tirsdag 24. februar 2015

Men hva spiser du egentlig? #2: Grønn smoothie

For noen år siden ville jeg sikkert fnyst av tanken på at jeg i framtida ville drukket - og likt! - grønn smoothie, som altså smaker mest som flytende salat, og ikke søtt og dessertaktig som frukt- og bærbaserte smoothies gjør. Men det er utrolig næringsrikt og mettende, og perfekt frokost for noen som egentlig ikke har noe særlig matlyst tidlig på morgenen. Da er det greit med noe friskt og flytende, liksom. Lettvint er det òg, og ingrediensene kan gjerne puttes klare i blenderen som så settes i kjøleskapet kvelden i forveien, og så er det bare å plugge blenderen i strøm og blende i vei morran etter når man gjerne har litt dårlig tid. Jeg må innrømme at jeg ikke likte det kjempegodt første gang jeg smakte det, men det var nok mest fordi jeg var så vant til at smoothie skulle være søtt. Når man først har blitt vant til at en drikk kan smake mat, er det faktisk ikke så verst, altså. Oppskrifta er forøvrig min kjære svigermor sin, så all heder til henne!


Beklager at fokuset ligger på bakgrunnen framfor på sjølve motivet, men dette gir dere vel et visst inntrykk av åssen den ser ut...

Alle ingrediensene kan varieres etter hva man allerede har, og er det noe man har lite eller mye av, så tar man bare litt mer eller litt mindre av noe annet. Men basisen består i væffal av en avocado, cirka en kvart - halv squash, passemasse frossen spinat, ananasjuice til det dekker de faste ingrediensene (eple- eller appelsinjuice kan også brukes) og en sitron. Tar du også oppi litt chiafrø - eller havregryn hvis du ikke vil bruke penga dine på dyre helsekostbutikker - så holder den deg god og mett og energisk fram til lønsjtider.

Skål!

lørdag 21. februar 2015

Flink kjæreste, pt. II

Så, nattkjolen! Jeg har lenge ønska meg en nattkjole i samme stil som denne. Og siden Jørgen og jeg feirer jul hos hver vår familie, pleier vi å ha en slags mini-julaften sammen, der vi pynter oss og spiser julemat og juledessert og ser på julefilm og sånn. Sist mini-julaften hadde Jørgen i tillegg sydd en førjulspresang til meg:


Den hodeløse rytter med lilla tøfler! Og så er selvfølgelig ikke omgivelsene like passende som på bildene i linken, og håret mitt er like flowy og vakkert og jeg har ikke sminka meg og sånn (det var en grunn til at jeg klipte vekk hodet, mener jeg), men se så fin nattkjole jeg har!!! Når jeg har den på meg, føler jeg meg som et spøkelse, og det er en ganske god følelse.

onsdag 18. februar 2015

Etsy-favoritter, del sju

Egentlig har jeg ikke så mange Etsy-favoritter å vise fram denne gangen, og egentlig har jeg mye mer lyst til å vise dere den kjempefine nattkjolen Jørgen ga meg i førjulspresang, men mitt halvantikke digitale speilreflekskamera Canon EOS 300D (ikke Rebel, altså) slo seg plutselig av mens jeg prøvde å lure ledningen inn i kameraet på en måte som gjør at den faktisk registrerer at den er kobla i dataen min - noe den for så vidt pleier å gjøre - bare at denne gangen gikk det ikke an å skru det på igjen. Jeg har prøvd å ta inn og ut batteri, inn og ut minnekort, av og på linse, lade batteriet på nytt - ingen respons. Jeg forventer ikke at noen av dere skal vite åssen dere skal hjelpe meg, men frustrasjonen måtte liksom bare ut et sted.

