Så altså, Jørgen og jeg var på førpremieren til Lords of Chaos i forrige uke. For dere som ikke veit det, er dette filmatiseringa av historien til black metal-pionerene Mayhem fra 1987 til 1993. Dette veit nok de fleste som bor i Norge og er over en viss alder, men det var i denne perioden at Norge etablerte seg som verdens black metal-nasjon, for det var ikke bare musikken som var ekstrem, men hele miljøet var ekstremt. Det var kirkebranner og vold og påstått satanisme.
Før vi gjør noe mer: det er umulig for meg å snakke om denne filmen uten å spoile masse. Men dette var jo nyhetsstoff i årevis, så sjansen er stor for at du likevel veit om de viktigste nøkkelhendelsene her, og helt ærlig trur jeg ikke disse spoilerne vil ødelegge filmopplevelsen din noe særlig, men likevel: du er herved advart.
La meg bare kjapt gå gjennom de nevnte nøkkelhendelsene for leservennligheten av dette blogginnlegget sin skyld: Mayhem blei starta av blant andre gitarist Øystein Aarseth, også kjent som Euronymous, på åttitallet. Etter hvert fikk Mayhem med seg en vokalist ved navn Pelle Ohlin, også kjent som Dead. Pelle og Øystein bodde sammen, men Pelle var ekstremt deprimert og tok livet av seg i 1991, bare tjueto år gammal. Etter hvert blei også Kristian Vikernes, også kjent som Count Grishnackh, seinere kjent som Varg Vikernes, med som bassist i Mayhem. I 1993 blei Øystein Aarseth knivstukket til døde av Varg Vikernes.
Jeg både likte denne filmen og likte den ikke, og det er ikke det samme som at jeg likte den "passe godt." Den tar i bruk en del klisjéfulle virkemidler – jeg trudde for eksempel vi var ferdig med voiceover på nittitallet – men så var det noen enkeltscener som jeg egentlig likte ganske godt sånn jevnt over. Jeg syns Rory Culkin spiller godt som Euronymous, selv om han ikke ligner på ham i det hele tatt – og ikke bare ligner de ikke, de ser tvert imot ut som motsetninger; Rory Culkin har et smalt, avlangt ansikt, mens Øystein Aarseth i virkeligheten hadde et kort og breit ansikt:
Særlig i klimaksscena mot slutten syns jeg Rory Culkin gjør en veldig god jobb, og denne scena skal jeg for så vidt komme tilbake til. Med det sagt: jeg skjønner godt hvorfor Varg Vikernes har uttalt seg i krasse ordlag mot denne filmen (velger å ikke sette inn video av en rasist og antisemitt her på bloggen, men spesielt interesserte kan høre første del av YouTube-ranten hans bestående av totalt sju deler hvis du trykker på linken). Jeg er ikke veldig fan av black metal i utgangspunktet, men jeg har lest forholdsvis mye om miljøet rundt det, og særlig om Mayhem. Filmen framstiller Euronymous/Øystein Aarseth på en relativt sympatisk måte, mens det jeg har lest om åssen han var i virkeligheten, gjør at han framstår som en manipulerende og kynisk sosiopat. Men et veldig viktig poeng her, er jo for så vidt det at Øystein Aarseth er død, og Varg Vikernes lever. Kanskje er ikke Varg Vikernes den mest pålitelige fortelleren i skuffen, kanskje er ikke utalelsene hans om Øystein Aarseth helt til å stole på, og Øystein Aarseth har jo uansett ikke mulighet til å motsi ham. Ikke desto mindre: Øystein Aarseth har kommet med noen ekstremt føkka uttalelser, og enda mer enn det har han gjort noen ekstremt føkka ting, som for så vidt også filmen viser. Kanskje det aller drøyeste var å oppfordre tidligere vokalist Dead/Pelle Ohlin til å ta livet av seg, og da Pelle til slutt nettopp gjorde det, dro Øystein og kjøpte et engangskamera, tok masse bilder av liket, og brukte bildet som cover på en av bootleg'ene deres. Dette var ting han gjorde I VIRKELIGHETEN, altså. I filmen får vi småsentimentale flashbacks der Øystein angrer på disse oppfordringene, det er også med ei scene der vi ser ham sitte og gråte foran liket av Pelle. Angra