Fra skisseboka: åpninger, innganger, muligheter

Jeg skriver noveller. For tida volder skrivinga meg dessverre mer angst enn glede, og sånn har det vært ubehagelig lenge. Det er til og med sånn at jeg syns det er ekkelt å snakke om det her, haha. Og jeg veit jo egentlig også hva som er løsninga, det er bare det at løsninga har to mulige utfall: alt løser seg, eller alt blir mye verre. Jeg trenger ikke å bruke altfor mye tid på å gjenta meg sjøl, gjør jeg vel?

For noen år siden posta jeg begynnelser på noveller jeg aldri kom noe videre med. Novelleprosjektet jeg jobber med nå, består av to dokumenter: en kladd, og noe man, for å bruke ungdomsskolelingo, kan kalle ei innføring. Sistnevnte består akkurat nå av 203 sider. Førstnevnte består av 257 sider. Min skriveprosess går hovedsakelig ut på at jeg først og fremst skriver ekstremt mye, og så heller stryker og sletter og finpusser seinere. I Nanowrimo-ånd tenker jeg som så at bare jeg skriver mye nok, må det jo være et eller annet brukbart et sted i tekstmassen. Med andre ord er det akkurat nå i overkant av femti sider jeg allerede har sortert ut som ubrukelig. Ikke så ubrukelig at jeg faktisk har sletta det; jeg tar vare på så godt som alt jeg skriver, fordi jeg aldri veit hva som plutselig kan komme til nytte en gang likevel, men åpninger jeg per akkurat nå av ulike grunner ikke føler meg motivert til å fullføre. 

Jeg benytter denne glovarme søndagen til å dele et knippe kasserte begynnelser med dere:

---

Jeg var seksten da sirkuset kom til landsbyen. Mamma så på gjennom vinduet da de monterte opp telt og leide elefantene ned fra hengerne.

   «Fordømte sigøynerpakk», sa mamma og rista på hodet.

   Seinere den dagen var det jeg som tilbød meg å gå og kjøpe mat.

   «Ikke snakk med fremmede nå, da. Og kom hjem før stormen begynner», sa mamma og rakte meg kurven.

   Jeg måtte knyte hatten ekstra godt fast da jeg gikk ut døra. Det hadde allerede begynt å blåse kraftig, og jeg måtte holde opp ei hand foran ansiktet for å unngå å få altfor mye sand i øya og i munnen.

   Likevel klarte jeg ikke å la være å stoppe opp da jeg passerte de fargerike vognene og stripete telta. Fra å være travelt og livlig for bare noen timer siden, virka sirkuset nå forlatt.

   Men så kom hun ut av en av vognene. Og ropte noe til meg, men vinden stjal orda rett ut av munnen hennes. Jeg forta meg bort til henne.

   «Hva sa du» ropte jeg da jeg var nærme nok.

   «Jeg sa at du må komme inn til stormen har rast ferdig. Du kan ikke bli her ute.» Så tok hun meg i armen og dro meg inn i vogna.

   Hun var på min alder, kanskje litt eldre. Håret hadde hun samla i ei lang, tjukk, svart flette som hang nedover den slanke ryggen. Huden hennes var gyllen, øya var brune, milde.

   «Vil du ha en kopp te?» spurte hun. Uten å vente på svar fant hun fram en kjele fra et skap.

   Vogna var liten, med en kjøkkenkrok i den ene enden, ei brei seng i den andre, og et lite, rundt bord på midten. Det lukta tungt og varmt av røkelse.

   «Vi har ikke åpna ennå!» var det plutselig en stemme som lød, en kvinnestemme, overraskende mørk.

   Jeg så ikke før nå at det lå noen i den breie senga. Det måtte være mora hennes, med grå striper i det mørke håret og ei krokete nese. Hun satte seg opp og gnei seg i ansiktet.

   «Jeg bare…» begynte jeg, men jenta avbrøyt meg: «Jeg kunne ikke la henne gå ute i stormen. Jeg ba henne med inn til det har roa seg.»

   Mora reiste seg tungt, det virka som at hun hadde vanskelig for å gå, og kom mot meg. Hun var høy og røslig, grov, og jeg rygga kanskje ubevisst et par steg bakover, men så brøyt hun ut i et strålende smil. Hun granska meg liksom fra topp til nå; jeg fikk følelsen av at hun godkjente meg.

