TEDtalks: Will our kids be a different species?

Så… jeg klikka meg inn på denne TEDtalken fordi den hadde en besnærende tittel og jeg syns vitenskap og teknologi er spennende (duh) og var faktisk ikke forberedt på sluttpoenget hans. Men da det kom, blei jeg glad og håpefull. Jeg veit ikke om han har rett i at økninga i autismediagnoser de siste åra skyldes mutasjoner og kan være evolusjonens forsøk på å tilpasse seg en mer teknologisk hverdag, eller om økninga kanskje heller skyldes mer kunnskap om autismespekteret – det siste virker umiddelbart mest innlysende i hodet mitt – men jeg syns likevel dette var en veldig fin måte å se det på, kontra den rådende oppfatninga om at autister er en byrde for samfunnet, at vi er "utviklingsforstyrra" og at det er vårt ansvar å tilpasse oss et samfunn som ikke er organisert på en måte som gjør at vi passer inn i det. Jeg har mye mer lyst til å være en mutant med superkrefter enn et veldedighetsprosjekt, liksom, for ikke å snakke om en velferdsparasitt. 

Nå er det sånn at dette lille foredraget er ti år gammalt, og som han sjøl sier i det: "and it seems like nothing's happening, until it does." Hvis du syns dette temaet er like spennende som det jeg syns, kan du glede deg over at han har snakka om det nyligere enn 2012 òg. Og for videre lesning om menneskets potensielle framtid og teknologiens eksponentielle vekst, anbefaler jeg veldig denne langlesninga fra Wait But Why om kunstig intelligens, som er noe av det beste jeg har lest om temaet, og denne om Neuralink. Menneskeslekta er på vei til steder, uansett hva vi måtte mene om det. Og kanskje tida snart også er moden for at den generelle befolkninga innser at hjernen min ikke er noe dårligere, bare annerledes.

Jeg har forresten synestesi òg. Det er ofte kult og ofte ubehagelig.

Kan man være både funksjonsfrisk og funksjonshemma samtidig?

Jeg så nettopp i ei Facebook-gruppe jeg er medlem av at noen etterspurte erfaringer fra funksjonsvarierte kvinner, eller helt konkret ba de funksjonsvarierte kvinner fortelle om hva de skulle ønske at andre visste. Blant svara var det noen på autismespekteret som fortalte om den daglige kampen med sensorisk hypersensitivitet, angst for sosiale settinger, problemer med å få venner og eksekutive vansker. Og jeg bare jess, jeg er med. Helt enig. 

Og så kom jeg på at jeg for ikke engang et år siden omtalte meg sjøl som funksjonsfrisk. Og plutselig begynte jeg å tenke på mange ting. Det vil si, jeg har tenkt på disse tinga ganske lenge, men plutselig følte jeg for å sortere disse tankene litt.

For jeg aner rett og slett ikke om jeg skal kalle meg funksjonsvariert eller funksjonsfrisk. Når jeg googler "er asperger en funksjonshemming" står det i det aller første resultatet jeg får opp, fra autismesiden.no, at "Asperger syndrom er en funksjonshemming hos personer som i utgangspunktet er normalt begavet, men kan ha følgende funksjonsvansker", før de ramser opp diagnosekriteriene. Så… da er det vel en funksjonshemming, da? Personlig liker jeg faktisk uttrykket "funksjonshemma" bedre enn "funksjonsvariert", men jeg veit om mange funksjonsvarierte som nettopp foretrekker sistnevnte, og jeg føler på en måte at jeg ikke er funksjonshemma eller funksjonsvariert nok til å ha ei mening om det. I hodet mitt er det sånn at det er de som for eksempel bruker rullestol som må få bestemme hvilke ord det er greit å bruke, fordi jeg er ikke synlig funksjonsvariert, og jeg er dermed redd for at hvis jeg bruker uttrykket funksjonshemma, vil noen som er funksjonshemma "på ordentlig" bli sinte fordi jeg virker som en utenforstående som forteller ei underprivilegert gruppe åssen jeg mener de bør oppfatte seg sjøl. Jeg veit ikke om dette gir mening andre steder enn i hodet mitt.

Det minner om da jeg begynte å henge i det såkalte Skeive Miljøet™ i slutten av tenåra. Jeg har et helt konkret minne om at jeg ville være med på et arrangement, men en skeiv venn fortalte meg at jeg kunne ikke være med fordi jeg var hetero. Og på dette tidspunktet hadde jeg aldri engang hatt kjæreste, så jeg syntes det var rart at denne vennen tydeligvis visste mer om min seksuelle legning enn hva jeg sjøl gjorde. Men jeg sa ingenting, for jeg følte at jeg allerede hadde blitt avvist, og som atten – nittenåring var jeg uansett på ingen måte tøff nok til å si rett ut at du tar faktisk feil, jeg er ikke hetero. Jeg trur jeg ikke engang visste at det fantes noe annet enn hetero, homo og kanskje til nød bi, og siden jeg ikke fullt og helt kjente meg igjen i noen av de merkelappene, visste jeg uansett ikke hva jeg skulle si at jeg var hvis jeg ikke var hetero. Jeg veit jeg har et privilegium i det at jeg som oftest blir lest som cis og hetero av samfunnet – jamfør transpersoner som blir slått ned på åpen gate – samtidig som det heller ikke føles bra når både streite så vel som skeive bare automatisk antar at jeg er cis og hetero basert på at den ene kjæresten jeg har hatt i løpet av livet var en gutt. Jeg er redd for at folk som er mye mer åpenbart skeive (eller hva jeg skal kalle det) enn det jeg er, skal tru at jeg bare vil henge meg på den skeive bevegelsen fordi det er trendy, som en form for kulturell appropriasjon. Jeg er redd folk ikke skal syns jeg er skeiv nok, samtidig som jeg jo veit at jeg på et vis er heldig som relativt lett kan kamuflere meg som hetero og cis.