han i virkeligheten? Den eneste som veit det, er død. Problemet da med denne filmen, er at selv om den påstår innledningsvis at den er basert på sannhet, løgner og "det som egentlig skjedde", tar den på et vis likevel et parti, den har bestemt seg for hvilken sannhet den vil fortelle. Filmen handler om konflikten mellom Øystein og Varg som oppstår fordi der Øystein snakker masse om hvor ond han er og hvor ond musikken hans er, gjør Varg ord til handlinger. I filmen snakkes det mye om hvem som er ekte svartmetallere og hvem som bare later som, og kildene vi har i dag til hvem Øystein Aarseth egentlig var, kommer i stor grad fra intervjuer han har gjort. I filmen framstilles det som at han sa alt det han sa i intervjuer utelukkende for å skape et ondt image, men at han egentlig ikke var ond. Som Varg sier i filmen, så er alt bare prat med ham, og han mener egentlig ingenting av det han tilsynelatende står for. Men var det egentlig bare prat med ham? Filmen synes å påstå det. Øystein var kanskje uansett ikke ond i sitt eget hode, på samme måte som Varg nok ikke er ond i sitt eget hode. Han har alltid påstått at han drepte Øystein i sjølforsvar. Jeg veit ikke helt, nå babler jeg fælt her, men jeg har fram til nå nylig utelukkende tenkt på Øystein som en drittsekk og en sosiopat, mens filmen setter ham i et mye mer sympatisk lys. Kanskje er det bare bra for meg å få et mer nyansert bilde av ham. For det er jo det som er så vanskelig med historier basert på virkeligheten: filmmediet tvinger fram en slags objektiv sannhet, men det fins vel egentlig ingen objektive sannheter. Varg Vikernes og Øystein Aarseth hadde garantert hver sin sannhet om hva som egentlig foregikk den 10. august 1993, men det er bare én av de sannhetene vi noen gang kommer til å få høre. Og sånn sett klarer jo filmen å ta opp noen interessante spørsmål: hvem er egentlig onde, og hva er ondskap?
Jeg trur jeg liker denne filmen bedre hvis jeg tenker på den som en fiksjonsfilm inspirert av virkelige hendelser enn hvis jeg tenker på den som en biopic. Som nevnt er dette spennet mellom ord og handling ekstremt spennende. Og som en fiktiv karakter er filmens Euronymous/Øystein Aarseth utrolig interessant. Problemet oppstår når man veit at han er basert på en ekte person, en ekte person som tilsynelatende syntes selvmordet til en venn var kult fordi det ville skape mer oppmerksomhet rundt bandet hans. Sånn sett er det halvveis relevant å dra inn hele denne Vigdis Hjorth-diskusjonen om levende (og døde) modeller, fordi ved å si "nei, nei, dette er fiksjon, bare inspirert av virkelige hendelser", så helgarderer filmen seg. Den har all kunstnerisk frihet i verden til å påstå hva den vil om en død mann som verken kan bekrefte eller avkrefte noe som helst, og de velger å framstille denne døde mannen i et relativt – og mange vil mene ufortjent – godt lys. Og i de fleste sammenhenger pleier jeg jo å forsvare nettopp denne kunstneriske friheten, for jeg veit åssen det funker å skrive en fiksjon: man henter litt herfra og litt derfra, for det viktigste er jo den gode historien, ikke hva som er "sant" og ikke. Jeg reagerte på at det blei gjort her, men det er kanskje mest fordi jeg ikke liker at det blir satt spørsmål ved den versjonen jeg har akspetert som "sannheten" i flere år? Jeg veit ikke. Regissør Jonas Åkerlund har i intervjuer snakka om at overalt ellers blir disse ungene – for de var seint i tenåra, tidlig i tjueåra da alt dette skjedde – framstilt som monstre og ikke mennesker. Han ville menneskeliggjøre dem. Og altså, jeg er jo i utgangspunktet on board med det, som jeg snakka om i seriemorderinnlegget mitt òg, jeg bare lurer på hvor mye man egentlig kan unnskylde før det blir respektløst overfor ofrene det gikk ut over?
