget igjen. På den nederste gårdsplassen ligger matsalen, kapellet og auditoriene for biologi, fysikk og kjemi. Det første året spiser du tre måltider om dagen i matsalen. Det er tre retter til lunsj og tre til middag. Lukten i matsalen er alltid den samme. Måltidene smaker likt. Det er ris som har kokt for lenge. Grønnsaker som har kokt for lenge. Og ravioli, kokt i stykker, nesten oppløst. På en høyere gårdsplass ligger internatene og kontorene. Klasserommene ligger øverst. Der hvor det finnes noen få trær, og grus. Der foregår undervisningen i språk, filosofi, matematikk og fransk litteratur. I de tre etasjers bygningene rundt den plassen som kalles La Joyeuse, "den frydefylle". Overalt på skolen er det innskrifter. Det er innskrifter i muren. I treverket. På dørene til toalettene. På plaketter. Det er innskrifter under pultene. Bak på stolene. I noen av bøkene på biblioteket. Mange av innskriftene er gamle, nesten utvisket. Som på jesuittenes monogram over inngangen til skolens kapell. Det er uleselig. Englene er der fortsatt.

Her kan du lese flere smakebiter.

torsdag 17. mars 2016

Ei ærlig liste

Fant denne på bloggen til Karoline, og hiver meg rundt og fyller ut før jeg stikker på Operaen og ser Elysium!



Når gråt du sist, og hvorfor?
Jeg gråter egentlig veldig ofte uten noen åpenbar grunn, men sist jeg gråt ordentlig, trur jeg må ha vært da jeg var hos legen og opplevde å ikke bli tatt på alvor i det hele tatt.

Nevn tre ting som du avskyr:
- De forferdelige meningene og de dårlige holdningene enkelte folk har. Jeg blir for eksempel helt fra meg av sinne og sorg når jeg tenker over at det fins folk der ute som helt oppriktig mener at hvis jeg blir voldtatt, så er det min egen feil, bare fordi jeg er kvinne, eller at jeg er lat og oppmerksomhetssjuk bare fordi jeg ikke er så psykisk frisk som jeg sannsynligvis burde vært.
- Kjøttindustrien.
- Øl. Sorry, jeg veit at det sannsynligvis er en av de best likte drikkene i hele verden, men jeg blir rett og slett kvalm bare av å lukte på det.

Åssen var du på barneskolen?
Jeg var ganske lenge en passe ufordragelig besserwisser som var kvalmende god i de aller fleste fag, men så fikk vi en ny elev i klassen i sjette, som klarte å få med seg store deler av klassen på å mobbe meg, noe som gjorde at jeg begynte å ta veldig mye mindre plass og bli mye mer inneslutta og sjenert. I dag er jeg vel ei god blanding av åssen jeg var før mobbinga begynte og etter.

Hva stresser deg?
Tvangstanker knytta opp mot hypokondri. For eksempel.

Nevn tre ting du elsker:
- Kjæresten min
- Søstera mi
- Litteratur

Åssen trur du andre oppfatter deg?
Sjenert, rar, vimsete, og kanskje til og med en smule sjarmerende hvis jeg har en god dag.

Åssen oppfatter du deg sjøl?
Stort sett ganske håpløs mesteparten av tida. Cirka rundt klokka to på natta kan jeg imidlertid innimellom få delusions of grandeur, og gå fra å være en redd og engstelig bæsj, til å bli en fullvokst narcissist på bare noen få timer.

Nevn en type situasjon som du finner utfordrende:
Jeg friker fullstendig ut når jeg mistenker at noen jeg snakker med i virkeligheten prøver å sjekke meg opp. Jeg har noe jeg vil kalle en ganske liten forståelse for menneskelig atferd generelt, og kan bli veldig forvirra i mange sosiale situasjoner rett og slett fordi jeg ikke alltid forstår åssen folk forventer at jeg skal oppføre meg, og for meg virker det som om alle andre er inneforstått med reglene for et spill som jeg ikke kan. Særlig tydelig blir det altså i situasjoner med, hva skal man si, en romantisk eller seksuell undertone, og kombinert med at jeg rett og slett ikke liker at andre enn kjæresten min syns jeg er, vel, seksuelt tiltalende, blir det fort en situasjon med dobbelangst for min del.

