Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Tapas på Anchas bodega med Martina, Trine og Hannah. Cyberpunk-kveld.
Innkjøp: Performance, det nyeste albumet til TR/ST, er ute i verden!
TV-serie: Som hjemmelekse i forkant av Cyberpunk-kvelden vår (altså tabletop RPG-versjonen av TV-spillet) så jeg animeserien Cyberpunk: Edgerunners, som foregår i samme univers. Absolutt en kul serie, selv om den inneholder enkelte animeklisjeer, men veldig nyttig om man trenger å bli bedre kjent med verdenen og syntes spillet var litt overveldende :)))))
Spill: Okeiså. Jeg hadde eeeegentlig bestemt meg for at jeg skulle gå hen og fullføre Horizon: Forbidden West nå til tross for at jeg mangler bare ett datapunkt, rett og slett fordi det ikke er så veldig gøy å fly rundt og leite etter det lenger, og så kunne komme ordentlig igang igjen med Cyberpunk 2077, som jeg begynte på en gang for lenge siden, men så var det så mye på én gang at jeg datt litt ut, men så har jeg vært ganske sliten i det siste, også til meg å være (derav lite blogging), så jeg fant ut at jeg ikke orker noen nye inntrykk på nåværende tidspunkt. Dermed er jeg inne i en ny The Sims-periode. Og der har jeg planer om å bli værende helt til jeg er klar for å gå videre.
Film: Syk pike og Close. Jeg må innrømme at jeg blir ekstra glad når jeg ser god norsk film som ikke er "god til å være norsk", men bare god, og det er nettopp det Syk pike er. Satirisk og fryktelig morsomt om karikaturer på typer man garantert kjenner i virkeligheten. Close var vakker, velspilt og noe av det mest hjerteskjærende jeg har sett på lenge, og med tanke på at regissørens forrige film Girl, som også var hans spillefilmdebut, også var en nydelig og sterk opplevelse, kan jeg ikke annet enn å slå fast at Lukas Dhont veit nøyaktig åssen man lager realistiske og såre oppvekstskildringer. Og han er yngre enn meg!!
Musikk: Som sagt er altså det nyeste TR/ST-albumet omsider her, og ikke helt uventa er jeg litt skuffa. Fantastiske The Shoreer med, og det er også Boys of LA, som jeg har hørt i liveversjon tidligere via videosnutter fra konserter og kan konstatere at den høres rålekker ut i studioversjon. Et tredje høydepunkt er Regret, som er mørk og møkkete på den måten TR/ST gjør aller best. All At Oncehar vokst på meg siden den blei sluppet som singel, men den er ikke på høyde med klassikerne hans. Resten av låtutvalget har dessverre vært forglemmelig for meg.
Opplevelser: Konsert med Zola Jesus i Tøyen kirke med Vibeke. Kinotur med Vibeke og Camilla. Besøk hos Vibeke. The Abyss i 70mm på Cinemateket med Vibeke. Filmkveld hos Martina. Spillkveld hos Vibeke. Skrivetreff med Trudegjengen. Disney-quiz på Brød og Sirkus og Halloween-fest på House of Nerds.
(Foto: Trine)
Innkjøp: På Zola Jesus-konserten kjøpte jeg de to nyeste albuma hennes. På nydelig limited edition farga vinyl! ♥︎
Siden det ennå er for kaldt, får jeg ikke brukt denne fantastiske skjorta før til neste år. Men da Natasha Chomko, en kunstner jeg har fulgt på Instagram i årevis, annonserte dem for noen måneder siden, visste jeg at jeg måtte forhåndsbestille. Jeg er generelt veldig for å støtte kreative utøvere man liker økonomisk, sånn at de kan fortsette å gjøre greiene sine, men jeg får aldri ræva i gir nok til å henge opp plakater, så kunst man kan ha på seg er for meg perfekt:
Jeg har også kjøpt den nyeste boka til Unnveig Aas. Dette har vært et dårlig leseår for meg, men en eller annen gang før jeg dør skal jeg få lest den:
TV-serie: Etter anbefaling fra Martina, er jeg nå i gang med å se Pørni og jeg liker det faktisk veldig godt! Må innrømme at en serie om "aleinemor i førtiåra som navigerer jobb- og kjærlighetslivet" ikke er en pitch som ville vekka interessen min hadde det ikke vært for ei personlig anbefaling, men det er godt skrevet og har humor og såre øyeblikk i ganske like doser, og med halvtimeslange episoder er det en serie som krever lite av seeren og gir mye tilbake.