Klimaksscena syns jeg kanskje at er den beste scena i hele filmen, også i sjølve måten den er filma på. Mange vil nok mene at både denne og andre scener er altfor blodige og grafiske i sin framstilling av volden. Jeg har lest andre anmeldelser som mener at de nettopp syns det er noe litt ekkelt voldsforherligende ved disse scenene, men jeg er egentlig uenig. Dette er ikke gøyal splatter-vold á lá Tarantino, dette er blod som ser ut og oppfører seg realistisk, med troverdige tilhørende lydeffekter. Litt kontroversielt standpunkt her, kanskje, men jeg syns faktisk dette kanskje er en av de mest respektfulle måtene å framstille volden på: så ærlig som mulig. Det var jo blodig, det var jo brutalt, og det var jo ekte mennesker som opplevde dette. På et vis syns jeg det er mer respektløst overfor menneskene som opplevde det å tone volden ned. Ved å være bevisst grafisk og in your face om volden, får vi ikke valget om å se vekk, i likhet med menneskene den ekte volden faktisk gikk utover. Jeg syns på en måte at jeg skylder ofrene å bevitne en så realistisk skildring av det som blei gjort mot dem som mulig.
Men tilbake til denne klimaksscena, som i tilfelle det skulle være noen tvil, altså er den scena som skildrer sjølve drapet på Øystein Aarseth av Varg Vikernes. Som sagt syns jeg altså Rory Culkin storspiller her, Emory Cohen i rollen som Varg syns jeg er hakket stivere, men likevel: dette er nært, blodig, langtekkelig og klaustrofobisk, og behagelig fritt for musikk. Scena får stort sett stå som den er, helt til – og dette er ei setning jeg aldri hadde trudde jeg skulle komme til å skrive – Sigur Rós dukker opp og ødelegger stemninga. Neida. Eller kanskje bare litt. Dauðalogn er en nydelig sang og egentlig ikke feil i sammenhengen i det hele tatt, jeg har bare blitt mer og mer kresen på hvilke situasjoner jeg foretrekker filmmusikk i og ikke i det siste. Som sagt tar denne filmen noen litt i overkant forutsigbare og klisjéfylte valg, og dette er for all del ikke det verste av dem, det er bare det at resten av scena klarte seg så godt uten andre lydeffekter enn Øysteins bare føtter i trappeoppgangen, opphosting av blod og lyden av kniv inn i en kropp at jeg skulle ønske den ville holdt seg i samme sporet hele veien. Jeg var inne på det da jeg snakka om 120 slag i minuttet òg, selv om jeg ikke nevnte det direkte, hvor effektfullt fraværet av musikk kan være. Og dere, jeg skal bare skrive dette rett ut i klartekst: er det ikke noe nærmest sensuelt i måten Varg tar hodet til Øystein i henda sine på etter å ha tatt ham igjen i trappeoppgangen, blikkontakta deres, før Varg knivstikker ham i magen igjen? Var det bare meg? Da så.
Og nå har jeg bare så vidt nevnt Dead/Pelle Ohlin. Jeg kunne sikkert snakka masse om ham òg, og jeg skulle ønske han hadde fått mer plass i filmen, men det er klart, det ville blitt en mye lengre film da. Han hadde det ikke bra, og jeg blir så utrolig trist når jeg tenker på ham. Og jeg blir så sint når jeg tenker på Euronymous – i virkeligheten – som i beste fall ikke tok ham på alvor, og som i verste fall var medskyldig i at det gikk som det gikk. Det er nesten så jeg tar det personlig, uten at jeg – selvfølgelig – kjente Pelle sjøl.
Oi! Dette blei skikkelig langt og rotete. Jeg veit ikke engang om noe av dette ga mening eller om det i det hele tatt hang sammen. Kanskje du bare skal se filmen sjøl når den har ordinær premiere den 22. mars? Og forresten: traileren under får filmen til å virke enda mer pro-Øystein og anti-Varg enn den egentlig er. Enda et forresten: denne artikkelen, som jeg fant noen dager etter å ha rabla ned førsteutkastet til dette innlegget, sier egentlig det samme som jeg i store deler av denne teksten har prøvd å si, bare uendelig mye mer velformulert og mindre katotisk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar