lørdag 4. februar 2023

Januar 2023

Opplevelser: Spill og kos hos Mone. Kino med Vibeke. Den lille prinsen på Nationaltheatret/Kanonhallen med Martina. Middag på Jewel of India med Vibeke. Lønsj på Creperie de Mari og påfølgende barhopping med Mari.



(Foto: Mari)


Innkjøp: Hoi, jeg har kjøpt masse denne måneden – men bare ting jeg faktisk trengte eller hadde veldig lyst på. Jeg benytta nemlig januarsalget hos tights.no til å gjøre noen skikkelige kupp på treningstøy, som jeg generelt har lite av, fordi jeg… y'know, først begynte å trene på offentlige steder sammen med andre folk i april i fjor.








Jeg kjøpte også jakka/genseren jeg har på meg på bildet av meg over her etter at jeg fikk tilsendt link til H&M av den av både Vibeke og Mari. Det måtte jo være skjebnen, tenkte jeg, eller i hvert fall en betydningsfull synkronisitet.


Ooooog etter vår nevnte lønsj på Creperie de Mari, tok Mari meg med på Maral Kunst, der jeg egentlig ikke skulle ha noe, men endte opp med å kjøpe en ring med opal fordi jeg har hatt lyst på opal-ring i årevis fordi de funker like godt til casual som til fancy og jeg har stort sett bare har veldig casual plastringer fra før, og jeg pleier å ha for tynne fingre for de fleste ringer, men denne viste seg å passe meg perfekt. Og, etter å ha lest historien til hun som driver Maral Kunst inne på nettsidene deres, blei det enda tydeligere for meg enn før hvor viktig det er å støtte ildsjeler framfor kjedebutikker.


FOR IKKE Å GLEMME at jeg helt på tampen av måneden, altså den 31., henta med meg to joggebukser fra Zalando hjem. Når man sitter så mye hjemme som meg, blir de samme, gamle joggebuksene ganske slitt i etter hvert.




TV-serie: Jeg fortsetter å pløye meg gjennom TV-serier til fordel for filmer, noe som på ett vis føles mindre produktivt uten at jeg helt skjønner hvorfor, samtidig som jeg prøver å tenke at det er helt greit å stole på magefølelsen og innse at i perioder frister serieformatet mer enn det langfilmer gjør? Av alt jeg så på i januar var det to serier som utmerka seg spesielt positivt for meg, og den ene av de to var Young Royals. Jeg hadde nettopp fullført første sesong av krimthrilleren Copenhagen Cowboy av Nicolas Winding Refn og trengte en palate cleanser, så intetanende om konsekvensene satte jeg meg til for å se Young Royals i håp om en lett underholdende og såpete tenåringsserie, som er en sånn type serie jeg har enormt behov for en gang i blant. Så viste det seg at jeg skulle bli utrolig mye mer personlig investert i det enn hva jeg hadde regna med på forhånd. Filmpolitiet omtaler det som ei slags blanding av The Crown og Skam, og det er slettes ikke en dårlig beskrivelse. Kanskje vi skandinaver bare er eksepsjonelt gode på å lage ungdomsdramaer som føles så realistiske at det nesten er som å leve i dem sjøl. Ikke minst er jeg veldig takknemlig for karakteren Sara, som i serien har Asperger og ADHD, og måten hun er framstilt og spilt på. Jeg opplever henne aldri stereotypisk, bare veldig lett å kjenne seg igjen i. Antakelig godt hjulpet av at skuespilleren har Asperger i virkeligheten òg.

Den andre serien er, kanskje selvfølgelig, The Last of Us. Det jeg liker så godt med den er at den både er lik nok og forskjellig nok fra spillet til at den rett og slett fungerer fantastisk som adapsjon. Det er hvert fall samme komponist som står bak musikken til både serie og spill, veit ikke om det er nøyaktig de samme sangene, men det kunne likeså godt vært det. Noe av dialogen er løfta rett fra spillet, resten kunne – samme som musikken – likeså godt ha vært det. Skuespillerne oppfører seg og snakker helt likt som karakterene de spiller, så selv om de ikke ligner så mye av utseende, er jeg helt overbevist om at hovedpersonene er Joel og Ellie. Og de delene av spillet som er veldig Spill™, med sniking i ganger og gjemming i mørke hjørner og løping fra fiender, er i serien bytta ut med tilbakeblikk til åssen pandemien begynte og liva til sidekarakterene før verden gikk under sånn at den utfyller spillet istedenfor å bare gjenfortelle det. Rett og slett utrolig givende å se på, antakelig like mye for oss som har spilt spillet og de/dere som ikke har gjort det.





Spill: Jeg spiller så mye The Sims 4 om dagen at det grenser til bekymringsverdig. Ikke minst fordi det i motsetning til andre spill jeg har vært tilsvarende oppslukt av, i teorien varer evig? For eksempel Subnautica hadde jo tross alt en definert slutt, mens The Sims byr på evig underholdning, på godt og vondt. Jeg innså også at sist gang jeg skreiv noe om det, som var i oppsummeringa mi for oktober, sa jeg egentlig bare at det var overveldende og uvant? Vel, som alltid har jeg klart å komme inn i det etter å bare ha fortsatt å prøve meg fram, og nå elsker jeg det. Jeg har sett folk kritisere det for å være for likt The Sims 2 og ikke likt nok The Sims 3, for det later til å være en generell konsensus om at treer'n er bedre enn toer'n, men jeg er riv ruskende uenig og er kjempetakknemlig at firer'n ligner mer på toer'n enn treer'n. Jeg klarte aldri å komme inn i The Sims 3, så derfor har mitt over femten år lange savn etter å spille The Sims omsider blitt tilfredsstilt. Jeg elsker alt det absurde dramaet, jeg elsker alle måtene det etterligner livet på og alle måtene det helt åpenbart er ei simulering på. Jeg elsker å gi simmene mine corny navn (det veit alle som har lest Lunisand), jeg elsker å drite dem ut, og jeg elsker å la dem lykkes. Jeg elsker det så mye at jeg ikke engang syns enten-juksekoder-eller-trophies-tematikken er et problem lenger.





