onsdag 15. juni 2022

Lunisand – episode 21: Smerte i hjertet

Tidligere episoder fins her.



Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?
Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.
Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.
Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv. 

Det lå en trykkende stillhet mellom ekteparet McLurv. Sonny og Theresa hadde måttet dra på skolen, så nå var det bare Albertine og Peter i rommet. Albertine trippet rastløst med de flate skoene og håpet at denne mannen som lå foran henne, fremmed i hvit sykehusskjorte og sterilt sengetøy, skulle si noe som kunne minne henne på hvordan det var å kjenne ham.
   Kvelden i forveien hadde han fått et hjerteattakk, noe som heldigvis hadde gått bra. Legene snakket om stress og høyt blodtrykk, og hadde spurt om det var mye å gjøre på jobben for ham. Albertine hadde trukket på skuldrene. Hun ante ikke. Lønningene til Peter kom i rykk og napp, og man skulle nesten tro det ikke var aksjer han meglet i det hele tatt. Nå stirret han livløst ut i det grellgrønne rommet.
   ”Hvordan har du det?” spurte Albertine omsider. Stemmen spraket som en gammel høyttaler i det ellers lydløse rommet der Peter var den eneste pasienten.
   ”Bra”, sa Peter trett.
   Og hva nå? Det gikk opp for Albertine at det var så lenge siden hun hadde startet en samtale med sin mann med ”hvordan har du det?” at hun helt hadde glemt hvordan hun skulle følge opp.
   ”Er det mye å gjøre på jobben for tiden?” spurte hun videre, mest for å ha noe å si.
   ”Mhm. Kjempemye”, lød svaret fra Peter, og det var tydelig at han mistrivdes i denne dialogen like mye som hva konen hans gjorde.
   ”Det var nok derfor du fikk hjerteattakket”, konkluderte Albertine, og Peter samtykket med et nytt ”Mhm.”
   Det ble stille enda en stund. Peter lukket øynene. Sov han?
   De furete linjene i ansiktet hans hadde blitt tydeligere nå. Det var sjelden hun tok seg tid til å studere ansiktet hans som nå, men nå som hun virkelig gikk inn for det, var det lett å se hvor brått gammel han hadde blitt. Den brune hårmanken var blitt blassere og tynnere siden sist hun hadde strøket fingrene gjennom det – og når var det, egentlig? Hun kunne ikke huske. Det var allerede over tjue år siden de hadde giftet seg. Hva hadde skjedd på de årene? Hvordan hadde øyeblikkene blitt borte? Hva hadde egentlig blitt borte? Hvorfor kjente hun ikke igjen ham hun en gang hadde inngått ekteskap med der han lå, eldet og svøpt i hvitt?
   Tankegangen hennes ble avbrutt av at noen banket på døren. Peter glippet med øynene av lyden, og snudde hodet langsomt mot kilden.
   En lege tittet inn i rommet.
   ”Det har kommet mer besøk til deg”, sa han, ”vil du ta imot? En Stella Sirkelsneip.”
   Albertine rynket på nesen av navnet. Hvem var så dette?
   Hun ble ikke mindre skeptisk da hun så hvordan denne fremmede kvinnen så ut. Da hun kom inn i rommet, var det på høyhælte, sølvfargede sandaler, i kort skjørt og singlet. Hun kjente henne igjen fra den gangen i Lunisand vel for cirka en uke siden. Hun hadde vært like mistenksom da, og Peter hadde ikke greid å se andre steder enn på kløften hennes.
   ”Beklager hvis jeg forstyrrer”, sa hun tynt, men Albertine gjorde ikke noe forsøk på å løfte øyebrynene.
   På tynne ben vaklet hun inn i rommet. Hun så om mulig enda mer malplassert ut mot de spygrønne veggene enn hva Peter i sengen gjorde, og beveget seg som om hun var redd gulvet skulle knuse under henne hvert øyeblikk.
   Etter kort tid var hun borte ved sengen. Peter glante tomt opp på henne, mens Albertine skulte.
   Hun kremtet en gang, før hun begynte: ”Du kjenner ikke meg, men jeg trur du har møtt på mannen min, Jølle…”
   ”Hvem er hun?” avbrøt Albertine og så på Peter. Peter svarte ikke, og tok heller ikke blikket fra den ukjente kvinnen, og tillot henne dermed å snakke videre.
   ”Jeg har uansett kommet for å be om unnskyldning på hans vegne. Jeg veit hva han holdt på med, og… Vel, for å si det sånn, det var ikke særlig realt gjort. Jeg har aldri vært med på noe av det. Om noe godt skal ha kommet ut av denne tragiske hendelsen, så må det være at han i det minste forhåpentligvis har fått en lærepenge.” Stemmen hennes var forholdsvis mørk, og litt ru.
   ”Jølle, er han…” Albertines stemme døde bort, men hun fikk i det minste oppmerksomheten både til Peter og denne Stella. Hun begynte på nytt: ”Jølle, er han en arbeidskollega av deg, Peter?”
   ”Ja, du kan vel…”
   ”De pleide å spille poker nede på det lokale kasinoet sammen.” Stella avbrøt Peter før han fikk løyet ferdig, og høstet med dette sjokkerte blikk fra begge partene av ekteparet.
   ”Mannen min spiller da aldeles ikke om penger!” fnøs Albertine påståelig, men et tvilende frø hadde blitt plantet i sinnet hennes.
   ”Beklager, men jeg trudde du visste det?” Stella så uforstående fra Peter til Albertine.
   ”Det, hehe…” Peter gjorde et mislykket forsøk på å le midt inne i setningen, ”det har nok hendt at jeg har kjedet meg litt etter jobben og tatt noen runder, ja, men aldri noe stort.”
   Stellas ansiktsuttrykk etter dette var umulig å tolke, men det at Peter smilte så overbevisende han bare kunne opp mot Albertine, hadde motsatt effekt hos henne.
   Før hun rakk å si eller spørre noe mer, derimot, hadde Stella spurt henne: ”Fru McLurv, er det i orden for Dem om jeg snakker med Deres mann… på tomannshånd? Jeg trur det er noe viktig han bør si Dem.”
   Albertine rakk å tenke hvor upassende det lød med det upåklagelig høflige ordvalget blandet med den heslige Lunisand-dialekten, før hun trakk på skuldrene, spilte uanfektet av mystisismen hun ikke fikk ta del i, og stilte seg ute på gangen.
   Tilbake i rommet lå fortsatt Peter hjelpeløs blant bleke lakener og bevitnet hvordan Jølles ikke så rent lite attraktive kone fant en stol og dro den inntil sengekanten. Dermed satte hun seg ned med et dystert ansiktsuttrykk. De lange, velpleide neglene glinset i taklampen der hun fiklet med et sølvarmbånd hun hadde på seg.
   Endelig så hun likevel opp. Det var med et litt trist smil om de fyldige leppene.
   ”Mannen min, Jølle… Vel, han har veldig god kontakt med borgermester Jonas. Han har utnytta denne kontakta til å grave fram informasjon om deg, og funnet ut at du er en arbeidsledig aksjemegler. Ehm…”
   Hun tok en pause da hun fikk se Peters ansiktsuttrykk. Hudfargen hans hadde gradvis begynt å gå i ett med den antiseptiske puten han lå på, og han kjente det selv. Det var som om blodet hans fordampet, og han lå igjen som et uttørret spøkelse.
   ”Snakk… videre”, ba han omsider Stella, og stemmen var ikke annet enn vissent løv.
   Stella pustet dypt inn, men fortsatte: ”Du skjuler det for henne, ikke sant? For kona di? Du er flau over at di eneste inntekt kommer fra pengespill?”
   Peter greide ikke å snakke. Han hadde aldri tenkt på det slik, men… her satt altså et ukjent kvinnfolk og sa sannheten, så forsiktig og skånsomt som bare mulig. Hvorfor sved det likevel som om det var syre hun helte over ham, dråpe for dråpe? Og hvorfor hadde et enkelt enstavelsesord så store vanskeligheter med å finne veien ut av munnen hans, når løgner så oppslukende som sorte hull aldri før hadde hatt det minste problem med samme oppgave?
   ”Hvem er hun?” spurte Stella etter litt, og fra Peter kom det et grøtet ”hm?”
   ”Hvem er hun? Kona di? Albertine, er det ikke det hun heter?” spurte Stella.
   ”Vel…” Peter rensket strupen før han fortsatte, ”hun er førtiseks år gammel… arbeidsledig… har bursdag sent i mars… vi giftet oss i…”
   ”Nei.” Overraskende nok ble Peter avbrutt av Stella, og han stirret uforstående på henne. Hva hadde han sagt galt?
   ”Hvem er hun?” presiserte hun, ”åssen ler hun? Hva sa hun til deg da dere kyssa for første gang? Hva tenker du på når hun tar på deg?”
