Juli 2021

Opplevelser: Kunstutstilling, burger på Døgnvill og gin & tonic på Sukkerbiten med Camilla, Corita, Madelén og Lauren. Sognsvann med Martina. Botanisk hage med Vibeke. Kino med Mari. Fjordrock. Katten med Martina. Bursdagen til Mone. Kattepass i Drammen (noe som inkluderte Anchas Bodega med Martina). 

Innkjøp: Ingenting utover husholdning og andre basisprodukter.

TV-serie: Jeg har ikke gjort noen nye oppdagelser denne måneden, men sesong to av HBOs fargerike skateperle Betty gleda hjertet mitt like mye som sesong én gjorde.

Film: Black Widow, Fear Street Part One: 1994, Fear Street Part Two: 1978, Fear Street Part Three: 1666, Weathering With You, A Dangerous Son og Bohemian Rhapsody. Og som dere ser, endte den første Fear Street-filmen opp med å begeistre meg så mye at jeg så de to andre delene rett etterpå. Det kom litt overraskende på meg; jeg hadde rett og slett ikke regna med å like dem så godt som jeg faktisk gjorde. Filmserien i tre deler er basert på bokserien med samme navn av R.L. Stine, en bokserie jeg leste litt av tidlig i tenåra, uten at jeg kjente igjen historien av den grunn. Filmene er teknisk sett kategorisert som skrekkfilmer, men de er såpass lettbeinte og med såpass mye humor at man fint kan være lettskremt og likevel like disse filmene godt, noe som i sin tur gjør at enkelte temmelig grafiske voldsscener kan komme litt brått på, men denna blod og gørr-entusiasten syntes det bare gjorde hele greia desto gøyere. I stemning, utseende og til dels i handling kan de minne litt om Stranger Things, bare at det denne gangen er nittitallet som har blitt kjørt gjennom hypernostalgi-filteret. Dette er ikke de dypeste og mest tankevekkende filmene som fins, men for oss som vokste opp på nittitallet og var glad i bøkene til R.L. Stine, og som aldri helt slutta å være fascinert av det mørke og makabre, er dette ekstremt fornøyelig underholdning. 

Bok: På katteferie i Drammen fikk jeg endelig sjelefred nok til å få lest masse! Herregud, som jeg har savna å sitte ute og lese hele dagen, på den måten jeg pleide å gjøre nesten hele sommeren da jeg var liten. Jeg leste endelig ut Sigd av Ruth Lillegraven, som var ei vakker, sart og melankolsk diktsamling som rørte og begeistra meg med sin til tider nærmest Inger Hagerupske rytme og lydlighet. Jeg leste også novellesamlinga Mouthful of Birds av Samanta Schweblin, som var skikkelig kul og rar, og som faktisk – ikke for å skryte, eller noe som ligner på å skryte – minte meg litt om enkelte noveller jeg sjøl har skrevet. Nå har jeg for første gang på ekstremt lenge kommet dit at jeg ikke helt veit hva jeg skal begynne å lese nå, men jeg har nok å velge i, så det er egentlig et ikke-problem.

Musikk: Jeg veit jeg har sagt det før, men noen ganger kan det gå laaaang tid før jeg hører ei låt for første gang til jeg plutselig, som fra ingensteder, skjønner hvor bra den faktisk er. For omkring to og et halvt år siden siden fant jeg jo ut at jeg egentlig liker Susanne Sundfør, og da hovedsakelig albumet hennes Ten Love Songs, og så skulle det altså gå enda noen år før det gikk opp for meg at hei, husker dere den hitten Susanne Sundfør hadde i 2012? DEN ER SÅ SYKT BRA. Og resten av verden bare, jada, Kristine. Vi veit det. Vi har visst det i ni år. Ikke desto mindre: jeg kommer ikke over hvor uhorvelig god Susanne Sundfør er til å blande det melankolske og det dansbare, og White Foxes er bare nok et eksempel på hvor perfekt hun har balansert de to polene mot hverandre. Jeg er ikke alltid like fan av, vel, vokaljukkinga hennes (fins det et hakket mer profesjonelt og nøytralt ord for det?), mens andre ganger syns jeg det hun gjør sangteknisk er utrolig spennende og, så klart, ekstremt imponerende. Og perkusjonen! Himmel.