   «Men se på deg, da, jente!» sa hun plutselig, og jeg så nedover meg sjøl; det hadde samla seg sand foran på den blå kjolen min.

   «La meg finne noen gamle klær etter Lela som du kan låne», sa hun.

   «Det trengs ikke», sa jeg fort, litt for fort, for både mora og Lela snudde seg og så på meg.

   «Altså, det går bra med meg. Den kan vaskes», sa jeg.

   «Hvis du sier det, så», sa mora, og gikk på stive skritt bort til det lille bordet og satte seg ned på en trestol som stod ved siden av det. Ut fra ei hylle under bordet tok hun ei pipe og en tinnboks med tobakk. Med kraftige fingre ga hun seg til å stappe pipa. Så tente hun den med en lang fyrstikk. 

   «Vær så god.» Lela rakte meg en kopp med rykende te. Hun tok meg i armen igjen og leda meg bort til bordet der mora satt, og vi satte oss på de to gjenværende stolene.

   «Kom innom igjen i morgen, så skal jeg lese deg i hendene», sa mora og blåste den søtlige piperøyken bort på meg. Vinden ruska i vogna, og fikk nesten teen min til å skvulpe ut. Jeg tok en langsom slurk. Den var krydrete, sterk.

   Det var da Lela reiste seg og strakte armene opp for å tenne parafinlampa som hang fra taket at jeg la merke til håndledda hennes. Kjoleermene hennes sklei ned, og var noe med måten handa og armen hennes møttes i ei perfekt innsvingning som gjorde at jeg med ett ikke klarte å ta øya fra henne. Det var som om dette litt tynnere punktet gjorde hendene hennes sterkere, smidigere, vakrere, og jeg klarte ikke å gjøre annet enn å følge enhver bevegelse hun gjorde; de tynne fingrene som holdt den lange fyrstikken, den andre handa som løfta glasset, lyset som spredde seg i vogna da fyrstikken traff veka. Med et uanstrengt rist på håndleddet slokka hun fyrstikken, og satte seg ned igjen på stolen, fullstendig upåvirka av den skjellsettende oppdagelsen jeg nettopp hadde gjort.

   Ei stund blei vi sittende i stillhet. Mora røkte pipe mens hun stirra ut i rommet, Lela stirra ned på hendene sine i fanget, jeg drakk av teen med jevne mellomrom, den slurpende lyden i den ellers stille vogna gjorde at jeg krympa meg.

   «Jeg kjeder meg», sa mora omsider, «vis meg hendene dine.»

   Hun stirra rett på meg, øya hennes var nesten svarte.

   «Jeg har ingen penger», sa jeg langsomt.

   «Jeg kjeder meg, sa jeg. Jeg trenger noe å gjøre. Vis meg hendene dine», sa hun igjen og kakka pipa mot et askebeger hun dro fram fra under bordet.

   Nølende strakk jeg hendene mine fram mot henne. Jeg skvatt da hun tok tak i dem og dro dem nærmere seg, selv om det jo var derfor jeg rakte dem mot henne. Hun myste da hun studerte dem.

   «Jeg vil si du er over gjennomsnittet godt bemidla», sa hun og strøyk forsiktig langs handflata mi, «kanskje til og med rik.»

   Jeg skotta bort på Lela, hun studerte mora med haka hvilende i handflata, et inneforstått smil om leppene hennes. 

   «Er du litt lat? Det kan hende du er litt lat. Enten er du lat, eller så er du bortskjemt», fortsatte mora, Lela undertrykte et knis, «men du er også kreativ og kultivert. Skapende. I framtida di ser jeg penger, stabilitet og… tja, ikke nødvendigvis lykke, men vellykkahet.»

   «Hvordan kan du se alt det bare ut fra hendene mine?» spurte jeg.

   «Enkelt.» Mora slapp hendene mine, lente seg tilbake i stolen og la armene i kors over brystet, «kjolen din er eksepsjonelt velsydd, den skredderen kan ikke ha vært billig. Det at du bruker den ute en dag det brygger opp til storm, og ikke på ball, kan ikke bety annet enn at du er over middels godt bemidla. Dessuten trur jeg at jeg aldri har tatt på så mjuke hender i hele mitt liv. Det kan bare bety at dere stort sett har tjenere som gjør det meste for dere, at du ikke er vant til å grave i jord, eller å lage mat, eller å være ute i allslags vær.»

