Opplevelser: Konsert med Zola Jesus i Tøyen kirke med Vibeke. Kinotur med Vibeke og Camilla. Besøk hos Vibeke. The Abyss i 70mm på Cinemateket med Vibeke. Filmkveld hos Martina. Spillkveld hos Vibeke. Skrivetreff med Trudegjengen. Disney-quiz på Brød og Sirkus og Halloween-fest på House of Nerds.
(Foto: Trine)
Innkjøp: På Zola Jesus-konserten kjøpte jeg de to nyeste albuma hennes. På nydelig limited edition farga vinyl! ♥︎
Siden det ennå er for kaldt, får jeg ikke brukt denne fantastiske skjorta før til neste år. Men da Natasha Chomko, en kunstner jeg har fulgt på Instagram i årevis, annonserte dem for noen måneder siden, visste jeg at jeg måtte forhåndsbestille. Jeg er generelt veldig for å støtte kreative utøvere man liker økonomisk, sånn at de kan fortsette å gjøre greiene sine, men jeg får aldri ræva i gir nok til å henge opp plakater, så kunst man kan ha på seg er for meg perfekt:
Jeg har også kjøpt den nyeste boka til Unnveig Aas. Dette har vært et dårlig leseår for meg, men en eller annen gang før jeg dør skal jeg få lest den:
TV-serie: Etter anbefaling fra Martina, er jeg nå i gang med å se Pørni og jeg liker det faktisk veldig godt! Må innrømme at en serie om "aleinemor i førtiåra som navigerer jobb- og kjærlighetslivet" ikke er en pitch som ville vekka interessen min hadde det ikke vært for ei personlig anbefaling, men det er godt skrevet og har humor og såre øyeblikk i ganske like doser, og med halvtimeslange episoder er det en serie som krever lite av seeren og gir mye tilbake.
Spill: Som med så mange andre spill, er også Horizon: Zero Dawn et sånt et der man kan utforske til fanden tar deg, og det er omtrent så lenge jeg pleier å holde på med utforskning òg, til jeg til slutt omsider innser at nå er det faktisk mer stress enn gøy å spille, og da er det jo på en måte ikke noe vits lenger, så jeg går hen og fullfører spillet. Med andre ord: det gjenstod fortsatt å finne noen datapoints i verden, men spillet hadde også opparbeida seg noen usedvanlig frustrerende bugs i løpet av den siste tida jeg spilte det, så det var nok på tide. Og alt i alt har dette vært en skikkelig givende spillopplevelse. Og så utrolig spillbart det er! I et spill som The Last of Usføler jeg litt at hvor faktisk morsomt det er å spille det går på bekostning av historien, mens det aldri er tilfellet i Horizon: Zero Dawn. Og jeg liker faktisk skikkelig godt at det er et postapokalyptisk spill der menneskeheten faktisk løste klimaendringene, men der det var den utstrakte bruken av kunstig intelligens som til sist satte inn nådestøtet. På mange måter føler jeg litt at kunstig intelligens er vår tids atomvåpen: vi tar det i bruk før vi forstår konsekvensene av det. Og on that note: hvis du ikke allerede har lest Wait But Why sin serie om kunstig intelligens, syns jeg at du på ett eller annet tidspunkt bør gjøre det.
Og fordi jeg er en sånn som ikke bare uten videre kan skifte gir og ikke nødvendigvis føler meg ferdig med et univers bare fordi jeg har spilt, lest eller sett ferdig, måtte jeg selvfølgelig umiddelbart kjøpe oppfølgeren Horizon: Forbidden West nå mens jeg uansett er inne i det. Når jeg spiller en oppfølger, vil jeg ideelt sett at så lite som overhodet mulig skal være forandra på, men den umiddelbare frustrasjonen over nye kampteknikker og annerledes systemer var heldigvis kortvarig, og nå koser jeg meg masse med å utforske nye områder og bli kjent med andre stammer.
Film: Denne måneden så jeg Hør her, 'a! på kino takket være Karoline, og spillefilmen Star Wars: The Clone Wars som ledd i min nylige Star Wars-dannelsesreise. Jeg må si jeg likte Hør her, 'a! tålelig godt, for jeg kommer liksom ikke på noe umiddelbart dårlig å si om den. Jeg kunne nok kanskje ønske at den gikk litt dypere og turte å være litt mørkere, for også i de partiene der det blir relativt farlig, føles det tross alt likevel ganske lett, og ifølge Vibeke gjør boka en bedre jobb enn filmen når det gjelder akkurat denne balansegangen.
