Hvis du noen gang har lurt på åssen jeg ville vært som true crime-podcaster

Jeg vil tru at noen av dere har fått med dere at en av mine yndlingspodcaster er My Favorite Murder. Er dere klare til å få vite hva som er mitt favorittmord? Eller har dere kanskje allerede gjetta det?

Uansett. Norske Truecrimepodden utlyste i høst en stilling som vikarierende tekstforfatter. Jeg søkte, og tok selvfølgelig utgangspunkt i mitt favorittmord i søknadsteksten, men fikk ikke jobben. Nå har det visstnok kommet en episode om nettopp den saken jeg skreiv om, men jeg har ikke hørt episoden. Ifølge min venn Mari er min episode bedre skrevet enn den som faktisk ligger ute nå fra Truecrimepodden, og jeg må jo lure på om det er tilfeldig at de slapp en episode om det jeg samme som jeg skreiv om bare noen måneder etter at jeg sendte inn søknaden min? Altså, jeg har jo ikke copyright på denne historien, liksom, men litt betenkelig er det jo.

Siden jeg nå uansett ikke kommer til å bruke søknadsteksten min til noe, tenkte jeg like greit å poste den her. Jeg har prøvd å legge meg opptil skrivestilen til Truecrimepodden, så om du syns noen av formuleringene er litt utypisk meg, er det helt riktig. Jeg syns forøvrig også at jeg – og det må vel være lov å si? – skriver bedre enn det Truecrimepoddens tekstforfatter gjør, så jeg kan jo late som at grunnen til at jeg ikke fikk jobben, er at jeg skriver litt for bra, høhø. Eller bare at jeg egentlig ikke hadde tid til å gjøre noe særlig research utover Wikipedia, på grunn av kort søknadsfrist og mye å gjøre på min vanlige jobb i samme periode.

Mari, som var testleseren min før jeg sendte teksten fra meg, syns nå uansett at jeg burde sende henne en ny true crime-tekst hver uke, så hun var i hvert fall fornøyd. Hadde dette endt opp med å bli en ekte episode av en ekte podcast (og hadde jeg fått betalt for å skrive den), hadde jeg definitivt brukt mer tid på den, for den er langt fra perfekt, men igjen, det er begrensa hvor mye arbeidskraft jeg har kapasitet til å legge i noe uten at det går utover den faktiske pengeinnbringende jobben min.

Er dere klare for litt kirkebrenning og djeveldyrking, eller??



Det er august 1993, og i en trappeoppgang på Tøyen i Oslo ligger liket av en 25 år gammel mann. Mannen har blitt knivstukket 23 ganger; i ryggen, i nakken, og i hodet. Mannen er Øystein Aarseth, kjent fra black metal-miljøet som «Euronymous»; gitarist i Mayhem og innehaver av platebutikken Helvete. Det brutale drapet skal vise seg å være den siste av en rekke grufulle gjerninger utført av medlemmer av den såkalte «Black Circle»; en gruppe svartmetallere med en sterk anti-kristen overbevisning som i årevis hadde sjokkert både norsk og internasjonal presse.

La oss spole tilbake til midten av 80-tallet. Øystein Aarseth danner Mayhem, et av verdens første black metal-band, sammen med kameratene Jørn Stubberud og Kjetil Manheim. De er alle i midten av tenåra og, etter alt å dømme, helt vanlige gutter fra normale middelklassehjem. I 1988 får Mayhem en ny vokalist; Per Yngve Ohlin, ofte kalt Pelle, fra Stockholm. Pelle viser seg å inneha en enorm fascinasjon for og besettelse av døden. Som vokalist i Mayhem blir han kjent som «Dead», et kallenavn han virkelig lever opp til. Noen dager før de skal spille konserter graver han ned klærne han skal bruke, for så å grave dem opp igjen, for at klærne skal lukte av jord og forråtnelse. Han sminker seg for å ligne et lik; hvit i ansiktet og svart rundt øynene. Han snakker om døden konstant, og oppfattes av de andre i bandet som merkelig, innadvendt og deprimert. Det har i ettertid vært flere som tror at Pelle led av Cotards syndrom, en psykisk lidelse der den rammede tror at han eller hun er død.