   «Men hvordan visste du at jeg var kreativ?» spurte jeg.

   Mora trakk på skuldrene. «Det var litt gjetting inni bildet der. Noe må jo du finne på òg, du som har tjenere til å gjøre alt for deg. Jeg antok at du kanskje leser, eller spiller piano, eller broderer.»

   «Kan jeg kjenne?» Lela lente seg plutselig over bordet og tok tak i hendene mine.

   Jeg åpna munnen for å si noe, hva veit jeg ikke, det blei uansett borte da Lelas varme hender greip om mine. Hun strøyk med to fingre i handflata mi, først opp og ned, så i sirkler. Det kilte, først bare i handflata der Lela strøyk, men så spredde det seg oppover armene, gjennom brystet, inn mellom ryggvirvlene. 

   «Jeg har heller aldri tatt på mjukere hender før», sa Lela uten å se vekk fra hendene mine.

   «Men nå skal det sies at de eneste hendene du tar på, er mine når du hjelper meg med å komme opp av senga», flirte mora, Lela rødma, flytta blikket ned i gulvet, og så slapp hun hendene mine, uten å tenke over det lot jeg dem ligge der på bordet, som i vente på at hun skulle ta på dem igjen.

   «Man får ikke akkurat verdens mjukeste hender av å spa elefantdritt hele kvelden!» Mora lo rungende og holdt de grove hendene opp foran seg, de var store, som om de tilhørte en mann. 

   «Men du sa jo nettopp at du leser folk i hendene?» sa jeg, det var ikke før nå at jeg la hendene tilbake i fanget mitt.

   «Ja, når sirkuset er åpent, ja. Så stenger det for publikum, og drittjobbene, bokstavelig talt, gjenstår.» Mora lente seg nærmere, «og elefantene driter akkurat like mye som det ser ut som at de gjør.»

   Jeg drakk den siste slurken av teen min og kasta et raskt blikk ut av vinduet. Stormen så ut til å ha stilna noe.

   Jeg kremta. «Jeg bør komme meg hjem.»

   Mora og Lela så på meg, jeg så på Lela.

   «Ikke røp hemmeligheten min til noen, da, ett sted må jo penga komme fra», sa mora, hun smilte.

   Jeg reiste meg, stolen skrapte mot det slitte tregulvet

(Denne teksten er egentlig ei resirkulering av ei novelle jeg skreiv for første gang i sekstenårsalderen. Den lå ute på Skrivebua. Denne har arbeidstittel Elefanten, men jeg har endt opp med å gi den tittelen til ei annen novelle i prosjektet. Meget spesielt interesserte får kanskje noe ut av å vite at jeg var inspirert av sangen The Zookeeper's Boy av Mew da jeg skreiv den opprinnelige novella som tenåring.)

---

Du er en ung mann, og jeg har kjent deg halve livet. Vi ses ikke så ofte lenger, og det er stort sett alltid på grunn av meg. Du bor i en leilighet, har en kjæreste nå, jeg trur det er Barbro hun heter, jeg har ikke møtt henne. Alt er så mye enklere for deg enn for meg, men jeg veit ikke hvordan jeg skal forklare det for deg på en måte som gjør at du forstår hva jeg mener. Du er ganske dårlig til å lage mat, men du spiser likevel fire ganger om dagen hver eneste dag. Du drikker kaffe hver dag, hvis ikke får du vondt i hodet, du drikker stort sett øl i helgene, enten på bar eller hjemme, noen ganger er Barbro med, som oftest ikke. Du har bandøving et par ganger i uka, det hender det blir øl da òg. 

---

Håkjerringa de fanga på Grønland var over fem hundre år gammal. Hun har vært i live siden Columbus gjenoppdaga Amerika. Hadde vi kunnet intervjue henne, hadde hun kunne fortelle oss alle hemmelighetene våre; hun har sett oss komme, se, vinne og feile. Hun veit hvorfor vi fyller hava med plast, hun veit hvorfor vi ikke klarer å slutte å krige. Hun sitter på fasiten om menneskehetens historie, men hun sier ingenting. 