Spill: Som med så mange andre spill, er også Horizon: Zero Dawn et sånt et der man kan utforske til fanden tar deg, og det er omtrent så lenge jeg pleier å holde på med utforskning òg, til jeg til slutt omsider innser at nå er det faktisk mer stress enn gøy å spille, og da er det jo på en måte ikke noe vits lenger, så jeg går hen og fullfører spillet. Med andre ord: det gjenstod fortsatt å finne noen datapoints i verden, men spillet hadde også opparbeida seg noen usedvanlig frustrerende bugs i løpet av den siste tida jeg spilte det, så det var nok på tide. Og alt i alt har dette vært en skikkelig givende spillopplevelse. Og så utrolig spillbart det er! I et spill som The Last of Usføler jeg litt at hvor faktisk morsomt det er å spille det går på bekostning av historien, mens det aldri er tilfellet i Horizon: Zero Dawn. Og jeg liker faktisk skikkelig godt at det er et postapokalyptisk spill der menneskeheten faktisk løste klimaendringene, men der det var den utstrakte bruken av kunstig intelligens som til sist satte inn nådestøtet. På mange måter føler jeg litt at kunstig intelligens er vår tids atomvåpen: vi tar det i bruk før vi forstår konsekvensene av det. Og on that note: hvis du ikke allerede har lest Wait But Why sin serie om kunstig intelligens, syns jeg at du på ett eller annet tidspunkt bør gjøre det.
Og fordi jeg er en sånn som ikke bare uten videre kan skifte gir og ikke nødvendigvis føler meg ferdig med et univers bare fordi jeg har spilt, lest eller sett ferdig, måtte jeg selvfølgelig umiddelbart kjøpe oppfølgeren Horizon: Forbidden West nå mens jeg uansett er inne i det. Når jeg spiller en oppfølger, vil jeg ideelt sett at så lite som overhodet mulig skal være forandra på, men den umiddelbare frustrasjonen over nye kampteknikker og annerledes systemer var heldigvis kortvarig, og nå koser jeg meg masse med å utforske nye områder og bli kjent med andre stammer.
Film: Denne måneden så jeg Hør her, 'a! på kino takket være Karoline, og spillefilmen Star Wars: The Clone Wars som ledd i min nylige Star Wars-dannelsesreise. Jeg må si jeg likte Hør her, 'a! tålelig godt, for jeg kommer liksom ikke på noe umiddelbart dårlig å si om den. Jeg kunne nok kanskje ønske at den gikk litt dypere og turte å være litt mørkere, for også i de partiene der det blir relativt farlig, føles det tross alt likevel ganske lett, og ifølge Vibeke gjør boka en bedre jobb enn filmen når det gjelder akkurat denne balansegangen.
Musikk: Jeg har ikke egentlig hatt skikkelig hekta på en sang siden Anti-Hero, men på grunn av Drag Race Italia kom jeg nærmere enn på lenge med den helt tullete fengende Pazzeska av Myss Keta.
Opplevelser: Seanse hos Martina. Konsert med Daði Freyr med Hannah. Kinotur med Martina, Hannah og Mari (pluss middag på Sumo). Skrivemøte med skrivevenner. Spasering i Ekebergparken og omvisning i Ganzfeld/Skyspace under Oslo Kulturnatt. Elvelangs i fakkellys med Martina, som inkluderte et gledelig gjensyn med Sometimes-gjengen min. Besøk hos Vibeke. Drikke og pizza på Vaterland med Mari.