Når syns du sjøl at du er vakrest?
Jeg syns egentlig aldri at jeg er vakker. Noen ganger når jeg pynter meg, kan jeg tenke at jeg ser kul ut, eller at jeg ser ut som en interessant person, og de gangene jeg plutselig får ekstremt høy sjøltillit, syns jeg egentlig mest av alt at jeg er veldig smart. Men aldri vakker.

Hva lo du sist av?
Riget.

Er det noe du funderer ofte over?
Verdensrommet, døden og farlige sjukdommer (se punkt fire på lista).

Tre ting du er redd for:
- Farlige sjukdommer (se punkt fire på lista).
- At noen jeg er glad i skal dø eller skade seg alvorlig.
- Mennesker.

Nevn et eller flere yrker som du trur du hadde passa dårlig til:
Førskolelærer. Jeg er rett og slett utrolig dårlig med barn, og skjønner i enda mindre grad åssen jeg skal oppføre meg rundt dem enn det jeg gjør rundt voksne mennesker. Og økonom, regnskapsfører eller revisor. For det første fordi da jeg studerte kulturprosjektledelse og hadde økonomi som et av faga, fant jeg ut at det var helt usedvanlig kjedelig. For det andre fordi hei, dyskalkuli!

Nevn et eller flere yrker som du trur du hadde passa bra til:
Forfatter. Spilldesigner. Filmkritiker. Gal forsker.

mandag 14. mars 2016

Andre verdskrigen - natt i verda

Jeg var og så Andre verdskrigen - natt i verda på Det Norske Teatret natt til lørdag, og lovte Karoline å skrive et innlegg med tankene mine om stykket. Dette er meg som holder løftet mitt. Alle bildene har jeg lånt fra nettsidene til Det Norske Teatret.


Krigen er et ambisiøst prosjekt som varer i rundt åtte timer. Det er "meninga" å se det på nattetid, nettopp fordi at når man går ut av teatret, skal man virkelig få følelsen av at krigen - natta - er over. Sola har stått opp igjen, livet har seira. Det er også mulig å se det på dagtid for de som ikke vil eller orker å sitte fra tolv om natta til åtte om morgenen, men jeg anbefaler definitivt for de som kan å se det på natta. For meg var det en del av sjølve opplevelsen, som om det fysisk krevende aspektet ved å sitte og se teater gjennom hele natta, på sett og vis symboliserte kampen som varte fram til 1945 - og så endelig kunne gå og legge seg. Sjøl hadde jeg med meg to redbull og klarte å la være å sovne - sannsynligvis godt hjulpet av de mange og forholdsvis lange pausene spredd utover i stykket.


Det første man legger merke til når man kommer inn i teatret, er at det har blitt okkupert for anledninga. De gode stolene er bytta ut med slitte, møkkete madrasser slengt hulter til bulter, flere av vinduene er blenda og når man går opp i andre etasje, står det skrevet HEIL på veggen. Stemningsskapende og flott for oss som skal se Krigen, sikkert ikke like gøy for de som skal se noe annet, men et kult kunsterisk grep okkesom.


Sjølve stykket er satt sammen av flere andre stykker, fragmentert og oppskåret. Jeg har ofte problemer med å følge med på vanlige teaterstykker, jeg har rett og slett en ganske dårlig konsentrasjon, men med Krigen har Det Norske Teatret har klart å finne den perfekte balansegangen. Det er oppdelt nok til at det framstår som mangefasettert og vidtfavnende, men det er likevel ikke for mye å holde styr på om gangen, så til og med jeg klarte å holde fokuset - gjennom hele åtte timer! Mens jeg stadig blei trøttere! Det er faktisk ganske godt gjort.