Film: Som sagt klarer jeg ikke helt å se på film om dagen, veit ikke om denne filmtørken kommer til å vare like lenge som lesetørken min, men jeg prøver å ta det med fatning. Men som nevnt innledningsvis her, var jeg for første gang på lenge på kino i midten av januar, og filmen vi så var Avatar: The Way of Water. Det var kvelden etter et jobbintervju, og der og da var denne filmen nøyaktig det jeg trengte, så helhetlig var det en god opplevelse. Som forventa var den visuelt fantastisk, og jeg trur det var en god idé å flytte settinga fra skogen til havet for å vise oss enda mer av månen Pandora. I det hele tatt mistenker jeg at James Cameron mest av alt bare har brukt den nokså tynne historien først og fremst som ei unnskyldning til nettopp å drive ytterligere med worldbuilding, og om man har sett The Abyss og Titanic veit man at James Cameron innehar en over gjennomsnittlig fascinasjon for havet – og at han er over gjennomsnittlig sentimental. På sitt beste minte Avatar: The Way of Water meg veldig om Subnautica, helt ned til detaljnivå som the tree of life og de vennlige kjempene i form av utenomjordiske hvaler. Lurer på om akkurat disse ideene, siden de altså dukker opp i verker uavhengig av hverandre, er noe som eksisterer i vår kollektive underbevissthet? Anyway, det som trekker ned er selvfølgelig det nesten patetisk banale plottet. Det gir ikke alltid mening (den døde avataren til Grace har plutselig født et barn, ingen veit hvem som er faren, og det nevnes aldri igjen, så hvorfor ha det med i det hele tatt??) og er ekstremt lite oppfinnsomt. "Ekstremt lite oppfinnsomt" er en underdrivelse: de har brukt nøyaktig det samme plottet fra den forrige filmen en gang til, de har ikke engang vært kreative nok til å dikte opp en ny bad guy, de har bare brukt akkurat den samme karakteren som sist, en karakter som attpåtil DØDE I FORRIGE FILM. Altså, kom igjen. Og så er det en annen ting som plager meg, som også plaga meg i den første filmen: Avatar er en veldig åpenbar allegori for hvite kolonimakter versus de innfødte, og den ooooooser av white saviourism. Kolonistene fra jorda er teknologisk avanserte og onde, mens lokalbefolkninga er primitive og gode. Men den eneste grunnen til at lokalbefolkninga klarer å forsvare seg mot kolonistene, er at den hvite frelseren Jake Sully slår seg sammen med dem og deler av sitt intellekt og forener de enkle og krigerske na'viene på en måte som gjør dem sterkere, og så ender han opp som den sterkeste og mest beundra av dem alle. Jeg bare… jeg veit ikke. Det lugger litt. Men klarer man å legge alt dette til side, er det selvfølgelig en underholdende og visuelt stimulerende film.



Musikk: At strupesang-trance var en sjanger som i det hele tatt fantes, var jeg uvitende om inntil jeg hørte Xanadu av Ummet Ozcan. Nå er jeg veldig takknemlig for at noen har tatt på seg samfunnsoppdraget å kombinere to så tilsynelatende motstridende elementer, for dette er FETT AF. It's giving rave på mongolsk steppe.

torsdag 26. januar 2023

Throwback Thursday: Aloha verden – trettende kapittel

Bare for å ikke la slutten av mitt forrige innlegg forbli en cliffhanger: jeg har vært hos legen for å få undersøkt svimmelheten min, og det viser seg at jeg har fått krystallsyken. Jeg prøver å ta det med fatning, i og med at det tross alt er en ufarlig sjukdom, men jeg klarer likevel ikke å unngå å kjenne på en del frustrasjon. Det er en utrolig begrensende tilstand, og ikke bare gjør det det utfordrende å gjøre yoga og umulig å drive med luftakrobatikk, men det gjør det også vanskelig og ubehagelig å gjøre helt vanlige ting som dessverre er helt nødvendige å gjøre i det daglige liv, som å lage mat, dusje og skifte sengetøy. Dessuten er det femti-femti sjanse for at det blir kronisk. Det kan vare i alt fra dager til måneder, og uforutsigbarheten er vanskelig å innfinne seg med for meg. Men jeg håper selvfølgelig at jeg blir frisk av meg sjøl i løpet av kort tid og at jeg viser meg å tilhøre den halvparten som blir helt kvitt det for alltid.

Da passer det kanskje bra å oppholde seg litt i LaLa-land, nærmere bestemt Aloha verden-universet, der absolutt alt er kjempefett, suksess kommer i rekordfart, musikk-karrierene til en gjeng middelmådige tenåringer går på skinner, og der sosialt keitete jenter av ukjente grunner blir forguda av alle de tøffe rockegutta. Tidligere kapitler finner du her.



Neste dag filmet jeg mye moro bak scenen med de fem bestevennene mine. Vi hadde det kjempekult hele dagen og da vi kom hjem, var endelig Rune blitt frisk (er ikke det typisk, dagen vi er ferdig med musikkvideoen og all ting…), så vi dro på bowling alle sammen og med oss hadde vi Victor, Måns, Bastian, Tom og Petter som nettopp hadde blitt ferdig med sin cd. Mario, vennen til Sid, ble også med og jeg fant fort ut at jeg også likte han. Det var ikke akkurat vanskelig å forstå hvorfor akkurat de to var venner, de var nesten helt like i oppførsel.
   Da vi våknet neste morgen, var vi alle spente. Siste gang i studio i dag i forbindelse med musikkvideoen til denne sangen. Vi skulle nemlig se det endelige resultatet.
   Vi ankom studio i taxi, som vanlig, og jeg kunne ikke unngå å tenke på at dette var siste gang at jeg var i dette studioet. 
   Musikkvideoen ble kjempebra, den, og med et refreng som fenget, kunne dette umulig bli en flopp. 
   For at jeg skulle kunne overvære den offisielle premieren, hadde Giovanni satt den til allerede dagen etter. Planen var at guttene skulle møte opp hos MTV som skulle intervjue dem og så skulle den altså da ha premiere. 
 