For at dere ikke skal tru at jeg har dødd, blogger jeg derimot litt likevel. Kanskje jeg i det minste får Jørgen til å ta noen delvis ålreite bilder med mobilen min en av dagene som kommer, så kanskje dere får se nattkjolen uansett. Her er noen vakre ting jeg har funnet i det siste:












(Er ingen stor fan av gull, men herregud, grønn, turkis, blå eller lilla!!♥)









(Denne veska oppdaga jeg at jeg faktisk måtte ha nå forrige lørdag. Det var, som mange sikkert veit, Valentinsdagen, og Jørgen og jeg skulle ut og spise og så gå på kino, og jeg hadde den fine kåpa mi og de fineste skoa mine, som jeg av en eller annen grunn aldri har posta bilde av på bloggen min, og så innså jeg at jeg har tre vesker: én er et nett med ananasmønster, en annen er et nett med et tre og masse hjerter og peace-merker og fugler, og den tredje er ei lyserosa PVC-veske forma som et jordbær. Jeg har ingen klassiske, fine vesker å bruke sammen med kåpa mi! Denne er imidlertid ganske perfekt.)

torsdag 12. februar 2015

Utdrag fra Mjuke, svarte stjerner

Oktober nærmer seg slutten idet jeg går av toget. Elisabeth er der allerede.
   ”Kattepus!” roper hun idet hun får se meg, løper mot meg, klemmer meg, jeg dytter nesa ned i og inn i håret hennes. Hun løsriver seg fra meg, jeg ser at hele ansiktet hennes lyser, smilet hennes får håret til å glitre. Jeg er varm i brystet, varm i hendene.
   ”Er ikke Hallgrim her ennå?” spør jeg.
   ”Jo da, han er på hybelen sin. Har du greiene?”, hun ser rundt meg, på sekken på ryggen min, som om hun forventa å se noen avslørende konturer eller buler eller noe.
   ”Kom!” sier hun, den vottekledde handa tar tak rundt armen min, og hun løper nedover mot bensinstasjonen med meg på slep, sekken humper baktungt opp og ned.
   Inne på bensinstasjonen handler vi aluminiumsfolie og en halvliter cola.
   ”De kommer til å skjønne hva vi skal lage!” hveser jeg til Elisabeth, Elisabeth bare ler og betaler.
   Vel hjemme hos meg sitter vi begge i senga mi. Vi tar store slurker cola annenhver gang. Elisabeth har lært meg forskjellen på hasj og marihuana. Hasj er brunt og klumpete, marihuana er grønt og ser ut som urter og lukter bedre enn det hasj gjør. Det er marihuana jeg har kjøpt. Det ligger mellom oss i posen sin, Elisabeth har allerede tatt det opp og lukta på det, konstatert at det er bra greier. Jeg er full av en boblende forventning, jeg minnes min første sigarett, det var på folkehøyskolen, jeg var kjempestolt fordi jeg ikke hosta, de andre jeg røyka med trudde ikke på meg, ”men du trekker jo ikke røyken ned!” sa de, ”hva mener du?” sa jeg, ”du må gjøre sånn”, sa de, mima at de svelga, jeg svelga, pusta inn, holdt pusten, slapp pusten, jeg trur de måtte innse at det var de som tok feil, jeg røyka faktisk på første forsøk uten å hoste, som om det var en naturgitt gave, et skjebnetalent. Etterpå blei jeg så kvalm at jeg måtte støttes inn på et rom og ned i en sofa, jeg fikk et glass vann, og vi fant ut at hvis vi skulle se en film nå, så måtte det bli Antichrist, fordi dette var ”the night of sin”, jeg lo av navnet, det var han jeg var forelska i som kalte den det, han hadde også nettopp tatt sin første sigarett, enda litt tidligere på kvelden hadde vi brent et stort trekors på jordet, det var til ei filminnspilling, etter at vi hadde filma det vi skulle, grilla vi pølser og marshmallows på det, følte oss på toppen av verden der midt på et jorde i indre Vestfold.
   ”Vil du ha siste slurken?” Elisabeth holder colaflaska mot meg, den er nesten tom. Jeg tar den, tømmer den, raper, ler, gir den tilbake til henne. Hun tar opp lighteren sin fra lomma, ”nei, dette vil kanskje du gjøre” avbryter hun seg sjøl, og gir meg lighteren og flaska. Jeg har allerede blitt berykta som stearinlysplukker i klassen, når vi er på Naboen liker jeg å helle salt og pepper inn i flammen så det slår gnister, jeg elsker å brenne negler og hår, men det lukter så vondt, så en gang tok vi med oss den lille lyset ut på røykeverandaen til Naboen, og jeg putta alt mulig rart jeg kunne finne inn i flammen, jeg veit ikke hvorfor jeg liker så godt å brenne ting, jeg liker jo ikke å ødelegge noe på noen annen måte, en gang gikk jeg forbi en ødelagt datamaskin i ei grøft med noen venner, vennene mine begynte med én gang å sparke og tråkke på den, dette var visst mange års frustrasjon som måtte ut, ”dette har jeg alltid hatt lyst til å gjøre med min egen data!” lo de, jeg bare stod og så på, nei, jeg så ikke på, jeg snudde meg bort, ville stenge ute lydene, en hel om så ødelagt datamaskin i ei grøft er én ting, men en sønderknust datamaskin i ei grøft er noe unødvendig apokalyptisk, noe bråkete, forstyrrende, støyende. Flammer har en reinhet ved seg, de etterlater seg bare aske som det kan dyrkes blomster i. ”Broren til Hallgrim er like pyroman som deg, dere burde bli sjelevenner”, sa Elisabeth den gangen på Naboen, men jeg tenkte at det er jo du som er sjelevennen min, Elisabeth, det er jo du.
