Andre verdskrigen - natt i verda

Jeg var og så Andre verdskrigen - natt i verda på Det Norske Teatret natt til lørdag, og lovte Karoline å skrive et innlegg med tankene mine om stykket. Dette er meg som holder løftet mitt. Alle bildene har jeg lånt fra nettsidene til Det Norske Teatret.

Krigen er et ambisiøst prosjekt som varer i rundt åtte timer. Det er "meninga" å se det på nattetid, nettopp fordi at når man går ut av teatret, skal man virkelig få følelsen av at krigen - natta - er over. Sola har stått opp igjen, livet har seira. Det er også mulig å se det på dagtid for de som ikke vil eller orker å sitte fra tolv om natta til åtte om morgenen, men jeg anbefaler definitivt for de som kan å se det på natta. For meg var det en del av sjølve opplevelsen, som om det fysisk krevende aspektet ved å sitte og se teater gjennom hele natta, på sett og vis symboliserte kampen som varte fram til 1945 - og så endelig kunne gå og legge seg. Sjøl hadde jeg med meg to redbull og klarte å la være å sovne - sannsynligvis godt hjulpet av de mange og forholdsvis lange pausene spredd utover i stykket.

Det første man legger merke til når man kommer inn i teatret, er at det har blitt okkupert for anledninga. De gode stolene er bytta ut med slitte, møkkete madrasser slengt hulter til bulter, flere av vinduene er blenda og når man går opp i andre etasje, står det skrevet HEIL på veggen. Stemningsskapende og flott for oss som skal se Krigen, sikkert ikke like gøy for de som skal se noe annet, men et kult kunsterisk grep okkesom.

Sjølve stykket er satt sammen av flere andre stykker, fragmentert og oppskåret. Jeg har ofte problemer med å følge med på vanlige teaterstykker, jeg har rett og slett en ganske dårlig konsentrasjon, men med Krigen har Det Norske Teatret har klart å finne den perfekte balansegangen. Det er oppdelt nok til at det framstår som mangefasettert og vidtfavnende, men det er likevel ikke for mye å holde styr på om gangen, så til og med jeg klarte å holde fokuset - gjennom hele åtte timer! Mens jeg stadig blei trøttere! Det er faktisk ganske godt gjort.

Det er i hovedsak fire forskjellige dramatikere som står for manus - David Greig fra Skottland, Oleg Bogaev fra Russland, Lukas Bärfuss fra Sveits og Maria Tryti Vennerød fra Norge. Greig har skrevet et av de lengste stykkene i stykket - gjennom alle de fire aktene følger vi Peggy, som jobber i kantina på et verksted, piloten Dan og gåsa Bob. Fra Bogaev får vi enaktere, noen morsomme, noen triste, liksom strødd jevnt rundt i løpet av de totalt åtte timene. Bärfuss forteller om Rebecca, i form av brev fra hennes nærmeste. I Vennerøds stykke møter vi paret Josef og Marie, med hovedvekt på Josef, som etter hvert blir lege. I tillegg er vi innom klasserom fra ulike steder i verden, får høre om teatret under krigen og ser et utdrag fra Joseph Goebbels Vandringsmannen. Med andre ord er det utrolig mye forskjellig å forholde seg til, og dette kan man sikkert si at både er stykkets største styrke og største svakhet. For det er ikke til å komme fra at det er kvalitetsforskjeller på de ulike stykkene, og på enakterne til Bogaev. Personlig var kanskje Vennerøds framstilling av den uhyre kompliserte legen Josef min favoritt, med jevnt over god dialog og gode skuespillerprestasjoner.

Likevel er det kanskje scenografien som imponerte meg mest. På hele scena er det bygd noe som ligner en slags betongboks, og den eneste veien ut fra scena, er ei luke i gulvet på denne boksen. Dette bygger så til de grader oppunder følelsen av klaustrofobi og det å være fanga, og kreativ bruk av lys og skygger og ild bidrar til helt spesielle atmosfærer. Nå er jeg kanskje litt inhabil når det gjelder å snakke om kostymene, men uniformsfrakkene som er sydd av militærtelt ser rett og slett uforskamma bra ut. Og rundt omkring på scena, til envher tid av stykket, ligger det brev med historier om krigen fra virkelige personer, som skuespillerne fra tid til annen og plukker opp og leser fra - kan ikke si annet om det enn at det er et sterkt og kreativt virkemiddel.

Om dette er verdt å se? Absolutt. Det er mye god dramatikk her, men faktisk er det i første omgang sjølve opplevelsen av Krigen som gjør dette så minneverdig som det tross alt her. For dette er mer enn bare å se en engasjerende historie utspilt på ei scene, dette er nesten mer i retning performancekunst, fordi det er så veldig gjennomført og så mange faktorer er tatt hensyn til. Om ikke annet, trur jeg faktisk et lite stykke norsk teaterhistorie har blitt skrevet med oppsetninga av Krigen, og jeg trur mange vil angre om de ikke får det med seg mens det faktisk spilles - og med tanke på at det bare spilles fem ganger til, lønner det seg å gripe sjansen nå. Og i tilfelle du skulle lure: det er for én gangs skyld lov å ta med mat og drikke inn i salen. Sjøl hadde jeg lagd børek med fetaost, spinat, løk og paprika. Skikkelig godt, men det var en digresjon.