Du kan vel tenke deg at guttene var skikkelig nervøse dagen etter? De praktisk talt sitret av nervøsitet idet taxien kjørte til MTV-studioet. Vel å merke ikke den europeiske MTV, men MTV 2, den amerikanske.
   ”Dæven døtte”, mumlet Sid idet taxien stoppet utenfor. Vi hadde kjørt en stund nå, men så var vi endelig framme.
   Vi steg ut av bilen og jeg kastet et blikk på bygningen. Jeg kjente at jeg var nervøs på guttenes vegne, men jeg skulle bare sitte i salen og overvære premieren sammen med alle de andre musikkinteresserte som også hadde møtt opp.
   Jeg sa ”ha det” til guttene idet vi splittet oss, de gikk bakveien mens jeg gikk inn og satte meg på en slags tribune som begynte å fylles opp.
   Ikke så lang tid etter kom en fyr som presenterte seg som Jeff. 
   ”I dag skal vi altså ha verdenspremiere på en video til et helt ferskt band som nå har dukket opp, her er de, Onyx!” presenterte han. Han la sterkt trykk på ordet ”verdenspremiere”.  
   Guttene entret scenen og publikum klappet. Jeg mest av alle, tenker jeg, jeg ropte og skrek og hylte og gikk amok. Ei jente ved siden av meg spurte meg: ”Hva er det med deg, a’?”
   Tobias grep mikrofonen som ble rakt dem og begynte å snakke: ”Hei alle sammen, jeg heter Tobias og er vokalist i Onyx. Dette her er debutsangen vår og vi håper dere alle liker den!” Så sa han navnet på sangen, snudde seg og så på en gigantisk tv-skjerm. Så ble belysningen dempet og den offisielle verdenspremieren tok til…  
   Mens videoen rullet, sang jeg med inne i hodet mitt og beveget hodet i takt til musikken som jeg hadde begynt å like skikkelig godt. Dessuten så jeg til min store glede at flere gjorde det samme! Mange gutter digget musikken skikkelig og flere jenter fniste og pekte på Tobias på storskjermen og nikket litt i takt de også.
   Så var den ferdig, lyset ble slått på igjen og applaus brøt løs og denne gangen var ikke jeg den eneste som ropte.
   Guttene kom til syne igjen og Sid tok mikrofonen fra broren sin og sa: ”Håper alle likte sangen vår. Vi lover at albumet skal komme snart og da håper jeg at i allefall noen av dere kjøper det!” 
   ”Ja!” ropte mange, særlig jentene som kastet forelskede blikk på Tobias. 
   ”Da sier vi takk til Onyx og gjør klar til…” sa Jeff, men mer fikk jeg ikke med meg, for jeg fortet meg allerede til utgangen. På gangen traff jeg guttene som smilte om kapp med solen alle sammen, selv om håret til Roger og Sid fortsatt var blondt og rosa.
   ”Dere var jo helt proffe, jo!” sa jeg og klemte dem etter tur. 
   ”Ja, jeg tror egentlig ikke den flopper”, sa Tobias. 
   ”Tror ikke? Da skulle du opplevd publikum på nært hold som meg! De var helt med! Digget det skikkelig!” 
   ”Sier du det?” sa Tobias med store øyne. 
   ”Jepp!” sa jeg og nikket energisk.
   ”Gutter, gutter, gutter, dere var helt fantastiske!” sa Giovanni og kom mot oss, ”jeg fulgte dere alle fra bak scenen og jeg må si jeg er imponert!” Roger, Sid og Tobias smilte litt brydd og Giovanni satte opp et strålende glis og sa: ”Vi må jo ha nachspiel, synes dere ikke? Dra med dere noen venner og møt meg i huset mitt som er…” Han tok en pause mens han skriblet noe ned på et ark. ”… her”. Han rakte arket til Tobias hvor det stod adressen hans. 
   ”Så klart! Skal bare hjem og skifte!” sa Tobias og smilte. Leende og fulle av godt humør gikk vi mot taxien som allerede ventet på oss ute.
   Med en gang vi kom hjem, bar det rett i dusjen etter tur for oss og så tok vi på oss noen fancy klær og var klare til å dra til Giovanni nesten med en eneste gang. Vi fikk også med oss Mario, Kylie og gjengen fra Fantastic 5.  
   Litt senere ringte det på og der stod gjengen fra Fantastic 5, like stilig antrukket som oss. Ja, eller noe jeg tror gutter anser som stilig, da. Det kunne like gjerne vært hverdagsantrekk, men siden vi skulle på en slags fest, valgte jeg å tro at dette var stilig.
   Kylie kom bare minutter senere og så dro vi med taxi i samlet flokk til huset til Giovanni. 
   Det var bare Giovanni som var der, men noe annet hadde ikke passet heller. Dette var en fest for oss, eller rettere sagt, for Onyx, og da hadde det jo vært litt merkelig om en hel gjeng med folk som var vennene til Giovanni plutselig hadde dukket opp.
   ”Heisann, alle sammen!” hilste han da vi kom dit. Han hadde gjort alt skikkelig bra med popcorn og annen snacks. Film hadde han også leid, men det var overraskende at Giovanni ikke ville være der. Han sa det var en fest for oss unge. Ikke det at jeg er sikker på hva han mente med ”oss unge”, men han mente garantert ikke for sånne som han. Jeg regnet med at Giovanni var rundt 35 år.
   ”Fett musikkanlegg”, bemerket Sid da vi kom ordentlig inn i rommet og Giovanni hadde dratt. Og det var det også. Skikkelige saker. 
   ”Yes, pizza, yndlingsmaten min!” utbrøt Kylie da hun så hva som stod på bordet. 
