TEDtalks: Three ideas. Three contradictions. Or not.

I går var en sliten søndag for min del. Jeg prøvde å se Westworld, men det blei altfor mye å holde styr på for hjernen min akkurat da, så jeg bestemte meg for å se noe litt mer lettfordøyelig isteden. Endte opp med å se Hannah Gadsbys stand-up-rutine Nanette, som jeg har fått anbefalt flere ganger fra flere forskjellige folk. Stand-up måtte jo være midt i blinken for hjernen min i den tilstanden den var i akkurat da. Tenkte jeg.

Jeg tok jo ikke direkte feil, forsåvidt.

Jeg var bare ikke forberedt på at denne rutinen skulle inneholde så mye mer enn bare komedie. Jeg var riktignok litt ekstra følsom i går, men jeg har likevel aldri opplevd å bli rørt til tårer under stand-up før. Veldig, veldig ofte syns jeg at én definisjon av god kunst (og dette er for all del ikke den eneste definisjonen, det fins helt sikkert maaaange!) er at noe eksisterer i det perfekte ekvilibriet mellom latter og tårer, mellom yin og yang. Jeg snakka en del om det den gangen jeg anbefalte dere ti album å trøstelytte til under både sjøl- og statspålagt karantene, det hadde bare ikke falt meg inn at dette også kunne gjelde stand-up. For jeg så liksom ikke på stand-up som kunst. Grensa mellom "kunst" og "underholdning" er vel relativt relativ, som det heter i hjernen min, kanskje handler det mest av alt om hva som blir betrakta som opphøyd og folkelig av størstedelen av et gitt samfunn (noe forsåvidt også Hannah Gadsby er inne på i Nanette), men i TEDtalken sin under snakker Hannah Gadsby om at hun i Nanette "broke comedy" nettopp ved å dra komedien over i tragedien – og tilbake til komedien igjen. Hun sprengte grensene for hva komedie kan være ved å tørre å gjøre kunst ut av det. På et vis.

Jeg, som en såkalt kreativ utøver, syns det kan være kjempeinteressant å få vite mer om åssen andre kreative utøvere jobber. Hannah Gadsby fikk meg gjennom TEDtalken sin til å innse at det kanskje ikke er så stor forskjell på det jeg gjør og det hun gjør. Kunst kommer ofte fra de samme stedene, men så kommer de til uttrykk på forskjellige måter gjennom forskjellige medier. Ikke minst er hun en utrolig relaterbar person, og i hvert fall jeg kjenner meg veldig igjen i ikke bare det hun snakker om, men i sjølve framtoninga hennes. Hannah Gadsby er liksom like deler utilpass og sjarmerende, som jeg på mitt beste føler at jeg sjøl er (og på mitt verste er jeg bare utilpass), og det gjør henne ekstra menneskelig for meg. Hun er tillitsvekkende ved å nettopp ikke framstå som ekstremt sjølsikker. Der har vi jaggu enda en sjølmotsigelse.

Jeg har skikkelig lyst til at du skal se TEDtalken til Hannah Gadsby, for den er skikkelig bra, og hun er både usedvanlig klok og morsom. Og så vil jeg at du skal se Nanette, og om du ikke er sikker på om du har lyst til å bruke i overkant av en time på å se en stand-up-rutine, kan du se TEDtalken på rundt atten minutter, for akkurat dét trur jeg du har tid til mens du venter på at middagen i ovnen skal bli klar (litt avhengig av hva du lager til middag, selvsagt). Og etter at du har sett TEDtalken trur jeg du har lyst til å se Nanette.