Innkjøp: Jeg måtte innom Sometimes for å levere legeerklæring, og fordi det hørtes innmari kjedelig ut å dra helt inn til byen bare for ett ærend, fant jeg på at jeg måtte ta en tur innom Cappelens Forslag fordi det tross alt var veldig synd på meg som ikke får trent igjen før tidligst begynnelsen av november. Noe av det aller fineste med Forslaget, er at jeg ikke trenger å vite hva jeg ser etter for å likevel finne det der, så disse to fikk bli med meg hjem derfra i trøstegave til meg sjøl:
Og til tross for at jeg var litt skuffa over det nyeste albumet til Sigur Rós, betyr ikke det at jeg ikke vil eie det på limited edition gjennomsiktig vinyl:
TV-serie: Mitt nyeste popkulturelle prosjekt er å se alt av Star Wars i kronologisk rekkefølge. Jeg må innrømme at jeg hoppa over Young Jedi Adventures, i og med at tålmodigheten min tross alt har grenser, men jeg har hatt gjensyn med The Phantom Menace og Attack of the Clones, og nå har jeg så vidt begitt meg ut på Clone Wars for aller første gang, og jeg liker det faktisk veldig godt. Det er ikke noen hemmelighet at Star Wars-prequelfilmene byr på noe av den flaueste dialogen som noen gang har funnet veien til kinolerretet, men det corny manuset passer bedre inn i et animert univers med overdrevne ansiktsuttrykk og ellers alt annet man gjerne har plass til i animasjon, men som ofte tar seg dårlig ut i live action. Dessuten er det behagelig at episodene er såpass korte og er frittstående fra hverandre, sånn at jeg kan stikke innom når som helst, også når jeg ikke har tid eller mental kapasitet til å se noe lengre og mer komplisert.
Film: Jeg har vært for sliten til å ha noe særlig overskudd til min ellers så raffinerte filmsmak, så i september valgte jeg minste motstands vei filmmessig, og så superheltfilmen Blue Beetle på kino og live action-versjonen av Den lille havfruen hos Vibeke. Anders, samboeren til Martina, mener at Marvel er overlegen DC fordi DC-filmene er så seriøse, mens det er mer humor i Marvel-filmene. Det er jeg ikke enig i. Tvert imot syns jeg Marvel-filmene har en tendens til å ta seg sjøl mer høytidelig enn strengt nødvendig, med for meg meningsløst kompliserte bakgrunnshistorier og langtrukne spilletider jeg sjeldent syns de klarer å rettferdiggjøre. På generell basis har jeg det morsommere med DC-filmer, også fordi de ikke prøver å tvinge meg til å se absolutt alle mens jeg først er i gang. Blue Beetle var kanskje ingen revolusjon innen sjangeren, men jeg koste meg med det elskverdige persongalleriet og synthwave-estetikken. En revolusjon innen sjangeren var selvfølgelig heller ikke live action Den lille havfruen, i og med at hele remake-greia Disney kjører for tida sannsynligvis er det lateste prosjektet deres noen gang, men av live action-remakene jeg har sett, trur jeg nok denne er den som funker best. Under the Sea-musikalnummeret er et av høydepunkta i originalen, og det er et av høydepunkta i denne òg. Undersjøisk estetikk er et utrolig takknemlig materiale å jobbe med for alle animatører, i og med at det allerede ser magisk og mystisk ut fra naturens side, så å kunne tilføre det *det lille ekstra* som dagens teknologi tillater, gjør at det visuelle aspektet ved Det lille havfruen er så lekkert som man kan få det. Selv om jeg personlig var litt skuffa over at Disney ikke greip muligheten til å caste en drag queen i rollen som Ursula (Eureka O'Hara ville vært mitt førstevalg), syns jeg Melissa McCarthy gjorde ei solid tolkning, og til forskjell fra enkelte andre Disney-par, hadde Ariel og prins Eric faktisk glimrende kjemi.
Bok: Lydbøker er også bøker, er det ikke så? Jeg klarer ikke å syns at å høre på lydbok er det samme som å lese, men det gjør det hvert fall lettere for meg å innta flere bøker, selv om jeg bare klarer å høre på sakprosa som lydbok og ikke skjønnlitteratur. I september begynte jeg på Liv av Dag O. Hessen som jeg foreløpig liker veldig godt.
Musikk: En av sangene jeg hørte mest på i september, var Blown Minded av Young Galaxy. Generelt er jeg ikke så opptatt av tekster innen musikk, fordi hvis det er gode tekster jeg er ute etter, vil jeg heller lese ei bok, liksom. Med det sagt er teksten mye av grunnen til at akkurat denne låta har grepet meg så innmari, rett og slett fordi jeg så til de grader kjenner meg igjen i beskrivelsen av å være "born blown minded." Jeg føler virkelig at min umettelige nysgjerrighet er et av mine mest framtredende personlighetstrekk, og min evne til å la meg fascinere og forundre over ting mange andre tar for gitt, er noe av det jeg liker best med meg sjøl. Young Galaxy skiller seg ikke nevneverdig fra andre drømmepop-band fra det tidlige 2010-tallet reint soundmessig, uten at det gjør veldig mye for meg, for det er uansett et lydlig landskap jeg alltid nyter å oppholde meg i.