Og på samme måten er jeg redd for at jeg, som en såkalt høytfungerende autist, ikke er funksjonshemma nok. Kanskje er jeg ikke egentlig funksjonshemma i det hele tatt? Jac den Houting har i hvert fall ganske overbevisende argumenter for at det ikke er autister som er funksjonshemma i seg sjøl, men at det er måten samfunnet er organisert på som i praksis gjør oss funksjonshemma:

Så akkurat som med skeivhet, virker skillet mellom funksjonsfrisk og funksjonshemma litt… flytende. Kanskje alt koker ned til at jeg må velge det som føles best for meg. Problemet er at jeg føler meg som kongen på haugen når jeg gjør noe jeg er god på, som da jeg holdt tale i bryllupet til Mari (IYKYK, som kidsa sier), men når jeg gjør noe jeg ikke er god på, som å prate med folk eller rydde leiligheten min, føler jeg meg fullstendig mislykka som menneske. Jeg er både funksjonsfrisk OG funksjonshemma, helt avhengig av kontekst. Og for å gjøre det enda litt vanskeligere, har jeg allerede møtt på kommentarer av typen "nå håper jeg du ikke begynner å bruke diagnosen din som ei unnskyldning" fra folk som tydeligvis er redd for at jeg skal lure til meg rettigheter jeg egentlig kan klare meg uten. Jeg merker jeg er litt redd for å si til ikke bare perifere bekjente, men også folk jeg stoler på, at grunnen til at det alltid ser helt jævlig ut hjemme hos meg, er at jeg har store eksekutive vansker – vansker som profesjonelle helsearbeidere har bevist at jeg faktisk har – fordi en ganske stor del av hjernen min forteller meg at det er jo bare fordi jeg er lat. Jeg har fått høre at jeg er lat hele livet. Jeg husker da jeg som liten prøvde å forklare for foreldra mine at jeg "orker ikke", og svaret jeg fikk var "gidder ikke, mener du." Så jeg aksepterte det som sannhet. Jeg får det egentlig til, jeg er bare for lat til å prøve ordentlig. Og når jeg prøver så hardt at jeg begynner å riste og grine, så må jeg bare ta meg sammen. Og når jeg ikke får til å ta meg sammen, så er det fordi jeg er lat. Det er en evig runddans.

Og hvis du syns dette blogginnlegget er rotete og springende, så skulle du bare visst åssen det ser ut inni hjernen min! Heldigvis er det blogg som er mitt foretrukne format, og ikke kronikker eller, gud forby, akademiske tekster.

Men sånn helt serr, jeg veit ikke egentlig hva jeg vil med dette innlegget sjøl, for jeg har virkelig ikke noe svar på det spørsmålet jeg stiller i overskrifta. Jeg aner ikke om man kan være både funksjonsfrisk og funksjonshemma samtidig, og jeg veit ikke hvilke av de to jeg er. Og kanskje er det ikke så nøye heller, men jeg liker å føle at jeg hører hjemme et sted, for jeg har allerede brukt altfor store deler av livet mitt på det motsatte.

På den positive sida har jeg, siden jeg fikk diagnosen, i større grad begynt å akseptere meg sjøl som den jeg er. Jeg hadde en ganske interessant samtale med Lauren for litt siden, der vi snakka om hvor grensa går for når man skal akspetere seg sjøl for den man er, og når man skal aktivt jobbe med seg sjøl for å bli bedre. Jeg kjente for eksempel en gang ei jente som ofte var veldig frekk, på grensa til slem, og når man påpekte det, trakk hun på skuldrene og sa at det var bare sånn hun var, hun snakka rett fra levra, take it or leave it, liksom. For det er vel ingen hemmelighet at det fins folk der ute med enkelte veldig dårlige egenskaper som kanskje bør prøve å, y'know, forbedre seg sånn at de ikke er uutholdelige å være rundt? Og bør jeg dermed prøve å undertrykke de egenskapene jeg har som mange opplever som dårlige i et forsøk på å være en bedre person, når jeg samtidig veit at autister som undertrykker de autistiske trekka sine, så godt som alltid ender opp med angst, depresjon, tvangstanker og andre psykiske sjukdommer? Jeg vil jo ikke være urimelig og vanskelig, men jeg veit også at det tærer på den psykiske helsa mi å late som at jeg er fleksibel og chill, når jeg som oftest er alt mulig annet. Det er jo en grunn til at jeg endte opp som sjukemeldt og på DPS in the first place, mener jeg. Så dette er en balansegang jeg prøver å finne ut av, men så langt har det funka veldig bra å bare være så ærlig som mulig og si ifra når noe blir for mye for meg. Og det fine med å ha fått diagnosen asperger syndrom, er at nå har jeg et konkret begrep å knytte den i utgangspunktet ganske vage følelsen min av å ikke strekke til, opp mot. Det sparer mye tid og krefter å kunne si at jeg er, du veit, autist, så akkurat den tingen du ber meg om å gjøre kan bli litt vanskelig for meg, istedenfor å på mitt sedvanlige, omstendelige vis prøve å forklare for en nevrotypisk person at jeg i dag har mer enn nok med å stå opp av senga og få i meg frokost til å kunne tenke på noe annet.

