Desember 2023

Opplevelser: Besøk av Mari. Besøk av Vibeke. Bakeverksted hos Martina. Middag på Nordvegan med Vibeke. Drænks på Kulturhuset med Mari, Marie og Pål. Juleferie hos Vibeke. Nyttårsaften hos Mari.

Innkjøp: Før middagen vår på Nordvegan var jeg med Vibeke innom Outland for å kjøpe en julegave, og da så jeg at de solgte Steven Rhodes-t-skjortene jeg har sett rundtom på internett og som jeg har hatt lyst på lenge, men ikke fått somla meg til å kjøpe fordi jeg allerede har en drøss t-skjorter og det fort blir dyrt med frakt og toll når man bestiller greier fra utlandet, sååååå jeg greip det jeg anså som en gyllen mulighet:

TV-serie: Hos Vibeke i jula så vi miniseriene Appropriate Adult og The Act, der sistnevnte viste seg å, via tilfeldighet eller synkronisitet, sammenfalle med at hovedpersonen Gypsy Rose Blanchard slapp ut av fengsel. I tilfelle du ikke kjenner historien fra før: i 2015 blei Dee Dee Blanchard funnet drept i sitt eget hjem. Det viste seg at gjerningspersonene var hennes egen datter Gypsy Rose og kjæresten hennes, etter at Dee Dee i skjul hadde mishandla dattera si gjennom nesten hele oppveksten hennes som et resultat av at hun sjøl leid av Munchausen by proxy-syndrom. Mitt første møte med saken var denne episoden av My Favorite Murder, men for ei dypere utforskning anbefaler jeg dokumentaren Mommy Dead and Dearest, som i skrivende stund er tilgjengelig på HBO. The Act fra 2019 er en fiksjonalisert dramaserie basert på liva til mor og datter Blanchard, og da vi bestemte oss for å se den, var vi altså uvitende om at Gypsy Rose, både offer og utøver, skulle slippe ut av fengsel mens vi var seks episoder inn i serien om den grufulle ungdomstida hennes. Serien er usedvanlig velspilt med en nesten ugjenkjennelig Patricia Arquette og Joey King i rollene som henholdsvis Dee Dee og Gypsy, og er helt ærlig like spennende selv om man veit åssen det går med alle til slutt. 

Film: How the Grinch Stole Christmas, Moonage Daydream og Triangle of Sadness. Jeg opplevde Triangle of Sadness som en mer ujevn film enn fenomenale The Square, men jeg koste meg – i mangel på bedre ord – med størstedelen av den. Piffen gikk litt ut av den i filmens tredje del og den kunne med fordel vært en halvtime kortere, men det er likevel bare å la seg begeistre av manus og skuespill på samme skyhøye nivå som vi – eller hvert fall jeg – har begynt å forvente av Ruben Österlund etter The Square. Og hey, det er vel ikke mange filmskapere som kan skryte på seg å vinne to Gullpalmer i Cannes rett etter hverandre?

Bok: Under det siste av mine to kattepassopphold i desember blei jeg helt akutt – og helt ærlig fullstendig uforvarende – overrumpla av en intens lesetrang, og jeg leste ut The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft. Jeg likte de tre utvalgte novellene i boka godt og fant stor glede i Lovecrafts pompøse og ordrike språk, men syntes alt i alt at tekstene ligna såpass mye på hverandre at jeg ikke veit om jeg føler et sterkt behov for å lese enda flere av novellene hans med det aller første.

Nå har jeg veldig så vidt begynt på Moby-Dick av Herman Melville, og jeg har kanskje ikke som mål, men hvert fall som ønske å lese den ferdig innen jeg skal se den i sceneversjon på Det Norske Teateret om noen uker. Kjenner jeg meg sjøl rett er det temmelig urealistisk, men om det kan fungere som en motor til å generelt bli flinkere til å prioritere lesing, vinner jeg på det uansett om jeg klarer det eller ikke.