   ”Vegetar?” lurte Sid ivrig på med en gang. 
   ”Ser sånn ut, ja. Han har nok tenkt på deg!” sa Kylie og smilte. 
   ”Woohoo!” ropte Sid og skar seg et digert stykke før han lo rått og hoppet i saccosekken som stod foran en svær plasma-tv. Vi andre tok oss litt pizza vi også og klemte oss sammen i sofaen. Hva skal jeg si? Det ble veeeldig trangt. 
   ”Det er mer plass her, altså”, sa Sid og hoppet litt til side i saccosekken sin så en til kunne få plass. Tobias satte seg med han, men da sa Gabriel med en gang: ”Neimen, Tobias, da! Du må jo sitte her i sofaen tett inntil Kylie du, da!” Tobias gliste og gikk tilbake til sofaen igjen. Siden ingen andre gjorde mine til det, satte jeg meg med Sid i saccosekken. Like greit, jeg hadde bedre utsikt derfra, saccosekken stod foran sofaen. 
   Rune reiste seg for å sette på filmen. Han leste bakpå og fortalte at det var en skrekkfilm, men jeg husker ikke navnet. 
   ”Snurr film”, sa Rune idet han trykket på ”play” på DVD-spilleren og fortet seg tilbake til sofaen.
   En skrekkfilm. Bra. Jeg liker skrekkfilmer.
   Jeg ble skremt, men er ikke en person som hyler på skrekkfilmer. Det var derimot Kylie! Hun skrek og holdt seg for øynene og klamret seg livredd til kjæresten sin. Jeg snudde meg og hun satt halvveis oppe på fanget til Tobias mens hun knep øynene igjen. Tobias bare satt der og gliste med den ene armen rundt henne.
   En ganske bra skrekkfilm etter min mening. Gabriel, derimot, slaktet den med en gang den var ferdig og snakket om overdrevent bruk av blod, gørr og vold og masse rart. På den andre siden satt Victor og bablet i vei om at all den drepingen bare var dødsdigg. 
   Rune reiste seg og tok plata ut av spilleren og la den tilbake i coveret. Etter det, bestemte Tobias, Sid og Petter seg for at de ville lage i stand karaoke og de var sikre på at Giovanni måtte ha noen karaokespill eller karaoke-DVD’er. Petter lette i skapet hans (som jeg er sikker på inneholdt over 100 DVD’er) og jo da, ja visst hadde han en karaoke-DVD!
   ”Jeg skal ikke synge”, meldte jeg ifra med en gang om. 
   ”Å, kom igjen, dette blir kjempemoro! Du behøver ikke å synge alene, vet du!” sa Tobias oppmuntrende. 
   ”Nei, jeg vil ikke”, sa jeg sta. 
   ”Kom igjen. Du kan jo ikke…” 
   ”Du behøver ikke å synge”, avbrøt Sid. Han visste hvorfor, vet du. Tobias bare så uforstående på Sid, men Sid sendte ham et internt blikk som sikkert betydde noe sånt som ”hold kjeft, dette er alvor” og Tobias forstod. 
   Kylie skulle synge først, men hun nektet å gjøre det alene, så Tobias gjorde det sammen med henne. 
   Hm. Tja. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om prestasjonen deres, jeg. Kylie fikk latterkrampe rett som det var, noe som førte til at den litt beskjedne Tobias også fikk det. Uansett ble det morsomt å ha bilde av, så derfor knipset jeg noen bilder av dem. Kameraet var jo såklart med. 
   Gabriel filmet det hele med et privat digitalt videokamera. Ganske lurt, dette kunne komme til å bli kjempegøy å se igjen senere. 
   De to sang Pink med ”Just like a pill” og som avslutning, ga de hverandre et romantisk kyss. Alle klappet og jeg foreviget det med kameraet mitt. 
   Etter det skulle Mario og Sid synge. 
   Jeg trodde jeg skulle dø av latter. Ikke det at de sang fælt, også Mario hadde herlig stemme, men alt det de gjorde, da! Mens de sang, skar de nemlig grimaser og kastet seg ned på knærne og det var ikke måte på.
   Vi hadde det kjempekos den kvelden. Da vi gikk hjem, var vi kjempeglade og selv om jeg bare hadde tre dager igjen da vi våknet neste morgen, bestemte vi oss alle for at det skulle bli tre fine dager. 
   Den første dagen med fri, ville guttene leke ”Homsepatruljen” med meg og bestemte seg for å gi meg en ny stil. I følge dem var stilen min litt for uskyldig. Jeg gikk med på det og endte opp med masse tøft stæsj og kule klær i punkerstil. 
   Neste dag gikk vi på kino og så en hysterisk morsom filmparodi. Vi lo oss skakke alle sammen.
   Siste dagen holdt de konsert sammen med Fantastic 5 og Smasher, bandet til Mario som dessverre ikke hadde platekontrakt ennå.
   Både Fantastic 5 og Smasher hadde lik musikkstil som Onyx og de framførte ca. tre sanger hver. Det gjorde Onyx også. 
   Dette var på dagen, jeg skulle dra om kvelden og jeg skal spare deg for alle de følelsesladde detaljene fra flyplassen. Det ble i allefall en del tårer som ble felt, spesielt av meg, men så er jo jeg jente, da. Jeg fikk en god klem av alle sammen og vi lovte hverandre å komme på besøk hvis pengene rakk til. Men jeg visste at de hadde ganske tett program allerede for alt nå var sangen deres blitt en kjempehit og noe som alle gikk rundt og sang på. Onyx var også blitt populære. Mange ville ha et intervju med dem, enten til bladene sine eller tv-programmene sine.

lørdag 21. januar 2023

Det som egentlig feiler meg, del 2

Jeg har offisielt ADHD! Jeg har jo snakka om ADHD ved flere anledninger tidligere på denne bloggen, men for å ta hele historien fra begynnelsen så det skal være unødvendig å bruke tid på å rote seg bakover i arkivet om du trenger ei oppfriskning: jeg hadde egentlig mistenkt det lenge, siden hvert fall starten av tjueåra, men i og med at jeg er sånn type person – og er vi ikke alle egentlig det – som kjenner seg igjen i omtrent hva det skulle være av diagnoser man leser om på internett, tenkte jeg at bare fordi jeg syntes sjøl at jeg kjente meg igjen, trengte ikke det nødvendigvis å bety noe. Dessuten fungerte jeg jo "greit." Det vil si, jeg klarte omtrent verken å studere, jobbe, lese eller rydde, og det blei bare vanskeligere med åra, men jeg fungerte jo likevel "greit." Helt til det slutta å fungere greit. Igjen og igjen. Sist gang det slutta å fungere greit, fikk jeg heldigvis hjelp. Jeg blei utreda på DPS og diagnostisert med Asperger syndrom. I journalen min fra DPS stod det imidlertid at jeg i tillegg oppfylte alle kriteriene for ADHD. Da jeg tok det opp med behandleren min, sa hun at det stemte, men at teamet mitt hadde konkludert med at fordi det var ganske stort overlapp mellom de to forskjellige diagnosene, kunne ADHD-symptomene mine forklares med Asperger.

Og det slo jeg meg til ro med. Ei stund.

For et års tid siden skreiv jeg følgende på denne bloggen:

Jeg må innrømme at å lære å akseptere at jeg faktisk ikke kan bli flinkere på de områdene jeg vil bli flinkere på, er veldig krevende. Dette med å lese bøker er en liten ting i det store og det hele, men jeg hadde egentlig håpa litt på at grunnen til at jeg syns det å lese er så vanskelig, var at jeg hadde ADHD, for da kunne jeg fått medisiner som ville hjulpet på konsentrasjonen min. Å lære at det heller er på grunn av eksterne distraksjoner heller enn en indre uro, er faktisk ganske nedslående.

Etter det blei jeg kontakta av flere som sa at det faktisk er ganske vanlig å ha både Asperger/være autist i tillegg til å ha ADHD. Så på en legetime som egentlig handla om noe helt annet, tok jeg det opp med legen. Som var enig med meg i at det absolutt går an å ha begge deler og at det var rart at DPS hadde konkludert på den måten de hadde, og henviste meg til nevropsykolog.


Jeg blei henvist videre til psykiater. Jeg var på min første time hos ham før jul, og etter at vi hadde prata sammen litt og han hadde lest rapporten fra nevropsykologen, mente han det var åpenbart at jeg hadde ADHD og ville begynne å teste ut medisiner med én gang for å se åssen jeg ville reagere.

Coolio, tenkte jeg.

Så dagen etter tok jeg mitt livs første dose med metylfenidat. Jeg hadde fått beskjed om å ta det i forbindelse med mat og holde meg unna alkohol for å kunne kjenne effektene på nøytralt grunnlag, så jeg inntok dagens første tablett samtidig med frokosten min, som per min daglige vane bestod av et par brødskiver og en halvliter Monster energidrikk. Jeg hadde helt ærlig forventa at effekten skulle komme litt gradvis og over tid, sånn som med antidepressiva som jeg var vant til, men kort tid etterpå fikk jeg hjertebank. Så en følelse av stress, uten at jeg egentlig hadde noe å være stressa for. Hendene mine skalv. Jeg blei rød og varm i kinna og begynte å kaldsvette. Det kjentes som om jeg hadde drukket ti kopper med kaffe. Men jeg tok også dagens andre tablett noen timer seinere fordi jeg visste jo fra min erfaring med antidepressiva at bivirkninger var vanlige i starten.

Og så begynte moroa.

Jeg dansa rundt på kjøkkenet mens jeg lo og sang. Jeg scrolla på Instagram på telefonen min og lo høyt av sånn passe morsomme reels aleine for meg sjøl i stua. Jeg begynte på dagens Duolingo-økt, og da jeg hadde gått tom for liv, var jeg allerede altfor inni det til å gi meg, så på impuls skaffa jeg meg betalingsvarianten, som blant annet gir null reklame og ubegrensa liv, og holdt det gående. Absolutt alt var kjempemorsomt, og jeg hadde lyst til å gjennomføre enhver idé jeg fikk.

I ettertid har jeg jo skjønt at jeg var rusa, bare at jeg ikke følte meg rusa, for jeg var jo helt klar i hodet, i motsetning til når man er rusa på for eksempel alkohol, men jeg oppførte meg ikke normalt. Siden det ikke stod noe i pakningsvedlegget om koffein, bare om alkohol, tenkte jeg liksom ikke over at en halvliter Monster i tillegg til 40 mg metylfenidat kunne være en dårlig idé. Det var ikke før jeg googla koffein + metylfenidat at det gikk opp for meg at jeg hadde tatt for mye Møllers tran.

Etter litt prøving og feiling har jeg innsett at én kopp svart te om gangen er maksgrensa mi for koffein så lenge jeg går på disse medisinene. Kanskje toleransen min øker etter hvert, det veit jeg ikke ennå. Som en lidenskapelig energidrikkdrikker, er jo dette litt trist, samtidig som det plutselig gir ekstremt mye mening for meg nettopp hvorfor jeg har utvikla meg til å bli en lidenskapelig energidrikkdrikker: i mangel på medisiner, fungerte de nettopp som en slags mild form for medisin for den ubehandla ADHD'en min. Jeg drakk jo ikke energidrikk for å sitte oppe og spille hele natta, jeg gjorde det for å i det hele tatt klare å komme i gang med dagen, for hvis jeg ikke drakk det, blei jeg bare sittende handlingslamma i godstolen min, om jeg i det hele tatt kom meg opp av senga. 

Så nå som jeg har funnet ut at jeg bør holde meg unna energidrikker – og med tanke på hvor mye sukker de inneholder, er det kanskje egentlig til det beste likevel – har jeg derimot veldig god effekt av dem. Jeg har prøvd to ulike typer, henholdsvis metylfenidat og deksamfetamin. Psykiateren sa at jeg skulle teste dem begge ut i ei uke av gangen, og så fortsette med den av dem som fungerte best. Jeg er notorisk dårlig på å vite hva det er jeg føler til enhver tid, både fysisk og psykisk, noe som ikke er uvanlig blant autister, så jeg kjente egentlig ikke stor forskjell på de to. Valgte likevel å fortsette på metylfenidat fordi jeg i løpet av den uka jeg testa ut deksamfetamin våkna en dag og følte meg litt tafatt. Veit ikke om det skyldtes tilfeldigheter eller medisiner, men som sagt opplevde jeg dem umiddelbart som ganske like uansett. 

