Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Bursdagen til Trine. Konsert med Max Richter i Operaen med Vibeke. Konsert med Gidge på Vulkan Arena med Malin. Konsert med Sigur Rós i Oslo Spektrum med Vibeke.
Innkjøp: Ingenting denne måneden.
TV-serie: Jeg fikk endelig sett sesong to av Monster (der første sesong handla om Jeffrey Dahmer, og som jeg elska). Andre sesong handler om Menendez-brødrene, som er en true crime-sak jeg i utgangspunktet ikke har et like sterkt forhold til, men jeg blei veldig fort sugd inn i serien ikke desto mindre. Serieskaper Ryan Murphy har blitt kritisert for å være, og jeg merker at nå feiler mitt norske vokabular meg her, salacious og i overkant sensasjonell, og jeg ser jo absolutt hvor det kommer fra, men det er jo ikke til å komme ifra at det blir usedvanlig god TV-underholdning ut av det. Hva kan jeg si, jeg er bare et menneske, og jeg liker tross alt å se blod, gørr og nakne kropper, jeg liker true crime, og jeg liker måten Ryan Murphy har valgt å fortelle denne historien på.
Film: Jeg fikk ikke sett en eneste film i november, og det misliker jeg skikkelig, men det forandrer ikke fakta.
Musikk: Nei, hva kan jeg si. Det går i Chappell Roan.
Also, wow, dette må være den korteste månedsoppsummeringa jeg noen gang har begått. Jeg trur dette er en indikator på at november virkelig var en måned der jeg ikke hadde tid til å sette meg ned og verken lese, spille eller se film. Satser hardt på en roligere desember.
Opplevelser: Besøk av Mari. Besøk av Vibeke. Bakeverksted hos Martina. Middag på Nordvegan med Vibeke. Drænks på Kulturhuset med Mari, Marie og Pål. Juleferie hos Vibeke. Nyttårsaften hos Mari.
Innkjøp: Før middagen vår på Nordvegan var jeg med Vibeke innom Outland for å kjøpe en julegave, og da så jeg at de solgte Steven Rhodes-t-skjortene jeg har sett rundtom på internett og som jeg har hatt lyst på lenge, men ikke fått somla meg til å kjøpe fordi jeg allerede har en drøss t-skjorter og det fort blir dyrt med frakt og toll når man bestiller greier fra utlandet, sååååå jeg greip det jeg anså som en gyllen mulighet:
TV-serie: Hos Vibeke i jula så vi miniseriene Appropriate Adult og The Act, der sistnevnte viste seg å, via tilfeldighet eller synkronisitet, sammenfalle med at hovedpersonen Gypsy Rose Blanchard slapp ut av fengsel. I tilfelle du ikke kjenner historien fra før: i 2015 blei Dee Dee Blanchard funnet drept i sitt eget hjem. Det viste seg at gjerningspersonene var hennes egen datter Gypsy Rose og kjæresten hennes, etter at Dee Dee i skjul hadde mishandla dattera si gjennom nesten hele oppveksten hennes som et resultat av at hun sjøl leid av Munchausen by proxy-syndrom. Mitt første møte med saken var denne episoden av My Favorite Murder, men for ei dypere utforskning anbefaler jeg dokumentaren Mommy Dead and Dearest, som i skrivende stund er tilgjengelig på HBO. The Act fra 2019 er en fiksjonalisert dramaserie basert på liva til mor og datter Blanchard, og da vi bestemte oss for å se den, var vi altså uvitende om at Gypsy Rose, både offer og utøver, skulle slippe ut av fengsel mens vi var seks episoder inn i serien om den grufulle ungdomstida hennes. Serien er usedvanlig velspilt med en nesten ugjenkjennelig Patricia Arquette og Joey King i rollene som henholdsvis Dee Dee og Gypsy, og er helt ærlig like spennende selv om man veit åssen det går med alle til slutt.
Film: How the Grinch Stole Christmas, Moonage Daydream og Triangle of Sadness. Jeg opplevde Triangle of Sadness som en mer ujevn film enn fenomenale The Square, men jeg koste meg – i mangel på bedre ord – med størstedelen av den. Piffen gikk litt ut av den i filmens tredje del og den kunne med fordel vært en halvtime kortere, men det er likevel bare å la seg begeistre av manus og skuespill på samme skyhøye nivå som vi – eller hvert fall jeg – har begynt å forvente av Ruben Österlund etter The Square. Og hey, det er vel ikke mange filmskapere som kan skryte på seg å vinne to Gullpalmer i Cannes rett etter hverandre?
Bok: Under det siste av mine to kattepassopphold i desember blei jeg helt akutt – og helt ærlig fullstendig uforvarende – overrumpla av en intens lesetrang, og jeg leste ut The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft. Jeg likte de tre utvalgte novellene i boka godt og fant stor glede i Lovecrafts pompøse og ordrike språk, men syntes alt i alt at tekstene ligna såpass mye på hverandre at jeg ikke veit om jeg føler et sterkt behov for å lese enda flere av novellene hans med det aller første.
Nå har jeg veldig så vidt begynt på Moby-Dick av Herman Melville, og jeg har kanskje ikke som mål, men hvert fall som ønske å lese den ferdig innen jeg skal se den i sceneversjon på Det Norske Teateret om noen uker. Kjenner jeg meg sjøl rett er det temmelig urealistisk, men om det kan fungere som en motor til å generelt bli flinkere til å prioritere lesing, vinner jeg på det uansett om jeg klarer det eller ikke.
Musikk: Årets siste måned blei betraktelig lysere av at TR/ST slapp sin veldig etterlengta andresingel etter The Shorefra en framtidig lengre utgivelse. Robrash er ikke like slagkraftig som The Shore, men føles i det minste heldigvis som ei ferdig låt, i motsetning til skuffelsen Razr. Jeg har uansett et håp om at neste singel fra den kommende plata, utgitt av hans nye plateselskap Dais, skal være Boys of LA. Basert på klipp jeg har sett fra livekonserter det siste året, trur jeg Boys of LA har potensial til å leve opp til – og om vi er riktig heldige; overgå – forventningene han skapte med The Shore.
Jeg har nevnt jobben jeg søkte på i begynnelsen av januar noen ganger her inne tidligere. Nå har jeg endelig fått svar fra arbeidsgiver, og jeg fikk ikke jobben, noe jeg helt ærlig syns er ganske kjipt. Når det tok så lang tid å få svar – omkring halvannen måned totalt – skjønte jeg jo at det var den retninga det bar i, men det var kjedelig likevel. Kanskje særlig fordi den store ildprøven for min del når det gjelder jobb, er sjølve jobbintervjuet. Jeg er elendig på jobbintervjuer. Så da jeg gikk videre fra intervjuet, og de ville at jeg skulle skrive en episode for dem, var jeg ganske optimistisk. Skriving er jo det jeg kan! Jeg blei veldig fornøyd med teksten jeg skreiv for dem, så da den endelige tilbakemeldinga blei at de syntes det var mye positivt i teksten min, men at de hadde valgt å gå videre med noen andre isteden, var det en aldri så liten nedtur. På godt og vondt fikk jeg beskjeden samme dagen som jeg reiste på hyttetur, så det var jo ei slags positiv vending at jeg slapp å sitte aleine og sture over det mens såret fortsatt var ferskt.
For omtrent ei uke siden sendte jeg dem en mail og ba dem om ei mer konkret tilbakemelding sånn at jeg veit hva jeg kan gjøre bedre til neste gang. De har ennå ikke svart. Jeg veit ikke om de kommer til å bruke halvannen måned på å svare på den mailen òg, eller om jeg får svar overhodet. Personlig har jeg en hypotese om at det kan være fordi jeg gikk for mye i detalj akkurat i de delene av teksten som handler om tortur, samtidig som jeg sjøl, som true crime-entusiast, helt ærlig føler at å utelate de ekstreme lidelsene ofra til gjerningspersonene gikk gjennom, ikke er å vise dem den respekten de fortjener. Jeg syns de fortjener at folk veit nøyaktig hva som skjedde med dem, for noe annet blir for meg å forskjønne sannheten. Jeg syns voldelige kriminelle fortjener at folk veit hva for slags grusomheter de er eller var i stand til å påføre andre mennesker, jeg syns ikke de fortjener å skånes fra å få sine mørkeste sider fram i lyset. Med dét sagt veit jeg jo at mange er uenige med meg om nettopp dette, og mener det er nettopp min innfallsvinkel som er den respektløse. Samtidig har jeg jo lyst til å være trofast mot mine egne prinsipper, og selv om man selvfølgelig er nødt til å tilpasse skrivestilen sin litt når man tar på seg kommersielle oppdrag, ville det ikke føltes riktig for meg å gå på akkord med meg sjøl. Jeg vil jo helst ansettes av noen som er enig med min måte å gjøre ting på, liksom.
Ikke desto mindre: det sugde å få avslag. Ikke bare fordi det å få avslag suger generelt og gir sjøltilliten en knekk, men også fordi jeg jo virkelig hadde lyst på jobben. I tilfelle det ikke allerede var klart: jeg søkte jobb som manusforfatter for et av Norges største podcastnettverk, en jobb som i seg sjøl hadde vært fantastisk, men så var det også snakk om bare én til to dager oppmøte per uke på fysisk arbeidsplass, resten kunne være hjemmekontor om jeg så ville. Og for noen som jobber aller best til de merkeligste tider på døgnet og aleine i de tryggeste omgivelsene jeg veit om, var dette faktisk perfekt. Det var til og med en fulltidsjobb som jeg helt oppriktig følte meg rusta til å takle! Jeg som alltid har tenkt at jeg aldri kommer til å klare å ha en fulltidsjobb!
Men alt dette betyr jo at dere kan få lese episoden jeg skreiv på denne bloggen isteden. Den var skrevet til Gangsterpodden, om du skulle få lyst til å høre for å sammenligne min episode med de andre episodene.
Samuel "Mad Sam" DeStefano var først og fremst kjent som lånehai for Chicago-mafiaen på 1950- og 60-tallet, men på grunn av sine sadistiske lyster og psykisk ustabile tilstand, kledde han kallenavnet sitt litt for godt. Pengeutpressing var nemlig langt ifra de eneste kriminelle tilbøyelighetene han hadde; fra tenåra og fram til hans død som 63-åring i 1973, bestod den såkalte merittlista hans i tillegg blant annet av smugling, bankran, blotting, voldtekt, tortur og drap.
