Tre anbefalinger på Å

Å smyge forbi en øks av Beate Grimsrud - Selv om jeg riktignok likte En dåre fri litt bedre (noe som ikke betyr at jeg ikke likte Å smyge forbi en øks, det betyr bare at En dåre fri er ei av de beste bøkene jeg har lest kanskje noen gang), er også denne boka fra 1998 veldig verdt å lese. Jeg har den ikke her, så jeg kan ikke sitere fra den, men det er noe helt utrolig besnærende med Grimsruds nesten naive språkføring, med de enkle setningene, som hun likevel klarer å skape stor poesi ved hjelp av. Hun sier ikke mer enn nødvendig, og betydningene oppstår nærmest i rommet mellom orda. I Å smyge forbi en øks blandes det som er virkelig og det som er nær sagt som dagdrømmer å regne kontinuerlig, og som leser er man aldri helt sikker på hva som faktisk skjer - ei vellykka speiling av hovedpersonen Lydias sinn, for som ei jente i prepubertal alder er det mye som er kaotisk og uforståelig og vanskelig. Humor og alvor står side om side, og dette er ganske enkelt ei meget god bok som jeg trur de aller fleste med kjærlighet til bøker vil ha mye glede av.

Å vende tilbake - Volver, som den heter på originalspråket, var et av mine første møter med filmskaper Pedro Almodóvar. Jeg syns ikke denne er hans aller beste, men jeg syns likevel den fanger essensen av det jeg liker så godt med filmene hans; det uttryksfulle, fargesterke og det livlige i møte med til dels svært tunge og vonde temaer. Almodóvar er kjent for sine sterke kvinneskikkelser, og karakterene vi blir kjent med i Volver er intet unntak. Hovedpersonen Raimunda sitter ikke sammen med venninna si Agustina og skravler om mannfolk, de snakker om føkkings pot. Her, ta en trailer:



Åsatru - Rett og slett fordi jeg syns det er fascinerende, ikke fordi jeg egentlig er involvert i noe sånt sjøl. Syns forøvrig det er utrolig viktig å skille mellom det som gjerne kalles odinisme og annen åsatru, der førstnenvte har uttalte rasisiske og nynazistiske holdninger. Trossamfunn som for eksempel Bifrost tar klar avstand fra rasisme og nynazisme, noe jeg syns er suverent. Syns at stort sett hver gang det er fokus på åsatru i media, så er det odinisme de snakker om. Det er jo i utgangspunktet ikke en direkte sammenheng mellom å være tilhenger av norrøn religion og kultur og å være av den oppfatning at å være nordisk er bedre enn alt annet, så jeg er glad for at det fins trusamfunn som aktivt tar avstand fra den typen ødeleggende holdninger. Men ja, som jeg var inne på i augustanbefalingene, syns jeg norrøn mytologi er enormt fascinerende, i tillegg til at jeg også syns vikingestetikken er veldig tiltalende, noe som til sammen gjør at jeg syns at åsatru er en av de mest interessante av de mindre trosretningene.

Tre anbefalinger på Ø

Økologi - Og ikke bare i betydninga økologisk dyrking av grønnsaker, sjøl om det for all del også er viktig, men hele tankegangen om at alt henger sammen, og at ingenting av det som produseres kommer noen gang til å bli helt borte (energi forsvinner aldri, det går bare over i nye former) og at alt har konsekvenser. Alt du spyler ned i avløp kommer omsider til å dukke opp igjen i havet, der det blir spist av fisker som blir spist av deg, eller det blir dratt opp i skyene og regner ned igjen over hustaka som sur nedbør. Jeg trur i all oppriktighet at hvis folk hadde tenkt litt mer på nettopp dette, så hadde folk kanskje også innsett viktigheten av å faktisk gjøre en innsats for å ikke forsøple mer enn strengt tatt nødvendig.

Øyenstikkere - Øyenstikkere er sannsynligvis yndlingsinsektet mitt. Jeg er også veldig glad i humler fordi de er søte og koselige, men øyenstikkere har jeg alltid syntes at har hatt noe alveaktig og magisk ved seg. Jeg var aldri redd for dem da jeg var liten, og trudde aldri at de faktisk kom til å stikke ut øya mine, til tross for det litt misvisende navnet de har fått på norsk. Sånn sett liker jeg det engelske navnet mye bedre - dragonfly. De minner litt om drager i miniatyr, kinesiske drager fra antikke sagn, der de nesten ikke flyr engang, men faller uhyre kontrollert gjennom lufta i fantastiske farger. Jeg syns ikke at å poste bilder av dem under noen omstendighet klarer å rettferdiggjøre synet av dem i virkeligheten, så jeg lar det være. Men ta deg en spasertur til et skogsvann en sommerdag, kanskje med litt ost og kjeks i piknikkurven, og så kanskje du får besøk av noen fargerike, flygende feer.

Øyafestivalen - Føles litt unødvendig å anbefale Norges kanskje mest kjente festival, men hey, Ø er ikke en så altfor enkel bokstav, altså. Dessuten er det ikke til å komme ifra at Øya pleier å være den mainstream-festivalen som overlegent utkonkurrerer de andre i samme kategori - og i denne sammenhengen tenker jeg mainstream som i at de prøver å nå ut til flest mulig generelt musikkinteresserte folk, til forskjell fra for eksempel Tons of Rock, som henvender seg til de som foretrekker, vel, rock. Jeg har faktisk bare vært på Øya én gang, i 2011, og hadde det veldig fint. De har alltid et eller annet helt fantastisk på programmet som gjør at jeg egentlig føler at jeg bør dra bare på grunn av det ene bandet, men omstendighetene har liksom bare gjort det til at jeg bare fikk dratt den ene gangen i 2011. Men altså hey, inntil videre bor jeg i Oslo, så bring it on neste år, Øya, så skal jeg se hva jeg får til.

Tre anbefalinger på Æ

Okei, jeg skal ikke ljuge. Æ var et reint, lite helvete, og dét bærer dette innlegget preg av.

Ærlighet - Jørgen har ved flere anledninger rost min evne til å "ikke være så kjerring" - det vil si, jeg sier aldri én ting og mener noe annet. Jeg får seriøst spader av når folk innleder setninger med fraser som "dette er ikke ment som kritikk, men -" - og så er det ment som nettopp kritikk. Hvis jeg faktisk innleder en setning med den frasen der, så er det - faktisk - fordi det ikke er ment som kritikk. Men fordi den har blitt brukt i hjel av folk som mener det som kritikk, men vil ha et slags alibi eller noe, så føler folk likevel at det jeg sier etterpå er kritikk, til tross for at jeg aldri ville misbrukt et uttrykk på den måten. Beklager hvis jeg forvirrer noen nå. Et annet eksempel er når folk spør om jeg vil ha, ja la oss si en sjokoladebit. Hvis jeg vil det, sier jeg ja takk. Hvis ikke, sier jeg nei takk. Jeg sier aldri nei takk når jeg egentlig vil ha bare for å være høflig, fordi jeg antar at de som spør faktisk spør fordi de vil at jeg skal ta en bit, som er den samme grunnen til at jeg spør noen om de vil ha en bit hvis det er jeg som sitter med sjokoladen. Jeg er sikker på at sånne ting kan gjøre at jeg til tider oppfattes som litt autistisk eller noe, eller at jeg bare ikke forstår sosiale normer - og sistnevnte er jo helt sikkert noe av grunnen også, for all del - men det er bare det at jeg syns det er så fullstendig idiotisk å bare... si én ting og mene noe annet? Naiv som jeg er, har jeg også en tendens til å tolke frasen "skal vi ta en kaffe en dag?" ganske bokstavelig. Det har fått meg oppi minst én klein situasjon, som i ettertid har gjort meg livredd for å bruke den sjøl, fordi tenk hvis folk jeg har lyst til å ta en kaffe med en dag, skulle tru at det er en date? AAHHH. Ser dere hvorfor alle bare burde si ting rett ut? Jeg gjør i væffal det ganske konsekvent. Så hvis jeg spør deg om du vil ha sjokolade, så si for all del ja hvis du vil det!

Æser og sånn - Jeg var veldig mye mer into norrøn mytologi og denslags da jeg var yngre - ikke minst godt hjulpet av en fantastisk barne-TV-serie som het "Norrøn gudelære" eller noe sånt - hva skjer med at den har blitt helt borte, a? Jeg har prøvd å google den, og det nærmeste jeg har funnet er dette her - og selvfølgelig er det Kvinneguiden Google leder meg til - uten at jeg blei noe voldsomt mye klokere. Jeg innser at mye av kunnskapen om norrøn mytologi som jeg tilegna meg som liten nå er glemt, men jeg syns fortsatt det er utrolig interessant!!

Ærverdige hus - Jeg bare hater når fantastiske hus alltid skal pusses opp. Altså, jeg skjønner greia med å unngå mugg og fukt og sånne ting, men liksom, hvorfor rive ut gamle trevegger for å erstatte dem med gips? Og apropos gips, hvorfor hive ut gipsrosetten med mulighet for lysekrone, til fordel for spotter? Jeg bare forstår ikke. Altså, jeg skjønner at folk har forskjellig smak, men det er ikke akkurat sånn at gamle hus bare kan bygges nytt, i motsetning til nye, moderne hus. Gamle hus er en utryddningstrua rase, og jo eldre de er, jo mer kritisk er situasjonen. Jeg blir helt kvalm når jeg leser dette om Grand Café, for eksempel, og jeg bare... har ikke folk noen respekt for historie her til lands? Jeg kunne sikkert posta bilder med eksempler på hva jeg snakker om, men jeg veit ikke helt hva jeg skulle ha posta, egentlig.