   Hva var det å si? Peter forholdt seg taus. Albertine… det var hun han bodde sammen med. Var hun virkelig ikke noe mer for ham? Hvorfor hadde de giftet seg? Den offentlige forklaringen var at han var rik og hun var rik, og ved å gifte seg, ville de sikre sin økonomiske fremtid. Men… ved å dvele litt ekstra ved tanken… greide han å gjenkalle følelsen ved å stå oppe ved alteret. Han lukket øynene, og var med ett tjueto år yngre. Da han førte hånden opp til hodet, hadde han flere og tettere hårstrå, og da han så ned på hendene sine, var de glatte og rynkefrie. Men det var da han så til venstre for seg at han mistet munn og mæle. Der stod hun, kledd i hvitt fra tåspissene og helt til tuppene av det tuperte håret. Hun hadde et nettingslør foran ansiktet, men da hun merket at han så på ham, kunne han likevel skimte det blendende smilet som på en måte virket fjernt for ham, samtidig som det ga ham den gode følelsen i magen som du får når du møter igjen en gammel venn og likevel har alt å snakke om. Ansiktet var det samme som han hadde sett for kort tid siden, bare med noen mindre forandringer som mer markerte kinnbein og litt strammere hud. Håret var fyldig og blondt og minnet ham om bølgende kornåkrer under solen i Kosdal.
   ”Hun er min kjærlighet”, svarte Peter omsider, og slo øynene opp. Den blondekledde engelen foran ham ble byttet ut til fordel for en mørkhudet kvinne med for lite klær i et skremmende, nøytralt rom.
   ”Og nettopp derfor bør du ikke holde hemmeligheter for henne”, sa Stella, smilte et flyktig smil, og reiste seg. Hun gikk raskt mot utgangen, og var borte i et blaff.
   Hemmeligheter, ja. Det var et ord som gnagde i Peter. Det kloret og krafset for å komme seg fri fra fengselet som var kroppen hans, og jo mer det kjempet, jo vondere gjorde det. Kanskje var det på tide å slippe det fri?
   Albertine marsjerte inn igjen, men Peter innså skuffet at det var ikke den samme Albertine som han hadde sett så livaktig for seg i sitt indre. Dette var Albertine McLurv, ikke Albertine L’orfèvrerie, som hun hadde hett før de hadde blitt smidd i Hymens lenker, og om leppene hennes danset ikke et smil så vakkert at han ikke visste hvor han skulle gjøre av seg. Nei, leppene hennes var fastlåst i et stramt, alvorlig trekk, og det hadde det vært i flere år. Hva skulle til for å få henne til å smile som den gangen for tjueto år siden? I alle fall ikke det Peter nå skulle si til henne. Like fullt måtte det ut.
   ”Jeg må si deg noe”, sa han, men det virket ikke som om hun hørte ham. Hun sakket ikke farten, og hun hadde det samme steinansiktet som før.
   ”Jeg har løyet for deg”, fortsatte han tynt, men mer rakk han heller ikke si, for konen hans hadde kommet bort til ham og klappet til ham. Den etterfølgende svien gjorde vondere i hjertet enn på kinnet.
   ”Tror du ikke jeg har skjønt det for lenge siden?” snerret hun, og han krympet seg der han lå. Hadde det vært så tydelig?
   ”Helt siden den gangen på Lunisand vel… at det går an!” fortsatte hun, men her falt Peter ut. Hva var det nå hun siktet til?
   Albertine ble stående i enda noen sekunder og dirre. Sannsynligvis ventet hun på at ektemannen skulle si noe, men han lå bare måpende og glodde i villrede på henne.
   Ettersom det virket som om Peter hadde blitt stum, fortsatte Albertine. Hun tenkte at hvis han absolutt måtte gjøre seg dum, skulle hun da sannelig gjøre det enkelt for ham.
   ”Hun er elskerinnen din! Den ekle, avskyelige kvinnen som kler seg som… som… som en prostituert! Er hun det også, kanskje? Du, henne og han der Jølle… på poker!” Hun spyttet ordene ut, og greide ikke å forhindre tårene. Saltet falt som i åpne sår.
   ”Jeg… jeg…” Hun lette fortvilet etter de rette ordene, men da hun ikke fant dem, virvlet hun i stedet rundt og strente mot døren. Hun forsvant ut på gangen og lukket den med et smell.
   Peter hadde nettopp sett sin kone forsvinne ut døren for andre gang i dag, og nå følte han seg enda mer frustrert enn forrige gang. Hadde han bare vært litt mer pigg, skulle han ha reist seg, fulgt etter henne og gitt henne sannheten. Om den ville berolige henne eller gjøre henne enda mer opprørt, visste han ikke, men han måtte si den til henne.
   Likevel… hun hadde grått da hun misforstod. Peter greide ikke å skjule et lite, sørgmodig smil. Det måtte da bety noe.

torsdag 9. juni 2022

Life and all its lows

Ja, nei, dere, hvor skal jeg begynne. Det er så mye om dagen. Mye av alt. Jeg føler det er så mye jeg har lyst til å fortelle dere, men så har jeg ikke hatt tid før nå, og hjernen min hopper alltid fram og tilbake, så det er vanskelig å ordne det inn i et blogginnlegg som tross alt må ha en begynnelse og en slutt.

Og kanskje det er der jeg skal begynne. Med hjernen min som hopper fram og tilbake. Jeg hinta så vidt til det i dette innlegget, men da jeg var til utredning på DPS konkluderte de med at jeg ikke hadde ADHD til tross for at jeg oppfylte alle kriteriene til en ADHD-diagnose, fordi de mente at symptomene jeg hadde på ADHD kunne forklares med Asperger syndrom. Jeg har i etterkant snakka med venner om dette (og jeg fikk også ei melding av noen som hadde lest blogginnlegget), og det er veldig høy korrelasjon mellom ADHD og autismespekteret. Så jeg har bedt legen om ny utredning for ADHD, og nå har jeg blitt henvist til nevropsykolog nettopp for å finne ut om jeg kan ha ADHD. Faktisk kjenner jeg meg mye mer igjen i kombinasjonen ADHD og Asperger enn bare Asperger, for eksempel i det at jeg har en enorm utforskertrang og et stort eventyrinstinkt, samtidig som forandringer skremmer meg hinsides mye, så jeg blir sittende fast i inerti der jeg kjeder meg og føler meg utilfreds fordi jeg vil så mye mer alltid, men rutinebrudd skaper så mye angst for meg at jeg blir handlingslamma. Jeg har ikke fått svar på henvisninga ennå, men mitt største ønske er helt ærlig å kunne få medisiner som kan hjelpe meg med å takle hverdagen, for per akkurat nå er det liksom ingenting å hente hos helsevesenet, fordi "autisme ikke kan kureres", og det skjønner jeg jo, men jeg sliter jo likevel, liksom?? Jeg har på en måte bare fått en diagnose og så en implisitt beskjed om å finne ut av resten sjøl, men selv om jeg nå har fått ei forklaring, er jeg jo ikke på magisk vis i bedre stand til å håndtere alt av angst, depresjoner, tvangstanker og konsentrasjonsvansker. 

Konsentrasjonsvanskene mine, og vanskene mine med eksekutive funksjoner, har – kanskje overraskende nok – vist seg å være den største utfordringa mi når det gjelder aerial hoops. Dere veit, det som jeg snakka så vidt om her.


Og det er veldig gøy, altså! Aerial hoops, mener jeg, ikke konsentrasjonsvansker og vansker med eksekutive funksjoner. På en måte føles det veldig som at det er akkurat denne typen fysisk aktivitet kroppen min er utvikla for å drive med, men hjernen protesterer litt. Jeg har nå gjennomført det seks uker lange introduksjonskurset, og bildet er tatt på den siste dagen der, og jeg har gått videre til viderekomment nivå, men det jeg sliter mest med er altså ikke den fysiske biten, men den mentale. Og på nivå to er det større fokus på en sammenhengende rutine heller enn enkeltmoves, som vi dreiv mest med på introkurset. Og én ting er å se åssen treneren gjør det, men en annen ting er å så sjøl gå opp i ringen og huske i hvilken rekkefølge hvilket bein skulle hvor og så videre. Dessuten ser jo ting helt annerledes ut når man henger opp ned etter beina i en ring, kontra når man står på bakken og ser noen gjøre det samme. Og på introkurset var vi fem deltagere og det var seks ringer, mens på nivå to er vi tolv deltagere og det er fortsatt seks ringer. Ikke noe stort problem å dele en ring i utgangspunktet, men jeg er nok litt for vant til at treneren på introkurset så med én gang at jeg hadde problemer og kom bort for å hjelpe, mens nå er det naturlig nok litt flere som kniver om oppmerksomheten hennes. Forhåpentligvis er også dette ting som kommer til å bli bedre etter hvert som jeg lærer mer, for noe nevroplastisitet har da også jeg, men det bare føles litt kjipt å vite at hjernen min står i veien for noe jeg egentlig er fysisk i stand til.