Musikk: Jeg har ikke egentlig hatt skikkelig hekta på en sang siden Anti-Hero, men på grunn av Drag Race Italia kom jeg nærmere enn på lenge med den helt tullete fengende Pazzeska av Myss Keta.
Livet mitt er mer innholdsløst nå enn det pleier, og dét sier jo litt. Jeg lager mat og hører på musikk, og jeg lager med vilje halvkompliserte frokoster og middager for at det skal ta lengst mulig tid, for når jeg ikke lager mat og hører på musikk veit jeg plutselig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke lyst til så mye, og jeg har ikke skrevet på månedsvis. Det eneste jeg vil gjøre er å høre på musikk, og da er jo å lage mat et ålreit påskudd for å få gjort nettopp dét.
For cirka et års tid siden nevnte jeg i forbifarta at jeg er villig til å kjøpe nesten hvilken plate som helst så lenge den er utgitt på vinyl med fin farge, og hvis det er limited edition er jeg enda vennligere innstilt. (Jeg fikk forresten aldri den plata jeg snakka om den gangen, men jeg har fått penga tilbake og alt er vel.) Det er jo ikke helt sant, for jeg ville ikke kjøpt noe det aldri ville falt meg inn å kjøpe ellers, men hvis det er et band jeg liker sånn ganske godt i utgangspunktet som har gitt ut noe på farga vinyl… Altså, jeg er veldig for å bruke penger på musikk i det hele tatt, men personlig liker jeg å få noe fysisk igjen for det, pluss at jeg syns vinylplater har en veldig fin lyd, så jeg betaler mer enn gjerne ekstra for å kunne spille av musikken min på en organisk måte, og hvis den til gjengjeld kommer i ei estetisk tiltalende innpakning… Okei, jeg trenger egentlig ikke å rettferdiggjøre for dere hvorfor jeg liker å kjøpe vinylplater, og særlig farga vinylplater, jeg bare liker det; jeg liker å eie pene ting og jeg liker god lyd. Det gir en ekstra dimensjon til hele musikkmediet å ha et stykke visuell kunst i tillegg som utfyller og utvider det. Det gjør meg bare veldig glad når en artist eller et band har tatt seg bryet med å sette sammen en forseggjort utgivelse på denne måten, liksom gjort musikken til en del av noe større, en mer helhetlig opplevelse, om du vil.
Hadde jeg på noe tidspunkt i livet mitt vært rik, hadde platesamlinga mi sannsynligvis vært enorm. Det er dessverre ikke realiteten. Men dette er de farga vinylplatene jeg på nåværende tidspunkt har (har selvfølgelig (!) en god del flere plater på vanlig svart vinyl, altså, i tilfelle det ikke skulle være opplagt):
Boy Harsher – Careful i hvit
Aaahh, de minimalistiske, kalde synthene til Boy Harsher har noe BDSM-aktig ved seg. Jeg veit ikke helt hva det er, det er noe musikk som liksom bare er mer seksuell enn annen musikk, sangtekstene trenger ikke å ha noe med saken å gjøre. Derav denne spillelista jeg lagde en gang (og som jeg sikkert kommer til å oppdatere med ekstremt ujevne mellomrom framover, som med alle andre spillelister jeg har). Synestesien min skulle heller ønske at denne plata var rød, men jeg klager ikke. Yndlingslåt fra albumet: Fate.
Gåte – Jygri i grå
Denne utgivelsen var jeg så heldig å ramle over på platemesse for noen år siden – ikke bare er den grå, men den inneholder også debut-EP'en til Gåte (med det passende navnet Gåte EP). Jeg har vært veldig fan av Gåte i mange, mange år nå, og det er faktisk ingen som er like gode på å blande norsk folkemusikk med moderne elementer som det de er. Yndlingslåt fra albumet: veeeeldig vanskelig å velge, for det er så utrolig mange gode her, men hvis vi regner med EP'en – og det gjør vi vel, gjør vi ikke? – er det kanskje muligens deres ekstremt stemningsfulle versjon av Grusomme skjebne.
Gåte – Svevn i grønn
Jeg blei så utrolig glad da Gåte bestemte seg for å gjøre comeback! Og det til tross for at jeg helt ærlig aldri hadde trudd det kom til å skje, for jeg leste et intervju med Gunnhild en gang før gjenoppstandelsen der hun snakka om hvor ekstremt utmattende det var for henne å turnere way back when. Jeg har ennå ikke blitt like glad i de nye låtene deres som jeg er i de gamle, men er det ikke nesten alltid sånn, da? Jeg trur jo ikke noe på at de har blitt noe dårligere med åra – og altså, Svevn er på ingen tenkelig måte et dårlig album heller, det bare har ikke fanga meg i like stor grad som det Jygri og Iselilja gjorde. Yndlingslåt fra albumet: jeg trur ikke jeg har noen ingen-over-ingen-ved-siden-favoritt, men for eksempel Kom no disjka er blant de sterkeste etter min mening.