JIM: Hei, og velkommen til en ny episode av Gangsterpodden. Jeg er Jim.
MORTEN: Og jeg er Morten.
J: Og jeg vet at dette ikke er første gangen vi sier det, men i dag skal vi faktisk snakke om en av de sykeste og mest brutale gangsterne vi har vært borti hittil.
M: Ja, for hvis det er noe denne podcasten har lært oss, så er det at det ikke er mangel på sadistiske psykopater innen organisert kriminalitet, og the man of the hour denne gangen er Samuel DeStefano, passende nok kjent som Mad Sam.
J: «Mad» som i gal?
M: «Mad» som i sprøyte, hakke gal. For når mafiaen syns du er gal, da er du faktisk gal sånn helt på ordentlig.
J: Men før vi går inn på nøyaktig hvor gal han var, så kan vi jo nevne at Samuel DeStefano ble født i 1909 i Streator, Illinois som barn av to italienske immigranter. Nok en italiensk-amerikaner, med andre ord.
M: Ja, det er noen av dem i mafiaverdenen. Familien hans flytta til Little Italy i Chicago da Samuel var liten, og det tok ikke lang tid før han begynte å henge med lokale gjenger. Da han bare var atten år, var Samuel DeStefano en av gjerningsmennene bak en gjengvoldtekt av den sytten år gamle jenta Frances Brooks. Uten å gå inn på altfor mange detaljer her, er det en del ting som tyder på at voldtekten var særdeles brutal, for da Frances Brooks ble funnet av politiet, hadde undertøyet hennes blitt revet i stykker, og hun blødde fra både munnen og skrittet. For denne voldtekten ble DeStefano dømt til tre år i fengsel.
J: Etter at DeStefano hadde sonet ferdig, var det rett ut tilbake på gata og til gjengene. I 1930, altså samme år som han slapp ut fra fengsel, ble han med i den beryktede Forty-Two Gang, ledet av Sam Giancana, den framtidige lederen av The Chicago Unit. Som medlem av the Forty-Two Gang, fikk DeStefano prøve seg innen et bredt spekter av forbrytelser, blant annet gambling, spritsmugling og ikke minst væpna ran. For et bankran i Wisconsin i 1933 ble han dømt til førti år i fengsel, men slapp ut igjen i 1944 etter å ha sonet i bare elleve år. Det var derimot tilbake igjen til fengsel for DeStefano i 1947 etter at han ble tatt for å ha solgt – av alle ting – falske rasjoneringskort for sukker. Det høres jo nesten litt søtt ut, men det var i løpet av dette fengselsoppholdet at han ble kjent med Paul Ricca og Louis Campagna, som begge var medlemmer av The Chicago Unit. Paul Ricca likte Sam DeStefano, og han ble en slags mentor for ham, og Paul Ricca mer eller mindre lærte DeStefano hvordan man skulle være lånehai for mafiaen.
M: Ja, fordi mafiaen visste selvfølgelig å utnytte gamblere som hadde tatt seg vann over hodet, så når gamblerne ikke lenger kunne få lovlige lån hos bankene for å finansiere spillevanene sine, henvendte de seg noen ganger til mafiaen, som deretter sendte lånehaier, utpressere og torpedoer etter dem om de ikke betalte tilbake i tide. Så da Sam DeStefano igjen slapp ut av fengsel, fant The Chicago Unit ut at han rett og slett var en formidabel ressurs på det området, i tillegg til at han var litt… ja, skal vi si utradisjonell?
J: Det er hvert fall én måte å si det på. Fordi der de fleste lånehaier foretrakk å innvilge lån til folk de visste at kom til å betale dem tilbake, hadde Sam DeStefano en klar preferanse for å gi lån til folk som hadde betalingsanmerkninger og høy gjeld. Dette var fordi noe av det aller beste han visste, nemlig var å torturere.
M: Og så begynte moroa.
J: Ja, i hvert fall for Sam DeStefano, ikke fullt så mye for ofrene hans. Som sagt foretrakk DeStefano å gi lån til høy-risiko-klienter nettopp i håp om at de ikke skulle betale tilbake, sånn at han fikk lov til å kose seg med å torturere dem. Og, som det kanskje går an å gjette seg til, var dette noe av grunnen til at han fikk kallenavnet Mad Sam.
M: Et av ofrene til Mad Sam var restauranteieren Artie Adler, som begikk dødssynden med å være for seint ute med å betale tilbake lånet han skyldte til The Chicago Unit. I kjelleren i boligen sin hadde Mad Sam DeStefano bygget et lydtett rom som rett og slett fungerte som et torturkammer, så det han gjorde, var å ta med seg Artie Adler til denne kjelleren. Her, hvor ingen kunne høre ham skrike, gikk Mad Sam til verks på Artie Adler med et av sine favoritt-torturinstrumenter, nemlig sin trofaste ishakke.
J: Men, heldigvis kan vi vel si, rakk Artie Adler å dø av hjerteinfarkt før Mad Sam fikk fullbyrdet arbeidet. Liket av Artie Adler ble dumpet i kloakken, og siden dette foregikk om vinteren, frøs liket fast, og det ble ikke funnet før på våren, da The Department of Sanitation ble kontaktet i forbindelse med tette rør. Årsaken til disse tette rørene viste seg altså å være liket av Artie Adler, som takket være frosten var perfekt bevart. Det var derimot ikke alle ofrene til Mad Sam som døde.
M: Det er helt riktig, og en av dem som faktisk overlevde en såkalt økt med Mad Sam, var pengeinnkreveren Peter Cappelletti, som visstnok prøvde å stikke av med 25 000 dollar som tilhørte Mad Sam og The Chicago Unit. Mad Sam tok med Peter Cappelletti til restauranten Cicero, som var eid av broren til Mad Sam, nemlig Mario DeStefano. Her ble Cappelletti kledd naken, lenka fast til en radiator, og holdt som fange i tre dager, og i løpet av disse tre dagene ble han selvfølgelig utsatt for juling og tortur. På kvelden den tredje dagen ringte Mad Sam til familien til Cappelletti og inviterte dem på middag på Cicero til ære for Cappelletti. Familien ante fred og ingen fare, og da de ankom restauranten og spurte hvor Peter Cappelletti var, ble de fortalt at han ville dukke opp straks. Etter at de alle hadde inntatt en flereretters italiensk middag, ble den forbrente og forslåtte Peter Cappelletti hentet fram, før Mad Sam DeStefano urinerte på ham foran hele familien. Ifølge enkelte kilder skal Mad Sam også ha tvunget familien til å urinere på Cappelletti. Dette førte til at Cappelletti lovte å gjøre opp for seg, og Mad Sam slapp ham fri sånn at han kunne statuere et eksempel for andre som vurderte å lure til seg penger.
J: Mad Sam var så gal og sadistisk at han aldri ble en «made man», for Chicago-mafiaen innså at han var altfor ustabil til å kunne være en del av den harde kjernen. Ifølge Charles Crimaldi, som var en av mafiakollegaene til Mad Sam, var Mad Sam en djeveldyrker. Charles Crimaldi sa at Mad Sam var overbevist om at han var Satans disippel, og han skal ha bedt bønner til Satan på samme måten som kristne ber til Gud, og etter en slik bønn kom Mad Sam tilsynelatende i en slags transe der han trampa rundt, svor og banna, smalt knyttnevene i gulvet, sikla og skumma rundt munnen. Charles Crimaldi kunne også fortelle at Mad Sam pleide å gå med briller til tross for perfekt syn, bare for at folk skulle tro at han så dårlig. På denne måten kunne han ta av seg brillene og observere alt rundt seg mens folk rundt ham gikk ut fra at han ikke fikk med seg en damn shit. Også ifølge Crimaldi hadde Mad Sam som fritidssyssel å kjøre rundt på avsidesliggende landeveier for å se etter steder å begrave framtidige lik. Han likte også å dra til gårder der de holdt griser, og der kunne han tilbringe opptil en time mens han betrakta grisene og dagdrømte om å mate dem med menneskelige levninger.
M: Ja, og kanskje var det fordi at han faktisk hadde en pakt med djevelen at han var i stand til å drepe sin egen bror. Det skal vi få høre mer om etter en kort pause.
PAUSE
M: Velkommen tilbake til Gangsterpodden. Før pausen fikk vi høre at Mad Sam angivelig var en djeveldyrker som også på fritiden stort sett tenkte på og dagdrømte om drap og tortur. Helt sinnsfrisk var han nok uansett ikke, for i 1955 beordra den tidligere nevnte Sam Giancana, som på dette tidspunktet var høyt oppe i Chicago Unit-hierarkiet, drapet på Michael DeStefano, som altså var lillebroen til Mad Sam. Denne ordren adlød Mad Sam uten å mukke, og da politiet avhørte ham om dette drapet, skal Mad Sam bare ha fnist ukontrollert.
J: Dette med en hensynsløs sadist som fniser ukontrollert er liksom et helt nytt nivå av creepy.
M: Det kan du si. Fyren var rett og slett råskummel. Han fant tilsynelatende enorm nytelse i å ydmyke og torturere andre, også bare for moro skyld og helt uten grunn. For hvis det ikke var grunnlag for noe tortur, fant han andre måter å få utløp for sadismen sin på. For eksempel var det en FBI-agent ved navn William F. Roemer som ikke sjeldent var hjemme hos Mad Sam DeStefano. Når det dukka opp et nytt lik, var Mad Sam en av de første Roemer henvendte seg til. Hver gang Roemer dro hjem til ham, åpna Mad Sam døra for ham kledd i pysj, men pysjen var alltid litt åpen, sånn at deler av eller hele kjønnsorganet hans var synlig. Så ble altså Roemer bedt inn, og kona til Mad Sam serverte kaffe. Roemer tenkte over at han syntes kaffen smakte litt rart, men avfeide hele greia med at det sikkert bare var fordi den var lagd av italienske kaffebønner. Men seinere, via en informant, fikk Roemer vite at Mad Sam hadde gått rundt og skrytt av at hver gang det dukka opp en FBI-agent på døra, urinerte Mad Sam i kaffen hans.
J: Og hvis du syntes dét var drøyt, så er det bare å glede seg til denne lille Mad Sam-anekdoten; det å servere tissekaffe til FBI-agenter var dessverre ikke det verste den stakkars kona til Mad Sam ble tvunget til å gjøre. En gang Mad Sam av en uviss grunn ble sint på henne, dro han i raseri ut på en kjøretur. Mad Sam kjørte opp til den første og beste fyren han fant, pekte en pistol på ham og beordra mannen inn i bilen. Denne mannen, som hadde vært på vei hjem fra jobb, ble deretter kjørt hjem til huset til Mad Sam, der Mad Sam, med pistolen i hånda, tvang kona si til å utføre oralsex på denne fremmede mannen, rett og slett for å lære henne en lekse. Da det hele var over, var den fremmede mannen naturlig nok temmelig opprørt, og fordi han var livredd for å bli anklaget for voldtekt, løp han til nærmeste politistasjon og fortalte hva som hadde skjedd.
M: Men, heldigvis for de fleste som hadde noe med Mad Sam å gjøre, skulle et drap begått i 1963 være begynnelsen på slutten for ham. Leo Foreman, som hadde en streit jobb som eiendomsmegler på dagtid i tillegg til at han hadde en litt mer luguber sidejobb som pengeinnkrever på vegne av Mad Sam, møtte sitt grusomme endelikt etter en krangel inne på sitt eget kontor. Leo Foreman og Mad Sam hadde hatt flere uoverensstemmelser i løpet av den siste tiden, men den utløsende årsaken til akkurat denne krangelen skal ha vært at Mad Sam hadde funnet bevis på at Foreman hadde rota med noen av pengene til Mad Sam. Da Mad Sam konfronterte Foreman, innrømte Foreman at det var mulig at han hadde begått noen matematiske feil. Dette gjorde Mad Sam fly forbanna, og når noen som heter Mad Sam og som er kjent for å torturere folk til døde står og skriker til deg, da er det naturlig å bli litt redd. Leo Foreman gjorde det som sannsynligvis enhver gangster i hans situasjon ville gjort; han dro fram pistolen sin. Med pistolen pekende på Mad Sam beordret Leo Foreman ham ut av kontoret sitt, og i de neste ukene prøvde Foreman, forståelig nok, å holde seg unna Mad Sam.
J: Dessverre så fungerte det ikke i lengden. Foreman ble etter hvert kontaktet av noen av undersåttene til Mad Sam som fortalte ham at Mad Sam var villig til å tilgi ham hvis han betalte tilbake det han skyldte og hjalp dem med å planlegge et ran. Foreman valgte å stole på dem, og da han kom til huset til Mario DeStefano, som altså var en av brødrene til Mad Sam, ble Foreman bedt av Mario DeStefano om å bli med ned i kjelleren, der Mario DeStefano visstnok hadde bygd et nytt bomberom han gjerne ville vise fram. Foreman begikk selvfølgelig en enorm tabbe da han ble med ned i kjelleren, for der nede ble han skutt av både Mario DeStefano og den tidligere nevnte Charles Crimaldi, som altså jobbet for Mad Sam. Deretter dukka en tredjemann opp, Tony Spilotro, som helt fram til da hadde gjemt seg, og også Tony Spilotro skjøt Leo Foreman.
M: I voldsomme smerter etter å ha blitt skutt av tre menn, ble Leo Foreman liggende på gulvet, men han var altså fremdeles i live. Først da var det at selveste Mad Sam bestemte seg for å komme fram fra gjemmestedet sitt. Kledd i pysj og med sin elskede ishakke for hånden gikk Mad Sam rett bort til Foreman, tok tak i ansiktet hans og sa til ham at han skulle ofre ham til Satan. Mad Sam stakk Foreman med ishakken totalt tjue ganger. I tillegg ble Foreman slått med hammer på knærne, skåret opp med slakterkniv, og skutt gjentatte ganger i rumpa, visstnok mens Foreman skal ha tryglet Mad Sam om å drepe ham. Etter at Foreman omsider var død, var gutta i så godt humør at de fortsatte med å skjære klumper av kjøtt fra armene hans, før liket ble stappet inn i bagasjerommet på en bil og til slutt dumpet på åpen gate.
J: Sannsynligvis var Mad Sam såpass høy i hatten at han trodde han skulle komme unna med det, men både han, broren hans Mario DeStefano og Tony Spilotro ble arrestert for drapet ti år seinere, i 1973. FBI hadde lyktes i å få den fjerde gjerningsmannen, Charles Crimaldi, til å vitne mot sine tidligere mafiakollegaer, og på grunn av forklaringene til Crimaldi, måtte Mad Sam møte til en såkalt pretrial, som er en slags forhåndsrettssak før den egentlige rettssaken. Kan du gjette hva slags antrekk Mad Sam hadde tatt på seg i anledning denne forhåndsrettssaken?
M: Jeg både håper og håper ikke at det er pysj.
J: Pysj er helt riktig. Mad Sam DeStefano ankom rettsalen på båre, kledd i yndlingsantrekket pysj, og var fast bestemt på å være sin egen advokat. Og ikke nok med det: mens han altså forsvarte seg selv, gjorde han det mens han snakket gjennom en ropert. Lederne av The Chicago Outfit fikk med seg hele spetakkelet, og uansett hvor dyktig Mad Sam var på å få folk til å betale, bestemte de seg for at han faktisk var altfor gal og at galskapen hans utgjorde en fare for resten av dem. Dermed ble det bestemt at Mad Sam DeStefano måtte dø.
M: Hovedrettssaken skulle finne sted den 30. april 1973, så omtrent to uker før, den 14. april 1973, kjørte de to andre tiltalte, altså Mad Sams bror Mario DeStefano og Tony Spilotro, hjem til Mad Sam. Ifølge en FBI-teori, hadde Mad Sam blitt fortalt at de to skulle komme hjem til ham for å diskutere en plan om å drepe tysteren Charles Crimaldi. Da Mad Sam, som var inne i garasjen, hørte at det kom en bil, gikk han ut i innkjørselen for å ta imot Mario DeStefano og Tony Spilotro. De to mennene kom ut av bilen og gikk mot Mad Sam, og da de bare var noen meter unna hverandre, gikk Mario DeStefano ut til siden, og avslørte dermed at Tony Spilotro bar på ei hagle. Tony Spilotro skjøt først Mad Sam i armen, deretter i brystet. Da politiet seinere samme dag fant Mad Sam, lå han på ryggen i garasjen, blødd i hjel. Mario DeStefano og Tony Spilotro ble forøvrig frikjent for drapet på Leo Foreman, og ingen ble noen gang arrestert for drapet på Mad Sam DeStefano.
Opplevelser: Disney-quiz på Brød og Sirkus med Trine, Martina, Hannah og Cecilie (andreplass denne gangen òg, men vi var veeeeldig nære førsteplassen). Sigur Rós i Oslo Spektrum. Bonusbursdag for Mari på Rock In. Øl med Mari.
Innkjøp: Jeg driver, som kjent, med lydbokproduksjon av Mjuke svarte stjerner(over halve romanen, det vil si rundt seks timer med lyd, er nå tilgjengelig på Patreon!), men etter at Martina måtte flytte og jeg ikke lenger har tilgang på hjemmestudioet hennes – fordi det nå er demontert og ligger på et lager – har jeg kjøpt min egen mikrofon fra Anna. Jeg har ennå til gode å få testa den ut, fordi dette rotehuet ikke klarer å finne adapteren jeg må bruke for å få kobla den til dataen (ingen USB-inngang, som observante sjeler kanskje husker), men forhåpentligvis snart! (Ordet "snart" er så befriende vagt.) Jeg har også, etter å ha skaffa meg en telefon uten jack-inngang (seriøst, hva er egentlig greia med nymotens teknologi) måttet kjøpe en Bluetooth-høyttaler sånn at jeg kan høre på musikk på badet (når man er meg, er faktisk det plent nødvendig). Og når den billigste høyttaleren viste seg å være en elefant, var jo saken veldig grei.
TV-serie: For ikke lenge siden nevnte jeg at det eneste som har fått meg til å føle i det siste, er vakre naturfotografier og den (relativt) nye Dahmer-serien til Netflix. Fordi som mange av dere allerede veit, er Jeffrey Dahmer min, eh, største favoritt blant seriemordere. En litt merkelig setning å skrive, men det er jo på en måte sant. I frykt for å provosere noen, har Dahmer bare alltid vært den seriemorderen som har påkalt størst sympati hos meg. Ikke at jeg unnskylder noe av det han gjorde, men som Dylan Marron sier; empathy is not endorsement. I det hele tatt har jeg trua på ideen om radikal empati. Det er lett å være empatisk overfor den typen mennesker som ligner mest på oss sjøl, men jo lenger borte fra vårt utgangspunkt de befinner seg, jo vanskeligere – og dermed viktigere – er det. Hvis empati bare skal gjelde de vi allerede har mye til felles med, faller litt av poenget bort. Uansett, serien Dahmer har fått mye kritikk for å ikke rådføre seg med de pårørende til ofra til Dahmer og for å gi et nyansert og menneskelig portrett av mannen som blei kjent som The Milwaukee Cannibal. Det første punktet kan jeg skjønne at er kritikkverdig. Det andre punktet, derimot, syns jeg overhodet ikke er et problem, jeg syns heller det er et problem at det blir sett på som et problem. Serien har blitt anklagd for å romantisere seriemorderen Dahmer, når det den gjør, så vidt jeg kjenner historien til Dahmer fra før, er å fortelle det som det var. Jeg har aldri hatt inntrykk av at personen Jeffrey Dahmer var et iskaldt monster, han var derimot veldig sjuk og veldig deprimert. Det å være sjuk og deprimert er selvfølgelig ingen unnskyldning for å drepe, men jeg kan ikke forstå at det skal være til noens beste å framstille mennesker som monstre, når ingen mennesker er monstre fordi monstre ikke fins i virkeligheten. Jeg snakker myyyye mer om akkurat dette i innlegget mitt om seriemordere fra 2018 som jeg allerede har linka til, jeg bare blir provosert av det som virker som den rådende oppfatninga innenfor true crime-miljøet for tida, der et snev av empati overfor folk som har begått grusomme handlinger blir sett på som "romantisering" og "glorifisering", når jeg i all oppriktighet mener at svart-hvitt-tenkning er mye mindre konstruktivt. For serien Dahmer er virkelig god, den viser hvilken tragedie det var for alle involverte parter, og selv om jeg jo helt fra begynnelsen av visste åssen det kom til å gå med alle, var det flere ganger jeg håpa at det denne gangen skulle gå bra likevel. Jeg er ingen typisk binge-watcher, jeg ser som regel én episode av en serie jeg følger med på per dag, men Dahmer så jeg i løpet av to dager, der jeg faktisk ikke gjorde noe annet enn å se på TV hele dagen. Det er rett og slett sjeldent serier klarer å gjøre dette med meg, og etter min mening har Ryan Murphy skapt et helt glimrende krimdrama som forteller en tragisk historie fra flere sider og som byr på noen ufattelig sterke skuespillerprestasjoner. Dette er den typen serie jeg vil anbefale til alle som lurer på hvorfor jeg er fascinert av true crime generelt, seriemordere spesielt, og helt spesifikt Jeffrey Dahmer.
