Fem platecover jeg gjerne kunne hatt hengende på veggen

For mange år siden – ti (!) for å være nøyaktig (denne bloggen er litt av en veteran!) – skreiv jeg dette innlegget om platecover jeg likte. Nå fikk jeg plutselig lyst til å skrive et oppfølgerinnlegg – det er tross alt ganske mye som har skjedd, både innen musikken og med meg, på ti år. 

Jeg veit ikke alltid helt hva det er som gjør at jeg liker det jeg liker innen liker visuell kunst. Det er på mange måter en av de kunstformene jeg skjønner minst av. Jeg syns det er enklere å forklare hvorfor jeg liker bøker, musikk eller filmer enn akkurat billedkunst, så jeg skal ikke påstå at jeg kan mer om dette feltet enn jeg gjør. Dette blir dermed ei høyst subjektiv liste over platecover som på en eller annen måte appellerer til meg, heller enn noen faglig vurdering av hva som gjør noe Bra™ eller Dårlig™. 

Jeg snakka forresten så mye om hvor visuelt pent jeg syns så godt som alt Son Lux gir ut er her at jeg ikke ser noe poeng i å gjenta meg sjøl, men i tilfelle det skulle være noen tvil: i en framtidig bopæl der jeg har god plass og god gjennomføringsevne, ville også alle utgivelsene deres hatt en selvfølgelig plass innramma på veggen (og det fins sånne smarte rammer beregna på akkurat dette formålet som gjør det enkelt å ta ut platene når man vil høre på dem!). 

Så, i ingen spesiell rekkefølge:



Fatima Al Qadiri – Genre-Specific Xperience (2011)

Dette platecoveret er et åpenbart barn av sin tid, tydelig vaporwave-inspirert som det tross alt er. Men der vaporwave som en trend døde relativt fort ut i et mainstream-perspektiv, vil det nok antakelig ha en spesiell plass i hjertet mitt for alltid, for det er rett og slett så mye ved estetikken her som taler til meg. Jeg elsker pastellfargene, og jeg elsker sammenblandinga av det vakre og det grelle. På mange måter er det de samme grunnene til at jeg har blitt avstandsforelska i Los Angeles, en by jeg aldri har vært i, og som Anna Kleiva beskriver så treffende i Echo Mountain. Men tilbake til Genre-Specific Xperience: jeg elsker når et cover klarer å være den visuelle parallellen til lydbildet det representerer, og jeg veit ikke hva slags musikk jeg hadde tenkt at kunne befinne seg bak dette coveret hvis jeg så det uten noen forkunnskaper om artisten, jeg veit bare at når jeg hører åpningssporet Hip Hop Spa (som forøvrig er en fantastisk tittel på ei låt) veit jeg at den høres nøyaktig ut som sånn coveret ser ut.

Goldfrapp – Head First (2010) (og singlene Rocket, Alive og Believer)

Jeg… begynner allerede å legge merke til et visst mønster? Hahaha. Det er ingen hemmelighet at jeg har en enorm greie for pastellfarger og åtti- og nittitallsestetikk, og det virker som at det var noe jeg delte med resten av verden på begynnelsen av 2010-tallet. Head First er det klart mest åttitallspoppete albumet til Goldfrapp, og er sånn sett en god del mer tilgjengelig enn de mer trip-hop-orienterte tidligere albuma deres (hennes? Jeg har egentlig ikke helt skjønt om de er en artist eller et band), og dermed kanskje også litt mer… uinteressant enn for eksempel Felt Mountain og Black Cherry? Altså, misforstå meg rett, jeg setter stor pris på de sukkersøte synthene på Head First, det er fornøyelig og lett å høre på, men dette er, i motsetning til tidligere utgivelser, ikke noe som ikke har blitt gjort før. Som seg hør og bør oppholder også musikkvideoene fra albumet seg i det samme synthwave-landskapet, og det er rett og slett veldig vanskelig for meg å ikke like dette visuelle universet, selv om Goldfrapp har hørtes mer spennende ut enn dette både før og siden.

Alice Longyu Gao – Karma Is a Witch (2019)

Så eeeeegentlig er ikke Alice Longyu Gao sin musikk helt hundre prosent min greie, men coveret til Karma Is a Witch gir meg så mye estetisk glede at det i seg sjøl er nok til at jeg har lyst til å like musikken hennes litt bedre enn jeg egentlig gjør. Det gir meg fairy kei/vaporwave/Pip & Pop-vibber som jeg setter veldig pris på. Dessuten syns jeg jo også at Alice sjøl er helt vanvittig søt, og stilen hennes minner meg litt om den til Jules fra Euphoria. Alice beskriver seg sjøl som en "performance art practitioner girl", noe som gir mye mening, for jeg føler at hun på en måte er noe større og mer enn musikken sin, hun er nesten mer et konsept enn en artist, og sånn sett er det lydlige uttrykket hennes bare en liten bit av en større helhet, og sånn sett minner hun meg litt om artister/kunstere som Kerli og ionnalee. Hun har skapt sin egen post-internett verden der digitale krefter gjør magi til virkelighet, en slags virtuell parallelldimensjon der mennesker kan forlate sine verdslige kropper og være pikselerte feer isteden. 

Son Lux – Bones (2015)

Okei jeg veit at jeg mer eller mindre nettopp sa at jeg ikke skulle snakke om Son Lux denne gangen, men sist gang snakka jeg faktisk ikke om akkurat Bones, av den enkle grunnen at jeg ikke eier det. Og i all oppriktighet er kanskje Bones det Son Lux-albumet jeg liker minst, men i kjent stil ser det helt nydelig ut, dessuten liker jeg at det reint lydlig likevel henger sammen med de andre utgivelsene deres, det er et slags overhengende tema ved hele greia deres, et tema som transcenderer de ulike albuma og gjør også Son Lux til noe nærmere et performancekunstprosjekt enn et band. Jeg kan som nevnt cirka ingenting om kunst, og det er kanskje enda vanskeligere for meg å snakke om abstrakt kunst, men det bør såpass langt uti blogginnlegget være tydelig at jeg er veldig glad i rosa, og jeg liker det som skjer i møtet mellom det harde (strekene) og det mjuke (de rosa skyene). 

William Basinski – On Time Out of Time (2019)

Jeg kunne valgt å skrive om langt flere platecover enn bare fem, og deler av meg har litt lyst òg, fordi det er så mange jeg kunne valgt, og så mange som fortjener å vises fram og snakkes om, men det var fem jeg skreiv om sist, og jeg liker å være konsekvent, dessuten pleier uansett fem å være et greit tall å forholde seg til for meg, fordi jeg bruker tross alt ganske lang tid, mer enn man kanskje forventer, på å skrive denne typen innlegg, og siden ingen betaler meg for å være en nerd, er det vanskelig for meg å rettferdiggjøre å bruke en hel dag på å blogge. Men da jeg altså skulle velge meg det siste coveret å snakke om i denne omgang og gjorde litt research, fant jeg ut at William Basinski for et par år siden framførte dette albumet som en del av en audiovisuell opplevelse i Ambient Church, og det gjorde utslaget for min del. For som jeg allerede har vært inne på, liker jeg når musikk er mer enn bare musikk, når det peker utover seg sjøl, går opp i en større enhet, og som litt bonusmateriale, så på disse bildene fra nevnte framføring i Ambient Church (klikk på bildet for å komme til kilden):

Og videre research lærte meg at det er en veldig viktig grunn til at albumet heter hva det heter og at sjølve bildet minner om en slags singularitet med en hendelseshorisont: William Basinski har på dette albumet jobba sammen med LIGO og brukt lydopptak av to svarte hull som kolliderer (du veit, da de beviste eksistensen av gravitasjonsbølger) som grunnlag for musikken. DET ER SÅ KULT AT JEG NESTEN IKKE VEIT HVOR JEG SKAL GJØRE AV MEG.