Husker dere sist jeg svarte på trettipunktersbloggutfordringa mi? Det gjør nesten ikke jeg heller. Heldigvis utvida jeg tidsfristen fra tretti dager til uendelig med tid da jeg begynte på den for lenge, lenge siden, ellers hadde jeg driti meg ut skikkelig nå. Nå som vi offisielt er over halvveis, betyr det kanskje at det bare er åtte år til jeg fullfører den! Hurra for meg. (Som et lite apropos fikk jeg litt lyst til å gi tjuefem år gamle Kristine som begynte på denne utfordringa med femten fakta om seg sjøl en klem – flesteparten av faktaene er veldig åpenbart skrevet om noen med udiagnostisert autisme og ADHD.)
Og siden vi nå allerede har etablert at tidsforståelse ikke er min sterkeste side, ser jeg ingen problemer med å snakke om hva jeg ønsker meg til jul i mai.
1. Platespiller
Jeg ga Jørgen platespiller i julegave i 2012, og i 2013 flytta vi sammen. Da han flytta ut i 2019, hadde jeg ganske mange plater og ingen måte å høre på dem på. Men siden det bare var noen måneder til jeg fylte rundt tall, bestemte jeg meg for at i april 2020 skulle jeg jaggu gi platespiller til meg sjøl i trettiårsgave. Men så var det som kjent utrolig mye som ikke blei noe av likevel i det herrens år 2020. Ikke minst mista jeg jobben og befant meg plutselig i en ganske mye kjipere økonomisk situasjon enn før. Tre år seinere er jeg fortsatt i den samme situasjonen (inntil videre, Nav er på ballen, mer om det seinere) og platespiller har havna ganske langt nede på lista over økonomiske prioriteringer. Men en vakker dag skal det skje.
2. Plater
Mangelen på platespiller hindrer meg derimot ikke i å kjøpe plater. Nå om dagen bruker jeg stort sett Spotify til å høre på musikk, men jeg nekter å kjøpe abonnement hos dem fordi de velger å betale artistene så latterlige lite. Isteden bruker jeg penga jeg ellers ville brukt på å kjøpe plater som artistene faktisk tjener noe på. Dessuten er det mange som legger så mye arbeid i fine fysiske utgivelser at det uansett føles verdt det selv om jeg inntil videre ikke kan høre på dem. De er små kunstverk, noe jeg snakker enda mer om i dette innlegget fra 2019. Jeg bare liker å eie plater, jeg liker å eie fysiske representasjoner av musikken jeg er glad i, de føles nærmest som trofeer eller diplomer på et vis, som konkretiseringer av den abstrakte handlinga det innebærer å støtte en artist direkte. Jeg ville mer enn gjerne overført en pengesum direkte til en artist jeg liker sin bankkonto for å sikre at de kan fortsette å drive med musikk uten å få noe tilbake for det utover musikken, så å dermed faktisk få en utgivelse det ligger mye omtanke i, syns jeg er utrolig fint.
3. Bøker
Jeg er verdens treigeste leser og det veit vi alle. Boka nederst på illustrasjonsbildet her, begynte jeg på i fjor sommer og er den jeg fortsatt holder på med. På et visst punkt i fjor mista jeg lysten til å både lese, skrive og leve, og jeg er fortsatt på vei opp av det hullet. Jeg har lyst til å leve igjen, har så vidt fått tilbake lysten til å skrive, så forhåpentligvis er lysten til å lese neste steg. Til tross for at det er et enormt gap mellom hvor mange bøker jeg skaffer meg og hvor mange jeg rekker å lese, er bøker akkurat som plater bare en sånn ting jeg setter veldig pris på å eie og få. Jeg liker følelsen av å fysisk ha mange bøker i nærheten til enhver tid, dessuten er å kjøpe bøker det aller nyttigste man kan gjøre for å sikre overlevelsen til våre mange fine uavhengige bokhandlere, for eksempel Cappelens Forslag. Som med artister, hadde jeg ikke nølt med å overføre en pengedonasjon til Forslaget om de hadde bedt meg om det, så når den mest effektive måten å støtte dem økonomisk på er ved å få ei bok i gjengjeld, er jo det en no-brainer.