Kort oppsummert: jeg veit ikke. Men jeg håper jeg finner ut av det etter hvert.

TEDtalks: I've lived as a man and as a woman – here's what I've learned

Jeg trur jeg var i begynnelsen av tenåra da Ranma 1⁄2-mangaen begynte å komme ut på norsk. For de som aldri har hatt en periode der de var manisk opptatt av japansk kultur: Ranma 1/2 handler om en gutt som forvandles til ei jente når han kommer i kontakt med kaldt vann. Jeg husker jeg var veldig misunnelig på ham, for jeg hadde også lyst til å bytte kjønn fram og tilbake etter eget forgodtbefinnende. 

For ganske mange år siden så jeg den fantastiske svenske dokumentaren Ångrarna (som kan ses i sin helhet om du trykker på linken!) som er en filma samtale mellom to menn som begge i en lang periode av sine respektive liv levde som transkvinner. Noe av det jeg husker som mest interessant var når de snakka om hvor forskjellig de blei behandla når samfunnet oppfatta dem som kvinner kontra når de blei oppfatta som menn. Og hvis du ikke har lyst til å bruke en time av ditt liv til å se Ångrarna (selv om jeg syns du burde det), så sjekk i det minste ut denne kvarterslange TEDtalken av Paula Stone Williams:

Dette er dessverre sannsynligvis et sånt tilfelle der de som trenger mest å se den, antakelig velger å ikke gjøre det, men den er likevel så god at jeg bare har lyst til å vise den til alle jeg kjenner. For det er jo sånn at man blir blind på sitt eget privilegium – you don't know what you don't know – og dette er mye av grunnen til at så mange viktige diskusjoner stagnerer. Jeg low-key hater uttrykket "på seg sjøl kjenner man andre", for det gjør man jo ikke! Mennesker er så utrolig forskjellige, men det er dessverre ganske vanlig å ikke innse at andre kan ha vilt ulike oppfatninger, erfaringer og reaksjonsmønstre enn seg sjøl. "Jeg klarer det jo, så da må jo du få det til" er noe jeg har fått høre altfor mange ganger i løpet av livet, men det er da ingen som helst logikk i at jeg skal få til det samme som et menneske som har levd et helt annet liv enn meg gjør. Og jeg er veldig klar over sjøl hvilke privilegier jeg ikke har, for det blir jeg mint på stadig vekk, men å se de privilegiene jeg faktisk har er mye vanskeligere. Fordi å være privilegert er ikke det samme som å få spesialbehandling. Jeg tenker ikke over at jeg får spesialbehandling når jeg møter opp på en konsert i god tid og kaprer en god plass helt foran. Likevel har jeg et privilegium overfor rullestolbrukere som blir stua bort bakerst i hjørnet uansett hvor tidlig de møter opp, og så forventer liksom arrangørene at de skal være takknemlige så lenge de i det hele tatt får lov å være med.

Jeg snakker meg bort her. Det trenger jeg ikke å gjøre. Paula Stone Williams forklarer det uansett mye bedre enn meg.

TEDtalks: Three ideas. Three contradictions. Or not.

I går var en sliten søndag for min del. Jeg prøvde å se Westworld, men det blei altfor mye å holde styr på for hjernen min akkurat da, så jeg bestemte meg for å se noe litt mer lettfordøyelig isteden. Endte opp med å se Hannah Gadsbys stand-up-rutine Nanette, som jeg har fått anbefalt flere ganger fra flere forskjellige folk. Stand-up måtte jo være midt i blinken for hjernen min i den tilstanden den var i akkurat da. Tenkte jeg.

Jeg tok jo ikke direkte feil, forsåvidt.

Jeg var bare ikke forberedt på at denne rutinen skulle inneholde så mye mer enn bare komedie. Jeg var riktignok litt ekstra følsom i går, men jeg har likevel aldri opplevd å bli rørt til tårer under stand-up før. Veldig, veldig ofte syns jeg at én definisjon av god kunst (og dette er for all del ikke den eneste definisjonen, det fins helt sikkert maaaange!) er at noe eksisterer i det perfekte ekvilibriet mellom latter og tårer, mellom yin og yang. Jeg snakka en del om det den gangen jeg anbefalte dere ti album å trøstelytte til under både sjøl- og statspålagt karantene, det hadde bare ikke falt meg inn at dette også kunne gjelde stand-up. For jeg så liksom ikke på stand-up som kunst. Grensa mellom "kunst" og "underholdning" er vel relativt relativ, som det heter i hjernen min, kanskje handler det mest av alt om hva som blir betrakta som opphøyd og folkelig av størstedelen av et gitt samfunn (noe forsåvidt også Hannah Gadsby er inne på i Nanette), men i TEDtalken sin under snakker Hannah Gadsby om at hun i Nanette "broke comedy" nettopp ved å dra komedien over i tragedien – og tilbake til komedien igjen. Hun sprengte grensene for hva komedie kan være ved å tørre å gjøre kunst ut av det. På et vis.

Jeg, som en såkalt kreativ utøver, syns det kan være kjempeinteressant å få vite mer om åssen andre kreative utøvere jobber. Hannah Gadsby fikk meg gjennom TEDtalken sin til å innse at det kanskje ikke er så stor forskjell på det jeg gjør og det hun gjør. Kunst kommer ofte fra de samme stedene, men så kommer de til uttrykk på forskjellige måter gjennom forskjellige medier. Ikke minst er hun en utrolig relaterbar person, og i hvert fall jeg kjenner meg veldig igjen i ikke bare det hun snakker om, men i sjølve framtoninga hennes. Hannah Gadsby er liksom like deler utilpass og sjarmerende, som jeg på mitt beste føler at jeg sjøl er (og på mitt verste er jeg bare utilpass), og det gjør henne ekstra menneskelig for meg. Hun er tillitsvekkende ved å nettopp ikke framstå som ekstremt sjølsikker. Der har vi jaggu enda en sjølmotsigelse.

Jeg har skikkelig lyst til at du skal se TEDtalken til Hannah Gadsby, for den er skikkelig bra, og hun er både usedvanlig klok og morsom. Og så vil jeg at du skal se Nanette, og om du ikke er sikker på om du har lyst til å bruke i overkant av en time på å se en stand-up-rutine, kan du se TEDtalken på rundt atten minutter, for akkurat dét trur jeg du har tid til mens du venter på at middagen i ovnen skal bli klar (litt avhengig av hva du lager til middag, selvsagt). Og etter at du har sett TEDtalken trur jeg du har lyst til å se Nanette.

TEDtalks: The mystery box

Det er ingen hemmelighet at jeg sliter med å skrive om dagen. Jeg klager over det ved de fleste ledige anledninger, og særlig til folk som skriver sjøl. Ting har ikke endra seg siden den mer eller mindre offentlige utblåsninga jeg hadde her i desember, men jeg trur jeg har innsett at det jeg egentlig trenger, er sjøltilliten til å tru på meg sjøl og det jeg har skrevet. Og sjøltillit kommer i rykk og napp for mitt vedkommende, jeg var full av vilje til både det ene og det andre for omkring et år siden, så enten må jeg vente til at den kommer tilbake, eller så må jeg tvinge meg sjøl til å tørre. Jeg har hørt litt på podcaster om chaos magick i det siste, og uten at jeg helt har turt (!) å prøve meg som magiker fordi jeg er veldig redd for at noe skal gå galt, har denne innsikten gjort at jeg nå ser tegn overalt. De dukker jo opp når du leiter etter dem, og det skal man faktisk ikke kimse av. Den siste tida har for eksempel folk jeg følger på Instagram og TV-serier jeg har sett snakka utrolig mye om at man aldri veit når noe kommer til å være for seint, så det er ingen grunn til å utsette noe du har planer om. Med kaosmagi i bakhodet er det ikke tilfeldig at jeg ser disse tegna akkurat nå. Jeg har også i større grad enn før tenkt på strengteori, kvantemekanikk og parallelle universer – alle som ikke allerede har sett det, er nødt til å sjekke ut The OA på Netflix, forresten – og hva er det egentlig jeg snakker om, jeg husker ikke helt, hva har det med TEDtalken under å gjøre, hvorfor er dette relatert til min egen skriving, jeg veit ikke, men i hodet mitt henger det sammen fordi jeg vil at det skal henge sammen.

Bestemte meg for å se TEDtalks fra kreative folk jeg har sansen for, forhåpentligvis for å få inspirasjon til å, om ikke skrive direkte, så til å jobbe aktivt med skrivinga mi, for eksempel ved å, y'know, sende inn manuset mitt til et forlag. For noen ganger er det ikke sjølve det å skrive som er problemet, men det å ta skrivinga nok på alvor. Noen ganger mister jeg lysta til å være en person som skriver, og det er et stort problem når jeg i utgangspunktet er nettopp en person som skriver. Noen ganger trenger jeg påminnelser om at skriving og skaping og kreativ virksomhet er det mest fantastiske jeg veit om i hele verden. Og hvem er bedre til å formidle det enn J.J. Abrams? Jeg føler han har mye til felles med Steven Spielberg i at det nærmest er en form for barnlig begeistring i alt han lager, uansett hvor mørkt eller dystert det ellers måtte være. Han er rett og slett en film- og TV-skaper jeg liker skikkelig godt, for selv om det er mange ting han har lagd som jeg ser åpenbare svakheter ved, så har det alltid denne genuine skapergleden i bånn, en entusiasme som skinner gjennom uansett. Og dere – jeg elsker lens flare'ene hans, ingen kan overbevise meg om at det er for mange av dem.

Se TEDtalken hans om du også trenger å bli mint på at å lage noe er viktig og nødvendig og ikke minst utrolig gøy.

TEDtalks: Empathy is not endorsement

Jeg har snakka om Dylan Marron på denne bloggen før i forbindelse med podcasten hans Conversations with People Who Hate Me, og endelig har jeg fått tatt meg sammen og sett TEDtalken hans. Og den er virkelig fin. Her snakker han mer om hvorfor han valgte å lage podcasten – som forøvrig er en veldig bra og for så vidt også prisvinnende podcast som jeg egentlig vil anbefale til absolutt alle – og enda mer her enn i podcasten framstår han rett og slett bare som en gjennomsympatisk fyr som man veldig fort blir glad i. Jeg trur i all oppriktighet at det Dylan Marron gjør faktisk gjør verden til et bittelitt bedre sted å være i, og tilnærmingsmetoden hans er utrolig ydmyk og inspirerende.

Tittelen på TEDtalken sier egentlig det meste: å empatisere med noen trenger ikke å bety at man plutselig står inne for det den andre mener. Jeg snakka en del om det i seriemorderinnlegget mitt òg, at dette med å prøve å forstå hvorfor enkelte mennesker gjør forferdelige ting, har en tendens til å gjøre andre folk opprørt. Det er som om mange mener at det ikke er greit å prøve å finne ut av hvor hat og raseri kommer fra hos andre. Nå er selvfølgelig ikke drap og netthets to sider av samme sak, men å møte mennesker med så mye empati som man har å by på, trur jeg uansett er en usedvanlig mye mer konstruktiv måte å imøtegå hat og hets på enn ved for eksempel no-platforming.

Uansett. Det er en grunn til at det er Dylan Marron som har holdt en TEDtalk om temaet og ikke meg. Han formulerer seg uendelig mye mer elegant enn det jeg er i stand til, og er i det hele tatt underholdende å høre på og en veldig sjarmerende person. Jeg trur alle uavhengig av interesser og personlige meninger har både nytte og glede av å se den, så værsågod:

TEDtalks: The power of vulnerability og Listening to shame

Det er ikke veldig lenge siden jeg skreiv dette her på bloggen, og det er vel sannsynligvis blant de tankene som tar mest plass de gangene jeg tviler på meg sjøl og egen skriving. Og jeg mistenker at jeg nok ikke er aleine om å ha sånne tanker – det å la andre lese noe du sjøl har skrevet setter deg jo i en ekstremt sårbar situasjon. Men som jeg sjøl skriver i innlegget fra juni òg (alltid en anelse kleint å sitere seg sjøl): "Men kanskje dette nettopp er et argument for hvorfor romanene mine må gis ut." For som Brené Brown snakker om i TEDtalk'ene under, kommer både angst og glede fra samme sted: sårbarhet. Og man kan ikke ha det ene uten å ha det andre.

Trur så godt som alle jeg kjenner kan ha godt av å se de to TEDtalk'ene under. Jeg syns egentlig den nederste er den beste, men den første bygger et grunnlag for å bedre forstå tinga hun snakker om i den andre, så jeg anbefaler å se begge to. Ja, til sammen blir det over førti minutter, og det er jo mye tid i vår allerede hektiske hverdag, men hvorfor ikke la det stå på i bakgrunnen mens du spiser middag, for eksempel? Med mindre du er som meg og ikke har noen evne til mulitasking, da. I så fall er det ingen vei utenom å sette deg godt til rette, kanskje med en kopp te eller et glass vin, og bruke førti minutter av dagen din på å prøve å sette litt bedre pris på deg sjøl og svakhetene dine.

(Forresten: jeg er cirka allergisk mot sjølhjelpstips og denslags, så hvis du er av typen som lar deg skremme av titlene på disse talk'ene: frykt ei! Ta det fra noen som føler det på samme måten.)

TEDtalks: How reliable is your memory?

Jeg trur ikke jeg har nevnt dette på bloggen min før, men jeg har en rar... altså, det er vel ikke direkte en sjukdom, eller en lidelse, men mer en... særegenhet ved hjernen min som gjør at jeg syns det er vanskelig å kjenne igjen ansikter. Ikke bare ansikter, egentlig alt mulig. Jeg har for eksempel lært meg nå at huset jeg bor i er hvitt, men hadde du spurt meg hvilken farge det hadde da jeg bare hadde bodd her et års tid og jeg ikke stod og så på det direkte, ville jeg ikke hatt peiling. Det kan være veldig upraktisk og forvirrende når jeg for eksempel ser på film, men det gjør også at folk kan oppfatte meg som overlegen når jeg går forbi dem på gata uten å hilse. Og det er ikke så mye det at jeg ikke veit åssen vennene mine ser ut, men mer det at fordi jeg ikke forventer å se dem i den og den situasjonen, ser jeg heller ikke etter dem. Denne særegenheten kalles ansiktsblindhet, og NRK hadde en veldig fin artikkel om det for litt siden som du kan lese her om du er interessert.

Jeg liker å tru at dette er noe av grunnen til at jeg kanskje syns hukommelse er litt ekstra spennende. For eksempel begynner romanprosjektet mitt Mjuke, svarte stjerner med en liten refleksjon om hukommelse - nå tyder riktignok mye på at jeg kommer til å stryke denne åpninga, men likevel. Og for litt siden publiserte NRK en artikkel om falske minner som jeg syntes var utrolig interessant. For det er rett og slett ikke sikkert at alt det du husker som har skjedd deg, faktisk har skjedd - tvert imot er det mer sannsynlig at noe av det du husker aldri skjedde i det hele tatt. Jeg anbefaler virkelig denne artikkelen, for den går skikkelig i dybden på temaet, og de fleste tenker nok på sine egne minner som tross alt nokså pålitelige. Men så er det altså ikke tilfellet i det hele tatt.

