For cirka en måned siden begynte jeg å skrive på et nytt romanprosjekt. Mandag kveld skreiv jeg det "ferdig." Det vil si, jeg skreiv gjennom det som er hele historien. Det er en rar følelse, men også litt gøy fordi jeg faktisk har skrevet et førsteutkast til en roman på en måned. Jeg kan være ganske produktiv hvis jeg vil.
Problemet er jo at det er nå alvoret begynner. Sjølve det å skrive elsker jeg jo, men alt det som kommer etterpå er skummelt og forferdelig og kjedelig. Aller først må jeg lese gjennom det sjøl; planen er å gjøre det denne helga. Deretter må noen andre lese det. Og så... etter så mye flikking og gjennomskriving jeg syns jeg får til... så antar jeg at en forlagsredaktør er nødt til å lese det. Jeg blir kvalm bare ved tanken.
Med det sagt: jeg trur dette er det jeg har skrevet så langt som er mest sannsynlig at en forlagsredaktør vil kunne plukke opp og se et potensiale i. Det er på sitt vis "moderne" i den forstand at det ligner mer på typiske debutromaner nå til dags enn det de andre prosjekta mine gjør; det er kort, minimalistisk, ikke overambisiøst. Det er lettere å jobbe med på grunn av den beskjedne lengden og fordi det egentlig bare er én ting som skjer, det er ikke så mye bakgrunnsstøy. Jeg har tatt kommentarene jeg har fått i løpet av forfatterstudiet i Tromsø og i konsulentuttalelsen og virkelig brukt dem; ikke så mye til å skrive om Mjuke, svarte stjerner, men til å skape noe nytt i form av dette. Og jeg tenker som så at bare man har fått en redaktør, så er mye gjort, for da kan man også få hjelp til å peile inn de virkelig store og rotete prosjekta sine på rett kjøl. Av alt det jeg har skrevet, er dette det jeg trur er den mest sannsynlige inngangsbilletten min til ei forlagskontrakt.
Så hva om også dette blir avvist? I hodet mitt kan det fort komme til å bety at jeg aldri kommer til å få utgitt noe som helst. Om ikke dette går, hva skal da gå, liksom. Jeg prøver å trøste meg med noe Anne Oterholm sa i Tromsø en gang, om at alle som er gode nok til å komme inn på forfatterstudiet, er gode nok til å få utgitt bøker; det eneste som egentlig skiller de som utgir bøker fra de som ikke utgir bøker, er at førstnevnte ikke gir opp. Og på slippfesten til Runa sa Morten Wintervold til meg at av hele kullet 2014 – 2016, var jeg den han hadde mest trua på at ikke kom til å gi opp.
Man må jo bare kjøre på, må man ikke. Selv om det er dritskummelt, mener jeg.
For det første: gratulerer med ferdig skrevet førsteutkast = D Veldig godt jobbet. Personlig syns jeg også at det høres ut som om dette prosjektet er noe du har gode muligheter til å lykkes med, på samme måte som jeg generelt sett syns du er utrolig flink til å skrive og føler meg ganske trygg på at du nok vil gi ut flere bøker etter hvert :) Jeg tror også ordene til Anne Oterholm og Morten Wintervold (sistnevnte hvis etternavn jeg nå tok meg i å misunne litt siden det klinger så fint og passer så godt for et skrivende menneske) er viktige å huske hvis heller ikke dette skulle bli publisert for man må jo aldri gi opp og du er en av dem jeg kjenner som jeg mest føler er ment til å skrive. Uansett skjønner jeg at prosessen er skummel. Lykke, lykke til med alt :)
SvarSlettJeg synes, det er flot, du giver dig selv udfordringer. At du klarer at gøre det selv! For det var måske også det du ville bruge et studie til?
SvarSlettDen vej du går, er ikke nem, for du er på egen hånd i fht samfundet, men det vil gøre dig sejere, mere ægte og det du skaber, vil blive lige sådan.
Jeg bliver glad når jeg læser, at dine værker fra før er overambitiøse og alt det andet. Måske er det ikke godt netop at være overambitiøs - jeg forstår - men jeg elsker det skæve i det! At du har dit eget sprog, din egen stemme. Og du må ikke være i tvivl om, at den er go'!
Værker er selvstændige kræfter, der kommer når de selv vil. Ligesom kærligheden fx. De kommer fra samme land. Du skal bare være åben og tage i mod! Men det ved du allerede. Og det er nemt sagt, men det er jo sådan det er.
Og når du har skrevet dem og sender dem ud i verden, så har du ikke længere kontrol. Over deres nye rejser. Måske vil folk elske dine værker, måske ikke. Måske i en anden tid. Det afhænger af så mange grunde. Tid og rum. Som du umuligt kan tænke dig til. Fra din verden af.
Det jeg tænker du kan gøre, er, som du allerede gør. Bare være fantastiske dig! Og så skrive så fantastisk som du gør! Vær ærlig overfor dit værk.
Du er sej!
Kram i vinden, fra Danmark, fra Laila
Tusen takk for veldig fine kommentarer, dere to! <3 Det gjorde meg skikkelig glad. Jeg skal aldri gi opp, jeg lover! Og det er morsomt det du sier med det skjeve i tekstene mine, Laila. Akkurat dét ordet er det mange som har brukt om skrivinga mi – jeg liker det! Og det er jo jeg som har skrevet dette prosjektet òg, så min egen stemme er det uansett - kanskje bare i en litt mer strigla variant.
SvarSlett