(Foto: Trine)
Innkjøp: På Zola Jesus-konserten kjøpte jeg de to nyeste albuma hennes. På nydelig limited edition farga vinyl! ♥︎
Siden det ennå er for kaldt, får jeg ikke brukt denne fantastiske skjorta før til neste år. Men da Natasha Chomko, en kunstner jeg har fulgt på Instagram i årevis, annonserte dem for noen måneder siden, visste jeg at jeg måtte forhåndsbestille. Jeg er generelt veldig for å støtte kreative utøvere man liker økonomisk, sånn at de kan fortsette å gjøre greiene sine, men jeg får aldri ræva i gir nok til å henge opp plakater, så kunst man kan ha på seg er for meg perfekt:
Jeg har også kjøpt den nyeste boka til Unnveig Aas. Dette har vært et dårlig leseår for meg, men en eller annen gang før jeg dør skal jeg få lest den:
TV-serie: Etter anbefaling fra Martina, er jeg nå i gang med å se Pørni og jeg liker det faktisk veldig godt! Må innrømme at en serie om "aleinemor i førtiåra som navigerer jobb- og kjærlighetslivet" ikke er en pitch som ville vekka interessen min hadde det ikke vært for ei personlig anbefaling, men det er godt skrevet og har humor og såre øyeblikk i ganske like doser, og med halvtimeslange episoder er det en serie som krever lite av seeren og gir mye tilbake.
Spill: Som med så mange andre spill, er også Horizon: Zero Dawn et sånt et der man kan utforske til fanden tar deg, og det er omtrent så lenge jeg pleier å holde på med utforskning òg, til jeg til slutt omsider innser at nå er det faktisk mer stress enn gøy å spille, og da er det jo på en måte ikke noe vits lenger, så jeg går hen og fullfører spillet. Med andre ord: det gjenstod fortsatt å finne noen datapoints i verden, men spillet hadde også opparbeida seg noen usedvanlig frustrerende bugs i løpet av den siste tida jeg spilte det, så det var nok på tide. Og alt i alt har dette vært en skikkelig givende spillopplevelse. Og så utrolig spillbart det er! I et spill som The Last of Us føler jeg litt at hvor faktisk morsomt det er å spille det går på bekostning av historien, mens det aldri er tilfellet i Horizon: Zero Dawn. Og jeg liker faktisk skikkelig godt at det er et postapokalyptisk spill der menneskeheten faktisk løste klimaendringene, men der det var den utstrakte bruken av kunstig intelligens som til sist satte inn nådestøtet. På mange måter føler jeg litt at kunstig intelligens er vår tids atomvåpen: vi tar det i bruk før vi forstår konsekvensene av det. Og on that note: hvis du ikke allerede har lest Wait But Why sin serie om kunstig intelligens, syns jeg at du på ett eller annet tidspunkt bør gjøre det.
Og fordi jeg er en sånn som ikke bare uten videre kan skifte gir og ikke nødvendigvis føler meg ferdig med et univers bare fordi jeg har spilt, lest eller sett ferdig, måtte jeg selvfølgelig umiddelbart kjøpe oppfølgeren Horizon: Forbidden West nå mens jeg uansett er inne i det. Når jeg spiller en oppfølger, vil jeg ideelt sett at så lite som overhodet mulig skal være forandra på, men den umiddelbare frustrasjonen over nye kampteknikker og annerledes systemer var heldigvis kortvarig, og nå koser jeg meg masse med å utforske nye områder og bli kjent med andre stammer.
Film: Denne måneden så jeg Hør her, 'a! på kino takket være Karoline, og spillefilmen Star Wars: The Clone Wars som ledd i min nylige Star Wars-dannelsesreise. Jeg må si jeg likte Hør her, 'a! tålelig godt, for jeg kommer liksom ikke på noe umiddelbart dårlig å si om den. Jeg kunne nok kanskje ønske at den gikk litt dypere og turte å være litt mørkere, for også i de partiene der det blir relativt farlig, føles det tross alt likevel ganske lett, og ifølge Vibeke gjør boka en bedre jobb enn filmen når det gjelder akkurat denne balansegangen.
Musikk: Jeg har ikke egentlig hatt skikkelig hekta på en sang siden Anti-Hero, men på grunn av Drag Race Italia kom jeg nærmere enn på lenge med den helt tullete fengende Pazzeska av Myss Keta.