Elizabeth Loftus er psykolog og minneforsker, og i TEDtalken under snakker hun om nettopp falske minner - og ikke minst hvor farlig det kan være å stole så mye på hukommelsen som vi faktisk gjør, for eksempel i kriminaletterforskning. Vel verdt å se, gjerne i kombinasjon med NRK-artikkelen jeg har linka til, om du syns hjernen er spennende og vil fordype deg litt i et tema du kanskje ikke visste så mye om fra før!

TEDtalks: Inside the mind of a master procrastinator (egentlig er dette ei blogganbefaling)

Den siste tida har jeg blitt veldig hekta på å lese bloggen Wait But Why. Det er en blogg som tar for seg stort og smått, byr på lett underholdning og tankevekkende filosofi, men det alle postene har til felles, er at de er skrevet på en fengende og uhøytidelig måte som gjør at man egentlig ikke trenger noen som helst forkunnskaper om temaet før man begynner å lese. Plutselig sitter man altså og har lest i flere timer og har lært masse nyttig om ting man trudde man ikke hadde forutsetninger for å forstå. Jeg veit ikke åssen bloggforfatter Tim Urban gjør det, men han har altså evnen til å skrive om hvilket tema som helst, og gjøre det superinteressant og lettforståelig, sånn at man nesten blir lurt til å lære seg masse kult om for eksempel vitenskap og teknologi.

Som en introduksjon til bloggen hans, anbefaler jeg dere å se hans foreløpig eneste TEDtalk som jeg har limt inn under. Her snakker han om prokrastinering, og også her er det nettopp måten han forteller om det på som gjør det så utrolig enkelt å følge ham hele veien. Han er morsom og nedpå og snakker et språk hvem som helst kan forstå - en slags vitenskapens ikke-kjipe Donald Trump. Okei, jeg innrømmer at det var ei rar sammenligning. Og forresten: bloggen handler ikke bare om vitenskap, altså, ikke på langt nær. Man strekker vel også definisjonen litt langt om man skal påstå at foredraget under handler om vitenskap. Men stort sett er det altså innlegga hans om vitenskap jeg liker best, rett og slett på grunn av den fantastiske evnen han har til å formulere de vanskeligste ting på en enkel, men likevel ikke overforenkla måte.



Selv om jeg blir en liten smule stressa ved tanken på at jeg sannsynligvis prokrastinerer livet mitt fram mot øyeblikket like før jeg dør, syns jeg likevel dette foredraget er artig og inspirerende, og jeg prøver sjøl hele tida å bli flinkere til å gjøre ting jeg faktisk skal, som å skrive, istedenfor å... ja, noen vil kanskje si at å tilbringe flere timer på Wait But Why er prokrastinering, men det er i det minste en positiv form for prokrastinering, der jeg sjøl får noe ut av det. Da er det verre når jeg sitter og spiller Candy Crush istedenfor å for eksempel skrive. Og hvis du så dette foredraget og likte det, anbefaler jeg innlegget Life is a Picture, But You Live in a Pixel, hvor han går nærmere inn på dette med å utnytte tida man faktisk får utdelt hver dag.

Blant andre innlegg jeg anbefaler å lese, er innlegget som fikk meg hekta på bloggen in the first place, nemlig The Fermi Paradox. Dette er så superspennende og WOAH-verdig (se "Religion for the Nonreligious") at jeg egentlig bare vil at alle skal lese det, selv om jeg jo innser at ikke alle i hele verden syns astronomi og kosmologi er like altoppslukende AWESOME som det jeg syns. Kjenner du ikke til Fermi-paradokset fra før, så går det kort fortalt ut på følgende: med så uendelig mange stjerner og planeter der ute, hvorfor har vi aldri noensinne sett noe tegn overhodet til utenomjordisk liv? Blogginnlegget prøver å finne ut av nettopp det, og lesninga er ekstremt skremmende og jævlig interessant.

Så har du selvfølgelig det kjempelange innlegget i to deler om The AI Revolution. Jeg skal egentlig ikke snakke noe mer om det nå, fordi jeg egentlig allerede har brukt et helt blogginnlegg på å snakke om det her. Men har du tid, så les det for all del, fordi som det står i innledninga til innlegget: "The reason this post took three weeks to finish is that as I dug into research on Artificial Intelligence, I could not believe what I was reading. It hit me pretty quickly that what’s happening in the world of AI is not just an important topic, but by far THE most important topic for our future. So I wanted to learn as much as I could about it, and once I did that, I wanted to make sure I wrote a post that really explained this whole situation and why it matters so much."

Anbefaler også det litt mindre skremmende innlegget What Makes You You?. Dette innlegget består rett og slett av en serie tankeeksperimenter for å teste ut forskjellige hypoteser om hva "du" egentlig her. Kule greier i grenselandet mellom filosofi og vitenskap (som er et grenseland jeg personlig er veldig, veldig glad i).

Sist, men absolutt ikke minst vil jeg anbefale å lese Religion for the Nonreligious. Dette er det minst deprimerende innlegget på lista, jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det direkte motiverende. For hvis man i utgangspunktet ikke har frelse som sitt øverste mål i livet, hva skal dermed det øverste målet i livet ditt være da? Å få mer penger, bli forfremma på jobben, kjøpe stadig større hus, kjøpe stadig dyrere bil? Selvfølgelig skal ikke dette være målet med livet ditt. Hvis man ikke trur på evig frelse, bør målet i livet ditt, i følge Tim Urban, være å bli klokere. Som ikke er det samme som å bli mer intelligent. Og på en ufattelig lettfattelig måte beskriver han i dette innlegget hva man kan gjøre for å bli nettopp det, via fire steg. Steg tre er det jeg tidligere nevnte i blogginnlegget mitt som WOAH-øyeblikka. Der var under påvirkning av et sånt WOAH-øyeblikk at jeg for eksempel skreiv dette innlegget den gangen, og jeg trur alle som har opplevd WOAH-øyeblikk på samme måte som jeg har, syns det er helt fantastisk å lese en så presis beskrivelse av dem som i Religion for the Nonreligious. Og dette trur jeg egentlig er det innlegget av de jeg har linka til som flest har bruk for og interesse av å lese, fordi det aller mest handler om personlig utvikling, som jo angår alle og enhver, ikke bare de nerdete og spesielt interesserte.

Så... egentlig brukte jeg bare denne TEDtalken for å anbefale dere det som sannsynligvis er min yndlingsblogg for tida. Jeg håper virkelig dere bruker tid på å lese noe der inne, og kanskje da særlig Religion for the Nonreligious. Hvis du leste Life is a Picture, But You Live in a Pixel, vil det gi mening for deg om jeg sier at jeg heller vil at du skal lese på Wait But Why i en halvtime enn å scrolle på Facebook i en halvtime. Av alle de fordummende aktivitetene man kan finne på å fylle dagen sin med, er Wait But Why ikke en av dem.

TEDtalks: Can we build AI without losing control over it?

I dag har jeg rota fram ikke bare én, men hele to TEDtalks til dere. De handler om mye av det samme, og jeg syns de utfyller hverandre på en god måte. Men det jeg egentlig vil at dere skal gjøre, er å lese denne artikkelen i to deler.

Men vent, nå begynner jeg i feil ende her.

I mitt forrige innlegg snakka jeg om det triste faktum at Donald Trump blir USAs neste president. Jeg uttrykte bekymring for rettighetene til amerikanske kvinner og minoritetsgrupper, men også for verden som en helhet i lys av at en av verdens mektigste menn nå er en klimafornekter. For folkens, klimautfordringene er reelle, og det eneste vi kan gjøre for å redde oss sjøl fra en verdensomspennende krise vi ikke har sett maken til i vår tid, er å skjerpe oss betraktelig. Og de som trenger å skjerpe seg aller mest, er politikere og statsledere verden over. At USA, som et av verdens største, mest folkerike og mest forurensende land, nå kanskje vil trekke seg ut av Paris-avtalen, kan vise seg å bli katastrofalt.

Men det skumle er at dette bare er én mulig variant av verdens undergang som truer i overskuelig framtid. En annen måte verden kan gå under på, og da mener jeg virkelig gå under, ikke "bare" masseødeleggelser og sultpandemier, er ved uforsvarlig utvikling av A.I. - artificial intelligence - eller kunstig intelligens, om du vil.

Hæ? tenker du kanskje nå. Tanken på menneskeødeleggende A.I.'er er noe vi stort sett utelukkende forbinder med action-sci-fi-filmer. En interessant framtidsfantasi, men ikke noe mer enn det heller.

Vel, artikkelen jeg har linka til øverst i innlegget forklarer hvorfor du ikke kunne tatt mer feil. Den snakker om eksponentiell vekst, teknologi og A.I. på en lettforståelig og lettlest måte, MEN den er veldig lang. Jeg syns temaet er såpass interessant at jeg slukte den hel, men om du gjesper litt innvendig ved tanken, kan jeg informere om at det er nettopp derfor jeg har posta TED-talkene under. Jeg trur kanskje at den rekkefølgen jeg har posta dem i, er den rekkefølgen som gir mest mening å se dem i. Om du ikke har tid til å lese artikkelen, så se i det minst TED-talkene. Det er så utrolig viktig.

(ALLER BEST utbytte får man selvfølgelig om man BÅDE leser artikkelen OG ser TED-talkene, men hey, jeg innser at ikke alle er så brennende opptatt av dette som det jeg er. Men jeg bare nevner det.)

TEDtalks: Do we see reality as it is?

Et mysterium som har opptatt meg lenge: siden synsinntrykka våre blir til i hjernen, som ikke er et objektivt, nøytralt redskap, kan man virkelig stole på det man ser? Anbefaler alle som har lurt på det samme til å sjekke ut TEDtalk'en under. Utrolig fascinerende og lærerikt. Virkeligheten overgår faktisk fantasien (det veit alle som er interessert i vitenskap!).

TEDtalks: The art of asking

Jeg nevnte TEDtalks første gang her, da i sammenheng med Jill Bolte Taylor som snakka om innsikten hun hadde fått samtidig med et hjerneslag. "Det er et utall av engasjerte og dyktige talere der, såpass at jeg vurderer å lage en blogginnleggserie dedikert til noen av dem jeg liker best", sa jeg den gang. Vel, dette er meg som oppfyller mine egne framtidsplaner.

Jeg er utrolig fan av Amanda Palmer. Det begynte med at jeg likte musikken hennes, først gjennom Dresden Dolls, deretter soloprosjektet hennes. Etter at jeg begynte å lese meg opp på bloggen hennes, følge henne på Facebook, se intervjuer med henne og så videre, gikk det opp for meg at hun i tillegg til å være en god musiker, er en utrolig inspirerende og karismatisk idéspreder. I denne videoen snakker hun om the art of asking generelt, men i hovedsak om hvorfor nedlasting av musikk burde være lovlig. Og helt ærlig: jeg er uenig med henne. Det vil si, delvis. Personlig er jeg av den oppfatninga av at musikk, og for all del alle andre kunstformer, er et åndsverk. Hadde jeg vært musiker, og noen hadde lekt ut den nye plata mi på, ja hva er det folk bruker nå til dags, er det fortsatt Pirate Bay, eller? så hadde jeg blitt veldig mye mer dritsur for at noen tydeligvis ikke har respekt for mitt verk, enn takknemlig for at det når ut til mange. Men altså, jeg syns det burde vært lov å laste ned musikk gratis i de tilfellene der musikeren har gitt eksplisitt uttrykk for at det er greit, som for eksempel Amanda Palmer har gjort. Man kan jo for eksempel laste ned hennes nyeste album Theatre Is Evil på hjemmesida hennes - enten gratis, eller ved å betale ønska beløp. Men helt ærlig syns jeg det er et overtramp å tvinge musikere til å la det eneste de bruker all tida si på være gratis.

Så hvorfor poster jeg en video der jeg er uenig med budskapet? Fordi hun har utrolig mange gode poenger som jeg i og for seg kan relatere til. Det er liksom bare konklusjonen vi har ulik oppfatning om. Og som jeg sa i forhold til Jill Bolte Taylor sist: ja, den er litt lang, men hvis du bare har tenkt å se på Hotell Cæsar likevel, så hvorfor ikke.





Minner forresten om at jeg har en konkurranse gående på bloggen min. Dette sier jeg mest fordi jeg blir veldig flau om ingen flere deltar. Du kan få ei gratis bok i posten, for helvete! Hva har du å tape?

Tre anbefalinger på J

Jorge Marín - Sist jeg var i Budapest, var vi innom det som er deres svar på Nasjonalgalleriet. Blant utstillingene var noen av skulpturene til Jorge Marín fra Mexico. Jeg kan overhodet ingenting om kunst og har ingenting mer utfyllende å si om det enn at jeg likte det, syntes det var underlig vakkert og blei grepet av det. Mitt stakkarslige ordforråd på akkurat dette feltet gjorde ikke opplevelsen noe mindre intens, så kanskje jeg bare skal etterlate tolkninga til dere som ser. Men med dét sagt, så trur jeg det faktisk er enda bedre å se det i virkeligheten, hvor man kan studere tredimensjonaliteten og detaljene enda nærmere. Y'know, hold fingrene kryssa, kanskje kommer utstillinga til et sted nær deg?

Jill Bolte Taylor - Dere har hørt om TEDtalks? Hvis ikke, kan jeg informere om at det er en slags konferanse der folk med en viss legitimitet innenfor sitt felt kan komme og snakke om en hvilken som helst god idé - derav slagordet "ideas worth spreading." Det er et utall av engasjerte og dyktige talere der, såpass at jeg vurderer å lage en blogginnleggserie dedikert til noen av dem jeg liker best. Og en av dem jeg liker best, er Jill Bolte Taylor. Jeg har riktignok bare sett én av hennes taler, men den syns jeg til gjengjeld er knakende god. Jill Bolte Taylor er en hjerneforsker, som i videoen under forteller om da hun fikk en unik mulighet til å studere sin egen hjerne innenfra - til tross for at årsaken til det, er noe de aller fleste av oss håper på å unngå i løpet av livet. Sjølve talen er nesten tjue minutter lang, men vær så snill, hvis altnerativet er å se en like lang episode av, jeg veit ikke, Hotell Cæsar, så se denne isteden. Du kan til og med ha på tekst, både på norsk og på engelsk. Utenom å være utrolig godt formidla, så er det hun har å si så vakkert og rørende og inspirerende at jeg bare har lyst til at alle i hele verden skal se det. Og du er en av alle i hele verden.




Jónsi & Alex (Recipe Show) - Her må det en parantes til, for uansett hvor fantastisk matprogrammet til Jónsi og Alex er, går det ikke an å nevne dem uten å nevne musikken deres. De har bare lagd ett album sammen, men det er så drømmende og atmosfærisk atte huttemegtu jeg veit knapt hvor jeg skal begynne. Jeg tør komme med den drøye påstanden om at det er noe av det vakreste som er lagd noen gang. Albummet, Riceboy Sleeps, ligger ute på Spotify, men hvis du bare har tid til å høre et par sanger, så la det være Boy 1904 eller Daníell In the Sea. Og som om ikke dette var fantastisk nok i seg sjøl, så har de i tillegg lagd fire episoder av det mest sjarmerende matprogrammet noensinne. De lager vegansk rawfood i en herlig bakgård der de blant annet i to episoder får besøk av en kanin, og er så fnisete og keitete og nydelige at jeg dør litt inni meg, men på en god måte. Du kan se alle episodene her, eller bare se denne her, hvor de lærer deg å lage raw lasagne: