Hvis du noen gang har lurt på åssen jeg ville vært som true crime-podcaster

Jeg vil tru at noen av dere har fått med dere at en av mine yndlingspodcaster er My Favorite Murder. Er dere klare til å få vite hva som er mitt favorittmord? Eller har dere kanskje allerede gjetta det?

Uansett. Norske Truecrimepodden utlyste i høst en stilling som vikarierende tekstforfatter. Jeg søkte, og tok selvfølgelig utgangspunkt i mitt favorittmord i søknadsteksten, men fikk ikke jobben. Nå har det visstnok kommet en episode om nettopp den saken jeg skreiv om, men jeg har ikke hørt episoden. Ifølge min venn Mari er min episode bedre skrevet enn den som faktisk ligger ute nå fra Truecrimepodden, og jeg må jo lure på om det er tilfeldig at de slapp en episode om det jeg samme som jeg skreiv om bare noen måneder etter at jeg sendte inn søknaden min? Altså, jeg har jo ikke copyright på denne historien, liksom, men litt betenkelig er det jo.

Siden jeg nå uansett ikke kommer til å bruke søknadsteksten min til noe, tenkte jeg like greit å poste den her. Jeg har prøvd å legge meg opptil skrivestilen til Truecrimepodden, så om du syns noen av formuleringene er litt utypisk meg, er det helt riktig. Jeg syns forøvrig også at jeg – og det må vel være lov å si? – skriver bedre enn det Truecrimepoddens tekstforfatter gjør, så jeg kan jo late som at grunnen til at jeg ikke fikk jobben, er at jeg skriver litt for bra, høhø. Eller bare at jeg egentlig ikke hadde tid til å gjøre noe særlig research utover Wikipedia, på grunn av kort søknadsfrist og mye å gjøre på min vanlige jobb i samme periode.

Mari, som var testleseren min før jeg sendte teksten fra meg, syns nå uansett at jeg burde sende henne en ny true crime-tekst hver uke, så hun var i hvert fall fornøyd. Hadde dette endt opp med å bli en ekte episode av en ekte podcast (og hadde jeg fått betalt for å skrive den), hadde jeg definitivt brukt mer tid på den, for den er langt fra perfekt, men igjen, det er begrensa hvor mye arbeidskraft jeg har kapasitet til å legge i noe uten at det går utover den faktiske pengeinnbringende jobben min.

Er dere klare for litt kirkebrenning og djeveldyrking, eller??



Det er august 1993, og i en trappeoppgang på Tøyen i Oslo ligger liket av en 25 år gammel mann. Mannen har blitt knivstukket 23 ganger; i ryggen, i nakken, og i hodet. Mannen er Øystein Aarseth, kjent fra black metal-miljøet som «Euronymous»; gitarist i Mayhem og innehaver av platebutikken Helvete. Det brutale drapet skal vise seg å være den siste av en rekke grufulle gjerninger utført av medlemmer av den såkalte «Black Circle»; en gruppe svartmetallere med en sterk anti-kristen overbevisning som i årevis hadde sjokkert både norsk og internasjonal presse.

La oss spole tilbake til midten av 80-tallet. Øystein Aarseth danner Mayhem, et av verdens første black metal-band, sammen med kameratene Jørn Stubberud og Kjetil Manheim. De er alle i midten av tenåra og, etter alt å dømme, helt vanlige gutter fra normale middelklassehjem. I 1988 får Mayhem en ny vokalist; Per Yngve Ohlin, ofte kalt Pelle, fra Stockholm. Pelle viser seg å inneha en enorm fascinasjon for og besettelse av døden. Som vokalist i Mayhem blir han kjent som «Dead», et kallenavn han virkelig lever opp til. Noen dager før de skal spille konserter graver han ned klærne han skal bruke, for så å grave dem opp igjen, for at klærne skal lukte av jord og forråtnelse. Han sminker seg for å ligne et lik; hvit i ansiktet og svart rundt øynene. Han snakker om døden konstant, og oppfattes av de andre i bandet som merkelig, innadvendt og deprimert. Det har i ettertid vært flere som tror at Pelle led av Cotards syndrom, en psykisk lidelse der den rammede tror at han eller hun er død.

Forholdsvis gøy til å begynne med. Øystein Aarseth til venstre, Pelle Ohlin i midten, Jørn «Necrobutcher» Stubberud til høyre

Etter hvert flytter Pelle Ohlin sammen med Øystein Aarseth og Jan Axel Blomberg, som har vært Mayhems trommeslager siden 1988. De deler et hus i Kråkstad i Ski kommune, og Pelles mentale helse blir bare verre. Han snakker ofte om selvmord, og i følge bandkolleger skal Øystein Aarseth ha oppmuntret ham til å ta livet sitt, angivelig fordi det ville skape blest om bandet og bidra til å forsterke det Øystein oppfattet som imaget deres. 

I april 1991 begår Pelle Ohlin selvmord ved å skjære over hovedpulsårene i begge underarmene, samt strupen. Deretter skyter han seg selv i hodet med hagle. Det er Øystein Aarseth som finner liket, men før han kontakter nødetatene, drar han for å kjøpe et engangskamera som han tar bilder av sin døde samboer og bandkollega med. Han plukker også opp biter av Pelles istykkerskutte hodeskalle som han deretter deler ut til de andre bandmedlemmene så de kan bruke dem som halskjeder. Et av bildene Øystein tar denne dagen blir senere brukt som forsidebilde til bootlegalbumet Dawn of the Black Hearts, utgitt i 1995. 

Dawn of the Black Hearts med Pelles lik som coverbilde

Pelles selvmord markerer et vendepunkt i miljøet som har oppstått rundt Mayhem og andre lignende band. Øystein Aarseth blir gradvis mer opptatt av satanisme og det å fremstille seg selv og bandet forøvrig som ekstreme og sjokkerende. Han åpner platebutikken Helvete, og denne skal komme til å fungere som en slags base for black metal-musikere. Bandmedlemmer fra blant annet Mayhem, Emperor, Thorns og Burzum henger, jobber og bor i platebutikken og i den tilhørende kjelleren, og de med sterkest tilknytning til butikken og miljøet blir kjent som «The Black Circle», et navn Øystein Aarseth skal ha funnet på. Kristian Vikernes, senere kjent som Varg Vikernes, er hjernen bak enmannsbandet Burzum. Han er en ung bergenser med en sterk interesse for norrøn mytologi, og som i følge boken Lords of Chaos av Didrik Søderlind og Michael Moynihan allerede fra ung alder viste nynazistiske sympatier. Øystein Aarseth er fem år eldre enn Varg Vikernes, og de to utvikler et vennskap, der Øystein fungerer som en slags mentor for Varg. Øystein lar Varg bli med som bassist i Mayhem, og i etterpåklokskapens lys er det ikke vanskelig å peke ut dette som øyeblikket da alt for alvor begynner å gå galt.

Kristian Vikernes og Øystein Aarseth

I 1992 starter kirkebrannene. Fantoft stavkirke i Bergen, opprinnelig bygd rundt 1150, brenner ned den 6. juni som et resultat av en påsatt brann. Dette utløser en bølge av påsatte kirkebranner, i hovedsak utført av personer som påstår å være inspirert av satanisme eller av personer fra black metal-miljøet. I alt tolv kirkebranner forekommer i løpet av dette året, og Varg Vikernes er mistenkt i forbindelse med fem av disse brannene. Bård Eithun fra bandet Emperor og Øystein Aarseth er sammen med Varg Vikernes med på å starte brannen i Holmenkollen kapell i Oslo den 23. august 1992. I følge Bård Eithun skal vennskapet mellom Øystein og Varg ha utviklet seg til å bli en slags konkurranse der de hele tiden knivet om å være den drøyeste, den mest ekstreme. Videre påstår Bård Eithun at Øystein skal ha deltatt i brannstiftelsen for å bevise at han var «en del av det», og ikke bare i bakgrunnen. 