Det er i hovedsak fire forskjellige dramatikere som står for manus - David Greig fra Skottland, Oleg Bogaev fra Russland, Lukas Bärfuss fra Sveits og Maria Tryti Vennerød fra Norge. Greig har skrevet et av de lengste stykkene i stykket - gjennom alle de fire aktene følger vi Peggy, som jobber i kantina på et verksted, piloten Dan og gåsa Bob. Fra Bogaev får vi enaktere, noen morsomme, noen triste, liksom strødd jevnt rundt i løpet av de totalt åtte timene. Bärfuss forteller om Rebecca, i form av brev fra hennes nærmeste. I Vennerøds stykke møter vi paret Josef og Marie, med hovedvekt på Josef, som etter hvert blir lege. I tillegg er vi innom klasserom fra ulike steder i verden, får høre om teatret under krigen og ser et utdrag fra Joseph Goebbels Vandringsmannen. Med andre ord er det utrolig mye forskjellig å forholde seg til, og dette kan man sikkert si at både er stykkets største styrke og største svakhet. For det er ikke til å komme fra at det er kvalitetsforskjeller på de ulike stykkene, og på enakterne til Bogaev. Personlig var kanskje Vennerøds framstilling av den uhyre kompliserte legen Josef min favoritt, med jevnt over god dialog og gode skuespillerprestasjoner.


Likevel er det kanskje scenografien som imponerte meg mest. På hele scena er det bygd noe som ligner en slags betongboks, og den eneste veien ut fra scena, er ei luke i gulvet på denne boksen. Dette bygger så til de grader oppunder følelsen av klaustrofobi og det å være fanga, og kreativ bruk av lys og skygger og ild bidrar til helt spesielle atmosfærer. Nå er jeg kanskje litt inhabil når det gjelder å snakke om kostymene, men uniformsfrakkene som er sydd av militærtelt ser rett og slett uforskamma bra ut. Og rundt omkring på scena, til envher tid av stykket, ligger det brev med historier om krigen fra virkelige personer, som skuespillerne fra tid til annen og plukker opp og leser fra - kan ikke si annet om det enn at det er et sterkt og kreativt virkemiddel.


Om dette er verdt å se? Absolutt. Det er mye god dramatikk her, men faktisk er det i første omgang sjølve opplevelsen av Krigen som gjør dette så minneverdig som det tross alt her. For dette er mer enn bare å se en engasjerende historie utspilt på ei scene, dette er nesten mer i retning performancekunst, fordi det er så veldig gjennomført og så mange faktorer er tatt hensyn til. Om ikke annet, trur jeg faktisk et lite stykke norsk teaterhistorie har blitt skrevet med oppsetninga av Krigen, og jeg trur mange vil angre om de ikke får det med seg mens det faktisk spilles - og med tanke på at det bare spilles fem ganger til, lønner det seg å gripe sjansen nå. Og i tilfelle du skulle lure: det er for én gangs skyld lov å ta med mat og drikke inn i salen. Sjøl hadde jeg lagd børek med fetaost, spinat, løk og paprika. Skikkelig godt, men det var en digresjon.

tirsdag 8. mars 2016

Kvinner jeg har likt i det siste

Jeg har vært ganske opptatt om dagen, og kombinert med at jeg har følt at jeg har hatt dårlig med inspirasjon, har blogginga blitt litt nedprioritert. Men hvilken dag passer vel bedre til å starte opp igjen enn sjølveste kvinnedagen? Jeg har rett og slett samla sammen fire knallbra kvinner - tre musikere og en forfatter - som jeg oppfordrer sterkt til at dere stifter nærmere bekjentskap med. Kvinner jeg digger, kvinner som inspirerer meg, kvinner som beveger meg, talentfulle kvinner, sterke kvinner, tøffe kvinner, flotte kvinner. Gratulerer med dagen, alle sammen.