Musikk: Årets siste måned blei betraktelig lysere av at TR/ST slapp sin veldig etterlengta andresingel etter The Shore fra en framtidig lengre utgivelse. Robrash er ikke like slagkraftig som The Shore, men føles i det minste heldigvis som ei ferdig låt, i motsetning til skuffelsen Razr. Jeg har uansett et håp om at neste singel fra den kommende plata, utgitt av hans nye plateselskap Dais, skal være Boys of LA. Basert på klipp jeg har sett fra livekonserter det siste året, trur jeg Boys of LA har potensial til å leve opp til – og om vi er riktig heldige; overgå – forventningene han skapte med The Shore.

Juli 2023

Opplevelser: Pride-fest på Rock In med Mari, Lisbeth og Mone. Filmkveld og middag hos Martina. Sverige-tur med Vibeke. Middag på Døngvill og kinotur på Cinemateket med Vibeke. Besøk hos Mari (med montering av hoopen min!). Kinotur på Gimle, middag på Via Village, vin på Victors vinbar og karaoke på Syng med Trine og Hannah. 

Innkjøp: Amina Mucciolo, en kunstner jeg følger på Instagram, ba om økonomisk støtte etter å ha gjennomgått en tøff periode, og siden jeg uansett hadde hatt lyst på noe fra nettbutikken deres ei stund allerede, benytta jeg sjansen til å kjøpe denne veldig søte t-skjorta:

Jeg kjøpte meg også ei ny olabukse, etter at yndlingsbuksa mi, som jeg slo hull på en gang for noen år siden, i akselererende fart er i ferd med å gå fra søtt-hull-på-kneet til faktisk ødelagt og ubrukelig. Da jeg var i Stockholm var jeg innom den aldeles fantastiske vintagebutikken Beyond Retro, og for litt siden fant jeg ut at de har en nettbutikk som sender internasjonalt! Dermed fikk jeg tak i dette perfekte vintageparet fra åttitallet som var akkurat det jeg ville ha:

Jeg kjøpte meg også ny regnjakke fra ASOS, etter å ha funnet ut the hard way at den gamle regnjakka mi – som jeg til dens forsvar tross alt kjøpte i 2009 eller deromkring – ikke er vanntett lenger. Det beste med denne regnjakka er at den gjør at det ser ut som at jeg alltid er på vei til en hemmelig underjordisk lab for å utvikle et superdødelig biovåpen: 

Og fordi jeg mangla noen titalls kroner for å få gratis frakt, kjøpte jeg også denne enkle treningstoppen i tillegg:

Jeg kjøpte også denne custom oppbevaringsposen fra Noir Button skredderi. Den har stjernehimmelenhjørninger!!!! 

Og fordi jeg tross alt bare er et menneske som ikke er upåvirkelig i møte med sosiale medier, kjøpte jeg shorts – som virkelig holder det den lover, altså – og tights fra Halara. Tightsen er jeg mer usikker på, mest fordi den har mye ekstra stoff på rumpa som sikkert har en eller annen funksjon, men som ser litt dumt ut på kroppen min, og fordi den er veldig gjennomsiktig. Men kropp er topp, er det ikke dét de sier?

TV-serie: Har sett de to første episodene av The Midnight Gospel fordi jeg trengte en serie med korte episoder og lav egeninnsats, og umiddelbart tenkte jeg at jeg aldri før har vært borti en bedre audiovisuell representasjon av åssen det føles å bo inni hjernen min. Kort fortalt er hver episode egentlig en episode av et radioprogram der programlederen snakker med én eller flere gjester om et gitt tema, som så langt har vært legalisering av lettere rusmidler og døden. Det hele er iscenesatt til ekstremt fargerik og dramatisk animasjon som egentlig har lite med hva de snakker om å gjøre, noe som jeg innbiller meg at kan gjøre det enten enklere eller vanskeligere å følge med, avhengig av hvem som ser på. Dialogen flyter så lett at jeg mistenker at serien egentlig ikke har noe særlig ferdigskrevet manus, men at skuespillerne heller har fått relativt frie tøyler til å filosofere sammen over store temaer. Se for deg ei blanding av Richard Linklater og Happy Tree Friends.