Gåte – Attersyn i gjennomsiktig marmor
Okei, så denne EP'en representerer noe av det jeg er aller mest svak for i farga vinyl-sammenheng. Kombinasjonen av gjennomsiktighet og marmorering er uslåelig, altså. Jeg syns bare det er så utrolig pent. Coveret til denne EP'en er også yndlingscoveret mitt blant alt som Gåte har gitt ut, så det er nesten synd det "bare" er en EP, dette her. Yndlingslåt fra EP'en: syns faktisk Attersyn har en større prosentandel sterke låter enn det Svevn har, og for eksempel Rideboll og Gullborg er helt på høyde med Iselilja-materialet deres.
John Maus – Love Is Real i gjennomsiktig neonrosa
Tru meg når jeg sier at denne plata faktisk er så rosa at det ikke er mulig å få det tilstrekkelig fram ved hjelp av mobilkameraet mitt. Hvor rosa den er kan egentlig ikke overdrives. Veit ikke helt hva jeg syns om coveret sånn i seg sjøl, men både fargen og kitsch-faktoren kler John Maus og soundet hans veldig godt. Bare John Maus er John Maus. Yndlingslåt fra albumet: The Silent Chorus.
Son Lux – Alternate Worlds i hvit
Son Lux må vel kunne regnes for å være sjefen av kunsteriske utgivelser, i hvert fall innafor grensene av det som innbefattes av min musikksmak. Jeg liker musikken deres veldig godt, men jeg hadde nok ikke endt opp med å eie fire av platene deres hvis det ikke hadde vært for at de er sinnssykt forseggjorte og dritpene. Mener å ha lest et sted – eller kanskje hovedperson Ryan Lott snakka om det i instastoryen sin en gang, husker ikke helt – at Son Lux nesten aldri bruker tradisjonelle instrumenter, men at de sampler alt mulig rart og lager synther ut av det – litt sånn som Sigur Rós til tider holder på, men bare dratt enda lenger. En av synthene på en av sangene er for eksempel babyen til Ryan Lott som skriker. Dette er mye av grunnen til at jeg nesten ser på Son Lux mer som et kunstprosjekt enn et band, og utgivelsene deres matcher det inntrykket. Yndlingslåt fra albumet (EP'en?): Lost It To Trying (Mouths Only Lying).
Son Lux – At War With Walls & Mazes i blå og svart marmor
Dette er sjølve kronjuvelen i samlinga mi. Det er helt umulig å fange opp de aldeles nydelige fargenyansene med mobilkameraet mitt, det er nesten så jeg har lyst til å invitere alle dere som måtte lese dette hjem til meg så dere kan få holde den opp i lyset, snu på den og betrakte den sjøl. HERREGUD DENNE ER SÅ FIN. Og ikke bare sjølve plata, men coveret òg. Jeg aner ikke hva det forestiller, men dette er abstrakt kunst som gjør ting med meg. Jeg har lyst til å ha denne til utstilling på veggen. Yndlingslåt fra albumet: helheten er viktigere enn noen enkeltlåt her, men Epilogue gjør jobben sin godt og oppsummerer på sett og vis hele reisen albumet utgjør.
Son Lux – We Are Rising i gjennomsiktig rosa
Dette albummet, og det over, kjøpte jeg som en del av et bokssett, og er gjenutgivelser; det er derfor jeg plasserer dem etter Alternate Worlds selv om disse albuma blei gitt ut for første gang før Alternate Worlds, for akkurat disse utgivelsene er nyere. Altså selv om albuma opprinnelig ikke er det, mener jeg. Jeg veit ikke helt, det gir mening i hodet mitt. SE PÅ DISSE FARGENE, DA. Jesus kristus. Yndlingssang fra albumet: som med At War With Walls & Mazes passer låtene så fint sammen og glir så umerkbart over i hverandre at det nesten føles meningsløst å trekke fram individuelle spor, men la oss nå for syns skyld si Leave the Riches.