4. Spill
Film, bøker og spill er mine foretrukne måter å innta fortellinger på, og det varierer hvilke av de tre jeg foretrekker enda litt mer enn de andre. Akkurat nå er det spill. Egentlig liker jeg jo fysiske utgivelser av spill aller best, akkurat som med alt annet, men jeg innser jo hvor praktisk det er med PSstore. Med andre ord er både fysisk format og digitale gavekort optimale gaver til meg, jul eller bursdag eller hva det måtte være.
5. Klær
Jeg syns personlig det er veldig trist at moteindustrien er en klimaversting, for jeg er veldig glad i klær generelt og elsker å bruke mote til å uttrykke meg kreativt og visuelt, kanskje særlig fordi jeg er så usedvanlig dårlig til å tegne, haha. Jeg er dog ganske flink til å ta bevisste valg når det gjelder å kjøpe klær, blant annet ved å handle brukt eller ved å støtte uavhengige bedrifter. Selv om mange trur de forstår klesstilen min, er det slettes ikke alle som gjør det, så jeg tør ikke å ønske meg klær av hvem som helst, men det er enkelte venner jeg stoler på dømmekraften til, sånn som Mari, som ga meg toppen jeg har på meg på bildet over. Jeg har forøvrig blitt spurt før om hva stilen min heter, liksom hvilken subkultur jeg hører til, og da må jeg dessverre gi det litt kjedelige svaret at jeg ikke har peiling. Akkurat som at jeg ikke prøver å skrive i noen spesifikk sjanger, prøver jeg heller ikke bevisst å følge noen spesifikke stilregler. Jeg lar meg inspirere av alt mulig, og inspirasjonskildene mine varierer over tid, men jeg er alltid glad i farger og glitter. De siste åra har åttitallet, nittitallet, grunge og white trash vært åpenbare inspirasjonskilder, men det viktigste for min del er noe så vagt som å føle hvorvidt et gitt plag ✧･ﾟ: *✧･ﾟ:*sparks joy*:･ﾟ✧*:･ﾟ✧.
Opplevelser: Middag på Mamma pizza og biljard på Rock In med Mari. Middag på Habibi, spill og dranks på Tilt og karaoke på Syng med Vibeke, Trine, Martina og Hannah. Tacofest hos Vibeke. Disney-quiz og Hits for quiz på Brød og Sirkus og karaoke på Syng med Martina, Trine, Hannah, Liza, Tina og Camilla.
Innkjøp: Jeg har etter hvert innsett at selv om jeg føler meg skikkelig dum med caps, er det helt nødvendig for meg å bruke det om sommeren fordi jeg har en tendens til å bli solbrent i hodebunnen. Heldigvis er jeg allerede ganske harry, så jeg kan bruke Von Dutch.
Jeg forhåndsbestilte soundtracket til podcasten Impact Winter da det blei annonsert fordi det inneholdt ei ny låt av TR/ST, men så endte jeg dessverre opp med å egentlig ikke like sangen så veldig. Men penger brukt på plater er aldri bortkasta i mitt hode, dessuten er sjølve vinylen skikkelig fin:
TV-serie: I likhet med The White Lotus, unngikk jeg bevisst Succession ganske lenge fordi jeg syntes det hørtes kjedelig ut basert på handlinga (rik familie kjemper om makt på Wall Street), men akkurat som med The White Lotus tok nysgjerrigheten overhånd til slutt likevel, og akkurat som med The White Lotus har jeg endt opp med å elske Succession til tross for en tematikk som egentlig ikke interesserer meg, rett og slett fordi det er så ufattelig velskrevet og velspilt. Nok en gang er dette et bevis på at god TV liksom er god TV uansett, for hvis håndverket alt er bygd på er solid, kan omtrent hva som helst fenge og engasjere. Succession har noe av den samme satiriske undertonen jeg satte sånn pris på i The White Lotus, men er plassert i et Game of Thrones-aktig rammeverk der utspekulerte og mangefasetterte karakterer slåss om den etterlengta plassen øverst i hierarkiet.
Spill: Nå som jeg faktisk har spilt ferdig The Last of Us Part II, vil jeg bare avslutningsvis si at jeg setter pris på hva spillskaperne har gjort med materialet sitt. Dette er nærmest en slags anti-spill-opplevelse, der det første spillet i større grad fulgte de sedvanlige konvensjonene for forventningene våre til spillmediet. Denne gangen har de vært mer opptatt av å si noe om den menneskelige psyken enn av å forme et narrativ på den måten vi kjenner det, med oppbygging, utvikling og en form for katarsis. På denne måten føles historien som en helhet litt uforløst og skuffende, samtidig som det jo ofte er nettopp sånn den menneskelige opplevelsen er: uten mening, utilfredsstillende og urettferdig. Sjølve fortellinga fungerer dårlig som ei fortelling nettopp fordi spillet heller vil utforske menneskesinnet enn å fortelle ei fortelling, og menneskesinnet durer i vei uten å ta hensyn til troper og konvensjoner. Jeg veit ikke om dette gir mening, og jeg trur nok også denne måten å bygge opp et spill på vil støte enkelte fra seg, men jeg er glad de valgte å ta en risiko og gi oss en ny måte å spille på, og jeg er veldig spent på hva de vil få til med andre sesong av TV-serien.
Etter å ha fullført TLOU2, begynte jeg så vidt på Horizon: Zero Dawn, som foreløpig lover veldig godt og som minner meg litt om Subnautica, ikke i gameplay, men i plott. Man ramler tilfeldigvis over rester etter en høyteknologisk sivilisasjon som åpenbart har vært borte i hundrevis eller tusenvis av år. Hva skjedde, og hvorfor er de alle døde? Meeeen, som nevnt sist gang jeg var innom denne bloggen, har jeg i det siste vært såpass sliten at jeg egentlig ikke har orka å sette meg inn i noe nytt, så istedenfor å spille videre på Horizon: Zero Dawn, lasta jeg ned den remastra HD-utgaven av det spillet som antakelig ligger hjertet mitt aller nærmest, nemlig Final Fantasy X.
Film: Hjernen min fortsetter å trekkes mot spill framfor film, og sånn må det tydeligvis bare være om dagen. Men jeg så The Good Nurse sammen med Vibeke da jeg var der for å feire bursdagen hennes, som definitivt gjorde jobben sin som fiksjonalisert true crime. Jessica Chastain og Eddie Redmayne er stort sett alltid gode, og til tross for at filmen forteller en grusom historie om en snill sjukepleier med morderiske lyster, er det den usedvanlig føkka helsepolitikken i USA som for meg står igjen som den mest skremmende delen av denne filmen.
Musikk: At det ikke er noen åpenbar sammenheng mellom når ei låt kommer ut og når jeg innser hvor god den er, er ikke noe nytt. Nå nyligst har det skjedd med Veridis quo av Daft Punk, og den har fått meg til å innse noe jeg syns er litt interessant med musikksmaken min. Mari har en sterk preferanse for låter som "tar av etter hvert" (med hennes egne ord), som har et definerbart punkt der slusene åpner seg og alt låta har bygd opp til, omsider flommer ut. Denne låta er jo det fullkomment motsatte av det, og ei låt Mari sannsynligvis aldri ville hatt tålmodighet til. Og det er nettopp derfor jeg liker den så godt: den liksom bare flyter av gårde, og mangelen på utvikling tillater meg å fortape meg i den. For min del kunne denne låta vart i timevis.
Opplevelser: Besøk av Mari. Disney-quiz og Hits for quiz på Brød og Sirkus med Trine, Hannah, Ellen og Ylva. Julefest på Sometimes. Jul i Lier. Nyttårsaften hos Martina og Anders.
TV-serie: Har egentlig sett veldig mye mer på TV-serier i det siste enn jeg har hatt for vane tidligere, og det kanskje største høydepunktet på TV-fronten for min del i måneden som gikk har vært The White Lotus. Jeg har lenge tenkt at jeg sikkert bør se det en eller annen gang, fordi jeg har hørt mye bra om det, men så har hele premisset – rike folk reiser på ferie på et luksushotell og forviklinger oppstår – hørtes ganske kjedelig ut i hodet mitt. Men som jeg har snakka om før, blant annet når det gjelder The Crown, er god TV god TV egentlig uansett hva det handler om. Og The White Lotus er latterlig god TV. Det er noe av det mest velspilte og velskrevne jeg har sett på lenge, og det er flaut, morsomt og spennende i god blanding. Jeg har ikke gleda meg så mye til å se neste episode av noe siden jeg så Dahmer. Bare stol på meg og se det.