Fantoft stavkirke etter brannen

Men kirkebrannene er dessverre ikke den alvorligste forbrytelsen som blir begått av en svartmetaller rundt denne tiden. Den 21. august 1992, bare to dager før han deltar i å brenne ned Holmenkollen kapell, befinner tidligere nevnte Bård Eithun fra Emperor seg i OL-parken i Lillehammer. Det gjør dessverre også 33 år gamle Magne Andreassen. Bård Eithun knivstikker Magne Andreassen 37 ganger, etter at Magne angivelig skal ha kommet med seksuelle tilnærmelser mot Bård. I lang tid har politiet ingen mistenkte i saken.
   

Bård «Faust» Eithun var bare 18 år da han drepte Magne Andreassen

Men tilbake til Øystein Aarseth og Varg Vikernes. I 1993 når det rivaliserende forholdet mellom de to bandkompisene sitt bristepunkt, og det hele kulminerer i en skjebnesvanger natt til 10. august. Sammen med Snorre Ruch fra bandet Thorns kjører Varg fra Bergen til Oslo med bil, og ankommer Øysteins leilighet på Tøyen tidlig om morgenen den 10. august. Mens Snorre venter i bilen, slipper Øystein Varg inn i leiligheten sin. Hva som skjer mens Varg er inne hos Øystein, fins det bare én versjon av, og det er versjonen til den av de to som overlever. Det som er sikkert, er at på et tidspunkt begynner Varg å knivstikke Øystein. Øystein kommer seg ut av leiligheten sin, men dør av skadene i trappeoppgangen. Varg har knivstukket sin tidligere venn 23 ganger. 
  
Ni dager senere blir Varg arrestert. Til politiet forteller han at han drepte Øystein Aarseth i selvforsvar; visstnok skal Øystein ha planlagt å kidnappe for så å torturere Varg til døde og filme det hele. Og helt ærlig: med sitt voldsomme fokus på å være så ekstrem som mulig, er det ikke utenkelig å se for seg at Øystein kan ha sagt noe sånt. Likevel: alle de 23 knivstikkene Varg påførte Øystein var på baksiden av kroppen hans; seksten av dem var i ryggen, fem i nakken, og to i hodet. I hvor stor grad gir det egentlig mening å snakke om selvforsvar når den du angivelig forsvarer deg mot, helt åpenbart har vært vendt bort fra deg? Det at Øystein ble funnet i sin egen trappeoppgang, kan også tyde på at han prøvde å rømme fra leiligheten sin.
   
Varg ble uansett ikke trodd av retten, og ble dømt til 21 års fengsel for drapet på Øystein Aarseth, fire kirkebranner og for oppbevaring av 100 kg med eksplosiver, eksplosiver han etter sigende hadde tenkt å bruke til å sprenge Nidarosdomen. I tillegg ble Snorre Ruch dømt til åtte år i fengsel for medvirkning til drap. Litt senere ble også Bård Eithun dømt til fjorten års fengsel for drapet på Magne Andreassen. Alle tre har nå sonet ferdig, og Varg Vikernes bor for tiden i Frankrike med kone og barn.

Varg Vikernes i retten i 1994

Det virker som at de tidligere medlemmene av «The Black Circle» er splittet i sitt syn på hvorvidt drapet på Øystein Aarseth ble begått i selvforsvar eller ikke. Bård Eithun er blant dem som ikke tror på selvforsvarsforklaringen, mens Mayhems nåværende bassist Jørn Stubberud sa i et intervju med det amerikanske musikknettstedet Consequence of Sound i oktober 2019 at han «var på vei til å drepe Euronymous selv», men at Varg Vikernes kom ham i forkjøpet. 
   
Det er ingen tvil om at å drepe et annet menneske er en ondsinnet handling, men hvis det er sant at Øystein Aarseth virkelig oppfordret sin tidligere bandkollega Pelle Ohlin til å ta livet av seg, gjør det ham egentlig noe særlig bedre enn Varg Vikernes? Og hadde han virkelig tenkt å torturere Varg til døde? Som allerede nevnt: per i dag er det bare én person som vet hva som faktisk foregikk i minuttene som ledet opp til drapet, og det er en person som neppe kan kalles en pålitelig forteller – hans mange rasistiske og antisemittiske uttalelser i media er et bevis på nettopp dét. Denne saken er et eksempel på at det noen ganger ikke fins en objektiv sannhet.