   Jeg holder colaflaska vannrett med tuten mot meg og den flammende lighteren på undersida av den.
   ”Snu den, så det ikke renner smelta plast på deg”, sier Elisabeth, og jeg vipper flaska rundt, det har allerede begynt å bli ei grop der jeg har brent med lighteren, jeg stikker lighteren nedi den lille gropa, ser på plasten som bobler seg og blir svart, før det til slutt går hull på den.
   ”Hvor stort må det være?” spør jeg, og Elisabeth sier ”litt større”.
   Når det er stort nok, tar Elisabeth over. Hun river av en flik av aluminiumsfolien og bretter over hullet. Så tar hun ut den ene øredobben sin og stikker hull i folien med nåla.
   ”Er du klar?” Hun ser på meg og smiler.
   Sammen går vi ut av hybelen og studenthjemmet, jeg har posen med marihuana i jakkelomma, i nærheten er det en liten leikeplass med sandkasse og et klatrestativ som er plassert oppå en platting, det er et hull på baksida av plattingen, vi krabber innunder der. Elisabeth legger en liten dæsj marihuana oppå aluminiumsfolien, setter munnen for tuten, og tenner på marihuanaen med lighteren. Flaska fylles opp med røyk. Det er hypnotiserende.
   Nå rekker hun flaska mot meg, jeg er ikke særlig redd, burde jeg vært reddere, jeg som er så redd for så mye, jeg tar den og gjør som Elisabeth har gjort, tenner på, i flaska dukker det opp ei tjukk, hvitaktig tåke som kommer mot meg, mot munnen min, jeg tar imot med leppene og lar den gli nedover mot lungene, før jeg fjerner tuten og puster den ut. Jeg rekker flaska tilbake mot Elisabeth.
   ”Nei, bare kos deg litt, du, det er jo din fortjeneste at vi har det!” sier hun og smiler, og jeg røyker litt til, men er redd for å bli mer rusa enn Elisabeth, så etter to trekk insisterer jeg på at hun tar den tilbake, og så sitter jeg der og stirrer ut, er  ikke helt sikker på hva jeg merker, om jeg merker noe, hvor lang tid skal det gå før jeg merker noe, jeg vil ikke være hun der teite som merker noe før det er meninga å merke noe, biler kjører forbi der borte, ”trur du de kommer hit?” spør jeg, Elisabeth ler, ”er du paranoid allerede?” spør hun, jeg er alltid en anelse paranoid, jeg får flaska fra henne igjen og tar djupe, lange drag og puster skodde, jeg ser for meg at jeg er en gammal gresk gud som puster vind i seila til Odyssevs, jeg er kong Vinter som puster frost over åsene, jeg er røykmaskinen på en konsert, jeg har lyst til å fortelle Elisabeth om alt det fantastiske jeg kan være, men har inntrykk av at tankene vil fordufte om jeg gir lyd til dem, det er best å bare sitte sånn og stirre og tenke, ”jeg er Odyssevs”, sier jeg, men det blei jo feil, det var jo en gresk gud jeg var, og Elisabeth ler, ”du er fjern, ass!” sier hun og tar flaska fra meg.
   Litt seinere sitter vi på hybelen min igjen, jeg sitter med beina i kors på senga mi og tenker i lange, magiske assosiasjonsrekker, nå og da sier jeg høyt hva jeg tenker, og uansett hva det er får det Elisabeth til å le, hun ligger og hikster på senga mi med hendene på magen.
   ”Vi må se en film!” utbryter hun plutselig, ”har du en morsom film?” Jeg har Clerks, jeg setter den inn i dataen min og vi begynner å se, men til tross for at jeg har sett filmen før, ramler jeg av, klarer ikke å holde konsentrasjonen, uansett hva det er som skjer i filmen, virker det så tilforlatelig, jeg klarer ikke å se sammenhengen mellom de forskjellige scenene, jeg forstår ikke åssen den ene tingen leder til den andre, og plutselig er det et ord eller en setning noen sier som setter i gang en ny assosiasjonsrekke hos meg, tankene mine strekker seg over hele verden, jeg reiser med tankene mine, jeg ser dem for meg som et fysisk rutenett som brer seg utover jorda, og hvorfor stoppe ved jorda, de brer seg ut over hele solsystemet, lenger, lenger, til universets ytterkant, og hva er bakenfor, tør jeg virkelig å gå bakenfor, dit ingen andre har vært før meg, veit jeg virkelig hva det vil si å ha dette ansvaret, Elisabeth ler plutselig, jeg ser på skjermen, noe morsomt har skjedd, jeg presser ut en sprø haha-lyd for å vise at jeg også fikk det med meg.
   Et par år seinere skal Elisabeth vise meg et bilde hun har på telefonen sin, det er meg som ligger på senga mi på hybelen min med et helt vilt ansiktsutrykk, øya sperra vidt opp, jeg smiler som om jeg var katten i Alice i eventyrland, og jeg skal si at jeg ikke kan huske at hun tok det bildet, og Elisabeth husker det heller ikke, men det må ha vært nå, denne kvelden, jeg klemmer Elisabeth tettere inntil meg, klokka er sikkert to eller tre på natta, jeg har skrudd av lyset på hybelen, det er bare oss to i senga mi, hun sover allerede, tar nesten all plassen sånn at jeg ligger og balanserer på kanten, men det gjør ingenting, jeg flytter meg bare nærmere henne, borer nesa mi inn i nakken hennes, drar inn lukta av henne, armen min ligger rundt henne, men jeg er redd for hva som vil komme til å skje om jeg stryker henne over magen.