Son Lux – Remnants i gjennomsiktig turkis
Den tredje og siste delen av Son Lux-bokssettet mitt. Dette er ikke en nyutgivelse, men ei samling tidligere uutgitte rarities (er det okå å bruke den norske oversettelsen "rariteter"?) og ymse småplukk som aldri helt passa inn på noe annet album. Den turkise fargen er helt nydelig, det samme gjelder coverbildet. Og jeg syns også både fargene og bildet kler musikken til Son Lux veldig godt. Dette er en visuell representasjon av akkurat sånn som musikken høres ut, liksom. Yndlingslåt fra albumet: Black Waters (som er en cover av ei countrylåt av Jean Ritchie, noe jeg ikke visste fra før, men likevel kunne høre; at den opprinnelig er en countrysang, mener jeg, for no amount of kunstnerisk synth kan fullt ut kamuflere den veldig klassiske countrymelodien denne sangen har).
TR/ST – The Destroyer – 1 i turkis og svartish
Ja, for hvilken farge er det egentlig som er splætta oppå det turkise der? For meg ser det ut som svart, men liksom svart i et så tynt lag at det turkise skinner gjennom? Som om svarte faktisk er malt på, liksom? Eller kanskje heller sølt? Jeg veit ikke, jeg liker det spennende som skjer i fargene (beklager hvis jeg høres ut som en wannabe-interiørdesigner her) og jeg liker ujevnhetene, jeg liker i det hele tatt når noe gir meg følelsen av å være fysisk og ekte og håndgripelig og organisk, om det så bare er en illusjon. Yndlingslåt fra albumet: Bicep.
TR/ST – The Destroyer – 2 i gjennomsiktig, hvit og svartish
Dette er den første plata jeg kjøpte etter at jeg ikke lenger har platespiller – det vil si, jeg har aldri hatt platespiller, men jeg ga Jørgen platespiller i julegave i 2012, så jeg har i praksis hatt platespiller så lenge vi har bodd sammen. Men no more. Håper å kunne hel- eller delfinansiere platespillerkjøp med penger jeg forhåpentligvis får til jul, så jeg kan høre på denne "på ordentlig." Men plata er fin, da! Bare sjå på'n! Yndlingslåt fra albumet: Slow Burn (og også Destroyer).
Unnveig Aas – Old Soul i gjennomsiktig sjøgrønn
Det slo meg nettopp at en utvalgt vegg i leiligheten min ville sett ekstremt stilig ut hvis jeg hadde hatt en måte å henge opp alle de farge vinylplatene mine i et mer eller mindre tilfeldig mønster. Jeg veit ikke om noe slags opplegg for det i det hele tatt fins? Jeg kan da ikke være den eneste som noen gang har ønska meg det? Uansett. Min gamle venn og tidligere samboer Unnveig lager kanskje ikke den typen musikk jeg hører mest på sånn generelt, men stemmen hennes er likevel så kraftfull og vakker at jeg er villig til å høre på hva enn det er hun måtte finne på å synge. Syns det er ekstra koselig å eie Unnveigs første album på nettopp sjøgrønn vinyl, for om jeg ikke husker helt feil, var det en av yndlingsfargene hennes da vi gikk på forfatterstudiet i Bø for lenge siden. Yndlingslåt fra albumet: Mama, I Want to Be Young.
Opplevelser: Murakami by Murakami på Hennie Onstad Kunstsenter. Oslo vegetarfestival. Filmkveld med Tone. Songfuglen på Det Norske Teatret. Opplesninger og forlagsfest hos Gyldendal.
Innkjøp: Albummet Old Soul av Unnveig Aas på knallfin gjennomsiktig sjøgrønn vinyl. Den fins i begrensa opplag, men jeg trur hun fortsatt har noen få igjen. Ta kontakt med henne på Facebook om du vil kjøpe en før de er borte for alltid. Jo, og så kjøpte jeg tre sesonger av The Walking Dead. Etter at HBO slutta å legge til nye sesonger, har jeg falt litt av. Blir godt (?) å komme inn i det igjen.
TV-serie: Veit nesten ikke hvor jeg skal begynne engang, har sett så mye på TV-serier i mai atte huttemegtu. Valkyrien, Fargo, Twin Peaks, Skam og The Handmaid's Tale. Sistnevnte må vel være noe av det beste jeg har sett på TV noen gang. Fy faen, altså. Jeg blir kvalm og opprørt, og klarer ikke slutte å se. Det virkelig triste med denne knyttneven av en serie er jo at den groteske dystopien den skildrer, ikke er så langt unna den faktiske hverdagen til kvinner andre steder i verden enn vår lille priviligerte flekk i nord. Sånn sett er den like aktuell nå som da boka serien er basert på blei skrevet på åttitallet.