Spill: Jeg spiller fortsatt aller mest The Sims 4, men jeg har også så vidt rukket å begynne på No Man's Sky, et spill jeg har hatt syyyykt lyst til å teste ut helt siden jeg leste denne anmeldelsen for årevis siden. Jeg fikk for meg at No Man's Sky var en slags intergalaktisk utgave av Subnautica, og så langt stemmer antakelsen min ganske bra. Det er i hvert fall like heseblesende hektisk og frustrerende sånn helt på begynnelsen, og på nåværende tidspunkt handler det mest av alt om å skaffe materialer nok til å bygge det jeg trenger for å kunne overleve. Akkurat som i Subnautica. Men jeg har virkelig trua på at når jeg bare kommer nok inn i det, så vil det være en helt utrolig og unik opplevelse. Akkurat som Subnautica.
Film: Jeg har bare sett én eneste film denne måneden, og det har vært Guillermo del Toros Pinocchio. Sjøl har jeg egentlig aldri likt historien om Pinocchio spesielt godt, men i Guillermo del Toros kapable hender har det blitt en riktig så fin filmopplevelse. Aller best likte jeg hvor mørk og rar den tillater seg å være. Den gode feen vi kjenner fra Disneys versjon er bytta ut med et par vakre og fryktinngytende sfinks-aktige søstre, stemmelagt av en av mine absolutte favorittskuespillere, og jeg kan ikke tenke meg noen bedre til å stemmelegge dem, nemlig Tilda Swinton.
Musikk: Da jeg var hos Vibeke i jula introduserte hun meg for Marja Mortensson, som joiker og synger på sørsamisk. Hun har en utrolig spesiell stemme som rett og slett egner seg usedvanlig godt til joik, i og med at hun utelukkende med stemmen formidler flere følelser enn de fleste artister som synger ord på et språk jeg forstår gjør. Anbefaler alle som liker Mari Boine, Wardruna og Eivør å sjekke henne ut!
Jeg er på skrive- og katteferie i Drammen om dagen. Pusi som bodde i Bodø før, har nå flytta til brukbar avstand fra der jeg bor, og mens foreldra hennes er i Nord-Norge, har jeg fått tillatelse til å tjene dronninga av Konnerud. Denne miniferien starta litt trått for min del med et besøk på legevakta etter at jeg bokstavelig talt blei spidda av en enhjørning (ikke spør…), men til tross for at det fortsatt er litt vondt å bruke sko, klarer jeg meg overraskende bra.
Egentlig har ikke noe av dette noen relevans til det jeg egentlig skulle snakke om. Jeg fant nemlig ved en tilfeldighet ut at juli visstnok er Independent Retailer Month, og jeg tenkte jeg skulle benytte anledninga til å rett og slett anbefale fem uavhengige butikker innen alle mulige sjangere (heter det dét når det gjelder butikker òg?). Derfor, i ingen spesiell rekkefølge:
Dette er ikke første gang jeg snakker om Cappelens Forslag på bloggen min, og det er jo ikke så rart, det er jo yndlingsbokhandelen min! Jeg og flere med meg var veldig redd for at Forslaget skulle gå dukken under koronapandemien, men det ser ut som at de har… klart seg? Én ting er sikkert: takket være kapitalismen lønner det seg å ikke å være en uavhengig butikk, og det er sånn at de aller fleste setter pris på nisjebutikker i bybildet, men dessverre har ikke de samme folka nødvendigvis lyst til å legge igjen penga sine hos dem. Men det må vi for at de skal fortsette å eksistere! Jeg kjøper nesten ikke bøker hos kjedebutikkene lenger, jeg velger så å si alltid en av Oslos fine indiesjapper – og dem er det faktisk ganske mange av! For nye bøker er Tronsmo, Sagene bokhandel og Per Magnussen gode alternativ, mens på Cappelens Forslag er det brukte bøker som gjelder. Her finner du myyyye rart du ikke får tak i andre steder, og det lønner seg nesten å ikke vite hva man vil ha når man går inn, og heller gå på skattejakt eller få hjelp av en av de kunnskapsrike folka som jobber der til å finne boka som er perfekt for akkurat deg. Særlig når man har litt *kremt* sære interesser, kan man finne SÅ. MYE. GULL. Men nesten like viktig er egentlig stemninga. Jeg elsker samlinga deres av okkulte kuriositeter, og det faktum at det også går an å kjøpe seg en kaffekopp og at de er vertskap for både musikk- og litteraturarrangementer. De holder til i Bernt Ankers gate 4, men har også en nettbutikk, men nettutvalget kan ikke måle seg med det i den fysiske butikken.