Spill: Jeg har fullført hovedoppdraget mitt i Fallout 4, og jeg både liker og misliker at jeg likevel kan fortsette å spille og gjøre oppdrag og levle opp og utforske. Jeg liker det fordi det tross alt gjør spillopplevelsen mer troverdig, for i virkeligheten fortsetter jo livet å gå sin gang også etter omveltende revolusjoner, i tillegg til at det alltid medfører en viss opplevelse av ambivalens for meg å fullføre et spill, fordi da må jeg nødvendigvis si meg ferdig med utforskning og sideoppdrag, sette strek og si en gang for alle at nå er det nok, så å kunne fortsette også etterpå gjør det litt mindre stressende for min del. Jeg veit at nå kan jeg alltids vende tilbake og fortsette om jeg vil. Samtidig er det noe litt behagelig endelig ved å få opp rulleteksten og være ferdig-ferdig, en opplevelse av closure og av at nå er det på tide for meg å gå videre, begynne på noe nytt og ikke bare henge fast ved de samme trygge opplevelsene for alltid fordi det er behagelig. Så… per akkurat nå er jeg litt uavklart når det gjelder Fallout, MEN nå som The Sims 4 er gratis både på Steam og PSstore, benytta jeg anledninga til å laste ned den foreløpig nyeste iterasjonen av en gammal favoritt. The Sims er en barndomsklassiker for meg, The Sims 2 er kanskje det spillet jeg har tilbrakt mest tid i noensinne, og jeg hadde enorme og kompliserte familieforbindelser (og hey, Lunisand!), men så kom The Sims 3 og jeg kom aldri inn i det. The Sims 4 er fortsatt et overveldende og komplisert spill for meg, i likhet med alle nye spill, men jeg håper jeg etter hvert kommer virkelig inn i det, på den måten jeg jo veit jeg pleier å gjøre. Et problem, derimot, som plager meg mer enn jeg liker at det gjør, er at man ikke kan oppnå trophies hvis man skrur på juksekoder, heller ikke hvis man skrur av juksekodene seinere. Man må i praksis operere med to parallelle universer med ulike familier på de samme stedene hvis man vil ha både juksekoder og muligheten til å få trophies. Jeg liker å ha noen familier der jeg jukser og noen familier der jeg ikke jukser og at disse kan samhandle med hverandre, jeg vil ikke ha to adskilte verdener. Ekstra irriterende er det at dette visstnok bare gjelder på konsoller, dette er ikke tilfellet om man spiller på data. Og jeg trudde egentlig ikke at jeg brydde meg så mye om trophies fram til jeg blei stilt overfor dette dilemmaet, for trophies gir jo ingen belønning utover å være stas i seg sjøl, og nå irriterer det meg at jeg tydeligvis er veldig opptatt av en så ubetydelig ting.
Film: Halloween (2007), Spencer, Creep og Creep 2. Jeg blei veldig positivt overraska over Creep, en film jeg ikke visste så mye om i utgangspunktet, bortsett fra at den blei diskutert inne på Incredibly Strange Films, ei av yndlingsgruppene mine på Facebook, og en nesten uendelig kilde til filminspirasjon. Det er en såkalt found footage-skrekkfilm, en sjanger som byr på veldig mye ymse, men Creep er en av de mest realistiske variantene jeg har vært borti. Helt uten filmmusikk klarer den å være skikkelig, vel, creepy, mye på grunn av skuespiller Mark Duplass. Den er creepy på en så gjenkjennelig måte, fordi hovedpersonen befinner seg i en situasjon mange sannsynligvis har vært nær ved å ende i sjøl, der man på et visst punkt tenker "oh, shit, nå er det for seint", det hele uten å være over the top eller benytte seg av klisjeer. Som med de fleste andre skrekkfilmer var jeg mer interessert i begynnelsen og fram mot midten enn mot slutten, men jeg syns likevel denne filmen var et friskt pust innen en sjanger man kanskje har tenkt på som oppbrukt.
Musikk: TR/ST har sluppet en ny singel, og jeg er helt ærlig skikkelig skuffa over den. Jeg syns de første førtifem sekundene eller deromkring lover veldig godt, men så begynner plutselig låta å utvikle seg i en helt annen retning enn hva begynnelsen legger opp til, og på det verste minner denne sangen meg om det aller første albumet til Robert, pre-TR/ST og spilt inn under eget navn, noe som ikke er et kompliment for en artist som har hatt vel femten år på seg til å vokse. Kanskje er jeg bare ekstra streng fordi han allerede har lagt lista så høyt for meg. Mest av alt føles denne sangen egentlig bare uferdig, og det er liksom så frustrerende fordi jeg føler at jeg kan høre et potensial som bare ikke har blitt gitt rom til å utfolde seg.
Men for å også dele ei låt med dere som jeg virkelig elsker, velger jeg i tillegg å lime inn den helt fantastiske Baby, We're Ascending av HAAi og Jon Hopkins. Den gir meg mye av de samme følelsene som mesterverket Xtal av Aphex Twin, og jeg så noen på internett som omtalte denne låta som en fortsettelse av Brian Enos klassiker An Ending (Ascent), en beskrivelse som heller ikke føles feil. HAAi slapp debutalbumet sitt i mai i år, og der jeg dessverre ikke fikk like mye ut av resten av låtarsenalet, står denne igjen som en euforisk technohymne.
Jeg vil tru at noen av dere har fått med dere at en av mine yndlingspodcaster er My Favorite Murder. Er dere klare til å få vite hva som er mitt favorittmord? Eller har dere kanskje allerede gjetta det?
Uansett. Norske Truecrimepodden utlyste i høst en stilling som vikarierende tekstforfatter. Jeg søkte, og tok selvfølgelig utgangspunkt i mitt favorittmord i søknadsteksten, men fikk ikke jobben. Nå har det visstnok kommet en episode om nettopp den saken jeg skreiv om, men jeg har ikke hørt episoden. Ifølge min venn Mari er min episode bedre skrevet enn den som faktisk ligger ute nå fra Truecrimepodden, og jeg må jo lure på om det er tilfeldig at de slapp en episode om det jeg samme som jeg skreiv om bare noen måneder etter at jeg sendte inn søknaden min? Altså, jeg har jo ikke copyright på denne historien, liksom, men litt betenkelig er det jo.
Siden jeg nå uansett ikke kommer til å bruke søknadsteksten min til noe, tenkte jeg like greit å poste den her. Jeg har prøvd å legge meg opptil skrivestilen til Truecrimepodden, så om du syns noen av formuleringene er litt utypisk meg, er det helt riktig. Jeg syns forøvrig også at jeg – og det må vel være lov å si? – skriver bedre enn det Truecrimepoddens tekstforfatter gjør, så jeg kan jo late som at grunnen til at jeg ikke fikk jobben, er at jeg skriver litt for bra, høhø. Eller bare at jeg egentlig ikke hadde tid til å gjøre noe særlig research utover Wikipedia, på grunn av kort søknadsfrist og mye å gjøre på min vanlige jobb i samme periode.
Mari, som var testleseren min før jeg sendte teksten fra meg, syns nå uansett at jeg burde sende henne en ny true crime-tekst hver uke, så hun var i hvert fall fornøyd. Hadde dette endt opp med å bli en ekte episode av en ekte podcast (og hadde jeg fått betalt for å skrive den), hadde jeg definitivt brukt mer tid på den, for den er langt fra perfekt, men igjen, det er begrensa hvor mye arbeidskraft jeg har kapasitet til å legge i noe uten at det går utover den faktiske pengeinnbringende jobben min.
Er dere klare for litt kirkebrenning og djeveldyrking, eller??
Det er august 1993, og i en trappeoppgang på Tøyen i Oslo ligger liket av en 25 år gammel mann. Mannen har blitt knivstukket 23 ganger; i ryggen, i nakken, og i hodet. Mannen er Øystein Aarseth, kjent fra black metal-miljøet som «Euronymous»; gitarist i Mayhem og innehaver av platebutikken Helvete. Det brutale drapet skal vise seg å være den siste av en rekke grufulle gjerninger utført av medlemmer av den såkalte «Black Circle»; en gruppe svartmetallere med en sterk anti-kristen overbevisning som i årevis hadde sjokkert både norsk og internasjonal presse.
La oss spole tilbake til midten av 80-tallet. Øystein Aarseth danner Mayhem, et av verdens første black metal-band, sammen med kameratene Jørn Stubberud og Kjetil Manheim. De er alle i midten av tenåra og, etter alt å dømme, helt vanlige gutter fra normale middelklassehjem. I 1988 får Mayhem en ny vokalist; Per Yngve Ohlin, ofte kalt Pelle, fra Stockholm. Pelle viser seg å inneha en enorm fascinasjon for og besettelse av døden. Som vokalist i Mayhem blir han kjent som «Dead», et kallenavn han virkelig lever opp til. Noen dager før de skal spille konserter graver han ned klærne han skal bruke, for så å grave dem opp igjen, for at klærne skal lukte av jord og forråtnelse. Han sminker seg for å ligne et lik; hvit i ansiktet og svart rundt øynene. Han snakker om døden konstant, og oppfattes av de andre i bandet som merkelig, innadvendt og deprimert. Det har i ettertid vært flere som tror at Pelle led av Cotards syndrom, en psykisk lidelse der den rammede tror at han eller hun er død.