En kjip ting som har skjedd: TR/ST-konserten som blei utsatt først én gang, og så én gang til på grunn av korona, og som jeg hadde gleda meg til i over to år, blei avlyst bare noen få uker før den egentlig skulle vært. Hele Europaturneen blei avlyst bare ei ukes tid før den skulle begynne, uten forklaring, unnskyldning eller i det hele tatt en vedkjennelse fra hovedpersonen, og akkurat dét er liksom det som skuffer meg mest. Liksom, jeg skjønner at ting kan skje, og jeg hadde ikke trengt mye, men på sosiale medier har han bare snakka om hvor mye han gleder seg til å spille konsertene sine i Amerika uten å nevne den avlyste Europaturneen med et ord. Jeg veit jeg er veldig bitter nå, men jeg syns faktisk den europeiske fanbasen fortjener bedre enn dette. Og her er en liten hemmelighet: jeg har drevet og tenkt på om dette kanskje er min egen feil fordi jeg de siste månedene har begynt å lefle med kaosmagi. Jeg har blitt advart om at man nettopp ikke bør lefle med kaosmagi; hvis man ikke veit hva man driver med, kan det ende opp med å backfire skikkelig. Og jeg veit ikke hvor mye jeg har snakka om det på denne bloggen før, men jeg klarer nesten aldri å glede meg til noe uten å også grue meg til det, bare fordi noe jeg gleder meg helt sinnssykt mye til nødvendigvis medfører en hel masse stress. Det blir rett og slett veldig mye som står på spill for meg, og derfor er jeg redd for at denne negative energien jeg har akkumulert har manifestert seg på denne måten. En liten del av meg, som jeg kanskje har trudd at var mindre enn den egentlig var, håpa konserten skulle bli avlyst sånn at jeg kunne gå tilbake til en behagelig stressfri tilværelse der lite står på spill, fordi comfortably numb er den mest lettvinte måten å være komfortabel på. Og hvis du akkurat nå tenker at det er lite sannsynlig at mine personlige tanker skal ha vært nok til å virke inn på en hel Europaturné der de ansvarlige ikke engang veit at jeg fins, så vil jeg bare si at 1. det er mer enn personlige tanker, for jeg skreiv dem ned i dagboka mi og ga dem dermed større kraft, og 2. objektiv virkelighet fins ikke. Og jeg anser meg ikke som en overtroisk person, og nettopp derfor er det kaosmagi virker så innmari besnærende på meg: det er tanken om at ingenting har noen iboende, objektiv kraft, men symboler, skikkelser og gjenstander kan tilføres kraft gjennom folk som trur på dem. 

Men mer om det en annen gang. Kanskje. Hvis det er stemning for det.

En annen kjip ting som har skjedd: jeg kom ikke inn på tredjeåret på forfatterstudiet i Tromsø. Jeg syntes det var en sinnssykt tøff beskjed å få, særlig fordi at sist gang jeg søkte der, kom jeg i det minste på venteliste. Jeg liker jo å tru at jeg har utvikla meg til det bedre som skribent, liksom, men nå fikk jeg bare en kort standardbeskjed om at jeg ikke var kvalifisert. Jeg kom for den saks skyld heller ikke inn på Gyldendals skriveskole, dog med et litt hyggeligere avslag:


Jeg er på en måte litt lei av å få høre hvor god jeg er til å skrive, men akkurat ikke god nok, som jeg har inntrykk av at ofte er tilfellet, men det er kanskje uansett verdt å sende dem resten av novellene jeg sitter på. Og jeg veit jeg høres sutrete ut, jeg er bare så lei av å få masse ros for skrivinga mi som ikke fører noen vei. Hvis jeg er så god som så mange skal ha det til, hvorfor ikke bare gi ut tekstene mine, liksom. Jeg er så avsindig lei av å ikke være forfatter. Skriving er den viktigste delen av identiteten min, og selv om de mener det godt, blir jeg litt irritert når folk ber meg om å ikke ta avslag personlig. Det er jo teksten din de snakker om, sier de, ikke deg. Vel, nå er jeg en sånn rar person som heller vil at det skal være meg enn teksten min, så den typen oppmuntring funker ikke på meg. Jeg vil heller at folk skal like teksten min enn personligheten min. Det er viktigere for meg å være en god skribent enn å være en god person. 

Men altså, jeg skal ta oppfordringa deres på alvor, altså. Ikke bekymre dere for dét.

En fin ting som, tross alt, har skjedd: jeg har nå, takket være Lars, den fineste hårfargen jeg noen gang har hatt. Endelig har jeg intergalaktisk hår! Endelig speiler håret mitt sånn som innsida av hjernen min ser ut til enhver tid!



Kanskje dere til og med får bilder med bedre kvalitet en gang om jeg føler for det.

torsdag 2. juni 2022

Mai 2022

Opplevelser: Konsert med Lebanon Hanover på Blå. Bursdagen til Lauren. Tur med Mari. Boblete med Martina. Lønsj på Sara og utepils på Asylet med Mari. Konsert med Molly Nilsson på Ingensteds. Kinotur med Vibeke og besøk på Via Village.









Innkjøp: Jeg innser jo at jeg er personifiseringa av denne tweeten


så bare fordi jeg i løpet av måneden følte et intenst behov for å kjøpe Her Body and Other Parties av Carmen Maria Machado og The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft, betyr ikke det at jeg kommer til å lese dem med det aller første. Men, begge er bøker som føles relevante for min egen skriving, og det er meg uansett en glede å støtte yndlingsbokhandelen min, så hey.



Film: The Green Knight, Dèmoni, Belle, Bikram: Yogi, Guru, Predator, Everything Everywhere All at Once, The Last Shaman og Snøleoparden.

Jeg er nødt til å snakke om The Green Knight. Filmen tar utgangspunkt i en gammal engelsk legende og handler om en slektning av Kong Arthur som legger ut på et farefullt oppdrag. Men det som gjør den så utrolig interessant er hvor tett opptil kildematerialet den legger seg, for i de fleste moderne filmatiseringer av gamle fortellinger tas det ofte ganske radikale grep for å omforme historiene til narrativer vi kjenner igjen og som gir mening for dagens mennesker. Men man trenger ikke å gå mange hundre år tilbake for å oppdage at eventyr slett ikke har moral eller ei gjenkjennelig oppbygging. Mye av kritikken jeg fikk for Mjuke, svarte stjerner gikk nettopp på at "ting bare skjedde" og at det ikke var noen reelle konsekvenser, fordi dagens konsumenter trenger at ting ordnes inn i et vant system for at vi i det hele tatt skal lese det som ei fortelling og ikke bare en serie hendelser. Jeg prøver ikke å overbevise dere om at Mjuke, svarte stjerner er et misforstått mesterverk, det er en roman med store feil og mangler, men jeg ville at den skulle speile livet som det faktisk er. Jeg ville ikke prøve å skrive Litteratur™. Og nå er The Green Knight milevis unna å speile livet som det faktisk er, men jeg elsker at den inneholder mange elementer som med et moderne blikk lett kan oppfattes som "meningsløse". Reisen til Sir Gawain oppfyller få, om noen, av kriteriene til den arketypiske heltereisen, og jeg elsker at denne filmen forteller en historie på en måte som ingen lenger forteller historier. Hjelperne og hindringene han møter på sin vei får dermed større frihet, fordi de ikke lenger oppfyller de rollene vi har blitt vant til at de skal oppfylle. Det er en fantastisk følelse av at alt kan skje, for filmen benytter seg av proto-troper heller enn troper, og disse proto-tropene oppleves dermed som forbausende forfriskende, som om det er noe vi aldri før har sett, til tross for at de altså er hundrevis av år gamle. 

Jeg veit ikke om noe av dette gir mening. Om ikke: se den bare fordi den er ekstremt vakker reint visuelt.



Musikk: Jeg har hørt masse på egentlig veldig kule Hell Was Full av Patriarchy denne måneden, ei låt som nesten er perfekt, men det irriterer meg at den to tredjedeler uti liksom fisler ut, og det virker som at den bygger seg opp til et klimaks, men så er forløsninga veldig underveldende og den fortsetter liksom bare å fisle ut til den er ferdig etter en for lang outro? Jeg veit ikke, jeg kan egentlig ikke nok om musikk til at jeg pleier å oppdage helt konkrete måter ei låt kunne vært bedre på, men jeg ser, eller rettere sagt hører, det altfor tydelig her. Jeg skulle gjerne hatt refrenget en siste gang med ekstra mye trøkk helt på slutten der, og hadde jeg hatt det, hadde jeg hørt enda mer på denne låta, for nå veit jeg at det litt kjedelige partiet som dukker opp liksom aldri leder noe sted, og da føles det siste halvannet minuttet som noe jeg bare må vente på at skal gå over istedenfor at det føles verdt det.