Og helt ærlig virker disse medisinene egentlig på den måten jeg hadde håpa at antidepressivaen ville virke. Jeg har ennå ikke prøvd verken å lese eller rydde med dem, som er de to tinga som per akkurat nå i dagliglivet mitt er vanskeligst, men det er mest fordi jeg ikke egentlig har hatt tid fordi det har vært mye greier på gang i det siste – føler jeg sier det så ofte, og at jeg ikke helt har rett til å si det, arbeidsledig som jeg tross alt er, men det skal nå en gang lite til før det blir for mye for meg. Men de funker uansett på litt andre måter enn jeg hadde forestilt meg, og de hjelper mot vansker jeg ikke engang hadde tenkt på at kunne skyldes ubehandla ADHD. Mest merkbart er kanskje det at jeg ikke overtenker like mye. For litt siden fikk jeg en muskelstrekk i sida, og jeg husker jeg sa til både sjukepleieren min og Vibeke at jeg var litt redd for å si ifra på trening, fordi jeg ville følt meg teit, fordi jeg ikke ville være til bry, fordi jeg ikke ville forstyrre. Klassisk Kristine-tankegang, med andre ord. Men midt oppi hele muskelstrekken, og før treningstimen, begynte jeg altså på ADHD-medisiner, og veit du hva som skjedde? Før timen begynte, gikk jeg bare rett bort til treneren min og sa at jeg bare ville nevne at jeg hadde en muskelstrekk og at det kanskje ikke var alt jeg fikk til i dag. Hun takka meg for at jeg sa ifra og sa at jeg måtte ta vare på meg sjøl og at hvis noe gjorde vondt, måtte jeg slutte og heller gjøre noe annet. Og det var det hele! Jeg brukte ikke engang mange minutter før jeg gikk bort til henne på å klargjøre et manus jeg kunne lese fra i hodet mitt, som er sånn jeg vanligvis gjør det, jeg bare… gikk rett bort til henne og sa det jeg ville si? Og jeg husker det blei et eureka-øyeblikk for meg, for hele livet mitt, når jeg har syntes noe har vært vanskelig, har folk alltid sagt til meg at det "bare er å gjøre det." Og jeg har liksom ikke helt skjønt det?? For hadde det bare vært å gjøre det, hadde jeg jo bare gjort det? Det er jo nettopp det å bare gjøre det jeg ikke får til? Men så var det nøyaktig det som skjedde før trening den dagen. Jeg bare gjorde det! Og det slo meg at sannsynligvis er det sånn nevrotypikere som oftest har det. Og så utrolig deilig det er! Tenk å bare gå gjennom livet og gjøre det man har lyst til! Uten å først bruke lang tid på å overveie alle mulige måter det kan gå galt på! Uten å bruke unødvendig mye tid på å bekymre seg for åssen man blir oppfatta! Og de gangene jeg faktisk dummer meg litt ut – for denna autisten er ikke fremmed for å bli oppfatta på en annen måte enn tiltenkt – så blir jeg ikke så flau at jeg holder på å dø? Jeg bare aksepterer det som en naturlig del av det å være et menneske, fordi alle mennesker tar feil innimellom? Jeg ligger ikke søvnløs om natta i årevis framover og tenker over hvor flaut det var at noen misforstod meg eller at jeg misforstod dem den ene gangen? I det hele tatt ligger jeg lite søvnløs. Søvnløshet har vært et problem som har kommet og gått for meg i bølger siden tenåra, og psykiateren sa at fordi ADHD-medisinene tross alt er sentralstimulerende, kunne jeg oppleve dårlig søvnkvalitet som en bivirkning. Men jeg sover faktisk bedre enn kanskje noen gang. Når jeg legger meg, legger jeg meg bare, og så er det rolig i hodet mitt, jeg tenker ikke masse på hva som skal skje i morra, jeg bare legger meg ned og lukker øya og sovner kort tid etterpå? Jeg trenger ikke lenger å høre på podcast før jeg sovner fordi det har pleid å være det eneste som har evnen til å distrahere hjernen min nok til å slappe av, men jeg gjør det noen ganger fortsatt likevel, fordi jeg liker det. Det er utrolig deilig å gjøre noe først og fremst fordi jeg liker det og ikke fordi det kan få alvorlige konsekvenser hvis jeg ikke gjør det.

Det er dog én kjip ting med å offisielt ha valgt metylfenidat framfor deksamfetamin. For bare se hvor fine kapslene mine med Aduvanz var:


Og dette er bare den laveste dosen! Ifølge pakningsvedlegget er kapslene med høyere doser henholdsvis blå og hvite, og rosa og blå. Men Medikinet, som altså er den typen jeg går på nå, har egentlig også ganske fine lavendellilla kapsler. Det er jo en trøst. Det, og at det selvfølgelig ikke er fargene som avgjør hvor bra en type medisin funker. 

Kanskje det også er Medikinet sin fortjeneste at jeg tross alt gjorde et ganske bra jobbintervju på torsdag i forrige uke. Jeg syns jo det er vanskelig å avgjøre åssen de som intervjua meg oppfatta meg, men jeg klarte i hvert fall å svare på alt, noe som slettes ikke er en selvfølge for meg, og jeg svarte ærlig og, trur jeg, noenlunde vettugt. Jeg gjorde det kanskje ikke KJEMPEFANTASTISK reint objektivt sett, men jeg veit at jeg gjorde det så godt som er mulig for meg med mitt utgangspunkt. Og kanskje er dét det eneste som har noe å si, for jeg gjorde det hvert fall godt nok til at de ville at jeg skulle skrive en episode for dem. Jobben jeg søkte på, var nemlig en stilling som manusforfatter av podcastepisoder. Jeg leverte episoden innen fristen som var på onsdag tidligere denne uka, og nå håper jeg bare at de liker den godt nok til å ville ansette meg. Jeg syntes sjøl jeg gjorde en god jobb med den. De sa at hvis episoden var god nok, ville de produsere den og betale meg for den uavhengig av om jeg faktisk får jobben eller ikke. Men jeg håper jo at jeg får den. Om jeg ikke kan livnære meg som forfatter, er filmanmelder og podcaster de nest beste alternativa. Og det er slettes ikke dårlige alternativer.