Forholdsvis gøy til å begynne med. Øystein Aarseth til venstre, Pelle Ohlin i midten, Jørn «Necrobutcher» Stubberud til høyre
Etter hvert flytter Pelle Ohlin sammen med Øystein Aarseth og Jan Axel Blomberg, som har vært Mayhems trommeslager siden 1988. De deler et hus i Kråkstad i Ski kommune, og Pelles mentale helse blir bare verre. Han snakker ofte om selvmord, og i følge bandkolleger skal Øystein Aarseth ha oppmuntret ham til å ta livet sitt, angivelig fordi det ville skape blest om bandet og bidra til å forsterke det Øystein oppfattet som imaget deres. I april 1991 begår Pelle Ohlin selvmord ved å skjære over hovedpulsårene i begge underarmene, samt strupen. Deretter skyter han seg selv i hodet med hagle. Det er Øystein Aarseth som finner liket, men før han kontakter nødetatene, drar han for å kjøpe et engangskamera som han tar bilder av sin døde samboer og bandkollega med. Han plukker også opp biter av Pelles istykkerskutte hodeskalle som han deretter deler ut til de andre bandmedlemmene så de kan bruke dem som halskjeder. Et av bildene Øystein tar denne dagen blir senere brukt som forsidebilde til bootlegalbumet Dawn of the Black Hearts, utgitt i 1995.
Dawn of the Black Hearts med Pelles lik som coverbilde
Pelles selvmord markerer et vendepunkt i miljøet som har oppstått rundt Mayhem og andre lignende band. Øystein Aarseth blir gradvis mer opptatt av satanisme og det å fremstille seg selv og bandet forøvrig som ekstreme og sjokkerende. Han åpner platebutikken Helvete, og denne skal komme til å fungere som en slags base for black metal-musikere. Bandmedlemmer fra blant annet Mayhem, Emperor, Thorns og Burzum henger, jobber og bor i platebutikken og i den tilhørende kjelleren, og de med sterkest tilknytning til butikken og miljøet blir kjent som «The Black Circle», et navn Øystein Aarseth skal ha funnet på. Kristian Vikernes, senere kjent som Varg Vikernes, er hjernen bak enmannsbandet Burzum. Han er en ung bergenser med en sterk interesse for norrøn mytologi, og som i følge boken Lords of Chaos av Didrik Søderlind og Michael Moynihan allerede fra ung alder viste nynazistiske sympatier. Øystein Aarseth er fem år eldre enn Varg Vikernes, og de to utvikler et vennskap, der Øystein fungerer som en slags mentor for Varg. Øystein lar Varg bli med som bassist i Mayhem, og i etterpåklokskapens lys er det ikke vanskelig å peke ut dette som øyeblikket da alt for alvor begynner å gå galt.
Kristian Vikernes og Øystein Aarseth
I 1992 starter kirkebrannene. Fantoft stavkirke i Bergen, opprinnelig bygd rundt 1150, brenner ned den 6. juni som et resultat av en påsatt brann. Dette utløser en bølge av påsatte kirkebranner, i hovedsak utført av personer som påstår å være inspirert av satanisme eller av personer fra black metal-miljøet. I alt tolv kirkebranner forekommer i løpet av dette året, og Varg Vikernes er mistenkt i forbindelse med fem av disse brannene. Bård Eithun fra bandet Emperor og Øystein Aarseth er sammen med Varg Vikernes med på å starte brannen i Holmenkollen kapell i Oslo den 23. august 1992. I følge Bård Eithun skal vennskapet mellom Øystein og Varg ha utviklet seg til å bli en slags konkurranse der de hele tiden knivet om å være den drøyeste, den mest ekstreme. Videre påstår Bård Eithun at Øystein skal ha deltatt i brannstiftelsen for å bevise at han var «en del av det», og ikke bare i bakgrunnen.
Fantoft stavkirke etter brannen
Men kirkebrannene er dessverre ikke den alvorligste forbrytelsen som blir begått av en svartmetaller rundt denne tiden. Den 21. august 1992, bare to dager før han deltar i å brenne ned Holmenkollen kapell, befinner tidligere nevnte Bård Eithun fra Emperor seg i OL-parken i Lillehammer. Det gjør dessverre også 33 år gamle Magne Andreassen. Bård Eithun knivstikker Magne Andreassen 37 ganger, etter at Magne angivelig skal ha kommet med seksuelle tilnærmelser mot Bård. I lang tid har politiet ingen mistenkte i saken.
Bård «Faust» Eithun var bare 18 år da han drepte Magne Andreassen
Men tilbake til Øystein Aarseth og Varg Vikernes. I 1993 når det rivaliserende forholdet mellom de to bandkompisene sitt bristepunkt, og det hele kulminerer i en skjebnesvanger natt til 10. august. Sammen med Snorre Ruch fra bandet Thorns kjører Varg fra Bergen til Oslo med bil, og ankommer Øysteins leilighet på Tøyen tidlig om morgenen den 10. august. Mens Snorre venter i bilen, slipper Øystein Varg inn i leiligheten sin. Hva som skjer mens Varg er inne hos Øystein, fins det bare én versjon av, og det er versjonen til den av de to som overlever. Det som er sikkert, er at på et tidspunkt begynner Varg å knivstikke Øystein. Øystein kommer seg ut av leiligheten sin, men dør av skadene i trappeoppgangen. Varg har knivstukket sin tidligere venn 23 ganger. Ni dager senere blir Varg arrestert. Til politiet forteller han at han drepte Øystein Aarseth i selvforsvar; visstnok skal Øystein ha planlagt å kidnappe for så å torturere Varg til døde og filme det hele. Og helt ærlig: med sitt voldsomme fokus på å være så ekstrem som mulig, er det ikke utenkelig å se for seg at Øystein kan ha sagt noe sånt. Likevel: alle de 23 knivstikkene Varg påførte Øystein var på baksiden av kroppen hans; seksten av dem var i ryggen, fem i nakken, og to i hodet. I hvor stor grad gir det egentlig mening å snakke om selvforsvar når den du angivelig forsvarer deg mot, helt åpenbart har vært vendt bort fra deg? Det at Øystein ble funnet i sin egen trappeoppgang, kan også tyde på at han prøvde å rømme fra leiligheten sin. Varg ble uansett ikke trodd av retten, og ble dømt til 21 års fengsel for drapet på Øystein Aarseth, fire kirkebranner og for oppbevaring av 100 kg med eksplosiver, eksplosiver han etter sigende hadde tenkt å bruke til å sprenge Nidarosdomen. I tillegg ble Snorre Ruch dømt til åtte år i fengsel for medvirkning til drap. Litt senere ble også Bård Eithun dømt til fjorten års fengsel for drapet på Magne Andreassen. Alle tre har nå sonet ferdig, og Varg Vikernes bor for tiden i Frankrike med kone og barn.
Varg Vikernes i retten i 1994
Det virker som at de tidligere medlemmene av «The Black Circle» er splittet i sitt syn på hvorvidt drapet på Øystein Aarseth ble begått i selvforsvar eller ikke. Bård Eithun er blant dem som ikke tror på selvforsvarsforklaringen, mens Mayhems nåværende bassist Jørn Stubberud sa i et intervju med det amerikanske musikknettstedet Consequence of Sound i oktober 2019 at han «var på vei til å drepe Euronymous selv», men at Varg Vikernes kom ham i forkjøpet. Det er ingen tvil om at å drepe et annet menneske er en ondsinnet handling, men hvis det er sant at Øystein Aarseth virkelig oppfordret sin tidligere bandkollega Pelle Ohlin til å ta livet av seg, gjør det ham egentlig noe særlig bedre enn Varg Vikernes? Og hadde han virkelig tenkt å torturere Varg til døde? Som allerede nevnt: per i dag er det bare én person som vet hva som faktisk foregikk i minuttene som ledet opp til drapet, og det er en person som neppe kan kalles en pålitelig forteller – hans mange rasistiske og antisemittiske uttalelser i media er et bevis på nettopp dét. Denne saken er et eksempel på at det noen ganger ikke fins en objektiv sannhet.
Eeeeegentlig hadde jeg tenkt å spare tankene mine om denne filmen til min månedlige oppsummering, men så endte jeg visst opp med å mene såpass mye om den at den faktisk får sitt eget innlegg. Hvem skulle trudd det. Ikke jeg da jeg beslutta å se den, i væffal.
Så altså, Jørgen og jeg var på førpremieren til Lords of Chaos i forrige uke. For dere som ikke veit det, er dette filmatiseringa av historien til black metal-pionerene Mayhem fra 1987 til 1993. Dette veit nok de fleste som bor i Norge og er over en viss alder, men det var i denne perioden at Norge etablerte seg som verdens black metal-nasjon, for det var ikke bare musikken som var ekstrem, men hele miljøet var ekstremt. Det var kirkebranner og vold og påstått satanisme.
Før vi gjør noe mer: det er umulig for meg å snakke om denne filmen uten å spoile masse. Men dette var jo nyhetsstoff i årevis, så sjansen er stor for at du likevel veit om de viktigste nøkkelhendelsene her, og helt ærlig trur jeg ikke disse spoilerne vil ødelegge filmopplevelsen din noe særlig, men likevel: du er herved advart.
La meg bare kjapt gå gjennom de nevnte nøkkelhendelsene for leservennligheten av dette blogginnlegget sin skyld: Mayhem blei starta av blant andre gitarist Øystein Aarseth, også kjent som Euronymous, på åttitallet. Etter hvert fikk Mayhem med seg en vokalist ved navn Pelle Ohlin, også kjent som Dead. Pelle og Øystein bodde sammen, men Pelle var ekstremt deprimert og tok livet av seg i 1991, bare tjueto år gammal. Etter hvert blei også Kristian Vikernes, også kjent som Count Grishnackh, seinere kjent som Varg Vikernes, med som bassist i Mayhem. I 1993 blei Øystein Aarseth knivstukket til døde av Varg Vikernes.
Jeg både likte denne filmen og likte den ikke, og det er ikke det samme som at jeg likte den "passe godt." Den tar i bruk en del klisjéfulle virkemidler – jeg trudde for eksempel vi var ferdig med voiceover på nittitallet – men så var det noen enkeltscener som jeg egentlig likte ganske godt sånn jevnt over. Jeg syns Rory Culkin spiller godt som Euronymous, selv om han ikke ligner på ham i det hele tatt – og ikke bare ligner de ikke, de ser tvert imot ut som motsetninger; Rory Culkin har et smalt, avlangt ansikt, mens Øystein Aarseth i virkeligheten hadde et kort og breit ansikt:
Særlig i klimaksscena mot slutten syns jeg Rory Culkin gjør en veldig god jobb, og denne scena skal jeg for så vidt komme tilbake til. Med det sagt: jeg skjønner godt hvorfor Varg Vikernes har uttalt seg i krasse ordlag mot denne filmen (velger å ikke sette inn video av en rasist og antisemitt her på bloggen, men spesielt interesserte kan høre første del av YouTube-ranten hans bestående av totalt sju deler hvis du trykker på linken). Jeg er ikke veldig fan av black metal i utgangspunktet, men jeg har lest forholdsvis mye om miljøet rundt det, og særlig om Mayhem. Filmen framstiller Euronymous/Øystein Aarseth på en relativt sympatisk måte, mens det jeg har lest om åssen han var i virkeligheten, gjør at han framstår som en manipulerende og kynisk sosiopat. Men et veldig viktig poeng her, er jo for så vidt det at Øystein Aarseth er død, og Varg Vikernes lever. Kanskje er ikke Varg Vikernes den mest pålitelige fortelleren i skuffen, kanskje er ikke utalelsene hans om Øystein Aarseth helt til å stole på, og Øystein Aarseth har jo uansett ikke mulighet til å motsi ham. Ikke desto mindre: Øystein Aarseth har kommet med noen ekstremt føkka uttalelser, og enda mer enn det har han gjort noen ekstremt føkka ting, som for så vidt også filmen viser. Kanskje det aller drøyeste var å oppfordre tidligere vokalist Dead/Pelle Ohlin til å ta livet av seg, og da Pelle til slutt nettopp gjorde det, dro Øystein og kjøpte et engangskamera, tok masse bilder av liket, og brukte bildet som cover på en av bootleg'ene deres. Dette var ting han gjorde I VIRKELIGHETEN, altså. I filmen får vi småsentimentale flashbacks der Øystein angrer på disse oppfordringene, det er også med ei scene der vi ser ham sitte og gråte foran liket av Pelle. Angra han i virkeligheten? Den eneste som veit det, er død. Problemet da med denne filmen, er at selv om den påstår innledningsvis at den er basert på sannhet, løgner og "det som egentlig skjedde", tar den på et vis likevel et parti, den har bestemt seg for hvilken sannhet den vil fortelle. Filmen handler om konflikten mellom Øystein og Varg som oppstår fordi der Øystein snakker masse om hvor ond han er og hvor ond musikken hans er, gjør Varg ord til handlinger. I filmen snakkes det mye om hvem som er ekte svartmetallere og hvem som bare later som, og kildene vi har i dag til hvem Øystein Aarseth egentlig var, kommer i stor grad fra intervjuer han har gjort. I filmen framstilles det som at han sa alt det han sa i intervjuer utelukkende for å skape et ondt image, men at han egentlig ikke var ond. Som Varg sier i filmen, så er alt bare prat med ham, og han mener egentlig ingenting av det han tilsynelatende står for. Men var det egentlig bare prat med ham? Filmen synes å påstå det. Øystein var kanskje uansett ikke ond i sitt eget hode, på samme måte som Varg nok ikke er ond i sitt eget hode. Han har alltid påstått at han drepte Øystein i sjølforsvar. Jeg veit ikke helt, nå babler jeg fælt her, men jeg har fram til nå nylig utelukkende tenkt på Øystein som en drittsekk og en sosiopat, mens filmen setter ham i et mye mer sympatisk lys. Kanskje er det bare bra for meg å få et mer nyansert bilde av ham. For det er jo det som er så vanskelig med historier basert på virkeligheten: filmmediet tvinger fram en slags objektiv sannhet, men det fins vel egentlig ingen objektive sannheter. Varg Vikernes og Øystein Aarseth hadde garantert hver sin sannhet om hva som egentlig foregikk den 10. august 1993, men det er bare én av de sannhetene vi noen gang kommer til å få høre. Og sånn sett klarer jo filmen å ta opp noen interessante spørsmål: hvem er egentlig onde, og hva er ondskap?
Jeg trur jeg liker denne filmen bedre hvis jeg tenker på den som en fiksjonsfilm inspirert av virkelige hendelser enn hvis jeg tenker på den som en biopic. Som nevnt er dette spennet mellom ord og handling ekstremt spennende. Og som en fiktiv karakter er filmens Euronymous/Øystein Aarseth utrolig interessant. Problemet oppstår når man veit at han er basert på en ekte person, en ekte person som tilsynelatende syntes selvmordet til en venn var kult fordi det ville skape mer oppmerksomhet rundt bandet hans. Sånn sett er det halvveis relevant å dra inn hele denne Vigdis Hjorth-diskusjonen om levende (og døde) modeller, fordi ved å si "nei, nei, dette er fiksjon, bare inspirert av virkelige hendelser", så helgarderer filmen seg. Den har all kunstnerisk frihet i verden til å påstå hva den vil om en død mann som verken kan bekrefte eller avkrefte noe som helst, og de velger å framstille denne døde mannen i et relativt – og mange vil mene ufortjent – godt lys. Og i de fleste sammenhenger pleier jeg jo å forsvare nettopp denne kunstneriske friheten, for jeg veit åssen det funker å skrive en fiksjon: man henter litt herfra og litt derfra, for det viktigste er jo den gode historien, ikke hva som er "sant" og ikke. Jeg reagerte på at det blei gjort her, men det er kanskje mest fordi jeg ikke liker at det blir satt spørsmål ved den versjonen jeg har akspetert som "sannheten" i flere år? Jeg veit ikke. Regissør Jonas Åkerlund har i intervjuer snakka om at overalt ellers blir disse ungene – for de var seint i tenåra, tidlig i tjueåra da alt dette skjedde – framstilt som monstre og ikke mennesker. Han ville menneskeliggjøre dem. Og altså, jeg er jo i utgangspunktet on board med det, som jeg snakka om i seriemorderinnlegget mitt òg, jeg bare lurer på hvor mye man egentlig kan unnskylde før det blir respektløst overfor ofrene det gikk ut over?
Klimaksscena syns jeg kanskje at er den beste scena i hele filmen, også i sjølve måten den er filma på. Mange vil nok mene at både denne og andre scener er altfor blodige og grafiske i sin framstilling av volden. Jeg har lest andre anmeldelser som mener at de nettopp syns det er noe litt ekkelt voldsforherligende ved disse scenene, men jeg er egentlig uenig. Dette er ikke gøyal splatter-vold á lá Tarantino, dette er blod som ser ut og oppfører seg realistisk, med troverdige tilhørende lydeffekter. Litt kontroversielt standpunkt her, kanskje, men jeg syns faktisk dette kanskje er en av de mest respektfulle måtene å framstille volden på: så ærlig som mulig. Det var jo blodig, det var jo brutalt, og det var jo ekte mennesker som opplevde dette. På et vis syns jeg det er mer respektløst overfor menneskene som opplevde det å tone volden ned. Ved å være bevisst grafisk og in your face om volden, får vi ikke valget om å se vekk, i likhet med menneskene den ekte volden faktisk gikk utover. Jeg syns på en måte at jeg skylder ofrene å bevitne en så realistisk skildring av det som blei gjort mot dem som mulig.
Men tilbake til denne klimaksscena, som i tilfelle det skulle være noen tvil, altså er den scena som skildrer sjølve drapet på Øystein Aarseth av Varg Vikernes. Som sagt syns jeg altså Rory Culkin storspiller her, Emory Cohen i rollen som Varg syns jeg er hakket stivere, men likevel: dette er nært, blodig, langtekkelig og klaustrofobisk, og behagelig fritt for musikk. Scena får stort sett stå som den er, helt til – og dette er ei setning jeg aldri hadde trudde jeg skulle komme til å skrive – Sigur Rós dukker opp og ødelegger stemninga. Neida. Eller kanskje bare litt. Dauðalogn er en nydelig sang og egentlig ikke feil i sammenhengen i det hele tatt, jeg har bare blitt mer og mer kresen på hvilke situasjoner jeg foretrekker filmmusikk i og ikke i det siste. Som sagt tar denne filmen noen litt i overkant forutsigbare og klisjéfylte valg, og dette er for all del ikke det verste av dem, det er bare det at resten av scena klarte seg så godt uten andre lydeffekter enn Øysteins bare føtter i trappeoppgangen, opphosting av blod og lyden av kniv inn i en kropp at jeg skulle ønske den ville holdt seg i samme sporet hele veien. Jeg var inne på det da jeg snakka om 120 slag i minuttet òg, selv om jeg ikke nevnte det direkte, hvor effektfullt fraværet av musikk kan være. Og dere, jeg skal bare skrive dette rett ut i klartekst: er det ikke noe nærmest sensuelt i måten Varg tar hodet til Øystein i henda sine på etter å ha tatt ham igjen i trappeoppgangen, blikkontakta deres, før Varg knivstikker ham i magen igjen? Var det bare meg? Da så.
Og nå har jeg bare så vidt nevnt Dead/Pelle Ohlin. Jeg kunne sikkert snakka masse om ham òg, og jeg skulle ønske han hadde fått mer plass i filmen, men det er klart, det ville blitt en mye lengre film da. Han hadde det ikke bra, og jeg blir så utrolig trist når jeg tenker på ham. Og jeg blir så sint når jeg tenker på Euronymous – i virkeligheten – som i beste fall ikke tok ham på alvor, og som i verste fall var medskyldig i at det gikk som det gikk. Det er nesten så jeg tar det personlig, uten at jeg – selvfølgelig – kjente Pelle sjøl.
Oi! Dette blei skikkelig langt og rotete. Jeg veit ikke engang om noe av dette ga mening eller om det i det hele tatt hang sammen. Kanskje du bare skal se filmen sjøl når den har ordinær premiere den 22. mars? Og forresten: traileren under får filmen til å virke enda mer pro-Øystein og anti-Varg enn den egentlig er. Enda et forresten: denne artikkelen, som jeg fant noen dager etter å ha rabla ned førsteutkastet til dette innlegget, sier egentlig det samme som jeg i store deler av denne teksten har prøvd å si, bare uendelig mye mer velformulert og mindre katotisk.