   Katten vi hadde da jeg var liten og jeg var født med bare et par års mellomrom; jeg før ham. Jeg så ham krype helt til han klarte å gå, jeg så ham falle og reise seg igjen. Jeg så ham vokse, hørte forandringene i stemmeleiet hans, jeg leika med ham og koste med ham. Jeg ga ham mat, drikke, vaska teppet hans nå og da. Jeg så ham bli en gammal katt, jeg så ham sikle og sjangle, så ham ikke orke å reise seg lenger, så ham til slutt dø av nyresvikt. For ham var det jeg som var håkjerringa.

---

Du var femten år første gang vi møttes, og umiddelbart hadde jeg kjent deg hele livet. Nå er det ti år seinere, og vi ses ikke så ofte lenger, men nå har Håkon dumpa deg og du sitter i sofaen i leiligheten din med håret i en rotete topp og brillene på snei, du har teppet opp til haka selv om det er sommer, du føler liksom ikke at du kan skru på varmekablene i juni, så du ligger og fryser isteden, jeg krabber opp i sofaen til deg, skulle ønske jeg kunne varme deg.

   «Vil du se en film eller noe?» spør jeg, du stirrer rett framfor deg.

   «Du veit at jeg alltid har syntes at du er den vakreste jenta i verden, ikke sant?» sier jeg, du ler kort, fnyser nesten.

   «Eller vi kan gå ut, Miriam skal være DJ på Parkteatret i kveld, skal hun ikke?» sier jeg.

   «Jeg kan ikke gå ut sammen med deg», sier du.

   «Du gjorde det jo hele tida før», sier jeg.

   «Men nå har jeg jo ekte venner», sier du.

   «Men det er jeg som er her», sier jeg, «det er jeg som aldri forlater deg, jeg som alltid er her når du trenger det, alltid jeg som stiller opp.»

   «Er du sjalu?» Du ser på meg, og i blikket ditt ser jeg hele verdenen min, jeg ser alt vi har gjort sammen, jeg ser alle kveldene vi har sittet inne på rommet ditt når du var den eneste som ikke blei invitert på festen, jeg ser alle de gangene du har grått i armene mine fordi en eller annen dum gutt ikke likte deg tilbake, det var jeg som var her da du flytta inn i denne leiligheten, jeg som strøyk deg over håret da du nettopp hadde begynt på universitetet og du ennå ikke hadde blitt kjent med Miriam, og da Håkon dukka opp var jeg den som fortalte deg at om han virkelig hadde likt deg like godt som du likte ham, hadde han svart på meldingene dine med én gang, ikke latt deg vente i dagevis før han ga lyd fra seg, og da du helt slutta å henge med meg fordi du plutselig bare brydde deg om Håkon kunne jeg valgt å bare forsvinne ut av livet ditt fullstendig, men i motsetning til Håkon og alle de andre er min kjærlighet til deg ubetinga.

   «Jeg er ikke sjalu», sier jeg, «den plassen jeg har i livet ditt er helt spesiell, og ingen kommer noen gang til å kunne erstatte meg.»

   Du plukker opp telefonen som ligger på bordet foran deg, jeg kikker over skuldra di, ser deg bla gjennom kontaktlista di, du stopper opp ved Håkon.

   «For guds skyld, ikke ring Håkon», sier jeg.

   «Jeg skulle ikke det heller», sier du, du blar videre, med så mange navn i lista skulle man tru det var noen der du kunne snakke med.

   «Hold kjeft», sier du.

   «Sa jeg det høyt?» sier jeg.

   «Ja, og du er ikke hjelpsom», sier du.

   «Men helt seriøst, Miriam er vel kanskje den eneste faktiske vennen du har i denne lista, og hun har ikke engang spurt åssen du har det etter bruddet», sier jeg, «og ikke minst var det via Miriam at du møtte Håkon. På en måte er alt sammen hennes feil, det er indirekte hennes skyld at du sitter her aleine nå.»

   «Noen ganger hater jeg deg», sier du. 

   «Don’t hate the messenger», sier jeg, du ler, i det minste fikk jeg deg til å le.

---

Det har aldri vært lett for meg å ikke bare bli kjent med andre mennesker, men å oppleve at jeg tilhører samme art som dem. Folk har alltid hatt lett for å like meg, men vanskelig for å ville ha meg noe nærmere enn en armlengdes avstand.