Jeg kunne sikkert like gjerne anbefalt Big Dipper, som også er en veldig fin platebutikk, men jeg har bare et litt mer personlig forhold til Tiger, så derfor blir det sånn. Tiger er mindre og mer intim enn Big Dipper, men desto mer koselig – syns jeg, da, men igjen, konkurransen mellom hvem jeg liker best av Tiger og Big Dipper er egentlig ikke en konkurranse engang, for jeg liker begge to veldig godt på hver sin måte. Selv om Tiger har størst fokus på pønk og hardcore, er jeg veldig begeistra for den kategorien de kaller pling plong. Der har jeg funnet masse spennende greier som jeg sannsynligvis ikke ville ha funnet andre steder – for nettopp dét er jo noe av det som gjør indiebutikker så kule! I disse strømmetider er det særlig vanskelig for platebutikker å holde hodet over vannet, men jeg trur det alltid vil være en hard kjerne av musikkfans som setter pris på den overlegne lydkvaliteten til vinylplater og hvor ekstra hele musikkopplevelsen blir av å eie en fysiskrepresentasjon av den. Og i disse dager som Platekompaniet vier 80% av areala sine til alt annet enn plater, er det digg at det fortsatt fins platebutikker som faktisk, y'know, selger plater.
Baby Daughter selger smykker, tilbehør og andre småting som er like deler frekke (ikke (nødvendigvis) i betydninga erotiske) og søte – akkurat som jeg liker det! De er pønk og tyggegummi samtidig, beviser at man ikke trenger å gå i helsvart for å gi faen og alt er designa i Oslo. Foreløpig fins de bare på internett, men det er fri frakt på ordrer over hundre kroner – og det er ikke vanskelig å overstige den grensa med alt snadderet de har til salgs. Dessuten trur jeg de dukker opp i pop-up-versjon på markeder og denslags òg når du minst venter det. Anbefaler å følge med på Facebook og Instagram! Da får du i tillegg din daglige dose inspirasjon og påminnelse om å ikke gjøre som mora di sier direkte i feeden din.
Og mens vi først er inne på frekkaser – Saup selger pent porselen med stygge ord. Damene som driver Saup leiter land og strand rundt etter vakre vintage tallerkener som de deretter dekorerer – i mangel på bedre ord – med bannskap og andre uhumskheter. I det siste har de også utvida til duftlys, med navn som "Brenn i helvete", og andre småting. Foreløpig har de ingen nettside som jeg veit om, men det er bare å sende dem ei melding på enten Facebook eller Instagram, så ordner de med både det ene og det andre. De lager også ting på bestilling! De gjør det rett og slett hele handleopplevelsen veldig smertefri – jeg veit det av erfaring, for jeg har kjøpt julegaver derfra før – nærmere bestemt en variant av denne.
Listas eneste utenlandske tilskudd blir denne fine brukt- og håndlagd-butikken med tilhold i Virginia, USA. De selger de feteste solbrillene jeg noen gang har sett, noe som er grunnen til at jeg har kjøpt hele tre par derfra i årenes løp, det er faktisk sånn at jeg ikke engang har noe særlig lyst til å kjøpe solbriller fra noen andre noen gang. Men de har ikke bare solbriller! De selger også andre typer tilbehør, som øredobber, pins og vesker, i tillegg til klær. Jeg vil jo på generell basis oppfordre alle til å handle lokalt der man kan, men når man først skal kjøpe noe på tvers av landegrenser, er det fint å vite at man støtter helt vanlige folk og ikke Jeff Bezos.