Tre anbefalinger på Z

Zola Jesus - Dette er den dama i verden med vakrest stemme, det er jeg helt sikker på. Den er så utrolig kraftig og følelesformidlende at det er helt vilt. Jeg er ikke dessverre ikke så begeistra for det nyeste albummet hennes, sjøl om hun selvfølgelig synger helt fantastisk, men Conatus har veldig mye fint på seg. Likevel er det de første sangene jeg hørte av henne fra de tidlige utgivelsene hennes, sånn som Poor Animal (som sannsynligvis er den av låtene hennes jeg liker aller, aller best), Night og I Can't Stand som virkelig setter i gang gåsehuden. Ikke minst gjør hun en formidabel vokalinnsats på en del av sangene til Former Ghosts. Som om ikke dét var nok, ser hun helt usaklig kul ut, og poster jevnlig flere kunstneriske sjølportertt på Facebook-sida si. Bare se (og for all del, hør!):

Zhang Jingna - Dette var min favorittfotograf da jeg var yngre. Jeg syns fortsatt hun tar fine bilder, men nå driver hun mest med kommersielle oppdrag, og konsentrer seg ikke like mye om de særdeles emovennlige bildene jeg pleide å elske av henne. Hun har ei Facebook-side her som kan likes hvis du vil, men vil du se de eldre bildene hennes som jeg falt pladask for for en ti års tid siden, må du inn på deviantART-profilen hennes. Jeg har rota fram noen av yndlingsbildene mine, og det er kanskje ikke så vanskelig å forstå hvorfor jeg likte dem så godt. Hele estetikken appellerte helt utrolig mye til mitt drømmeaktige, emosjonelle, sjelfulle femten år gamle vesen, som attpåtil hadde en sterk fetisj for alt som var asiatisk:

Zombier - Bare fordi zombier er awesome, og det aller meste blir bedre med zombier. Det var derimot ikke før jeg så The Walking Dead at jeg skjønte at de faktisk kan være oppriktig skumle, istedenfor bare kule og treige. Ellers kan jeg nevne at jeg digger Shaun of the Dead, gleder meg til å lese Pride and Prejudice and Zombies (som attpåtil skal bli film med Cersei Lannister i en sentral rolle, yay!) som jeg har stående ulest i bokhylla, og i det hele tatt så bare... hjerne?

Tre anbefalinger på Y

Yoga - Med unntak av dans, er dette den eneste treningsformen jeg liker. Jeg syns all annen trening er heseblesende, utmattende og fysisk vond, men yoga gir deg skikkelig god trening uten å være noen av de tinga. Okei, litt avhengig av stillinga kan det være fysisk vondt, men overhodet ikke på samme måte som for eksempel løping eller vektløfting. Jeg dreiv masse med det i Bø, der det i motsetning til i Oslo var skikkelig billig, og dere veit det der energioverskuddet som treningsjunkies snakker om, men som jeg personlig aldri har opplevd fordi jeg etter ei treningsøkt bare føler meg ødelagt og deprimert i hele kroppen? Energioverskuddet er i aller høyeste grad reellt etter yoga. Kroppen får styrken sin på en helt annen måte enn ved, ja la oss si løping, og for å sammenligne trening med mat, så kan jeg si at løping er julemat, som gjør deg skikkelig mett og sliten etterpå, mens yoga er sushi eller smoothie, som du ikke blir like pangmett av, men som du i steden føler deg lett og glad og ikke sulten i kroppen i flere timer etterpå. Jeg skulle ønske jeg enten hadde motivasjon til å drive med det på egen hånd, eller at jeg visste om et sted i Oslo der det faktisk ikke koster helt sinnssykt mye å drive med det, men sånn er det foreløpig ikke. Jeg lever fortsatt videre i håpet, da, for yoga er digg!

YAAM - Jeg er ganske sikker på at jeg har nevnt før at Oslo, og Norge generelt, er skikkelig dårlige på det her med skikkelige utesteder. Altså, det eneste som avgjør hvor jeg ender opp med å drikke i Oslo, er ålreite priser i baren og ålreit musikk over anlegget. Bortsett fra det, er de fleste puber og barer ganske like. Men hver eneste gang jeg har vært i utlandet, har puber og barer og hengesteder vært noe helt annerledes fra det vi er vant med her. Så klart, man har jo helt vanlige standardting der òg, men man finner også helt unike nisjesteder som jeg fortsatt har til gode å snuble over i Norge. Jeg har snakka om både Szimpla og Chalet Club før, og nå tenkte jeg å vie YAAM litt oppmerksomhet. I likehet med Chalet Club (og en mye kjedeligere søstervariant av Szimpla) er YAAM i Berlin. Det er et fantastisk, lite hengeområde med sand overalt, hvor man kan slappe av med en øl i ei hengekøye, spille en konsert, høre på en konsert, skate eller få nye venner. Det er faktisk litt som å komme inn i en annen verden, midt i byen. Jeg har googla fram noen bilder (klikk på det for å komme til bildekilden) sånn at dere får et visst intrykk av atmosfæra der. Men det aller lureste er selvfølgelig å bare besøke det sjøl, noe jeg håper dere vil neste gang dere er i Berlin:

Y tu mamá también - En jævlig kul film, som jeg egentlig ikke helt veit om jeg gidder å snakke så mye om. I steden kan du jo ta en trailer og mine varmeste anbefalinger og oppfordringer om å se den:

Tre anbefalinger på X

XXY - Må innrømme at jeg hadde litt problemer med å komme på tre anbefalinger på den ikke helt enkle bokstaven X, noe blogginnlegget vil bære preg av. XXY, for eksempel, er en film jeg ikke har sett engang. Men jeg hadde veldig lyst til å se den da den gikk på kino, og det har jeg fortsatt. Jeg trur den er veldig bra, med mange vunne priser på samvittigheten, blant annet fra Cannes. Den handler om femten år gamle Alex, som har både kvinnelige og mannlige kjønnsorganer. Hun har levd hele livet sitt som jente, og har gått på medisiner for å hindre utviklinga av mannlige karakteristikker, som skjegg. Når vi møter Alex, har hun imidlertid slutta å gå på medisiner. Værsågod, ta en trailer. Dette ser utrolig lovende ut:



Xbox - Fra jeg var liten har jeg igrunn alltid vært mer Playstation-typen. I hovedsak fordi den typen spill jeg likte stort sett kom til PS, men også fordi Playstation sånn reint estetisk, sjølve boksen liksom, ser mye bedre ut enn Xbox, som jeg egentlig syns minner litt om utseendet til en boks med energidrikk. MEN skjebnen vil ha det til at jeg har en Xbox likevel, og av en eller annen grunn har jeg aldri helt fullført noe Xbox-spill, men det er mye bra som fins der ute, for eksempel Fable og Lost Odyssey. I det siste har jeg imidlertid gjort noe jeg aldri hadde tenkt at jeg kom til å gjøre, nemlig å spille et übertypisk PS-spill på Xbox, nemlig Final Fantasy XIII. Dette fordi det fins til PS3 og Xbox 360, og jeg har PS2 og Xbox 360. Ikke spør, jeg har liksom bare aldri kommet så langt at jeg har oppdatert PS'en min. Det føles litt feil, men det er utrolig godt at jeg endelig får spilt det likevel!

Xylofon - Hahaha, jeg er dårlig til å komme på anbefalinger på X, ass. Men jeg har veldig lyst på en søt leikexylofon jeg kan lage skummel/søt/fin musikk med, á lá sånn her:

Tre anbefalinger på W

The Walking Dead - Hadde hørt mye bra om denne serien på forhånd, men jeg var likevel ikke forberedt på at jeg blei nødt til å se hele førstesesongen i ett strekk fordi jeg ikke turte å stoppe. Jeg trur dette kanskje er den mest spennende serien jeg noen gang har sett, i den betydning at man får oppriktig hjertebank når man skjønner at nå er ting i ferd med å gå gærent, og at man slipper pusten ut når man skjønner at ting roer seg ned, fordi man underbevisst faktisk har holdt pusten gjennom hele den skumle sekvensen. Og altså, det sier litt, fordi jeg er av den beintøffe film- og TV-sorten som ser hva det skulle være av drøy skrekk, gørr og vold uten å la meg påvirke nevneverdig. Denne serien er skikkelig ubehagelig, men ikke på en negativ måte, ikke sånn ubehagelig bare for å være ubehagelig, liksom, men bare veldig, veldig intens hele tida. Veldig kort fortalt handler det om Rick, som etter at han våkner fra en flere uker lang koma, finner ut at apokalypsen har inntruffet, og har etterlatt seg zombier istedenfor mennesker. Nå må han kjempe for å overleve, og finne igjen kona og sønnen sin, som han er sikker på at er i live der ute et sted. Fun fact: jeg husker ikke om det er hele piloten, eller bare nesten hele piloten, som ikke har noe musikk i det hele tatt. Likevel er piloten noe av det mest nervepirrende jeg noen gang har sett.




What We Do In the Shadows - Mens alle andre par så Fifty Shades of Grey på Valentinsdagen, så Jørgen og jeg vampyrmockumentary signert Flight of the Conchords-Jemaine. Og den er virkelig veldig morsom. Jeg merka allerede etter den knappe nittiminutter'n filmen varte, hvor glad jeg hadde blitt i alle karakterene - noe som umiddelbart fikk meg til å ønske at det hadde blitt lagd en TV-serie om dette kollektivet, bare fordi dette er et konsept som lett kunne funka kanskje til og med enda bedre i episodeformat. For det er mye stoff å ta tak i her, altså, følte nesten at WWDITS nærmest bare var et gløtt inn i urbane vampyr-New Zealand, og at man likeså godt kunne tatt for seg en helt annen dag og helt andre situasjoner. Det handler altså om fire vampyrer, Petyr, Vladislav, Viago og Deacon, som hver er født i forskjellige historiske perioder, og livet i et kollektiv i New Zealand - et liv som viser seg å ha mange likheter med det å bo i kollektiv når man er menneske - men selvfølgelig også vesentlige forskjeller, som for eksempel at de må drikke blod av intetanende ofre for å holde det gående.




Windy & Carl - I kategorien fantastisk skrivemusikk, må drone-duoen Windy & Carl nevnes. Ekstremt seigtflytende, gitardrevet ambientatmosfære som kanskje best kan sammenlignes med lange bølger. Ikke minst har de veldig vakre albumtitler, med tilsvarende vakre låttitler, ta for eksempel en titt på albummet Depths. Hva kan vel beskrive følelsen av sistelåta bedre enn nettopp det å komme til overflaten igjen etter et dypdykk? Et forholdsvis snevert utvalg av det de har gitt ut er å finne på Spotify, men det er likevel nok til å lene seg tilbake, lukke øya og bare la seg flyte av sted på de eteriske tonene. Eller, som sagt, å skrive.

Tre anbefalinger på V

Vegetarianisme - Jeg har selvfølgelig snakka litt om det før, for eksempel her, men jeg har tenkt å utdype litt. Jeg får ganske ofte spørsmålet "hvorfor er du vegetarianer?", mens kjøttspisere trenger ganske sjeldent å svare på det samme spørsmålet om hvorfor de spiser kjøtt. Mange mener at kjøtt er "naturlig", og det er jo naturlig i den forstand at mennesker klarer å fordøye det, men siden mennesker også fordøyer planter like godt og kan ha et fullverdig kosthold uten kjøtt, er det ingenting "unaturlig" ved å være vegetarianer. De som sier at mennesker er rovdyr, tar faktisk helt feil. Bare ta en titt på denne:

I motsetning til for eksempel katter, som kan dø av underernæring hvis de ikke får kjøtt i kostholdet sitt, kan mennesker helt fint leve på bare planter. Jeg sier ikke at vi ikke kan spise kjøtt, men når det bare er helsemessige og miljømessige - og viktigst for min egen del, etiske - fordeler ved å spise vegetarisk, ser jeg faktisk ingen grunn til å ikke gjøre det. Mange tenker at det er tungvint, men det trenger det ikke å være. Hvis man er av typen som ikke liker å lage mat fra bunnen av hver dag, er det veldig enkelt å erstatte kjøtt i halvfabrikatgryteretter med for eksempel bønner, linser, kikerter eller tofu, som ikke er noe mindre proteinrikt enn kjøtt. Mange argumenterer også med at kjøtt er så godt, men heldigvis fins det, både i matbutikker, helsekostbutikker og nettbutikker, massevis av gode kjøtterstatninger. På for eksempel norske veganermat.no kan man finne smaks- og næringsrike vegetariske varianter av blant annet bacon, servelat og kebab. Hvis man av ulike grunner likevel ikke vil være vegetarianer, anbefaler jeg å innføre minst en kjøttfri dag i uka. På bloggen til Framtiden i våre hender finner man stadig ny inspirasjon. Ellers er gode matblogger som Veganmisjonen, Green Bonanza, Vegetarbloggen, Indisk vegetarmat, Veganeren, Veggisbloggen og Vegan's Life absolutt å anbefale!

Vladimir Kush - Jeg skreiv - eller egentlig posta jeg for det meste bilder - et eget innlegg om ham for noen år siden, men en god ting kan ikke gjentas for ofte. Vladimir Kush er altså en surrealistisk maler fra Russland, født i 1965, bosatt i USA. Og jeg kan egentlig ingenting om billedkunst, så jeg trur egentlig ikke jeg skal prøve å si noe mer, men heller bare vise fram noen av de fantastiske bildene hans, som i væffal jeg mer enn gjerne kan fortapes i:

VNV Nation - Mitt første møte med VNV Nation var gjennom balladen Illusion, mer spesifikt denne lille videoen. Jeg sjekka dem ut ytterligere, og fant ut at de lager musikk i et breidt sjangerspekter, fra elektropop til hardcore, industrial og til og med techno, og til og med klassisk! Temaer som går igjen, er nettopp de temaene jeg lar meg fascinere, begeistre og henrive av, sånn som verdensrom, filosofi og tid. Det er nettopp denne typen musikk jeg vil skal være soundtracket til alle de knallbra sci-fi-filmene jeg lager i et parallellt univers. Låter jeg liker spesielt godt, er for eksempel Space & Time, The Farthest Star, As It Fades og Further. De har mange album liggende på Spotify, så det er bare å utforske!

Tre anbefalinger på U

Unnveig Aas - Jeg har skrevet om Unnveig mange ganger allerede på denne bloggen, blant annet her, her og her. Og hva mer kan man si? Hun har rukket å spille både i Bremen og på Slottsfjell, og kjenner jeg talentet hennes rett, kommer det bare til å fortsette og fortsette sånn helt til hun headliner Øya sammen med Susanne Sundfør. Musikken hennes snakker jo egentlig for seg, så jeg skal ikke prøve å beskrive den i ord. Men gi henne en like på Facebook, sjekk henne ut på Spotify, og kjøp musikken hennes på iTunes. Yndlingssangen min av henne vil nok alltid være demoversjonen av Time Has Changed Us, som ikke engang fins på Urørt-profilen hennes lenger, men som heldigvis fins i trygghet på min egen iTunes. Isteden kan dere jo sjekke ut How Long Must a Woman Mourn, som til og med har en ordentlig musikkvideo:





Ulver - Ulver er et sånt rart band som begynte ett sted, og som endte opp et helt annet, uten at det er umulig å se åssen bevegelsen skjedde. Med dét sagt er det morsomt å se NRK-dokumentarer fra 1994 der vokalisten omtaler seg og sine som "Odins sønner", og kommer med siterbare uttalelser som "Kirken er jo Norges autoritet nummer én, og det å brenne en kirke viser jo dette norske folket en form for protest." Forskjellen mellom 94-plata Bergtatt og den tjue år yngre Terrestrails fra 2014, som forøvrig er et samarbeid med også fantastiske Sunn O))), er umiskjennelig stor, men jeg syns likevel det er interessant å se at man fortsatt kan finne igjen de samme grunnelementene, tross alt; den samme mørke harmonien, den samme inspirasjonen fra naturen. Jeg var så heldig å se dem live høsten 2012, da de framførte det nydelige, lille mesterverket Messe I.X - VI.X sammen med Tromsø Kammerorkester. En magisk opplevelse. Bare se (og ikke minst hør):





Urban Decay - Jeg må bare si at jeg elsker de glitrende eyelinerne fra Urban Decay. Jeg har både denne, denne og denne, der den første er den jeg stort sett bruker til hverdags og som beklageligvis også snart er tom, og de to andre er til festligere situasjoner. I tillegg til å føre massevis av fantastiske, glitrende farger, er de helt cruelty-free, tester garantert ikke på dyr, og mye av det er også vegansk, noe du kan lese mer om her. Det er stort sett disse eller Lime Crime (som jeg skreiv om her) jeg bruker når det gjelder å skaffe seg fabelaktig sminke, og det kommer jeg nok til å fortsette med, for jeg er kjempefornøyd!

Tre anbefalinger på T

Tomb Raider - Hele barndommen min er omtrent bygd opp rundt min kjærlighet til Lara Croft. Det begynte allerede i barnehagen - min bestevenninne Anja hadde ei sånn kul mor som alltid lagde spaghetti og som spilte Playstation i stua. Altså, nå skal ikke jeg gå hen og oppfordre barn i barnehagealder til å spille voldelige TV-spill eller noe sånt, men jeg tok i væffal ingen skade av det (hallo, jeg er vegetarianer i dag, liksom), tvert imot er jeg takknemlig for å ha blitt introdusert for TV-spillas fantastiske verden fra så ung alder. Dessuten er jo ikke Tomb Raider egentlig voldelig i den forstand, ikke noe særlig mer enn for eksempel Indiana Jones. Lara er en eventyrerer, og hun dreper i sjølforsvar, joda, men det gjør henne ikke voldelig. Og vold i TV-spill var uansett ikke det jeg egentlig hadde tenkt å snakke om, men hvor utrolig mange timer moro Tomb Raider har gitt meg opp gjennom åra. Jeg har ikke vært oppdatert på TV-spill-fronten på evigheter, litt sånn hovedsaklig grunna dårlig råd og nye konsoller som kommer med kortere mellomrom enn jeg rekker å registrere, så den nyeste Tomb Raider'n jeg har spilt, er Chronicles (som, i følge Wikipedia, kom i 2000. Vibeke og jeg kjøpte det med bare mynt, husker jeg...). Jeg har selvfølgelig veldig lyst til å spille de nye spilla, de ser awesome ut, men det er likevel de gamle som ligger mitt hjerte nærmest, og da spesielt treer'n, som er det eneste Tomb Raider-spillet jeg noen gang har runda - men så har jeg til gjengjeld runda det minst ti ganger òg, da. Jeg har riktignok aldri funnet alle hemmelighetene, og dermed har jeg aldri fått spilt det hemmelige ekstrabrettet "All Hallows", og tru meg, hadde det vært sånn at gamle dataspill fortsatt fungerte på nye maskiner, hadde jeg sannsynligvis ikke gjort annet, men den gang ei. Heldigvis lasta jeg ned toer'n som en app i april i fjor, og har hatt mye moro med det, men nå har dataen min blitt sånn at alle litt større anstrengelser gjør at den slår seg av, noe jeg trur har å gjøre med at batteriet begynner å halte. Men jeg gidder ikke å bytte det ut før det er helt gåent heller. Åh herregud, nå har jeg babla mye. Men jeg elsker Tomb Raider, jeg elsker Lara Croft, og Tomb Raider III er et av de beste spilla jeg veit om. Og se, 90-tallsgrafikk:

Teknisk museum - Jeg besøkte Teknisk museum første gang som 20-åring, og det er litt synd, for hadde jeg vært ti år der, trur jeg det kunne ha blitt en av de beste dagene i mitt liv. Misforstå meg rett, jeg hadde det dritkult som 20-åring, og som 24-åring da jeg var der i tidlig høst, men ting som er dritkult når man er 20, er ofte helt usannsynlig episk når man er ti. Jeg var et sånt rart nerdebarn som satt og leste om verdensrommet og ønska meg mikroskop til bursdagen min, og Teknisk museum er et sånt sted som bare lar deg gjøre alle de rare eksperimenta du skulle ønske at du fikk lov til hjemme. De her et planetarium òg, som jeg aldri har vært i fordi det var stengt begge gangene jeg var der, men jeg trur det er kjempekult. Og så har de Legofestival og masse fete utstillinger, og da Jørgen og jeg var der i fjor, så vi på masse rare instrumenter og prøvde å spille på en merkelig ting jeg ikke husker hva heter, men som lager lyd ved hjelp av støy rundt ei antenne. Det er nesten så jeg har lyst til at noen jeg kjenner skal få barn, bare så jeg kan ta dem med hit og sikre at de utvikler sunne interesser. Og så er det sikkert ingen, kanskje bortsett fra British Museum, som har så kul suvenirbutikk. Det er helt sikkert mange bra museer i Oslo, men Teknisk museum er definitivt blant de beste!

Tim Hecker - Den musikken jeg oftest vil høre på, er sånn stillferdig, pulserende i bakgrunnen, stemningssettende når jeg for eksempel skriver. Jeg klarer ikke å høre på musikk som tar mye plass når jeg skriver, da blir jeg bare distrahert. Tim Hecker lager nydelig, minimalistisk elektronika som spenner over alle tenkelige atmosfærer. Dette er musikk som like godt kan passe til meditering, jogging, maling eller soving. I det hele tatt alle sammenhenger der du enten ønsker å være på plass i din egen kropp, eller det helt motsatte. Hør på Spotify, det er mange fantastiske album å velge mellom.

Tre anbefalinger på S

Szimpla - Jeg er ikke en veldig utested-person, egentlig. For det første liker jeg ikke å snakke med nye mennesker, og det er mindre bråkete og billigere å drikke hjemme, så jeg foretrekker en god, gammaldags sammenkomst med venner (jeg nekter å kalle det fest). For det andre, når jeg først går ut, så liker jeg ikke å danse, jeg liker å prate, og dermed må musikken være lav. Så lav musikk og billig drikke er egentlig mine eneste kriterier for et ålreit utested. Men nå er det en gang sånn at Norge er, som på veldig mange andre områder, inkludert mat og arkitektur, veldig kjedelig sammenligna med resten av verden. Det er få utesteder i Norge som har en ordentlig særegen atmosfære. Jeg trur ikke det er et eneste norsk utested jeg kjenner til som jeg liker å være bare på grunn av stemninga. Når det gjelder Szimpla, som fins i Budapest og for så vidt Berlin, bare at søstervarianten i Berlin er mye kjedeligere, er atmosfæra og stemninga det som gjør stedet til det mest magiske utestedet i hele verden. Jeg aner ikke om det er billig ut fra en ungarsk standard, det var jo uansett billig der for meg som var norsk, men dere, det er bare hele greia der! Det er en labyrint av bruer, trapper og små rom, og interiøret er liksom bare sammenraska søppel opplyst av lyspærer i forskjellige farger. På en vegg viser de klipp fra kunstfilm. Dette var første gang jeg besøkte Szimpla, dette var andre gang. Seriøst. Bare... om du ikke har noen som helst annen grunn til å besøke Budapest (som du har, fordi arkitektur), så besøk Budapest bare for å kunne dra på Szimpla. Og for at dere skal skjønne hva jeg snakker om, laster jeg opp noen bilder av Szimpla fra ymse kilder rundtom på verdensveven som du kan komme til ved å klikke på bildet:

Strømsø Plateforretning - Jeg blir alltid så glad inni meg når det åpner ålreite butikker i Drammen, fordi Drammen er liksom prega av en helt altoppslukende monotoni noen ganger. Hver gang det prøver å åpne noe litt utenom det vanlige, blir det stengt igjen nesten med én gang bare fordi drammensere syns det er nytt og rart. Men Strømsø Plateforretning holder koken inntil videre, og selger, kjøper og bytter vinyl og CD'er. De har litt av hvert, men folk som liker musikk innafor den ekstremt vidtfavnende sjangeren alternativ rock, vil kanskje være de som får mest igjen av et besøk her. Nevnte jeg verdens koseligste betjening? Ikke det? Nå veit du det. Gi dem gjerne et lik (hahaha...) på Facebook, da trur jeg de blir veldig glade.

Smoukahontas - DENNE DAMA. SERIØST. Så vidt jeg veit, kan hun ingen av de språka hun "snakker" i denne videoen, men du verden, noe om språk er hun nødt til å ha plukka med seg, for aldri før har jeg sett noen som så til de grader legger merke til lydene i et språk. Jeg er så sykt imponert. Det blir liksom ekstra tydelig når hun snakker "svensk", for hadde et lydklipp av hun her som snakker svensk stått på i et annet rom, hadde jeg liksom bare antatt at noen så på svensk TV eller noe. Det er ikke noe vits i at jeg snakker mer, bare se på denne videoen her, og sjekk henne ut på YouTube, det er mer der det kommer fra:

Tre anbefalinger på R

The Road av Cormac McCarthy - Dette var en av de beste bøkene jeg leste i 2013. Den er vel teknisk sett en post-apokalyptisk sci-fi-roman, men den har klart kunststykket som jeg syns urovekkende få som skriver sjangerlitteratur får til: å kombinere et spennende og engasjerende plott med et utsøkt godt språk. Skrivestilen i The Road er stort sett veldig knapp, men innimellom flyter den ut i poetiske stream of consciousness-aktige assosiasjonsrekker, sånn som dette: He rose and stood tottering in that cold autistic dark with his arms outheld for balance while the vestibular calculations in his skull cranked out their reckonings. An old chronicle. To seek out the upright. No fall but preceded by a declination. He took great marching steps into the nothingness, counting them against his return. Eyes closed, arms oaring. Upright to what? Something nameless in the night, lode or matrix. To which he and the stars were common satellite. Like the great pendulum in its rotunda scribing through the long day movements of the universe of which you may say it knows nothing and yet know it must. Men når den er på sitt knappeste, er den likevel på sitt mest presise, og det er ikke mange linjene som skal til for å sette ei stemning helt perfekt: The grainy air. The taste of it never left your mouth. They stood in the rain like farm animals. Then they went on, holding the tarp over them in the dull drizzle. Their feet were wet and cold and their shoes were being ruined. On the hillsides old crops dead and flattened. The barren ridgeline trees raw and black in the rain. Og den er virkelig helt intenst ubehagelig og rørende, det hele mesterlig gjort ved å tilsynelatende bruke så få virkemidler som overhodet mulig. Og i tilfelle du skulle lure: filmen er nesten like bra som boka.

Røtter - Det fins to Røtter-butikker i Oslo, en på St. Hanshaugen og en på Briskeby. Røtter er et helt fantastisk sted for miljøbevisste vegetarianere som meg sjøl. De har sannsynligvis byens, og antakelig landets, beste utvalg av kjøtterstatningsprodukter, i tillegg til økologiske, ofte kortreiste varianter av alle slags matvarer, fra frukt og grønnsaker til kaffe, sjokoladepålegg og godteri. I tillegg har de naturlige, miljøvennlige såper og vaskemidler. Det eneste negative er at det meste er ganske dyrt, men så kommer man på at det er egentlig bare dyrt fordi de store matkjedene er så billige, og de er så billige fordi maten er sprøyta full av salt og konserveringsmidler og sprøytemidler for å gjøre produksjonen så effektiv som mulig og kostnadene så lave som mulige. På Røtter selger de ekte mat, og å betale det som trengs for å faktisk produsere den maten, føles ikke annet enn rimelig. Nå bor jeg på Hauketo og reiseveien blir veldig lang, men jeg anbefaler alle i mer sentrumsnære strøk å stikke innom neste gang de skal handle dagligvarer!