Film: Et glass til, Oppenheimer og Barbie. Oppenheimer så jeg i 70 mm på premieren på Cinemateket, og det er jeg glad for at jeg gjorde, for dette er helt klart en utrolig mektig film med en rekke bilder som en TV-skjerm aldri vil kunne yte rettferdighet. Jeg har vært fan av Cillian Murphy i årevis allerede, så at han skulle gjøre en fantastisk figur som J. Robert Oppenheimer var jeg aldri i tvil om. Så er det nå også en gang sånn at jeg er ganske enig med denne anmelderen i at Cristopher Nolan har en tendens til å bli i overkant fiks. Personlig ville jeg antakelig fått mer ut av historien om den var fortalt mer kronologisk, for Nolans svakhet for twister gjør at hvert fall denne ADHD/autisme-hjernen sliter med å henge med i svingene når det gjelder politikken og jussen, som er felt jeg allerede syns er forvirrende. Denne filmen er veldig tydelig delt i to, der den første delen fokuserer mest på fysikken og vitenskapen, mens den andre delen er en politisk thriller. Undertegnede nerd fikk klart mest ut av første del og syntes Nolans iver etter å kombinere de to ikke var en helt sømløs affære. Også kjedelig å se to så habile skuespillere som Emily Blunt og Florence Pugh i to så generiske roller, som Nolans kvinnelige karakterer tross alt har en tendens til å bli. De gjør sitt beste med materialet de har til rådighet, altså, men jeg er helt sikker på at de historiske skikkelsene de portretterer hadde flere nyanser enn henholdsvis frustrert frue og forsmådd elskerinne. Men alt i alt elska jeg veldig mye med de første to timene, og jeg er i alle tilfeller veldig glad for at Nolan har kommet seg på beina igjen etter det salige kaoset som var Tenet. Jeg har dessverre ikke like mye å si om Barbie, mest fordi jeg tross alt var betraktelig mindre ambivalent omkring hva jeg syntes om den. For en gøy film å se på kino! 

Bok: Jeg har lest ut The Girl Who Fell Beneath the Sea av Axie Oh, og jeg likte den dessverre ikke noe bedre etter hvert, men på godt og vondt er jeg en stabeis som fullførte den ikke desto mindre. En ting som derimot slo meg mens jeg leste den, er at jeg trur jeg ville ha likt den mye bedre som tegneserie, noe som er interessant i og med at Martina, som jeg fikk den av, ikke liker tegneserier og sannsynligvis hadde foretrukket om alle tegneserier isteden var romaner. Men beklager, altså. Formuleringer som dette minner meg mest av alt om My Immortal:

Nå har jeg begynt på The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft, som tittelen til tross ikke bare inneholder novella The Colour Out of Space, men to andre lengre fortellinger i tillegg. Jeg har så langt bare lest førstnevnte, men blei faktisk overraska over hvor godt jeg likte den. Jeg forventa jo å like den, for jeg digga filmen basert på den, men etter at Vibeke fortalte meg hvor dårlig hun likte Lovecraft da hun leste ham nylig, frykta jeg at pulp-stempelet Lovecraft hadde i sin samtid, hadde blitt gitt til ham av en grunn. Men ikke bare syntes jeg The Colour Out of Space var oppriktig uhyggelig, men jeg elska også den maksimalistiske skrivestilen hans som – no brag – tidvis minna meg litt om min egen. Jeg har lenge mistenkt at jeg har vært underbevisst inspirert av Lovecraft i mange år allerede uten å egentlig ha lest ham – og nettopp derfor fant jeg ut at nå var det sannelig på tide – og dette var jo egentlig en slags bekreftelse. 

Musikk: Kanskje var det Pride-humøret som slo inn for fullt, jeg veit ikke, men statistikken min viser at den låta jeg hørte mest på i juli var iT av Christine and the Queens. Det er mulig jeg høres ut som en gammal grinebiter nå, men jeg skulle ønske det nyeste albumet hans ligna mer på det første, som iT har æren av å åpne.

Mai 2022

Opplevelser: Konsert med Lebanon Hanover på Blå. Bursdagen til Lauren. Tur med Mari. Boblete med Martina. Lønsj på Sara og utepils på Asylet med Mari. Konsert med Molly Nilsson på Ingensteds. Kinotur med Vibeke og besøk på Via Village.

Innkjøp: Jeg innser jo at jeg er personifiseringa av denne tweeten

så bare fordi jeg i løpet av måneden følte et intenst behov for å kjøpe Her Body and Other Parties av Carmen Maria Machado og The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft, betyr ikke det at jeg kommer til å lese dem med det aller første. Men, begge er bøker som føles relevante for min egen skriving, og det er meg uansett en glede å støtte yndlingsbokhandelen min, så hey.

Film: The Green Knight, Dèmoni, Belle, Bikram: Yogi, Guru, Predator, Everything Everywhere All at Once, The Last Shaman og Snøleoparden.

Jeg er nødt til å snakke om The Green Knight. Filmen tar utgangspunkt i en gammal engelsk legende og handler om en slektning av Kong Arthur som legger ut på et farefullt oppdrag. Men det som gjør den så utrolig interessant er hvor tett opptil kildematerialet den legger seg, for i de fleste moderne filmatiseringer av gamle fortellinger tas det ofte ganske radikale grep for å omforme historiene til narrativer vi kjenner igjen og som gir mening for dagens mennesker. Men man trenger ikke å gå mange hundre år tilbake for å oppdage at eventyr slett ikke har moral eller ei gjenkjennelig oppbygging. Mye av kritikken jeg fikk for Mjuke, svarte stjerner gikk nettopp på at "ting bare skjedde" og at det ikke var noen reelle konsekvenser, fordi dagens konsumenter trenger at ting ordnes inn i et vant system for at vi i det hele tatt skal lese det som ei fortelling og ikke bare en serie hendelser. Jeg prøver ikke å overbevise dere om at Mjuke, svarte stjerner er et misforstått mesterverk, det er en roman med store feil og mangler, men jeg ville at den skulle speile livet som det faktisk er. Jeg ville ikke prøve å skrive Litteratur™. Og nå er The Green Knight milevis unna å speile livet som det faktisk er, men jeg elsker at den inneholder mange elementer som med et moderne blikk lett kan oppfattes som "meningsløse". Reisen til Sir Gawain oppfyller få, om noen, av kriteriene til den arketypiske heltereisen, og jeg elsker at denne filmen forteller en historie på en måte som ingen lenger forteller historier. Hjelperne og hindringene han møter på sin vei får dermed større frihet, fordi de ikke lenger oppfyller de rollene vi har blitt vant til at de skal oppfylle. Det er en fantastisk følelse av at alt kan skje, for filmen benytter seg av proto-troper heller enn troper, og disse proto-tropene oppleves dermed som forbausende forfriskende, som om det er noe vi aldri før har sett, til tross for at de altså er hundrevis av år gamle. 

Jeg veit ikke om noe av dette gir mening. Om ikke: se den bare fordi den er ekstremt vakker reint visuelt.

Musikk: Jeg har hørt masse på egentlig veldig kule Hell Was Full av Patriarchy denne måneden, ei låt som nesten er perfekt, men det irriterer meg at den to tredjedeler uti liksom fisler ut, og det virker som at den bygger seg opp til et klimaks, men så er forløsninga veldig underveldende og den fortsetter liksom bare å fisle ut til den er ferdig etter en for lang outro? Jeg veit ikke, jeg kan egentlig ikke nok om musikk til at jeg pleier å oppdage helt konkrete måter ei låt kunne vært bedre på, men jeg ser, eller rettere sagt hører, det altfor tydelig her. Jeg skulle gjerne hatt refrenget en siste gang med ekstra mye trøkk helt på slutten der, og hadde jeg hatt det, hadde jeg hørt enda mer på denne låta, for nå veit jeg at det litt kjedelige partiet som dukker opp liksom aldri leder noe sted, og da føles det siste halvannet minuttet som noe jeg bare må vente på at skal gå over istedenfor at det føles verdt det.