   Jeg møtte Bae tilfeldig på en bar i Byen. Vi skulle egentlig bare ligge sammen, men så snakka vi sammen isteden, lenge, vi lå sammen også for så vidt, etter å ha snakka sammen i mange timer, og vi møttes igjen dagen etter, og egentlig skulle jeg reise hjem dagen etter der igjen, men jeg kunne ikke, jeg måtte kjøpe en seinere flybillett som jeg egentlig ikke hadde råd til, for dette var min Before Sunrise, dette var min Garden State, jeg visste det ikke akkurat da, men jeg var manisk, det var derfor jeg var så innmari impulsiv, manisk og nyforelska, to begreper som egentlig kunne vært synonymer, og ingenting ved møtet vårt var planlagt eller beleilig, egentlig var det altfor kort tid siden mitt forrige forhold og hele den psykiske kollapsen dét førte med seg, og egentlig var ikke Bae min type engang, og vi bodde så langt unna hverandre at det var vel egentlig ikke noe vits i å prøve å ha et forhold gående, men så prøvde vi likevel, vi prøvde til vi ikke lenger hadde penger til å fortsette å prøve, og det var da jeg forlot alt jeg kjente til og flytta til Byen, og egentlig skulle jeg bare bo hos Bae midlertidig til jeg fant meg mitt eget sted, vi var begge enige om at vi kunne ikke gå fra å se hverandre et par uker om gangen cirka hver annenhver måned til å plutselig bo sammen, men jeg klarte aldri å gå helhjerta på visning, jeg fant liksom hele tida på unnskyldninger for meg sjøl for at jeg ikke kunne bo et visst sted, Bae sa igjen og igjen at jeg bare kunne bli boende hos ham for hans del, «men du og jeg er så bra, jeg vil ikke føkke opp det vi har ved å gå for fort fram, det er for mye som står på spill» sa jeg, jeg sa det igjen og igjen helt til jeg sa «næh, fuck it», senka skuldrene og blei boende.

   Det var ikke vanskelig for meg å være borte fra alle jeg kjente. Og alle de som snakka om at de var nødt til å komme og besøke meg så snart de fikk neste lønning, kom aldri. Det hendte de ba meg komme hjem for å besøke dem. «Kom hit isteden», sa jeg, det gjorde de ikke.

   Bae tok meg med til stambarene sine, på telttur i fjellet, på grillfester hjemme hos vennene sine. Og vennene dytta gin tonic, rosévin og meksikansk øl inn i henda mine, og jeg drakk, jeg ville jo ikke være uhøflig. 

---

M og jeg sitter ved siden av hverandre på betongklossen utafor fabrikken, vi røyker og det er fortsatt fem minutter til bussen skal være her.

   «Har du noen gang tenkt på sigaretten som et fallos-symbol», sier M, jeg ler.

   «Tenker du noen gang på noe annet enn peniser», sier jeg.

   «Peniser er noe av det jeg tenker minst på», sier M, hun blåser ut.

   «Penis», sier hun, hun fnyser nesten, «det burde heller hett styggis.» 

   Jeg trekker inn, M slipper sneipen sin ned på bakken og tråkker på den med hælen, jeg sier ikke noe.

   «Hvem var det du skulle møte igjen», sier M.

   «Barndomsvenninne av meg, det er mange år siden sist jeg har sett henne», sier jeg.

   «Du får sende meg melding hvis det blir kleint, da, så kan jeg finne på et nødstilfelle av noe slag», sier hun, hun drar røykpakka opp av lomma si igjen, «faen, jeg har lyst på en til, ass.»

   «Det rekker du ikke, der kommer bussen», sier jeg, jeg stumper sigaretten mot busskiltet og legger sneipen i lomma. Vi setter oss bakerst, jeg tenker på hvor mye status det ga å sitte bakerst i bussen på barne- og ungdomsskolen, kontra hvor lite folk bryr seg i Oslo-kollektivtrafikken, hvor latterlig lite det hadde å si i det store og det hele.

   «Kanskje jeg skal prøve å imponere noen med å si at jeg pleide å sitte bakerst i bussen på ungdomsskolen neste gang vi er ute på byen», sier jeg.

   «Gjorde du det? Satt bakerst i bussen?» M ser på meg.

   «Ja, men det var bare fordi jeg var venn med S, og det var en selvfølge at hun skulle sitte bakerst i bussen», sier jeg.

   «Er det hun du skal møte nå», sier M.

   «Nei, hun kom seg aldri vekk fra bygda. Trur hun har sånn fire unger eller noe nå, men det virker som at hun har det fint, da.»

   «Jeg bare så liksom ikke deg for meg som en bakseteramp. Jeg pleide å sitte foran med de andre nerdene», sier M.

   «Det var jo der jeg egentlig hørte hjemme òg, men det skjønte jeg liksom ikke før vi var uansett var ferdige med å bry oss om sånt», sier jeg.

   M plinger når vi nærmer oss stoppet hennes, hun går mot dørene i midten lenge før bussen stopper. På veien snur hun seg mot meg.

   «Vi ses i morra, da. Eller i kveld. Avhengig av åssen det går med hun venninna di», sier hun, vi vinker, så går hun av bussen.

   Bussen kjører inn mot sentrum, jeg skal møte I i Slottsparken av alle steder. Jeg foreslo et utested, et hvilket som helst utested egentlig, men I skreiv tilbake at hun ikke likte utesteder så godt, hun ville heller ha en piknik, og hvorfor ikke, det eneste problemet er at jeg ideelt sett hadde trengt litt flytende mot, og én ting var å drikke på offentlige plasser på bygda, men i Oslo hender det faktisk at folk får bot for sånt, men jeg har med ei lommelerke i tilfelle det blir krise, og jeg ser I på lang avstand når jeg kommer gående, hun har satt seg på et teppe rett i nærheten av aluminiumregnbuen, hun har det samme lange håret, og idet hun får øye på meg og reiser seg og strekker armen opp og vinker så den nederste delen av t-skjorta hennes sklir opp, er det som om det ikke har gått noen tid i det hele tatt, og jeg undertrykker impulsen til å spontant bryte ut i gråt, jeg trur ikke I merker det på meg når jeg kommer helt bort, hun som pleide å være så mye høyere enn meg er nå noen centimeter lavere enn meg, og jeg rekker ikke å tenke på åssen det er mest naturlig å hilse på hverandre før hun har dratt meg inn i en klem, hun lukter blomstersjampo og det samme som rommet hennes pleide å lukte, jeg legger armene rundt ryggen hennes, har lyst til å holde fast både henne og alle øyeblikka vi har hatt sammen, men så er klemmen over, og hun ser helt påvirka på meg og sier: «Det var jammen lenge siden!»

   Vi setter oss ned på teppet hennes, jeg føler meg overrumpla av noe jeg ikke veit hva er, I ser på meg, smiler, fukter leppene og sier: «Så hva har skjedd siden sist? Hva driver du med for tida?» 

   «Nei, altså, jeg jobber bare på en fabrikk», sier jeg, så keitete har jeg ikke vært siden jeg var tolv.

   «Jøss, så spennende!» sier hun.

   «Egentlig ikke», sier jeg, hun ler, «hva med deg?»

   «Nei, altså, hvor skal jeg begynne», sier hun, hun lener seg bakover på albuene, «det mest spennende som har skjedd er vel at jeg nettopp har skilt meg.»

   «Kødder du?» Jeg stirrer på henne, «jeg visste ikke at du hadde vært gift engang.»

   «Nei, jeg er jo ikke så aktiv på Facebook, og det er jo sånn folk får med seg ting om dagen», sier hun, «men joda, vi møttes på folkehøyskolen og gifta oss året etter. Det var sikkert ikke det smarteste vi kunne funnet på, men vi var så sykt forelska at vi ikke klarte å se for oss at det noen gang kom til å gå over. Og så trudde vi nok at vi var litt mer voksne enn vi egentlig var. Men altså, det var et pent og redelig brudd, vi er fortsatt venner. Det hadde sikkert vært vanskeligere om vi hadde hatt barn.»

   «Dæven», sier jeg, vennene mine er i beste fall samboere, og barn er det hvert fall ingen som har.

   «Så nå har jeg nettopp flytta tilbake til Norge», sier I.

   «Hæ? Hvor bodde du før?» 

   «San Francisco», sier I, og jeg ler, jeg er så overraska at kroppen min bare reagerer uten at hjernen min har fått tid til å bearbeide det hun sier, var det ikke egentlig også sånn det var før, jeg følte meg alltid så primitiv sammen med henne, så latterlig overlatt til instinkter og følelser.

   «Så eks-mannen din er amerikaner?» sier jeg.

   «Eks-kona. Nei, hun er norsk, den eneste grunnen til at vi bodde i San Francisco var at vi hadde lyst», sier hun.

   «Å ja», sier jeg, jeg fikler med mine egne fingre, «jeg visste ikke at du var… du veit, ute.»

   «Hvorfor skulle jeg ikke det? Det er 2019», sier hun.

   «Jeg veit hvilket år det er», sier jeg, og det skulle være en slags spøk, men tonen min er for skarp og I gir meg et blikk jeg ikke klarer å være i, jeg ser bort.

   I åpner piknikkurven sin og tar ut ei pakke kjeks, en ost og et beger med druer. Jeg ser nedover meg sjøl, på de hullete støvlene mine og den slitte buksa, så ser jeg bort på I, som har på en blondebluse og noe som kan være ei linbukse, vinden tar tak i håret hennes, hun sitter bakoverlent og spiser druer som en romersk keiserinne, hun fanger blikket mitt, jeg ser bort igjen, finner fram røykpakka mi fra lomma, jeg har ikke rukket å tenne sigaretten ennå idet I sier: «Kan du la være å røyke mens jeg spiser?»

   Jeg legger sigaretten tilbake i pakka, dette minner om følelsen av å bli tatt på fersken med fake leg, nå tør jeg hvert fall ikke å ta opp lommelerka.

   «Jeg visste ikke at du røyker», sier I, «du er liksom ikke typen til det.»

   Jeg trekker på skuldrene. «Jeg visste ikke at du hadde slutta.»

   I ler. «Herregud, jeg har jo aldri røyka-røyka, liksom.»

   «Men da vi var små –»

   «Det var jo bare noe jeg gjorde som et idiotisk opprør mot mamma», sier hun, «jeg trakk jo ikke ned engang.»

   «Det gjorde du, det», sier jeg, «det var jo du som lærte meg å nettopp trekke ned.»

   «Nå forveksler du meg med noen andre her», sier hun, men hvem skulle jeg kunne forveksle I med.

   Det plinger i telefonen min, jeg plukker den opp fra nettet, det er fra M: «Kleint ennå?» Jeg smiler, skal svare seinere.

   «Fra typen, eller?» Jeg ser opp, møter blikket til I.

   «Nei, det var bare… en kollega, liksom», sier jeg.

(Dette var tenkt som en måte å la hovedpersonene i Gullfiskene møtes igjen på mange år seinere, men så bare… klarte ikke stoffet å engasjere meg.)

---

Av alle de pinlig sjølutleverende tinga jeg noen gang har skrevet, er det deg jeg aldri klarer å skrive om. Det vil si, jeg klarer å skrive om ulike versjoner av deg, forskjellige inkarnasjoner, men aldri deg som du faktisk er. Og jeg var redd jeg aldri skulle klare å snakke om deg til henne, til tross for at jeg skjønte at det var viktig for at jeg skulle kunne få riktig diagnose og dermed riktig hjelp, men jeg var vel redd at hun skulle ta deg fra meg, på samme måten som jeg er redd for å snakke med henne om både sjølskading og om alkoholforbruket mitt, jeg er redd hun skal ville få meg til å slutte, for jeg er ikke klar for å slutte, ikke ennå, kanskje aldri. For det er jo det som er så fint med skjønnlitteratur: for meg er det en forlengelse av del delen av meg som eksisterer i samme romtid som det du gjør, en måte å tre inn i den delen av bevisstheten min på som teknisk sett ikke er en del av den objektive virkeligheten, hvis det da i det hele tatt fins noe sånt som en objektiv virkelighet, noe jeg blir mer og mer overbevist om at det ikke gjør. Og det er en befriende tanke: kanskje er du og det forholdet jeg har til deg like virkelig som noe annet jeg kan sanse, i hvert fall hvis vi tar parallelle dimensjoner og kvantemekanikk med i ligninga, for hvis alt som kan skje, vil skje, fins det et du og et jeg i en objektiv virkelighet der ute som ligner denne, der jeg ikke trenger å late som.

   Kan jeg få lov å kalle dette skjønnlitteratur hvis det gjør det enklere for meg å skrive det?