Ja, dere. For et par uker siden kunne jeg melde at jeg den siste tida har vært veldig opptatt av true crime og psykologien som får seriemordere til å bli seriemordere, og siden den gang har jeg lest enda mer om temaet, og jeg bare... det er så enormt fascinerende, og så mye mer komplisert enn det veldig mange ser ut til å tru. Og med "veldig mange" mener jeg ikke bare folk som ikke egentlig har satt seg så veldig inn i det, men også folk som virkelig burde hatt peiling, sånn som forsvarsadvokater ("If you had to rate Ted Bundy on a scale of one to ten, ten being the worst of evil, where does Ted Bundy fit in?" "Twelve."). Det minner meg om når Sylvi Listhaug kaller folk som begår overgrep mot barn (la oss nå kalle dem dét istedenfor pedofile fordi de to tinga ikke nødvendigvis overlapper) for monstre.
Som vanlig begynner jeg i feil ende her.
Da jeg gikk forfatterstudiet i Bø for lenge siden, begynte vi å diskutere hva ondskap egentlig var med Stig Sæterbakken (selvfølgelig gjorde vi det). Kolbjørn og jeg blei liksom aldri helt ferdige med den diskusjonen, og den gang kom jeg fram til at enten fins ikke ondskap, eller så fins ikke galskap. Jeg trur jeg egentlig fortsatt er av den oppfatning at ondskap egentlig ikke fins. En ting jeg væffal er helt sikker på, er at å si om noen at de er "onde" eller at de er et "monster" er usedvanlig lite produktivt, og altfor lettvint. Derfor reagerer jeg når for eksempel forsvarsadvokater har et såpass unyansert syn på saken – å avskrive noen som onde, blir å nekte å forstå dem. Det minste jeg hadde forventa av advokaten min om jeg hadde begått en ond handling, var at vedkommende i det minste prøvde å forstå meg.
Men jeg trur folk generelt er redde for å prøve å forstå. Jeg trur at hvis man prøver å forstå, er det lett for folk rundt å beskylde dem for å sympatisere med hvem enn det er som har begått ugjerninga man prøver å forstå. Ved å heller si om dem at de er onde, distanserer man seg fra dem. Men folkens, monstre fins ikke; det er mennesker som forgriper seg på barn, og det at et menneske er i stand til å gjøre sånne ting, gjør jo hele greia desto skumlere, mye skumlere enn om et fabeldyr skulle gjøre det. Dessuten: hvis det sitter mennesker der ute som kjenner på en trang til å voldta barn, men som prøver å undertrykke denne trangen – hva trur dere det å bli kalt et "monster" gjør med dem? Jeg trur det gjør at de føler seg ytterligere utstøtt av samfunnet, noe som gjør dem bitrere, og reddere for å fortelle for eksempel leger og psykologer om disse tankene – hvis de bare avfeier dem som monstre likevel, kan det være det samme. De blir utstøtte, de blir bitre, de begynner å hate, de begår overgrep. Men om man anerkjenner dem som de menneskene de tross alt er, ideelt sett før noen overgrep blir begått – prøver å forstå dem – prøver å legge til rette for at de kan leve så godt og harmonisk som overhodet mulig ute i samfunnet – så trur jeg man avverger overgrep.
Så dere. Dette er meg som prøver å forstå tre forskjellige seriemordere, og som prøver å avgjøre hvorvidt de er onde eller ikke.
Jeg nevnte Ted Bundy innledningsvis. La oss begynne med ham.
Ted Bundy var den første seriemorderen jeg blei skikkelig fascinert av, fordi han på mange måter var den perfekte psykopaten. Jeg skreiv litt om ham i innlegget jeg linka til øverst òg, men det interessante – og for meg veldig talende – er at siden den gangen for to uker siden, har jeg endra synet mitt på ham flere ganger. Og jeg trur det er derfor han er så fascinerende: man blir liksom aldri klok på ham, det er så mange lag, og det var vel også nettopp derfor han var så, hva skal man si, vellykka som seriemorder.
I innlegget jeg skreiv for to uker siden, saksa jeg inn den mørke triaden og definisjonene på de tre; psykopati, narcissisme og machiavellisme. Eller, forklart med en vits:
Narcissisten, psykopaten og machiavellisten går inn på en bar. De går bort til bardisken, bartenderen begynner å tappe i øl til dem og spør: "Så, hvem av dere er den ondeste?" Narcissisten sier: "Jeg!" Psykopaten sier: "Jeg bryr meg ikke." Machiavellisten sier: "Det er hvem enn jeg vil at det skal være."
Så når jeg sier at Ted Bundy var den perfekte psykopaten, mener jeg egentlig at han var den perfekte representanten for den mørke triaden. De tre personligsforstyrrelsene – man kan kalle dem det, ikke sant? – overlapper ofte, og Ted Bundy viste trekk fra alle tre. Kanskje var han først og fremst en machiavellist, for av de tre seriemorderne jeg snakker om i dette innlegget, var han definitivt den mest utnyttende og manipulerende av dem. Som nevnt for to uker siden, pleide han å lokke unge kvinner til seg ved å halte rundt på krykker eller ha armen i fatle og så be om hjelp til å bære bøker eller andre ting til bilen sin, og når de kom til bilen, slo han dem i hodet med et brekkjern. Med andre ord er det ekstremt vanskelig å se eller lese intervjuer med Ted Bundy og vite når han er genuin, og når han ljuger for å framstille seg sjøl på en måte som han trur er mest fordelaktig for ham. Han var en virkelig, ikke-litterær upålitelig forteller, og kunne framstå som vidt forskjellige personer avhengig av hvem han snakka med. I The Stranger Beside Me snakker Ann Rule om at da han blei løslatt fra fengsel første gang, var hans daværende – og på mange måter livslange – kjæreste Elizabeth Kloepfer livredd; hun hadde sagt til politiet at hun ville ha beskjed umiddelbart om han kryssa grensa til Washington, der hun bodde. Et par dager seinere hadde han ikke desto mindre flytta inn sammen med henne, og hun var igjen helt og fullt hengiven mot ham. Det var en sånn effekt han hadde på folk, og til og med jeg, som ikke engang har levd samtidig med ham og som bare kjenner ham fra intervjuer og lesestoff, merker det: jeg bytter på å tenke at han var en iskald, kynisk psykopat, og egentlig bare en (nesten) vanlig mann som mer eller mindre var et offer for sin egen psyke. Også Ann Rule beskriver ham, fra den tida hun jobba sammen med ham, som en skikkelig ålreit fyr, som en sånn sjelden venn som bare alltid lytter til deg og som du opplever som genuint interessert i deg og livet ditt. Ta en kikk på dette lille klippet, for eksempel:
(00:45 er forresten øyeblikket der det berømte bildet av ham som jeg posta litt lenger opp her blei tatt.)
Altså, det første jeg tenker når jeg ser dette klippet, er at han virker jovial. Jeg gjentar: jeg ser et trekvartminutts klipp av en mann jeg veit at har drept over tretti kvinner og jenter, og inntrykket jeg får av ham, er at han virker føkkings jovial.
Så da er jo spørsmålet: var det Ann Rules gode venn, som jobba frivillig hos en telefonbasert hjelpesentral for suicidale som var den egentlige Ted Bundy, eller var det den hjerteløse mordereren som var den egentlige Ted Bundy? Var han egentlig en grei fyr som i depressive perioder blei overmanna av et ugjennomtrengelig mørke som gjorde at han måtte drepe for å klare å føle noe? Eller var han en feig og kynisk drapsmann som jobba frivillig for en selvmordshjelpetelefon for å opprettholde en falsk fasade sånn at det skulle være vanskeligere å gjennomskue ham? Ted Bundy klarer å manipulere meg til tross for at han har vært død i snart tredve år, og jeg dras hele tida mellom de to. Jeg trur ikke jeg, eller noen andre, ikke engang de som trudde de kjente ham, noen gang kommer til å vite helt sikkert hvilken av de to det var. Men han gråt da mora hans under rettsaken trygla dommerne om å la ham leve, og jeg har en personlig teori om at han utelukkende drepte kvinner han ikke kjente nettopp fordi han tross alt var glad i de kvinnene han kjente. Jeg trur ikke for eksempel Ann Rule hadde noen som helst grunn til å være redd for ham, nettopp fordi han var glad i henne og aldri ville ha skada henne. Han hadde definivtivt en mangel på empati, men jeg trur ikke engang han var helt følelsesløs. Det kan hende hans måte å være glad i noen på ikke var den samme måten som folk med normal empati er glad i noen på, men likevel.
Og en ting som jeg tenkte på da alt dette styret med at Lance Armstrong hadde dopa seg holdt på: folk var så skuffa over ham, over at han av alle mennesker hadde dopa seg, han som hadde gjort så mye bra for kreftsaken. Vel, guess what, det at han hadde dopa forandra jo ikke det han hadde gjort for kreftsaken. Det går an å gjøre dumme ting og gode ting. Man er ikke enten en helt eller en skurk, og det trur jeg ikke engang Ted Bundy var. Jeg trur faktisk at det går an å drepe uskyldige kvinner og jenter og være en god venn.
Og nettopp derfor klarer jeg ikke å være enig med alle de som kaller Ted Bundy ond. Han gjorde definitivt masse ting som jeg ikke har noe problemer med å kalle onde handlinger, men jeg trur egentlig ikke noe på at et menneske kan være ondt, ikke engang et menneske som nesten ikke har empati.
Men hvem veit egentlig. Kanskje er det bare Ted Bundy som enda en gang føkker med hodet mitt fordi han var en mester i å manipulere.
La meg hoppe uelegant videre til Jeffrey Dahmer.
Jeffrey Dahmer var en av de seriemorderne som jeg til å begynne med nærmest bare bestemte meg for å ikke forstå, nettopp fordi morda han begikk var så usedvanlig groteske. Ikke at Ted Bundy var noen helgen i forhold, liksom, men han pleide i det minste å slå ofrene sine bevisstløse, for så å kvele dem, mens Jeffrey Dahmer gjorde noen veldig... syke... ting mot ofrene sine før han drepte dem. Ved noen anledninger drilla han for eksempel hull i kraniet deres, for så å helle kokende vann eller syre inn i hjernen deres i håp om å skape en zombiesexslave. Han blei nemlig veldig seksuelt opphissa ved tanken på å ha sex med noen som var fullestendig ute av stand til å motsette seg handlingene; han syntes at levende/ikke-zombiefiserte sexpartnere bevegde seg for mye.
Men jo mer jeg leste om ham, jo mer interessant syntes jeg han var, og jo mer vondt fikk jeg av ham. Jeffrey Dahmer var etter alt å dømme dypt deprimert, og noe av det han har sagt i intervjuer fra fengselet skjærer i hjertet mitt. Sånn som dette:
"I couldn't find any meaning for my life when I was out there, I'm sure as hell not going to find it in here. This is the grand finale of a life poorly spent and the end result is just overwhelmingly depressing... it's just a sick, pathetic, wretched, miserable life story, that's all it is. How it can help anyone, I've no idea."
Alt ved Jeffrey Dahmer er bare så ufattelig trist. Han hadde ikke noe av den kjepphøye sjarmen og sjøltilliten Ted Bundy hadde, det virker som at han bare ga opp livet før han i det hele tatt hadde begynt på det; og det var kanskje også grunnen til at han begynte å drepe. Som liten blei han utsatt for omsorgssvikt fra foreldra sine som stort sett bare krangla med hverandre, familien hans flytta mye, faren hans har fortalt at en nabo utsatte ham for seksuelle overgrep da han var åtte, han hadde få venner gjennom oppveksten sin og blei av de andre på skolen sett på som et utskudd. Lærerne hans beskreiv ham som apatisk, og han begynte tidlig å drikke. Han var homo, men fortalte ikke foreldra sine om legninga si. I det hele tatt er det mye ved Jeffrey Dahmer som minner meg om et annet menneskes korte, triste livshistorie, nemlig den til John B. McLemore fra podcasten S-town, som jeg er nødt til å snakke mer om en annen gang. Så begynte han altså å drepe, blei etter hvert arrestert, og etter to år i fengsel blei han drept av en medfange.
Og jeg trur det som gjør at historien til Jeffrey Dahmer går sånn inn på meg, er at jeg tar meg i å tenke at dette kunne nesten vært meg. Jeg er sjøl redd for å ende opp med å ha levd et fullstendig meningsløst liv uten å ha utretta noen ting, og nå kan man jo si at Jeffrey Dahmer på sitt vis utretta noe med tanke på at han er en av nyere histories mest berømte seriemordere, men ut fra det jeg har lest om ham, er det ingenting som tyder på at han fant noen som helst glede i å drepe. Det var bare en forferdelig ting han gjorde, som han til slutt blei arrestert for, og så døde han. Jeg har aldri hatt lyst til å drepe et annet menneske – bortsett fra en gang i sjette klasse, men det er en historie for another time – men jeg har hatt lyst til å gjøre til dels drøye ting – noen ganger har jeg også gjort ganske drøye ting, noen vil for eksempel si at suspension er en ganske drøy ting – og jeg trur grunnen til det, er at jeg på et eller annet vis er sjuk, noe Jeffrey Dahmer helt åpenbart også var. Når jeg blir rastløs eller trist, får jeg en sterk trang til å handle, break free, for eksempel gjennom sjølpåført smerte, og noen ganger lurer jeg på om det bare er tilfeldigheter som gjør at jeg for eksempel heller har lyst til å henge opp kroppen min etter kroker fra taket enn å drepe noen. Hva om Jeffrey Dahmer bare var rastløs og trist, og det eneste som kunne distrahere ham fra rastløsheten hans for en stakket stund, var å drepe noen? Kunne jeg sjøl blitt en morder om jeg hadde hatt en dårligere oppvekst? I mine øyne var ikke Jeffrey Dahmer ond, han var bare ufattelig trist, og jeg trur det er lett for noen som aldri har vært like trist å avfeie ham som "ond" – sånn som forfatteren av denne lista, som plasserer Jeffrey Dahmer på level 22 av ondskap; det høyeste nivået.
Livet til Jeffrey Dahmer er kort fortalt en av de tristeste historiene jeg veit om.
Folkens, dette er Ed Kemper:
Jeg skal prøve å la være å kalle en seriemorder for sympatisk, men sammenligna med de andre to på denne lista... Eller altså, det slo meg mens jeg leste om Ed Kemper i dag tidlig (!) at han nesten virker som en fyr jeg har lyst til å være venn med. Nesten, altså. Forbrytelsene hans er ganske kvalmende og drøye, men det er noe realt ved ham som er stikk motsatt av falskheten til for eksempel Ted Bundy.
Altså. Ed Kemper vokste opp med ei mor som definitivt hadde en del issues sjøl. Som liten mishandla hun ham verbalt og psykisk; hun låste ham blant annet inn i kjelleren, og mobba ham for størrelsen hans. Som voksen drepte han seks uskyldige, mer eller mindre tilfeldige unge kvinner, noe som jo så langt minner en del om det Ted Bundy gjorde, men disse seks kvinnene var egentlig bare hans måte å øve på, perfeksjonere skillsa sine før le grand finale: hovedofferet, mora hans. Også etter at han hadde flytta hjemmefra, kom kontrollfrikmora ofte på uanmeldt besøk, i tillegg til at hun ofte ringte ham; hun klarte bare ikke å slippe taket i ham. Han drepte henne i 1973 som tjuefemåring, og etter at han hadde drept henne, kutta han av hodet hennes, voldtok liket hennes, plasserte hodet på ei hylle, stod og skreik til det, og kasta dartpiler på det. Så dro han fra åstedet, ringte politiet fra en telefonkiosk, fortalte hva han nettopp hadde gjort, og ba dem arrestere ham. Han motsatte seg ikke arrestasjonen, og han tilstod alt. I rettsaken ba han om å få dødsstraff – intet mindre enn "death by torture", fordi han mente at noen som hadde gjort de tinga han hadde gjort, fortjente å tortureres til døde – men han fikk "bare" fengsel på livstid.
Kontrasten til Ted Bundy syns jeg er slående: som jeg snakka litt om for to uker siden, ville ikke Ted Bundy for noe i verden ta ansvar for handlingene sine. Han nekta straffeskyld helt til han innså at det ikke var noe poeng i å nekte lenger, og begynte ikke å tilstå før han fant ut at han kunne bruke tilståelsene til å kjøpe seg litt tid; for så lenge han hadde noe å tilstå, ville de fortsette å utsette henrettelsen hans. I tillegg rømte han fra både rettsaker og fengsler, noe som for meg bare vitner om at han tross alt var ganske feig. Når han blei pressa opp i et hjørne, henfalt han til de mest primitive mestringsstrategiene, en reaksjon jeg ikke har noe problemer med å forstå, fordi jeg gjør nøyaktig det samme sjøl: han nekta for alt, uansett hvor åpenbar skylda hans var, eller han flykta.
Som sagt er forbrytelsene til Ed Kemper mildt sagt avskyelige, men man må nesten gi ham litt cred for å være ærlig. Det står faktisk respekt av å stå til ansvar for handlingene sine, særlig når handlingene er så jævlige. Etter at Ed Kemper hadde drept mora si, var det ikke noe poeng i å fortsette lenger, han var ferdig. Eller som han sa sjøl:
"The original purpose was gone ... It wasn't serving any physical or real or emotional purpose. It was just a pure waste of time ... Emotionally, I couldn't handle it much longer. Toward the end there, I started feeling the folly of the whole damn thing, and at the point of near exhaustion, near collapse, I just said to hell with it and called it all off."
Og jeg trur ikke man kan drepe uskyldige mennesker og ha et normalt empatinivå, men Ed Kemper innrømmer i det minste at hva han gjorde var grusomt, og jeg trur han mener det oppriktig, en følelse jeg på ingen måte får når jeg ser og hører Ted Bundy snakke om anger i intervjuet han gjorde med James Dobson. Dessuten skal visst Ed Kemper i følge fengselsbetjentene være en hyggelig fyr med noe så gammaldags som en god arbeidsmoral. Og: han skal ha blitt tilbudt prøveløslatelse på grunnlag av god oppførsel, men han har ikke tatt imot tilbudet; i følge ham sjøl, hører sånne som ham hjemme i fengsel og ikke ute blant mennesker. Isteden fortsetter han å sone livstidsdommen sin mens han hjelper politiet med å løse saker – han har angivelig en geni-IQ på 145, i tillegg til at han er, y'know, en seriemorder, noe som gir ham et ganske unikt perspektiv. Litt som Hannibal Lecter, med andre ord. Fun fact: Ted Bundy foreslo noe lignende i sin tid, at han kunne fungere som en slags konsulent i drapssaker nettopp fordi han forstod åssen seriemordere tenkte, mot at de omgjorde dødsstraffen hans til fengsel på livstid, men politiet bare, nope. Med andre ord har Ed Kemper klart det Ted Bundy ikke fikk til.
Og jeg bare... jeg ser for meg Ed Kemper stå og skrike til det avkappa hodet til mora hans, og liksom... det var mange års frustrasjon han endelig fikk utløp for, ass! Altså, jeg sier åpenbart ikke at han gjorde det rette, men om jeg forstår ham? Jada.
Og nei, hvis det skulle være noen tvil: etter å ha researcha Ed Kemper, syns jeg virkelig heller ikke at han er ond.
Og dere, det som går igjen når det gjelder ikke bare disse gutta, men så godt som alle seriemordere der ute: de opplevde omsorgssvikt, seksuelle overgrep og/eller vold i hjemmet under oppveksten – også Ted Bundy, selv om han påstår det motsatte i James Dobson-intervjuet; han hadde en voldelig bestefar, og det spekuleres i om bestefaren hans i tillegg var faren hans, om dere skjønner hva jeg mener. Selvfølgelig blir det ikke seriemordere ut av alle som har opplevd disse tinga, men hva om de ikke hadde blitt seriemordere om de ikke hadde opplevd det? Som så vidt nevnt tidligere i innlegget, fins det et mørke i meg òg, som ikke er i nærheten av mørket som fantes og fins inne i denne gjengen, men et mørke like fullt. Om jeg hadde hatt en tilsvarende fæl oppvekst, kan jeg ikke utelukke at mørket inne i meg hadde vært tilsvarende monstrøst. Og den tanken er i og for seg skremmende, men den gjør også at jeg forstår at ingen av disse menneskene er monstre, de har bare vært jævlig uheldige. De er mennesker, og kanskje er det nettopp derfor noen velger å kalle dem monstre: kanskje er det for smertefullt å innrømme at man har noe som helst til felles med noen som er i stand til å drepe, torturere og voldta. Men man løser ikke problemer ved å late som at de ikke fins, og man avverger ikke alvorlige forbrytelser ved å ekskludere mennesker som er i stand til å begå dem.