Spill: Er det lov å si Wordfeud? Etter at jeg fikk meg smarttelefon, har jeg fått fullstendig hekta på Wordfeud. I det minste byr det på sunn trim for hjernen, så det er ikke det dummeste man kan slå i hjel tida med. Legg meg gjerne til og spill med meg! Jeg er ikke sikker på om jeg fikk til å lage meg et brukernavn, men i så fall er det Nattfall. Hvis ikke, så søk på navnet mitt.
Film: Som sagt har jeg nesten bare sett TV-serier denne måneden. Så Sofia Coppolas Marie Antoinette, da. Setta og kostymene var selvfølgelig helt fantastiske, soundtracket likeså, men jeg syns likevel filmen ga et litt for overfladisk overblikk på livet til en av historiens mest kjente monarker.
Bok: Holder fortsatt på med Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad.
Musikk: Etter min mening fikk vi i årets ESC-finale høre et av Eurovision-historiens beste bidrag. Det kom fra Belgia. Jeg er helt bergtatt av den nydelige stemmen til Blanche. Dette er en av ytterst få ganger der jeg har hørt masse på ei ESC-låt i etterkant av finalen. Denne nedstrippa versjonen er fantastisk:
Unnveig Aas - Jeg har skrevet om Unnveig mange ganger allerede på denne bloggen, blant annet her, her og her. Og hva mer kan man si? Hun har rukket å spille både i Bremen og på Slottsfjell, og kjenner jeg talentet hennes rett, kommer det bare til å fortsette og fortsette sånn helt til hun headliner Øya sammen med Susanne Sundfør. Musikken hennes snakker jo egentlig for seg, så jeg skal ikke prøve å beskrive den i ord. Men gi henne en like på Facebook, sjekk henne ut på Spotify, og kjøp musikken hennes på iTunes. Yndlingssangen min av henne vil nok alltid være demoversjonen av Time Has Changed Us, som ikke engang fins på Urørt-profilen hennes lenger, men som heldigvis fins i trygghet på min egen iTunes. Isteden kan dere jo sjekke ut How Long Must a Woman Mourn, som til og med har en ordentlig musikkvideo:
Ulver - Ulver er et sånt rart band som begynte ett sted, og som endte opp et helt annet, uten at det er umulig å se åssen bevegelsen skjedde. Med dét sagt er det morsomt å se NRK-dokumentarer fra 1994 der vokalisten omtaler seg og sine som "Odins sønner", og kommer med siterbare uttalelser som "Kirken er jo Norges autoritet nummer én, og det å brenne en kirke viser jo dette norske folket en form for protest." Forskjellen mellom 94-plata Bergtatt og den tjue år yngre Terrestrails fra 2014, som forøvrig er et samarbeid med også fantastiske Sunn O))), er umiskjennelig stor, men jeg syns likevel det er interessant å se at man fortsatt kan finne igjen de samme grunnelementene, tross alt; den samme mørke harmonien, den samme inspirasjonen fra naturen. Jeg var så heldig å se dem live høsten 2012, da de framførte det nydelige, lille mesterverket Messe I.X - VI.X sammen med Tromsø Kammerorkester. En magisk opplevelse. Bare se (og ikke minst hør):
Urban Decay - Jeg må bare si at jeg elsker de glitrende eyelinerne fra Urban Decay. Jeg har både denne, denne og denne, der den første er den jeg stort sett bruker til hverdags og som beklageligvis også snart er tom, og de to andre er til festligere situasjoner. I tillegg til å føre massevis av fantastiske, glitrende farger, er de helt cruelty-free, tester garantert ikke på dyr, og mye av det er også vegansk, noe du kan lese mer om her. Det er stort sett disse eller Lime Crime (som jeg skreiv om her) jeg bruker når det gjelder å skaffe seg fabelaktig sminke, og det kommer jeg nok til å fortsette med, for jeg er kjempefornøyd!
Forresten blir jeg veldig glad om jeg ser deg på Litteraturhuset førstkommende fredag klokka ni. Nøyaktig hva det gjelder, er foreløpig hemmelig, men det involverer meg og er ganske stort.
Historiens første Behrens Bohemfestival, den første av forhåpentligvis mange. Så sykt mange flinke folk som opptrådde, og så utrolig mange som stakk innom. Jeg er imponert og egentlig litt rørt.
(Dalane Emoband dedikerte 14 til Jørgen og meg, hihi!)