---

Prosjektet mitt har fått en arbeidstittel! Flere utdrag her, her og her.

mandag 9. februar 2015

Musikalsk utfordring #9: En sang du har begynt å gråte av

Jeg har hørt en del tårefremkallende musikk opp gjennom, men jeg må innrømme at å gråte til sanger var noe jeg gjorde veldig mye oftere da jeg var yngre. Jeg veit ikke, jeg har vel blitt hard og gammal og kynisk med åra. Jeg trur likevel at sist det skjedde, var da jeg hørte denne for andre eller tredje gang:



Her finner dere hele den musikalske utfordringa.

fredag 6. februar 2015

Hverdag

Så i det siste har jeg hjulpet til med å lage en kursvideo for et frisørmagasin, der min rolle oppi det hele var å sitte stille og se såkalt "pen" ut - jo, og så få en ny sveis, da. Det blei ganske kult:




Det spennende med denne fargen - eller rettere sagt disse fargene - er at det skjer helt nye ting hver gang man ser på, avhengig av åssen jeg velger å la håret ligge - eller åssen vinden blåser, for den saks skyld:




Pastellilla, pastellrosa og pastelloransj - takk, Lars, du er flinkest! Jeg skal visst etter hvert få DVD'en med filmen vi lagde. Skal bli greit kleint å se seg sjøl på video, ja.

Og så på tirsdag, veit dere! På tirsdag kjøpte Jørgen og jeg en fryser, noe vi ikke har hatt siden vi bodde på Hamar, og den vi hadde der, var liksom to små hyller. Den siste fryserløse tida har jeg savna noe innmari å bare ha masse lettvine greier der, sånn at matlaginga de dagene jeg har vært på jobb kan gå litt glattere. Og den måtte jo fylles opp på et vis. Dermed gikk jeg til innkjøp av masse digg vegetarisk fastfood i dag:



Og bare for å hoppe fra det ene til det andre enda en gang, så kan du nå lese novella mi Reveungen på nettsidene til forfatterstudiet i Tromsø. Jeg skreiv massevis av noveller i den tida da jeg fortsatt var aktiv på Skrivebua, men etter det har det liksom ikke blitt til at jeg har gjort det. Novella jeg har linka til, skreiv jeg i høst da vi hadde fått i oppgave på forfatterstudiet å nettopp skrive novelle. Med andre ord blei jeg tvunget til å børste støv av en sjanger jeg liksom hadde glemt litt bort. Ikke så reint lite artig.

Ei eksepsjonelt travel uke nærmer seg nå slutten, og travlere skal det bli! Det er utrolig mange frister å forholde seg til på forfatterstudiet framover nå - ikke minst søknadsfristen for andreåret - men jeg skal prøve å holde hodet over vannet. Nå som vi har fryser, skal jeg til og med ta'n helt ut og spise IS i helga. Så det, så.

mandag 2. februar 2015

Tre anbefalinger på U

Unnveig Aas - Jeg har skrevet om Unnveig mange ganger allerede på denne bloggen, blant annet her, her og her. Og hva mer kan man si? Hun har rukket å spille både i Bremen og på Slottsfjell, og kjenner jeg talentet hennes rett, kommer det bare til å fortsette og fortsette sånn helt til hun headliner Øya sammen med Susanne Sundfør. Musikken hennes snakker jo egentlig for seg, så jeg skal ikke prøve å beskrive den i ord. Men gi henne en like på Facebook, sjekk henne ut på Spotify, og kjøp musikken hennes på iTunes. Yndlingssangen min av henne vil nok alltid være demoversjonen av Time Has Changed Us, som ikke engang fins på Urørt-profilen hennes lenger, men som heldigvis fins i trygghet på min egen iTunes. Isteden kan dere jo sjekke ut How Long Must a Woman Mourn, som til og med har en ordentlig musikkvideo:





Ulver - Ulver er et sånt rart band som begynte ett sted, og som endte opp et helt annet, uten at det er umulig å se åssen bevegelsen skjedde. Med dét sagt er det morsomt å se NRK-dokumentarer fra 1994 der vokalisten omtaler seg og sine som "Odins sønner", og kommer med siterbare uttalelser som "Kirken er jo Norges autoritet nummer én, og det å brenne en kirke viser jo dette norske folket en form for protest." Forskjellen mellom 94-plata Bergtatt og den tjue år yngre Terrestrails fra 2014, som forøvrig er et samarbeid med også fantastiske Sunn O))), er umiskjennelig stor, men jeg syns likevel det er interessant å se at man fortsatt kan finne igjen de samme grunnelementene, tross alt; den samme mørke harmonien, den samme inspirasjonen fra naturen. Jeg var så heldig å se dem live høsten 2012, da de framførte det nydelige, lille mesterverket Messe I.X - VI.X sammen med Tromsø Kammerorkester. En magisk opplevelse. Bare se (og ikke minst hør):





Urban Decay - Jeg må bare si at jeg elsker de glitrende eyelinerne fra Urban Decay. Jeg har både denne, denne og denne, der den første er den jeg stort sett bruker til hverdags og som beklageligvis også snart er tom, og de to andre er til festligere situasjoner. I tillegg til å føre massevis av fantastiske, glitrende farger, er de helt cruelty-free, tester garantert ikke på dyr, og mye av det er også vegansk, noe du kan lese mer om her. Det er stort sett disse eller Lime Crime (som jeg skreiv om her) jeg bruker når det gjelder å skaffe seg fabelaktig sminke, og det kommer jeg nok til å fortsette med, for jeg er kjempefornøyd!