Requiem for a Dream - En av de råeste og mest ubehagelige filmene jeg veit om. Denne er sånn sett ganske motsatt av veldig mange andre filmer, der håpet dukker opp helt på slutten likevel. Her er det et håp og en livsglede i begynnelsen, før alt blir gradvis mørkere og vanskeligere å unnslippe, og så sitter man der, sammen med hovedpersonene, og er helt aleine og fullstendige hjelpeløse, og veit at det bare skal bli verre. Og det er der filmen etterlater deg. Jeg kunne skrevet et helt avsnitt bare om soundtracket, som til de grader makter å konsentrere desperasjonen sterkere og sterkere etter hvert som filmen når sitt nådeløse klimaks. Kombinasjonen av strykere og synth er så mektig at jeg bare vil legge meg ned og dø. Det er ikke helt umulig at Clint Mansell er et geni. Uansett, dette er ikke filmen du skal se hvis du liker lykkelige slutter og at alt ordner seg til slutt, men heller hvis du vil ta del i en forråtnelsesprosess på avstand. Her, ta en trailer:

Tre anbefalinger på Q

QI - Q er en litt rar bokstav, sånn, siden vi ikke bruker den så mye på norsk, mener jeg. Den brukes ikke så forferdelig mye på engelsk heller, væffal ikke i begynnelsen av ord. Og dermed ender jeg opp med å anbefale QI, som er et for så vidt dritmorsomt TV-program, men som veldig mange andre har et mye dypere forhold til enn meg. Det norske tilsvarende, Brille, kommer ikke i nærheten engang. Jeg mener, briter er og blir briter. Og hallo, Harald Eia rekker ikke Stephen Fry til ankelen engang i kulhet. Uansett, jeg har for det meste sett på QI på BBC Entertainment når jeg har vært hos foreldra til Jørgen på Nææz, og as far as underholdningsprogrammer av typen Nytt på nytt og Løvebakken går, er QI definitivt blant det gøyeste. Man kan tilsynelatende se hele episoder på YouTube, så jeg kan egentlig bare overlate det til dere å underholde dere sjøl.

Quorn - Som vegetarianer i hele elleve år, savner jeg med handa på hjertet ikke kjøtt i det hele tatt. Seriøst, jeg gjør ikke det. Folk trur alltid at jeg bare ikke tør å innrømme det, men jeg innrømmer all mulig pinlig og ukul drit hele tida, så tru meg når jeg sier at jeg ville ha innrømt det hvis det var sant. Det jeg derimot faktisk savner, er hvor enkelt det er å ikke være vegetarianer. Å bare kunne stikke innom en hvilken som helst bensinstasjon hvor som helst i landet for å kjøpe seg mat. Man skulle tru det ikke var så innmari vanskelig å for eksempel finne en baguett med ost og salat (altså uten skinke), men det er faktisk nesten bare i Oslo jeg får tak i vegetarisk kjappmat på kiosker og lignende. Quorn løser ikke dette problemet, men det er en sabla god kjøtterstatning. Jeg trenger ikke kjøtterstatning fordi jeg savner kjøtt, men fordi jeg savner lettvintheten med det. I wok, da, for eksempel, eller i halvfabrikat-gryteretter, opplever man som vegetarianer ofte at det blir vanskelig å fylle på med proteiner og/eller få til den rette konsistensen. Men det er da quorn kommer inn i bildet! Selvfølglig fins det mye annet greier som tofu og sånn, men tofu er ikke like vidunderlig enkelt og godt som quorn. Fordi det smaker faktisk skikkelig digg og saftig òg, og uten at man trenger å for eksempel marinere det først, hvilken man må/bør med tofu. Vegetarianere som leser bloggen min, bruker nesten garantert masse quorn fra før fordi det er så genialt, så for dere er det sikkert unødvendig å anbefale det, men til dere kjøttetere der ute som vil prøve dere på kjøttfri mandag eller bare vil redusere klimagassutslippa deres: prøv det i en hvilken som helst rett du ville brukt små kjøttbiter i. Det er så godt at du ikke vil ha lyst til å bruke kjøtt i det igjen. Kan forøvrig nevne at quorn passer aller best som kyllingerstatning, i og med at smaken ligner litt.

Quentin Tarantino - Som sagt, q'en tvinger meg til å anbefale ting (og folk) dere allerede veit at er kjempebra. Quentin Tarantino trenger egentling ingen introduksjon eller forklaring. Men se for all del Django Unchained, som er min favoritt-Tarantino-film. Ja, jeg syns faktisk den er bedre enn Pulp Fiction. Og Christoph Waltz er så kul atte bare herregud. Men det visste vi jo allerede fra Inglourious Basterds.

Tre anbefalinger på P

Prinsesse Mononoke - Jeg kunne helt sikkert skrevet et helt innlegg om hele Studio Ghibli, men vi får nøye oss med kortversjonen inntil videre: jeg har vært fascinert av øst-Asia så lenge jeg kan huske, og særlig Kina og Japan. Litt overraskende er det kanskje da at min introduksjon til Studio Ghibli var, det er nesten pinlig å si det, Chihiro og heksene. Ja, ikke sant, den Studio Ghibli-filmen som førte til at alle i vesten plutselig blei veldig opptatt av anime. Til mitt forsvar var jeg bare elleve år da Chihiro og heksene kom, og min kulturelle kapital var knapp. Uansett, Hayao Miyazaki, som er den mest kjente filmskaperen i Studio Ghibli, blir ofte kalt Asias svar på Walt Disney, et utsagn jeg både er enig og uenig i. For det første var jo Walt Disney veldig mye tidligere ute enn Miyazaki-san, for det andre er det veldig forskjellige stemninger og temaer som går igjen i filmene til henholdsvis Disney og Miyazaki-san, men for det tredje, kan man jo med sikkerhet si at de har definert tegnefilmen for all overskuelig framtid innenfor hver sin kultur. Der Disney-filmer ofte tar opp mellommennskelige temaer, og fremfor alt kjærligheten, og tenderer mot en muligens noe usunn fascinasjon for prinsesser, er blant annet naturen noe som går igjen i flere Miyazaki-filmer. Og ikke i noen filmer er dette tydeligere enn i fantastiske Prinsesse Mononoke, som uten snev av tvil er min definitive Ghibli-favoritt. Det hander om Ashitaka, som har blitt ramma av en forbannelse, og i sin ferd mot å finne noe som kan oppheve forbannelsen, havner han i en trivelig liten industrilandsby. Landsbyen har en ambisiøs landlady som har planer om å bringe landsbyen til nye økonomiske høyder, og dette høres lenge vel og bra ut, til Ashitaka stifter bekjentskap med San, ei jente som har vokst opp ute i skogen med ulvene. Fra henne lærer han en annen side av saken å kjenne - at industritankegangen til landlady'en går på naturen løs. Og bare dette lille grepet - med at landlady Eboshi ikke er en typisk superslem skurk, men tross alt har gode intensjoner - gjør filmen så fantastisk vakkert nyansert. Og det er jo selvfølgelig ikke bare dét heller, men bare hele greia, og alle de overjordiske tegningene, og all symbolikken, og det hele er så episk og gjennomført og rørende at jeg den siste halvtimen er redusert til et grinende vrak. Jeg syns nesten alle trailere er dårlige, og på YouTube fant jeg én på engelsk og én på japansk uten teksting, og jeg misliker virkelig å se dubba filmer, til og med tegnefilmer, men siden jeg går ut fra at de fleste leserne mine forstår engelsk bedre enn japansk, så går jeg for alternativ én. Det er uansett en bare... helt ekstremt bra film. Det går ikke an å overdrive den påstanden nok.




Pantha du Prince - En innrømmelse: når fjortiser som hører på uutholdelig dance-pop med tekster om pupper og drikking kaller musikksmaken sin for "techno", blir jeg veldig lei meg. Jeg trur at på grunn av disse uvitende tøysekoppene er det mange som sitter igjen med et veldig ufortjent dårlig bilde av hva techno egentlig er for noe. Den ikke-av-denne-verden-aktige og minimalistiske musikken til Pantha du Prince er så fjernt fra, jeg veit ikke hva kidsa engang hører på lenger, man overhodet kan komme, sånn cirka. Jeg kan ikke nok om musikk til å beskrive i ord hva dette høres ut som, men ta mitt ord på at det er vakkert, drømmende og hypnotiserende. Lagd med elektroniske instrumenter og med en umiskjennelig beat, ja, men ikke av den grunn egna for et dansegulv. Hør for eksempel på Bohemian Forest, som er ei låt jeg blir helt borte i hver gang jeg hører den.