Amanda Palmer



Jeg har snakka litt om henne før, og skal prøve å ikke gjenta meg sjøl. Jeg blei først kjent med Amanda Palmer gjennom musikken hennes, og det er ikke så rart, for hun er rett og slett en veldig talentfull musiker. Bare prøv å spille Girl Anachronism på piano, så skjønner dere hva jeg mener. Og da har jeg ikke snakka om sangtekstene ennå. Runs In the Family er en sang jeg kommer tilbake til gang på gang, og ikke bare på grunn av tema og motiver og denslags, selv om herregud hun får sagt det, ass, men også på grunn av den nesten Shakespearske rytmen hun maner fram. Ei tekstlinje som "Me? Well, I'm well, well, I mean I'm in hell, but I still have my health, at least that's what they tell me", etterfulgt av "If wellness is this, what in hell's name is sickness, but business is business and business runs in the family" krever tunga rett i munnen på beste suggererende måte. Men greia med Amanda Palmer er at hun ikke bare er musiker, men også aktivist, og det mest minneverdige øyeblikket for min del så langt, må være da Daily Mail skreiv en helt jævlig artikkel om da hun opptrådde på Glastonbury i 2013. Jævlig fordi den cirka ikke nevnte musikken hennes overhodet - og musikken hennes var jo hele grunnen til at hun spilte på Glastonbury i det hele tatt - men isteden valgte de å fokusere på de cirka to sekundene av konserten der brystvorta hennes var synlig på grunn av en behå som sklei opp. Reaksjonen til Amanda? Priceless. Se den under. Jeg poster også teksten fordi det kan være litt vanskelig å få den med seg. Bare SE DEN.



Dear Daily Mail, 
it has come to my recent attention
that my recent appearance at Glastonbury festivals kindly received a mention
I was doing a number of things on that stage up to and including singing songs (like you do...)
but you chose to ignore that and instead you published a feature review of my boob

Dear Daily Mail,
there’s a thing called a search engine; use it!
If you’d googled my tits in advance you’d have found that your photos are hardly exclusive
In addition you state that my breast had escaped from my bra like a thief on the run
How you do you know that it wasn’t attempting to just take in the rare British sun?

Dear Daily Mail,
it’s so sad what you tabloids are doing
Your focus on debasing women’s appearances ruins our species of humans
but a rag is a rag and far be it from me to go censoring anyone, OH NO
It appears that my entire body is currently trying to escape this kimono...

Dear Daily Mail,
you misogynist pile of twats
I’m tired of these baby bumps, vadge flashes, muffintops, where are the newsworthy cocks?
If Iggy or Jagger or Bowie go topless the news barely causes a ripple
Blah blah blah feminist, blah blah blah gender shit, blah blah blah OH MY GOD NIPPLE

Dear Daily Mail,
you will never write about this night
I know that because I’ve addressed you directly, I’ve made myself no fun to fight
but thanks to the internet, people all over the world can enjoy this discourse
and commune with a roomful of people in London who aren’t drinking kool-aid like yours

and though there be millions of people who’ll accept the cultural bar where you have it at
there are plenty of others who’re perfectly willing to see breasts in their natural habitat

I keenly anticipate your highly literate coverage of upcoming tours
Dear Daily Mail,

UP YOURS.



Regina Spektor




Regina Spektors musikk går fra søtt og popete i den ene veien, som i Better (har på følelsen av at du vil like denne, Karoline), til det nesten aggressive, som i Après Moi. Og så har hun så mange helt merkelige sangteknikker som virkelig skiller henne ut fra resten av singer-songwriter-gjengen. Kjenner for eksempel ikke til så mange andre enn Regina som ville utbrytt "UH!" midt i refrenget som hun gjør i Après Moi. Syns forøvrig også at det, som fan av begge, er morsom tilleggsinformasjon at hun og Amanda Palmer er gode venner.



Emilíana Torrini



Jeg bruker egentlig bare dette som ei unnskyldning for å kunne poste noe jeg er overbevist om at er en av verdens vakreste sanger. Og jeg er forelska i stemmen til Emilíana Torrini.





Sofi Oksanen



Jeg har veldig lyst til å dele det faktum at Sofi Oksanen ser ut som en lærer på Hogwarts med omverdenen. Ikke en spesifikk lærer, bare at hun kunne vært lærer der. Og det burde selvfølgelig heller vært neste setning jeg innleda dette med, men hun er i tillegg en veldig dyktig forfatter som jeg gleder meg til å lese mer av. Så langt har jeg bare lest Stalins kyr, men jeg har også Baby Jane stående ulest i bokhylla. Det blir bra.