Forholdsvis gøy til å begynne med. Øystein Aarseth til venstre, Pelle Ohlin i midten, Jørn «Necrobutcher» Stubberud til høyre

Etter hvert flytter Pelle Ohlin sammen med Øystein Aarseth og Jan Axel Blomberg, som har vært Mayhems trommeslager siden 1988. De deler et hus i Kråkstad i Ski kommune, og Pelles mentale helse blir bare verre. Han snakker ofte om selvmord, og i følge bandkolleger skal Øystein Aarseth ha oppmuntret ham til å ta livet sitt, angivelig fordi det ville skape blest om bandet og bidra til å forsterke det Øystein oppfattet som imaget deres. 

I april 1991 begår Pelle Ohlin selvmord ved å skjære over hovedpulsårene i begge underarmene, samt strupen. Deretter skyter han seg selv i hodet med hagle. Det er Øystein Aarseth som finner liket, men før han kontakter nødetatene, drar han for å kjøpe et engangskamera som han tar bilder av sin døde samboer og bandkollega med. Han plukker også opp biter av Pelles istykkerskutte hodeskalle som han deretter deler ut til de andre bandmedlemmene så de kan bruke dem som halskjeder. Et av bildene Øystein tar denne dagen blir senere brukt som forsidebilde til bootlegalbumet Dawn of the Black Hearts, utgitt i 1995. 

Dawn of the Black Hearts med Pelles lik som coverbilde

Pelles selvmord markerer et vendepunkt i miljøet som har oppstått rundt Mayhem og andre lignende band. Øystein Aarseth blir gradvis mer opptatt av satanisme og det å fremstille seg selv og bandet forøvrig som ekstreme og sjokkerende. Han åpner platebutikken Helvete, og denne skal komme til å fungere som en slags base for black metal-musikere. Bandmedlemmer fra blant annet Mayhem, Emperor, Thorns og Burzum henger, jobber og bor i platebutikken og i den tilhørende kjelleren, og de med sterkest tilknytning til butikken og miljøet blir kjent som «The Black Circle», et navn Øystein Aarseth skal ha funnet på. Kristian Vikernes, senere kjent som Varg Vikernes, er hjernen bak enmannsbandet Burzum. Han er en ung bergenser med en sterk interesse for norrøn mytologi, og som i følge boken Lords of Chaos av Didrik Søderlind og Michael Moynihan allerede fra ung alder viste nynazistiske sympatier. Øystein Aarseth er fem år eldre enn Varg Vikernes, og de to utvikler et vennskap, der Øystein fungerer som en slags mentor for Varg. Øystein lar Varg bli med som bassist i Mayhem, og i etterpåklokskapens lys er det ikke vanskelig å peke ut dette som øyeblikket da alt for alvor begynner å gå galt.

Kristian Vikernes og Øystein Aarseth

I 1992 starter kirkebrannene. Fantoft stavkirke i Bergen, opprinnelig bygd rundt 1150, brenner ned den 6. juni som et resultat av en påsatt brann. Dette utløser en bølge av påsatte kirkebranner, i hovedsak utført av personer som påstår å være inspirert av satanisme eller av personer fra black metal-miljøet. I alt tolv kirkebranner forekommer i løpet av dette året, og Varg Vikernes er mistenkt i forbindelse med fem av disse brannene. Bård Eithun fra bandet Emperor og Øystein Aarseth er sammen med Varg Vikernes med på å starte brannen i Holmenkollen kapell i Oslo den 23. august 1992. I følge Bård Eithun skal vennskapet mellom Øystein og Varg ha utviklet seg til å bli en slags konkurranse der de hele tiden knivet om å være den drøyeste, den mest ekstreme. Videre påstår Bård Eithun at Øystein skal ha deltatt i brannstiftelsen for å bevise at han var «en del av det», og ikke bare i bakgrunnen. 

Fantoft stavkirke etter brannen

Men kirkebrannene er dessverre ikke den alvorligste forbrytelsen som blir begått av en svartmetaller rundt denne tiden. Den 21. august 1992, bare to dager før han deltar i å brenne ned Holmenkollen kapell, befinner tidligere nevnte Bård Eithun fra Emperor seg i OL-parken i Lillehammer. Det gjør dessverre også 33 år gamle Magne Andreassen. Bård Eithun knivstikker Magne Andreassen 37 ganger, etter at Magne angivelig skal ha kommet med seksuelle tilnærmelser mot Bård. I lang tid har politiet ingen mistenkte i saken.
   

Bård «Faust» Eithun var bare 18 år da han drepte Magne Andreassen

Men tilbake til Øystein Aarseth og Varg Vikernes. I 1993 når det rivaliserende forholdet mellom de to bandkompisene sitt bristepunkt, og det hele kulminerer i en skjebnesvanger natt til 10. august. Sammen med Snorre Ruch fra bandet Thorns kjører Varg fra Bergen til Oslo med bil, og ankommer Øysteins leilighet på Tøyen tidlig om morgenen den 10. august. Mens Snorre venter i bilen, slipper Øystein Varg inn i leiligheten sin. Hva som skjer mens Varg er inne hos Øystein, fins det bare én versjon av, og det er versjonen til den av de to som overlever. Det som er sikkert, er at på et tidspunkt begynner Varg å knivstikke Øystein. Øystein kommer seg ut av leiligheten sin, men dør av skadene i trappeoppgangen. Varg har knivstukket sin tidligere venn 23 ganger. 
  
Ni dager senere blir Varg arrestert. Til politiet forteller han at han drepte Øystein Aarseth i selvforsvar; visstnok skal Øystein ha planlagt å kidnappe for så å torturere Varg til døde og filme det hele. Og helt ærlig: med sitt voldsomme fokus på å være så ekstrem som mulig, er det ikke utenkelig å se for seg at Øystein kan ha sagt noe sånt. Likevel: alle de 23 knivstikkene Varg påførte Øystein var på baksiden av kroppen hans; seksten av dem var i ryggen, fem i nakken, og to i hodet. I hvor stor grad gir det egentlig mening å snakke om selvforsvar når den du angivelig forsvarer deg mot, helt åpenbart har vært vendt bort fra deg? Det at Øystein ble funnet i sin egen trappeoppgang, kan også tyde på at han prøvde å rømme fra leiligheten sin.
   
Varg ble uansett ikke trodd av retten, og ble dømt til 21 års fengsel for drapet på Øystein Aarseth, fire kirkebranner og for oppbevaring av 100 kg med eksplosiver, eksplosiver han etter sigende hadde tenkt å bruke til å sprenge Nidarosdomen. I tillegg ble Snorre Ruch dømt til åtte år i fengsel for medvirkning til drap. Litt senere ble også Bård Eithun dømt til fjorten års fengsel for drapet på Magne Andreassen. Alle tre har nå sonet ferdig, og Varg Vikernes bor for tiden i Frankrike med kone og barn.

Varg Vikernes i retten i 1994

Det virker som at de tidligere medlemmene av «The Black Circle» er splittet i sitt syn på hvorvidt drapet på Øystein Aarseth ble begått i selvforsvar eller ikke. Bård Eithun er blant dem som ikke tror på selvforsvarsforklaringen, mens Mayhems nåværende bassist Jørn Stubberud sa i et intervju med det amerikanske musikknettstedet Consequence of Sound i oktober 2019 at han «var på vei til å drepe Euronymous selv», men at Varg Vikernes kom ham i forkjøpet. 
   
Det er ingen tvil om at å drepe et annet menneske er en ondsinnet handling, men hvis det er sant at Øystein Aarseth virkelig oppfordret sin tidligere bandkollega Pelle Ohlin til å ta livet av seg, gjør det ham egentlig noe særlig bedre enn Varg Vikernes? Og hadde han virkelig tenkt å torturere Varg til døde? Som allerede nevnt: per i dag er det bare én person som vet hva som faktisk foregikk i minuttene som ledet opp til drapet, og det er en person som neppe kan kalles en pålitelig forteller – hans mange rasistiske og antisemittiske uttalelser i media er et bevis på nettopp dét. Denne saken er et eksempel på at det noen ganger ikke fins en objektiv sannhet.

Noen tanker om Lords of Chaos

Eeeeegentlig hadde jeg tenkt å spare tankene mine om denne filmen til min månedlige oppsummering, men så endte jeg visst opp med å mene såpass mye om den at den faktisk får sitt eget innlegg. Hvem skulle trudd det. Ikke jeg da jeg beslutta å se den, i væffal.

Så altså, Jørgen og jeg var på førpremieren til Lords of Chaos i forrige uke. For dere som ikke veit det, er dette filmatiseringa av historien til black metal-pionerene Mayhem fra 1987 til 1993. Dette veit nok de fleste som bor i Norge og er over en viss alder, men det var i denne perioden at Norge etablerte seg som verdens black metal-nasjon, for det var ikke bare musikken som var ekstrem, men hele miljøet var ekstremt. Det var kirkebranner og vold og påstått satanisme.

Før vi gjør noe mer: det er umulig for meg å snakke om denne filmen uten å spoile masse. Men dette var jo nyhetsstoff i årevis, så sjansen er stor for at du likevel veit om de viktigste nøkkelhendelsene her, og helt ærlig trur jeg ikke disse spoilerne vil ødelegge filmopplevelsen din noe særlig, men likevel: du er herved advart.

La meg bare kjapt gå gjennom de nevnte nøkkelhendelsene for leservennligheten av dette blogginnlegget sin skyld: Mayhem blei starta av blant andre gitarist Øystein Aarseth, også kjent som Euronymous, på åttitallet. Etter hvert fikk Mayhem med seg en vokalist ved navn Pelle Ohlin, også kjent som Dead. Pelle og Øystein bodde sammen, men Pelle var ekstremt deprimert og tok livet av seg i 1991, bare tjueto år gammal. Etter hvert blei også Kristian Vikernes, også kjent som Count Grishnackh, seinere kjent som Varg Vikernes, med som bassist i Mayhem. I 1993 blei Øystein Aarseth knivstukket til døde av Varg Vikernes.

Jeg både likte denne filmen og likte den ikke, og det er ikke det samme som at jeg likte den "passe godt." Den tar i bruk en del klisjéfulle virkemidler – jeg trudde for eksempel vi var ferdig med voiceover på nittitallet – men så var det noen enkeltscener som jeg egentlig likte ganske godt sånn jevnt over. Jeg syns Rory Culkin spiller godt som Euronymous, selv om han ikke ligner på ham i det hele tatt – og ikke bare ligner de ikke, de ser tvert imot ut som motsetninger; Rory Culkin har et smalt, avlangt ansikt, mens Øystein Aarseth i virkeligheten hadde et kort og breit ansikt:

Særlig i klimaksscena mot slutten syns jeg Rory Culkin gjør en veldig god jobb, og denne scena skal jeg for så vidt komme tilbake til. Med det sagt: jeg skjønner godt hvorfor Varg Vikernes har uttalt seg i krasse ordlag mot denne filmen (velger å ikke sette inn video av en rasist og antisemitt her på bloggen, men spesielt interesserte kan høre første del av YouTube-ranten hans bestående av totalt sju deler hvis du trykker på linken). Jeg er ikke veldig fan av black metal i utgangspunktet, men jeg har lest forholdsvis mye om miljøet rundt det, og særlig om Mayhem. Filmen framstiller Euronymous/Øystein Aarseth på en relativt sympatisk måte, mens det jeg har lest om åssen han var i virkeligheten, gjør at han framstår som en manipulerende og kynisk sosiopat. Men et veldig viktig poeng her, er jo for så vidt det at Øystein Aarseth er død, og Varg Vikernes lever. Kanskje er ikke Varg Vikernes den mest pålitelige fortelleren i skuffen, kanskje er ikke utalelsene hans om Øystein Aarseth helt til å stole på, og Øystein Aarseth har jo uansett ikke mulighet til å motsi ham. Ikke desto mindre: Øystein Aarseth har kommet med noen ekstremt føkka uttalelser, og enda mer enn det har han gjort noen ekstremt føkka ting, som for så vidt også filmen viser. Kanskje det aller drøyeste var å oppfordre tidligere vokalist Dead/Pelle Ohlin til å ta livet av seg, og da Pelle til slutt nettopp gjorde det, dro Øystein og kjøpte et engangskamera, tok masse bilder av liket, og brukte bildet som cover på en av bootleg'ene deres. Dette var ting han gjorde I VIRKELIGHETEN, altså. I filmen får vi småsentimentale flashbacks der Øystein angrer på disse oppfordringene, det er også med ei scene der vi ser ham sitte og gråte foran liket av Pelle. Angra han i virkeligheten? Den eneste som veit det, er død. Problemet da med denne filmen, er at selv om den påstår innledningsvis at den er basert på sannhet, løgner og "det som egentlig skjedde", tar den på et vis likevel et parti, den har bestemt seg for hvilken sannhet den vil fortelle. Filmen handler om konflikten mellom Øystein og Varg som oppstår fordi der Øystein snakker masse om hvor ond han er og hvor ond musikken hans er, gjør Varg ord til handlinger. I filmen snakkes det mye om hvem som er ekte svartmetallere og hvem som bare later som, og kildene vi har i dag til hvem Øystein Aarseth egentlig var, kommer i stor grad fra intervjuer han har gjort. I filmen framstilles det som at han sa alt det han sa i intervjuer utelukkende for å skape et ondt image, men at han egentlig ikke var ond. Som Varg sier i filmen, så er alt bare prat med ham, og han mener egentlig ingenting av det han tilsynelatende står for. Men var det egentlig bare prat med ham? Filmen synes å påstå det. Øystein var kanskje uansett ikke ond i sitt eget hode, på samme måte som Varg nok ikke er ond i sitt eget hode. Han har alltid påstått at han drepte Øystein i sjølforsvar. Jeg veit ikke helt, nå babler jeg fælt her, men jeg har fram til nå nylig utelukkende tenkt på Øystein som en drittsekk og en sosiopat, mens filmen setter ham i et mye mer sympatisk lys. Kanskje er det bare bra for meg å få et mer nyansert bilde av ham. For det er jo det som er så vanskelig med historier basert på virkeligheten: filmmediet tvinger fram en slags objektiv sannhet, men det fins vel egentlig ingen objektive sannheter. Varg Vikernes og Øystein Aarseth hadde garantert hver sin sannhet om hva som egentlig foregikk den 10. august 1993, men det er bare én av de sannhetene vi noen gang kommer til å få høre. Og sånn sett klarer jo filmen å ta opp noen interessante spørsmål: hvem er egentlig onde, og hva er ondskap?

Jeg trur jeg liker denne filmen bedre hvis jeg tenker på den som en fiksjonsfilm inspirert av virkelige hendelser enn hvis jeg tenker på den som en biopic. Som nevnt er dette spennet mellom ord og handling ekstremt spennende. Og som en fiktiv karakter er filmens Euronymous/Øystein Aarseth utrolig interessant. Problemet oppstår når man veit at han er basert på en ekte person, en ekte person som tilsynelatende syntes selvmordet til en venn var kult fordi det ville skape mer oppmerksomhet rundt bandet hans. Sånn sett er det halvveis relevant å dra inn hele denne Vigdis Hjorth-diskusjonen om levende (og døde) modeller, fordi ved å si "nei, nei, dette er fiksjon, bare inspirert av virkelige hendelser", så helgarderer filmen seg. Den har all kunstnerisk frihet i verden til å påstå hva den vil om en død mann som verken kan bekrefte eller avkrefte noe som helst, og de velger å framstille denne døde mannen i et relativt – og mange vil mene ufortjent – godt lys. Og i de fleste sammenhenger pleier jeg jo å forsvare nettopp denne kunstneriske friheten, for jeg veit åssen det funker å skrive en fiksjon: man henter litt herfra og litt derfra, for det viktigste er jo den gode historien, ikke hva som er "sant" og ikke. Jeg reagerte på at det blei gjort her, men det er kanskje mest fordi jeg ikke liker at det blir satt spørsmål ved den versjonen jeg har akspetert som "sannheten" i flere år? Jeg veit ikke. Regissør Jonas Åkerlund har i intervjuer snakka om at overalt ellers blir disse ungene – for de var seint i tenåra, tidlig i tjueåra da alt dette skjedde – framstilt som monstre og ikke mennesker. Han ville menneskeliggjøre dem. Og altså, jeg er jo i utgangspunktet on board med det, som jeg snakka om i seriemorderinnlegget mitt òg, jeg bare lurer på hvor mye man egentlig kan unnskylde før det blir respektløst overfor ofrene det gikk ut over?

Klimaksscena syns jeg kanskje at er den beste scena i hele filmen, også i sjølve måten den er filma på. Mange vil nok mene at både denne og andre scener er altfor blodige og grafiske i sin framstilling av volden. Jeg har lest andre anmeldelser som mener at de nettopp syns det er noe litt ekkelt voldsforherligende ved disse scenene, men jeg er egentlig uenig. Dette er ikke gøyal splatter-vold á lá Tarantino, dette er blod som ser ut og oppfører seg realistisk, med troverdige tilhørende lydeffekter. Litt kontroversielt standpunkt her, kanskje, men jeg syns faktisk dette kanskje er en av de mest respektfulle måtene å framstille volden på: så ærlig som mulig. Det var jo blodig, det var jo brutalt, og det var jo ekte mennesker som opplevde dette. På et vis syns jeg det er mer respektløst overfor menneskene som opplevde det å tone volden ned. Ved å være bevisst grafisk og in your face om volden, får vi ikke valget om å se vekk, i likhet med menneskene den ekte volden faktisk gikk utover. Jeg syns på en måte at jeg skylder ofrene å bevitne en så realistisk skildring av det som blei gjort mot dem som mulig.

Men tilbake til denne klimaksscena, som i tilfelle det skulle være noen tvil, altså er den scena som skildrer sjølve drapet på Øystein Aarseth av Varg Vikernes. Som sagt syns jeg altså Rory Culkin storspiller her, Emory Cohen i rollen som Varg syns jeg er hakket stivere, men likevel: dette er nært, blodig, langtekkelig og klaustrofobisk, og behagelig fritt for musikk. Scena får stort sett stå som den er, helt til – og dette er ei setning jeg aldri hadde trudde jeg skulle komme til å skrive – Sigur Rós dukker opp og ødelegger stemninga. Neida. Eller kanskje bare litt. Dauðalogn er en nydelig sang og egentlig ikke feil i sammenhengen i det hele tatt, jeg har bare blitt mer og mer kresen på hvilke situasjoner jeg foretrekker filmmusikk i og ikke i det siste. Som sagt tar denne filmen noen litt i overkant forutsigbare og klisjéfylte valg, og dette er for all del ikke det verste av dem, det er bare det at resten av scena klarte seg så godt uten andre lydeffekter enn Øysteins bare føtter i trappeoppgangen, opphosting av blod og lyden av kniv inn i en kropp at jeg skulle ønske den ville holdt seg i samme sporet hele veien. Jeg var inne på det da jeg snakka om 120 slag i minuttet òg, selv om jeg ikke nevnte det direkte, hvor effektfullt fraværet av musikk kan være. Og dere, jeg skal bare skrive dette rett ut i klartekst: er det ikke noe nærmest sensuelt i måten Varg tar hodet til Øystein i henda sine på etter å ha tatt ham igjen i trappeoppgangen, blikkontakta deres, før Varg knivstikker ham i magen igjen? Var det bare meg? Da så.

Og nå har jeg bare så vidt nevnt Dead/Pelle Ohlin. Jeg kunne sikkert snakka masse om ham òg, og jeg skulle ønske han hadde fått mer plass i filmen, men det er klart, det ville blitt en mye lengre film da. Han hadde det ikke bra, og jeg blir så utrolig trist når jeg tenker på ham. Og jeg blir så sint når jeg tenker på Euronymous – i virkeligheten – som i beste fall ikke tok ham på alvor, og som i verste fall var medskyldig i at det gikk som det gikk. Det er nesten så jeg tar det personlig, uten at jeg – selvfølgelig – kjente Pelle sjøl.

Oi! Dette blei skikkelig langt og rotete. Jeg veit ikke engang om noe av dette ga mening eller om det i det hele tatt hang sammen. Kanskje du bare skal se filmen sjøl når den har ordinær premiere den 22. mars? Og forresten: traileren under får filmen til å virke enda mer pro-Øystein og anti-Varg enn den egentlig er. Enda et forresten: denne artikkelen, som jeg fant noen dager etter å ha rabla ned førsteutkastet til dette innlegget, sier egentlig det samme som jeg i store deler av denne teksten har prøvd å si, bare uendelig mye mer velformulert og mindre katotisk.

Lyd

Som Slottsfjellfrivillig fikk jeg gratis by:Larm-pass. Hurra!

Jeg husker forresten aldri hva som er stor og liten bokstav i By:larm, men i løpet av innlegget bør jeg vel ha skrevet det mange nok ganger til at minst én av dem er riktig.

Sjekk for eksempel ut Mugison, en jovial islending som spiller bluesfolkaktig rock. Eller et band jeg bare blir mer og mer glad i for hver gang jeg hører dem, I Break Horses. Fantastisk shoegaze/drømmepop med svevende vokal og magisk lydbilde. Eller rett og slett Pirate Love, for den beste psykedeliske vorspielmusikken.

Noen dager seinere stakk jeg på M83-konsert, med herlige Porcelain Raft som oppvarming:

Active Child på Blå fulgte derfra igjen, men der hadde jeg bare mobilkameraet mitt til å dokumentere det hele:

Forhenværende korgutt som spiller harpe akkompagnert av ymse synth. Pent er det væffal.

Jeg var for så vidt på Tim Hecker-konsert før by:larm en gang òg. Tok ikke noe bilder under sjølve konserten, men her er Eirin og Linda før vi gikk inn:

Sjekk ut vakker og dronete ambient-elektronika på Spotifyyyyy.