Pai - Jeg trur min begeistring for pai kun har kommet til uttrykk via bisetninger her på bloggen. Men altså, jeg er veldig glad i pai. Nesten mer glad i å bake det enn å spise det, faktisk. Jeg er veldig usikker på hvorfor, men det gir meg en sånn god, fantastisk følelse. Å bake pai føles mer ekte enn å bake kake, kanskje fordi alle baker kake, men bare jeg baker pai. Det er jo mange ting jeg liker i dag som jeg veit at jeg har blitt introdusert for av andre, men pai er liksom min egen, lille greie. Jeg fikk det plutselig for meg at jeg i Bø en gang skulle ta med pai til en filmkveld, og etter det blei jeg bitt av den veldig koselige paibasillen. Og så er det jo så enkelt! Og så godt! Og så kan man putte hva man vil oppi, fra blåbær til nutella! Jeg gidder ikke å poste oppskrift engang, fordi deigen bare er mel, vann og smør, og fyllet er opp til den enkelte. Men ja, bak en pai mens du har på deg en fin kjole, og så blir du i godt humør. Kanskje. Noen ganger blir jeg det, væffal.

Tre anbefalinger på N

Naturvern - Det føles liksom litt banalt å si det (og ikke minst føles det en smule underlig å poste det som ei "anbefaling"), men dette er så utrolig viktig, og det er så latterlig mange som faktisk ikke skjønner hvor viktig det er. Altså, jeg blir skikkelig sint når folk bare kaster fra seg ting rundt omkring fordi de angivelig ikke gidder å ta det med seg til nærmeste søppelkasse. Og dette gjelder for all del ikke bare sånne søte, koselige småting som vi blir oppfordra til å gjøre med et smil i barnehagen - som for eksempel å plukke søppel ute i naturen - men det er alle de store tinga vi må gjøre noe med, forbruket som må ned, alle må spise mindre kjøtt, alle må kjøre mindre bil, alle må slutte å kjøpe og kaste så forbanna mye. Og dette temaet er så aldeles for stort til å bare bruke noen linjer på det, sånn helt egentlig, og jeg er ikke så ofte politisk på denne bloggen uansett, og jeg skjønner at mange ser på det som et enormt ork å gjøre mye (sjøl om det, helt ærlig, faktisk ikke er et ork i det hele tatt), men kan dere ikke i det minste kildesortere søppelet deres? Altså, jeg kjenner folk som ikke gidder dét engang, og det er etter min mening det minste man kan gjøre. Vi begynner å nærme oss the point of no return, der alt uansett hvor flinke vi er kommer til å gå til helvete, hvis vi ikke har nådd det allerede. Men hvis det er sånn at det ikke er for seint ennå, kan ikke alle prøve litt, i det minste? Det er faktisk utrolig hvor givende det føles å spise mat som man har dyrka helt sjøl, helt uten bruk av giftige sprøytemidler. Og bare for å oppsummere en altfor kort appell om et av de aller viktigste temaene i hele verden:

Nightlands - 300 Clouds - Jepp, jeg anbefaler en eneste sang, og ikke et band. Jeg har hørt litt på Nightlands generelt, men det er ikke noe av det som er i nærheten av fantastiskheten som utgjør 300 Clouds:



Jeg har faktisk allerede snakka litt om den, men det er en sånn helt ubeskrivelig episk følelse i denne låta som tar meg med til ubegripelig magiske steder (som nevnt i det gamle blogginnlegget, kan det godt hende at disse stedene fins i Afrika). Alle de kreative uttrykksformene er så unike til hvert sitt formål og på hver sin måte, og kan formidle stemninger man ellers ikke ville fått fram. Dette er jo noe av grunnen til at hvis jeg ikke veit hva jeg skal skrive om, så setter jeg på en sang jeg liker og skriver det jeg ser i sangen. Men nesten hver gang, syns jeg teksten på sett og vis blir skufffende, bare fordi jeg ikke klarer å formidle det samme som sangen i det hele tatt. Ofte har jeg klart å formidle noe helt annet, som kan stå helt for seg sjøl, og det er jo sikkert enda bedre, men noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne sette ord på nøyaktig hva det er enkelte sanger gjør med meg. Ikke desto mindre har jeg innsett at det er umulig, så jeg skal snart holde kjeft og la deg høre på sangen i fred. Dette er det nærmeste jeg kan komme å drømme i våken tilstand.

Nord - Altså den norske filmen. Folk mener jo så mye om norsk film, mens jeg syns nå en gang at det som gjør en film bra, ikke har så mye med nasjonalitet å gjøre, at en bra film er en bra film uansett hvor den er fra. Det er med andre ord ikke noe som heter at en film er "bra til å være norsk." Enten er den bra, eller så er den ikke det. MEN, siden vi tross alt ikke produserer ekstremt mange filmer her til lands, blir likevel "norsk film" en helt reell greie enten man liker det eller ikke, og et faktum man ikke kan komme unna, er at jeg syns det er mye dårlig dialog i norsk film. Dette er muligens, og kanskje sannsynligvis, bare fordi jeg legger ekstra godt merke til det nettopp fordi det er på norsk, og at det på for eksempel engelsk uansett bare vil høres mer fremmed ut fordi jeg ikke er vant til helt naturlige og autentiske samtaler på engelsk. Men Nord, dere! For en film! For et manus! Jeg føler det er noe veldig litterært ved den. Altså, dialogen er ikke nødvendigvis troverdig, men den er likevel ekstremt velskrevet og oppriktig sjarmerende morsom, og selvfølgelig med en alvorlig undertone, som både gjør det morsomme morsommere og det alvorlige alvorligere. En herlig balanse. Yndlingsscenen min er definitivt den med den tolv (?) år gamle jenta. Trailertid:




---


Helt avslutningsvis vil jeg bare nevne at jeg i morra drar på road trip til Brønnøysund via Hallingdal, og det dermed vil være begrensa med aktivitet her framover. Jeg kommer sikkert til å ha noe fint å fortelle dere når jeg kommer tilbake igjen. Ønsk meg god tur, a!

Tre anbefalinger på M

Monkey Island - Jeg trur jeg var omkring ti år da jeg blei introdusert for denne klassiske spillserien. Vi fikk treer'n, The Curse of Monkey Island, via en spillklubb vi var medlem av på den tida, og jeg syns det var kjempegøy å spille. Uheldigvis forstod jeg ikke da den ekstremt satiriske humoren, men det har jeg gjort i etterkant. Litt kjedelig er det dermed at det ikke går an å installere The Curse of Monkey Island på nyere maskiner, men ei tid etterpå skaffa vi oss firer'n i serien, Escape From Monkey Island. Nå enda nyligere fikk noen av dere kanskje med dere at jeg lasta ned originalspillet i en nyoppussa utgave. Det kan du også gjøre for en billig penge fra komplett.no. Uansett, dette er så så så vittig. Som østlending bruker jeg veldig sjeldent det uttrykket, men det stemmer veldig godt i denne sammenhengen. Man følger altså Guybrush Threepwood (som blei hetende Guybrush fordi folka som lagde ham, lagde ham i et program som hette Brush, og de visste ikke hva han skulle hete ennå, så de bare lagra fila som "guy" så filnavnet blei til guy.brush og de syntes det klang usedvanlig godt), og dette blei en så lang parantes at jeg setter punktum nå. Men man følger som sagt Guybrush, en ung kar som har lyst til å være sjørøver. Love interest'en hans heter Elaine, og nemesisen hans heter LeChuck, og grunnplottet i hvert av spilla er uhyre simpelt, men det er alle replikkvekslingene og de absurde situasjonene Guybrush havner i for å nå målet sitt som gjør spillet så innmari verdt å spille. Det er så mange interne vitser, så mange referanser, så mange running gags, og så mange klassiske scener som aldri vil bli gamle. "That's the second biggest monkey head I've ever seen." Dette er forøvrig snakk om et pek-og-klikk-puzzle, og det ligger jo ikke for alle, men sånn som meg, da, som når jeg er hjemme i Lier digger å sitte med sudoku eller kryssord, syns dette er et meget spillbart spill. Her er noen mer eller mindre tilfeldige bilder fra noen av de forskjellige spilla:

Har noen forresten lyst til å være med og cosplaye Guybrush en gang?

Mysterious Skin - Dette har vært en av yndlingsfilmene mine veldig lenge, og en gang lovte jeg dyrt og hellig at jeg ikke skulle se filmen igjen før jeg hadde lest boka den var basert på. Det løftet brøyt jeg, men så er det en veldig bra film og, da. Når jeg ser den igjen nå, innser jeg at noen av replikkene høres litt konstruerte ut (særlig de til Wendy, sjøl om Wendy på alle andre måter er en veldig kul karakter), men det er fortsatt den grunnleggende melankolske atmosfæren og de fantastiske skuespillerprestasjonene til Joseph Gordon-Levitt før han blei allemannseie og Brady Corbet som gjør hele filmen. Og sjøl om han fungerer mest som en comic relief, er jeg også veldig glad i karakteren Eric. Uansett, det handler om livet til to tenåringsgutter. Neil er en prostituert tøff-i-trynet high school-dropout som bærer på en mørk hemmelighet. Brian er en sosialt utilpass nerd som trur han har blitt bortført av romvesener. De spilte på samme baseball-lag det de var små, men har siden ikke sett hverandre. Så møtes de igjen. Og bare, dette er skikkelig vondt og vakkert på akkurat den måten jeg liker det, og den har et av de mest fantastiske soundtracka jeg har hørt. Takk for å introdusere meg til Slowdive som femtenåring. Men altså, jeg må lese boka. Det må jeg jo bare. Og her, ta en trailer:




minismartinis.com - Dette er en av de mest inspirerende bloggene jeg veit om, og noen ganger skulle jeg ønske at jeg klarte å blogge sånn sjøl, men jeg innser jo at jeg er altfor bablete, pessimistisk og dårlig til å ta bilder. Men så enkelt kan det altså gjøres. For det er nettopp minimalismen ved denne bloggen jeg liker så innmari godt. Det enkle, men konsise og veldig gode språket, måten hun får bare én eneste setning til å klinge som poesi. I tillegg er det de fine bildene, også ofte dem med en poetisk undertone. Og liksom, hele bloggen har sånn ei særegen stemning, en florlett hyllest til alle tings skjønnhet. Hvis du har en dårlig dag, hjelper det faktisk å ta en kikk innom der.