Per akkurat nå er min største helsemessige utfordring at jeg, helt fra jeg våkna i dag, har vært skikkelig svimmel. Typ jeg velter når jeg lener meg framover for å åpne døra til komfyren, liksom. Blodtrykkresultatet mitt fra forrige uke bør tilsi at det ikke er hjerneslag, men det er uansett en voldsom uting for noen som har yoga og luftakrobatikk blant yndlingshobbyene sine (for NEI, skriving er ikke en hobby for meg, det er en identitet). Går det ikke over i løpet av helga bestiller jeg legetime. Det er visst en ikke uvanlig bivirkning, verken av antidepressivaen eller ADHD-medisinene, men syns det er rart om jeg får dette som bivirkning først nå når jeg ikke har merka noe tidligere. 

For å avslutte med litt hyggeligere nyheter, kan jeg jo også, mens jeg først er her, nevne at Nav er villige til å dekke utgiftene til et skrivekurs for meg! Håper virkelig alt går i orden med det. Det hadde vært en fin ting å se fram til neste måned.

tirsdag 10. januar 2023

Uåret 2022

Okei, innleggstittelen er litt misvisende, for den første halvparten av fjoråret var egentlig en ganske god periode for meg. Jeg hadde begynt å forstå min nylige diagnose bedre, jeg hadde noen fantastiske lese- og spillopplevelser, som i sin tur inspirerte meg til å skrive stadig rarere og mer intrikate noveller som jeg blei skikkelig fornøyd med, jeg begynte i ny jobb som var den beste jobben jeg noen gang hadde hatt, jeg hadde en ordentlig fin bursdag for første gang på mange år, jeg begynte å trene luftakrobatikk og kjente med dét på en trenings- og mestringsglede som var enda større enn den jeg tidligere hadde følt med yoga, jeg merka virkelig at jeg var omgitt av gode folk som ville meg vel, jeg kjente meg optimistisk og motivert, og kanskje nettopp derfor var fallhøyden ekstra stor da det rakna for meg i sommer. Jeg fikk avslag fra tredjeåret i Tromsø (ikke ventelisteplass engang!) og jeg fikk standardrefusjon fra Gyldendal etter at en Gyldendal-redaktør hadde blitt begeistra for et utdrag fra novellemanuset mitt og oppfordra meg til å sende inn resten. Jeg har fått mange avslag og refusjoner opp gjennom, men dette knakk meg nesten helt. En måneds tid seinere mista jeg dessuten den nye, fine jobben min. Tankene mine gikk til veldig, veldig mørke steder. Så mørke steder at jeg skremte meg sjøl. Jeg hadde ikke lyst til å være der at jeg følte meg nødt til å dø. Jeg måtte gå aktivt inn for å distrahere meg sjøl fra disse tankene, for hvis jeg ikke passa på, begynte jeg å legge helt konkrete, praktiske, logistiske planer. 

Jeg er ikke over den knekken ennå, men som jeg sa for en måneds tid siden; der jeg tenker er det ikke alltid mørkt lenger. Jeg går nå på antidepressiva og ADHD-medisin og får oppfølging fra både lege, psykiater og sjukepleier. 

Med andre ord har dette vært tidenes kontrastår for meg. Og er det ikke alltid sånn? Euforien og dysforien henger tett sammen og opptrer ofte med samme kraft. De er gjensidig avhengig av hverandre, to symbiotiske parasitter. Enten er energien lav, og jeg føler lite av både glede og tristesse, eller så er energien høy, og følelsene herjer med meg på godt og vondt. Vi mennesker er flinke til å jage etter glede uten å skjønne at den gleden nødvendigvis må ha ei tilsvarende skyggeside.



Hva gjorde du i 2022 som du aldri har gjort før?
Hadde en Patreon. Lagde lydbok. Smakte horchata. Fikk betalt for å skrive filmanmeldelser. Aerial hoop. Geocaching. Kom på andreplass i quiz, min beste quizplassering noensinne! Dyrka min aller første grønnsak helt sjøl. Brukte medisiner for hjernen min.



Beste konsert:
2022 var det første ordentlige normale konsertåret siden pandemien brøyt ut. Jeg så Wardruna, Kanga, Kælan Mikla, Lebanon Hanover, Molly Nilsson, Kite, Jon Hopkins, Go_A og Sigur Rós, som slettes ikke er en dårlig ansamling liveartister. En del av meg føler et visst ansvar for å svare Sigur Rós, fordi de har vært yndlingsbandet mitt i så mange år, men jeg har sett dem mange ganger før, og de ga meg sånn sett nøyaktig det jeg forventa. Jon Hopkins var, med sitt fantastiske lysshow og live orkester, sannsynligvis den mest stemningsfulle konserten, og til tross for at jeg dro aleine på Molly Nilsson, var nok dét den konserten jeg hadde det mest gøy på, fordi Molly sjøl er en så sjarmerende scenepersonlighet, publikum koste seg så masse, og Ingensteds var det perfekte lokalet for denne typen konsert.




Hva ønsker du deg i 2023 som du har savna?
God psykisk helse.


Hvilke TV-serier var de beste du så?
Dahmer og The White Lotus.




Hvilken bok var den beste du leste?
Jeg var inne i en skikkelig god leseperiode den første halvdelen av fjoråret. Jeg leste Tid av Carlo Rovelli, Rød selvbiografi av Anne Carson, Red Doc> av Anne Carson, Sarabande av Sara Sølberg, Her Body and Other Parties av Carmen Maria Machado og A Good Man Is Hard to Find av Flannery O'Connor. Jeg var cirka halvveis uti Late dagar, ville netter av Eve Babitz da knekken min inntraff, og siden da har jeg ikke klart å lese igjen. Men om det skulle være noen tvil for noen av dere som leser denne bloggen, og det mistenker jeg at det ikke er, var Rød selvbiografi den beste boka jeg leste i fjor. Ikke bare i fjor, men ei av de beste bøkene jeg har lest noen gang.


Hva slags musikk har du hørt mest på?
De banda og artistene jeg hørte mest på, var The Cure, Max Richter, PJ Harvey, Nine Inch Nails og Max Cooper, men The Shore av TR/ST var den sangen jeg hørte mest på. Her er forøvrig ei spilleliste med mine mest spilte låter på Spotify.







Hvilke var de beste filmene du så?
Etter å ha sett Saint Maud for andre gang sammen med Martina, er jeg ganske sikker på at det var den mest opprivende filmopplevelsen jeg hadde i fjor. The Green Knight var den filmen som overraska meg mest og føltes mest nyskapende. Everything Everywhere All at Once var den beste kinofilmen jeg så i 2022. Snøleoparden var den beste dokumentaren jeg så.






Beste spill?
Det går egentlig ikke an for meg å velge mellom de tre spilla som opptok meg mest i året som gikk fordi de er så innmari forskjellige fra hverandre. Subnautica: Below Zero var selvfølgelig det spillet som føltes viktigst for meg og som gikk mest inn på meg, men mest fordi det var en oppfølger til Subnautica. Fallout 4 var kanskje det teknisk beste spillet, og også et spill jeg blei veldig investert i, noe jeg til dels fortsatt er. The Sims 4 er det som tar opp mesteparten av tida mi i skrivende stund, og jeg er så glad for at det gir meg mye av de samme følelsene som The Sims 2 gjorde og mindre av de følelsene jeg fikk av The Sims 3.





Hva gjorde du på bursdagen din?
Feira på Aku Aku med gode venner og drinker og en enøyd fransk bulldogg jeg fikk lov til å kose med.


Hva ønska du deg? Og fikk?
En ADHD-diagnose og dertilhørende medisiner.


Ønsker og planer for det nye året:
Akkurat nå er jeg der mentalt at det bare fyller meg med angst å tenke på framtida lenger fram i tid enn noen få uker, men om jeg får den jobben jeg skal på intervju for om noen dager, kommer i hvert fall det til å bli ei veldig stor og spennende omveltning. ♥

tirsdag 3. januar 2023

Desember 2022

Opplevelser: Besøk av Mari. Disney-quiz og Hits for quiz på Brød og Sirkus med Trine, Hannah, Ellen og Ylva. Julefest på Sometimes. Jul i Lier. Nyttårsaften hos Martina og Anders.






Innkjøp: Remastra jubileumsutgave av ( ) av Sigur Rós i anledning at det er tjue år siden albumet kom ut for første gang (og det var det aller første albumet jeg kjøpte på vinyl!) ♥






TV-serie: Har egentlig sett veldig mye mer på TV-serier i det siste enn jeg har hatt for vane tidligere, og det kanskje største høydepunktet på TV-fronten for min del i måneden som gikk har vært The White Lotus. Jeg har lenge tenkt at jeg sikkert bør se det en eller annen gang, fordi jeg har hørt mye bra om det, men så har hele premisset – rike folk reiser på ferie på et luksushotell og forviklinger oppstår – hørtes ganske kjedelig ut i hodet mitt. Men som jeg har snakka om før, blant annet når det gjelder The Crown, er god TV god TV egentlig uansett hva det handler om. Og The White Lotus er latterlig god TV. Det er noe av det mest velspilte og velskrevne jeg har sett på lenge, og det er flaut, morsomt og spennende i god blanding. Jeg har ikke gleda meg så mye til å se neste episode av noe siden jeg så Dahmer. Bare stol på meg og se det.



Spill: Jeg spiller fortsatt aller mest The Sims 4, men jeg har også så vidt rukket å begynne på No Man's Sky, et spill jeg har hatt syyyykt lyst til å teste ut helt siden jeg leste denne anmeldelsen for årevis siden. Jeg fikk for meg at No Man's Sky var en slags intergalaktisk utgave av Subnautica, og så langt stemmer antakelsen min ganske bra. Det er i hvert fall like heseblesende hektisk og frustrerende sånn helt på begynnelsen, og på nåværende tidspunkt handler det mest av alt om å skaffe materialer nok til å bygge det jeg trenger for å kunne overleve. Akkurat som i Subnautica. Men jeg har virkelig trua på at når jeg bare kommer nok inn i det, så vil det være en helt utrolig og unik opplevelse. Akkurat som Subnautica.



Film: Jeg har bare sett én eneste film denne måneden, og det har vært Guillermo del Toros Pinocchio. Sjøl har jeg egentlig aldri likt historien om Pinocchio spesielt godt, men i Guillermo del Toros kapable hender har det blitt en riktig så fin filmopplevelse. Aller best likte jeg hvor mørk og rar den tillater seg å være. Den gode feen vi kjenner fra Disneys versjon er bytta ut med et par vakre og fryktinngytende sfinks-aktige søstre, stemmelagt av en av mine absolutte favorittskuespillere, og jeg kan ikke tenke meg noen bedre til å stemmelegge dem, nemlig Tilda Swinton. 



Musikk: Da jeg var hos Vibeke i jula introduserte hun meg for Marja Mortensson, som joiker og synger på sørsamisk. Hun har en utrolig spesiell stemme som rett og slett egner seg usedvanlig godt til joik, i og med at hun utelukkende med stemmen formidler flere følelser enn de fleste artister som synger ord på et språk jeg forstår gjør. Anbefaler alle som liker Mari Boine, Wardruna og Eivør å sjekke henne ut!