Tre anbefalinger på L

Lime Crime - Okei, det har vært mange kjipe anklager mot Lime Crime. Men så lenge det er ord mot ord, har jeg bare min egen erfaring å basere meg på, og den er veldig god. Men altså, hvis du er interessert i å finne ut hva det går ut på før du eventuelt kjøper noe, så bare google Lime Crime, så finner du det ganske kjapt. Uansett, Lime Crime selger sminke til alle anledninger, eller kanskje aller mest til de anledningene man vil glitre ekstra. Og for min del er det ganske ofte. Sjøl har jeg allerede en glitterøyeskygge, en primer og en leppestift derfra. Jeg innrømmer det: Lime Crime var det sminkemerket som fikk meg til å ville gå med leppestift i det hele tatt, for egentlig har jeg en litt underlig leppestiftfobi. Og alt passer liksom så fint sammen. Det er for eksempel bare noe med måten hjemmesida ser ut på som perfekt komplementerer de magiskglitrende produktene deres, og når man kjøper noe derfra, får man dem i en kjempefin gaveeske fylt med tryllestøv, sånn bortimot. Og så er jeg jo en sucker for sånne egentlig ubetydelige detaljer, men jeg liker så godt når sminkeprodukter har så fine navn! Bare klikk rundt på de forskjellige tinga, så skjønner dere (kanskje) hva jeg mener. Og man kan sikkert si mye rart om grunnlegger og daglig leder Doe Deere, men jeg syns hun har en utrolig kul stil, og poster mye inspirerende på Facebook-sida si. Akkurat nå er forøvrig Zodiac-glitterne deres de jeg sikler mest på, og liksom bare, se på dette promobildet for Alchemy-settet deres, da:

GIR DET DEG LYST TIL Å KJØPE ØYESKYGGE OG LEPPESTIFT ELLER WHAT? Så så så fint. Og sånne fine kampanjer når de lanserer noe nytt har de altså alltid. Både magisk og inspirerende. Enda mer om Alchemy-kampanjen finner dere for så vidt her fra Firefly Path, noe annet som er veldig magisk og inspirerende, men mer om det en annen gang. Kanskje.

Den lengste reisen - Å, som jeg savner å være tween! Ting hadde liksom en tendens til å begeistre og engasjere meg på en helt annen måte da enn nå. Uansett, jeg fikk pek-og-klikk-PC-spillet Den lengste reisen til elleveårsdagen min for, herregud, tretten år siden. Dere veit, på den tida da man kjøpte PC-spill som en tretti - førti centimeters høy rektangulær pappboks med et lite CD-cover inni. Jeg blei forelska i spillet med én gang. Det tar altså for seg atten år gamle April Ryan, som lever i år 2200-og-ett-eller-annet, som studerer kunst i en liten by kalt Venice. Det April er helt uvitende om, er Balansen, og eksistensen av en parallell verden, Arkadia. Arkadia er dominert av kaos og magi, kontra vår verden, Stark, som styres av orden og naturvitenskap (nå veit dere som har lest Fiji Kitsune hvor jeg har fått den ideen fra). Balansen krever en Vokter, men Vokteren er forsvunnet - og April er den utvalgte som skal gjenopprette Balansen. Og liksom, dette er et såpass gammalt spill at grafikken ikke er i nærheten av imponerende i dag, men jeg syns fortsatt dette for det første ser ekstremt pent ut:

For det andre er det velskrevne dialoger, og en utrolig god og engasjerende historie. Gameplayet går ut på å plukke opp gjenstander og kombinere dem i puzzles, altså ikke ulikt blant annet Monkey Island og Syberia. Og det er ikke ofte jeg er patriotisk, eller syns noe er stas bare fordi det er norsk, eller bruker formuleringa "bra til å være norsk" eller hva som helst, men jeg syns faktisk det er kjempestas at dette er et norskprodusert spill, og hvorfor hvorfor hvorfor satses det ikke sterkere på spillutvikling her til lands, må jeg bli spillutvikler sjøl, kanskje? (For øvrig en gammal drøm jeg har, men jeg har for lengst innsett at jeg ikke er god nok i matte og sannsynligvis programmering). Eneste negative med Den lengste reisen, er at jeg opplevde slutten som et eneste stort anti-klimaks. Litt sånn, alle disse timenes spilling og sliting og oppbygging for, what, dette?! Men det er jo sikkert bare subjektivt, og man har det såpass gøy mens man spiller at det ikke egentlig har kjempemye å si.

Lindsey Stirling - Det er ikke lenge siden jeg snakka om Lindsey Stirling, og i den linken der sier jeg egentlig bare alt. Men altså, i tillegg til at fiolin, dubstep, hiphop og annen populærmusikk er en god kombinasjon på flere måter, så virker sjølve jenta så utrolig søt og trivelig at jeg blir liksom bare mer og mer glad i henne jo mer jeg ser av henne. I konsertinnlegget mitt har jeg allerede linka dere til den fantastiske låta Crystallize, og her har dere Zi-Zi's Journey, som jeg hører på hvis jeg har dårlig tid til toget:

Tre anbefalinger på K

Kongsvik ungdomsskole - Dette må vel være en av de mest mainstreame tinga jeg har anbefalt her (fordi jeg er så sykt hipster, ass). Men altså, dette er faktisk skikkelig moro. For de som ikke veit: komiker Lene Kongsvik Johansen spiller alle hovedrollene i denne mockumentaryen/liksom-realityshowet. Vi følger noen av elevene og lærerne ved Kongsvik ungdomsskole, og her møter vi alle stereotypiene vi kjenner så godt igjen fra da vi gikk der sjøl, riktignok i en noe overdreven forstand. Men det er nettopp der Lene Kongsvik Johansen er så sykt dyktig. Hun klarer balansegangen. Joda, karakterene er karikerte, men det blir aldri flåsete og teit. Seinere har Kongsvik videregående vist sitt fagre ansikt på landets TV-skjermer, og nå går Costa del Kongsvik. Førstnevnte fikk jeg sett litt på, sistnevnte har jeg ikke sett på i det hele tatt, men det er bare fordi jeg er så sykt dårlig til å huske på når noe går på TV. Den eneste grunnen til at jeg har sett hele Kongsvik ungdomsskole, er fordi jeg fikk det på DVD til bursdagen min en gang. Uansett, min favorittkarakter er ganske utvilsomt Andre (som Macbruker skjønner jeg ikke åssen jeg lager apostrof på PC'en jeg for øyeblikket sitter på):




Kristiania-Bohêmen - Noen må ha fått med seg hva min største og viktigste inspirasjon var for et par år siden (og hvis ikke, se for eksempel her og/eller her, men i det hele tatt store deler av 2011 og 2012). Og okei, jeg blei mildt sagt jævlig sliten av å leve på vin, fine kjoler og syndig livsførsel i et helt år, men at det er noe ekstremt besnærende ved Bohêm-tilværelsen, er ikke til å komme ifra. Det er jo litt flaut, men jeg har aldri lest noe helhetlig av Hans Jæger, men det burde jeg jo virkelig gjøre, for jeg trur den gjengen der potensielt var de kuleste nordmennene som noen gang har levd. Og om man ikke orker å ta den fullt ut (dessuten er det vanskelig å komme over opiumbuler i dag), er det uansett ekstremt inspirerende å lese om disse kunstnerskjøgene, om det så er til bruk i ens egen kunst, eller bare til drømming og fantasering. Og hvis du - God forby - ikke engang veit hva jeg snakker om, så les i det minste denne korte Wikipedia-forklaringa. Dette er faktisk obligatorisk kulturhistorie, din fjott. Og fordi jeg som sagt faktisk ikke har lest noe særlig av Hans Jægers verker (bortsett fra, som nevnt, veldig stykkevis), slenger jeg opp noen bilder av Christian Krohg og Edvard Munch til glede, fornøyelse, fortapelse og skam:

Kjære Timo av Elin Brodin - Jeg innser at denne lille boka sannsynligvis ikke ville ha virka like imponerende og sterkt på meg om jeg hadde lest den i dag, men det gjorde jeg ikke. Jeg trur jeg leste den i tiende klasse eller noe sånt, og det var noe av det vakreste jeg noen gang hadde lest. Ikke bare var det ei rørende fortelling og formuleringer jeg aldri hadde lest maken til (jeg husker fortsatt det avsnittet hvor Adrian sier at Timo ligner en "vakker, åndfull, muligens litt tuberkuløs poet"), men den var samtidig så ideologisk og politisk, men på en subtil og helt naturlig måte, ikke sånn at den kasta masse raddis-synspunkter i ansiktet på deg. Kort fortalt er dette historien om Timo, som har dødd av AIDS, og Sofie som skriver brev til ham etter hans død. Og det er gjennom disse breva vi blir kjent med og glad i Timo, Sofie og Adrian, og jeg kjenner meg så inderlig igjen i Sofie, hun er en så fantastisk relaterbar karakter, for jeg var sjøl akkurat som hun var en gang, og det hele er faktisk veldig bra, altså. Jeg unner virkelig alle i fjorten - søttenårsalderen å lese denne, kanskje de litt eldre òg, bare fordi den, på tross av manglene den helt sikkert har og som jeg ville ha lagt bedre merke til nå, er en veldig fin historie å ha med seg videre. Her har dere et nokså tilfeldig utdrag. Se for øvrig også denne lille notisen fra 2009.

Jeg kom hjem tidlig om morgenen, i den blakke demringen, og snek meg i seng uten at mor og far merket det - tror jeg.

   Jeg ble liggende våken og tenke den nye tanken om og om igjen: Kanskje jeg like godt kunne vært en annen. Kanskje jeg kunne vært Adrian - eller en som lignet ham.

   Da ville jeg ha kjent deg siden du var fjorten. Da ville jeg vært den eneste du virkelig brydde deg om og følte deg bundet til.

   Jeg syntes jeg kunne fornemme det i fingrene, under huden, hvordan det kunne vært - i et annet liv, en annen kropp. Det var slett ikke så eventyrlig fjernt, det var slett ikke noe man bare burde slå vekk og le av. Det var lett å forestille seg, når jeg først prøvde.

   Å dele fortroligheten med deg, være med på sammensvergelsen mot det som truer og nedverdiger... Å oppleve den begynnende hemmelige dragningen, smerten ved den, angsten for å bli avvist, kanskje hånet - men fremfor alt driften som vokser og til slutt skyver alle andre hensyn til side. Å kysse deg for første gang og være inderlig velkommen og litt fryktet... Å få komme deg så nær som det går an, se deg lukke øynene og blotte strupen, overgi deg...

   Jeg husket at vi hadde lest et dikt av Obstfelder på skolen - det om å være født på feil klode.

Og jeg visste, selv om jeg ikke hadde opplevd det, at jeg ville likt å være Adrian. Tanken var glitrende, stille: Jeg ville likt det så mye bedre enn å være Sofie og ligge med gutter jeg ikke kjente, masete gutter uten lysegrønne øyne og grasiøse skuldre, i en verden full av kondomer og lærere som smilte anstrengt og pekte på plansjer.

Tre anbefalinger på J

Jorge Marín - Sist jeg var i Budapest, var vi innom det som er deres svar på Nasjonalgalleriet. Blant utstillingene var noen av skulpturene til Jorge Marín fra Mexico. Jeg kan overhodet ingenting om kunst og har ingenting mer utfyllende å si om det enn at jeg likte det, syntes det var underlig vakkert og blei grepet av det. Mitt stakkarslige ordforråd på akkurat dette feltet gjorde ikke opplevelsen noe mindre intens, så kanskje jeg bare skal etterlate tolkninga til dere som ser. Men med dét sagt, så trur jeg det faktisk er enda bedre å se det i virkeligheten, hvor man kan studere tredimensjonaliteten og detaljene enda nærmere. Y'know, hold fingrene kryssa, kanskje kommer utstillinga til et sted nær deg?

Jill Bolte Taylor - Dere har hørt om TEDtalks? Hvis ikke, kan jeg informere om at det er en slags konferanse der folk med en viss legitimitet innenfor sitt felt kan komme og snakke om en hvilken som helst god idé - derav slagordet "ideas worth spreading." Det er et utall av engasjerte og dyktige talere der, såpass at jeg vurderer å lage en blogginnleggserie dedikert til noen av dem jeg liker best. Og en av dem jeg liker best, er Jill Bolte Taylor. Jeg har riktignok bare sett én av hennes taler, men den syns jeg til gjengjeld er knakende god. Jill Bolte Taylor er en hjerneforsker, som i videoen under forteller om da hun fikk en unik mulighet til å studere sin egen hjerne innenfra - til tross for at årsaken til det, er noe de aller fleste av oss håper på å unngå i løpet av livet. Sjølve talen er nesten tjue minutter lang, men vær så snill, hvis altnerativet er å se en like lang episode av, jeg veit ikke, Hotell Cæsar, så se denne isteden. Du kan til og med ha på tekst, både på norsk og på engelsk. Utenom å være utrolig godt formidla, så er det hun har å si så vakkert og rørende og inspirerende at jeg bare har lyst til at alle i hele verden skal se det. Og du er en av alle i hele verden.




Jónsi & Alex (Recipe Show) - Her må det en parantes til, for uansett hvor fantastisk matprogrammet til Jónsi og Alex er, går det ikke an å nevne dem uten å nevne musikken deres. De har bare lagd ett album sammen, men det er så drømmende og atmosfærisk atte huttemegtu jeg veit knapt hvor jeg skal begynne. Jeg tør komme med den drøye påstanden om at det er noe av det vakreste som er lagd noen gang. Albummet, Riceboy Sleeps, ligger ute på Spotify, men hvis du bare har tid til å høre et par sanger, så la det være Boy 1904 eller Daníell In the Sea. Og som om ikke dette var fantastisk nok i seg sjøl, så har de i tillegg lagd fire episoder av det mest sjarmerende matprogrammet noensinne. De lager vegansk rawfood i en herlig bakgård der de blant annet i to episoder får besøk av en kanin, og er så fnisete og keitete og nydelige at jeg dør litt inni meg, men på en god måte. Du kan se alle episodene her, eller bare se denne her, hvor de lærer deg å lage raw lasagne:

Tre anbefalinger på I

Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken - Ei av de siste ukene våre i Bø, hadde vi Stig Sæterbakken som gjesteforeleser. Han ville at vi på forhånd skulle ha lest hans daværende nyeste bok, Ikke forlat meg. Fortsatt i ørska og langt på etterskudd med alt det var meninga at vi skulle ha lest i litteraturteorien, leste jeg ikke Ikke forlat meg før ei tid etterpå, men det var til gjengjeld en uforglemmelig opplevelse. Jeg klarte ikke å la være å lese i den, jeg turte nærmest ikke å la være, og jeg grein masse fordi alt var så forferdelig, og jeg skreiv kaotiske dagboknotater mens jeg leste, notater jeg knapt nok forstår den dag i dag, og så dette språket, så skjørt og så vakkert, inni alt dette fæle. Jeg hadde aldri før lest noe lignende, aldri lest noe som så til de grader greip tak i sjela mi og sugde den til seg. Dette er en av de mektigste leseropplevelsene jeg noen gang har hatt, jeg følte meg utslitt og suicidal da jeg var ferdig, men det var helt fantastisk. Og i tilfelle du skulle lure: idet du trur det ikke kan bli mørkere og mer depressivt, er det akkurat dét det blir. Les et utdrag fra den her.

Iblard jikan - Dette er et nydelig samarbeid mellom den japanske kunstneren Naohisa Inoue og alltid like fantastiske Studio Ghibli, som jeg for noen år siden anmeldte her på bloggen min. Det er vel liten vits i å gjenta det jeg allerede har skrevet i anmeldelsen, og jeg skal innrømme at det er ganske lenge siden jeg har sett den nå, men jeg husker at den gjorde enormt inntrykk på meg. En nesten handlingsløs, men desto mer sanselig, reise gjennom maleria til nevnte kunstner, med vakker musikk og knirkefri animasjon til å akkompagnere det hele, av noen beskrevet som "en slags impresjonistisk Fantasia". "Iblard" er navnet på verdenen som går igjen i bildene til Inoue-san, og "jikan" betyr tid. Tida går, årstidene skifter, og hovedpersonen vår flyr. Jeg trur ikke man får tak i den i Norge, jeg er ikke sikker på om man får tak i den andre steder enn i Japan engang, og YouTube er bare behjelpelig med soundtracket og en kort infosnutt på japansk, men hvis du skulle komme over et eksemplar, så kan du se fram til et vidunderlig lite stykke filmpoesi. Bare se på disse magisk stillbildene:

  

I Break Horses - Disse svenske shoegaze-englene oppdaga jeg ved en tilfeldighet via Urban Outfitters en gang for lenge siden, haha. Siden har jeg sett dem live to ganger; i Kulturkirken Jakob under by:Larm 2012 og som oppvarming til Sigur Rós da de gjesta Spektrum nå ganske nylig. De er egentlig alt man ønsker seg av tradisjonell shoegaze/drømmepop: flytendene vokaler gjennom et hav av ymse ekko-filtere, støyende synth, og et seigt og så smått dronete lydbilde satt til en harmonisk melodi. Man kan høre albummet deres Hearts på Spotify (og OI, de har visst sluppet et nytt album siden sist jeg sjekka, det må jeg høre på når jeg er ferdig med å skrive dette). Favorittene mine er derimot de to singlene Hearts og Winter Beats, som begge er typiske eksempler på nøyaktig hvorfor jeg liker denne sjangeren så godt. Jeg poster dem likeså godt inn her, så god fornøyelse til dere alle: