Da jeg begynte med å legge ut Lunisand-episodene, skreiv jeg at jeg skulle legge ut en ny episode "rundt midten av hver måned", og det som er så fint med hvor upresist det egentlig er, er at jeg kan bestemme meg for at den tiende er rundt midten av måneden. Som før: tidligere episoder kan leses her.
Arielle Elegía – 18 år, Kreps. Datter til Ursula, søster til Mio. Moren døde for kort tid siden, og etterlot Arielle og broren i trange kår. Er svært bevisst på å takle det økonomiske presset og stå imot enhver innblandelse fra sosialarbeidere.
Mio Elegía prøvde å oppnå kontakt med Theresa gjennom hele bussturen denne mandags morgenen, men hun hadde overså ham glatt og lot som om hun og broren hadde århundrets mest betydningsfulle samtale på gang. Han skulle så gjerne ha spurt henne om hvorfor hun hadde løpt av gårde på den måten og hva han hadde gjort feil. Han var ikke sur på henne på noe vis, men han trengte svar, for hvis han bare visste hva slags feiltrinn han hadde begått, hadde han muligheten til å rette det opp igjen til neste gang. Han håpet bare at det ble en neste gang, da. Han likte virkelig Theresa veldig godt, og han ville ikke at hun skulle være sint på ham. Det beste ville være å få skværet opp nå med det samme.
Da Bosse endelig stoppet opp foran Lunisand skole, gjorde Mio sitt aller ytterste for å ta igjen Theresa, men det var håpløst. Han mistet snart synet av den lyseblonde, lett bølgende fossen som skilte seg litt ut fra alle de mørke hodene der alle elevene omtrent samtidig brøt seg ut av den sterkt overbelastede bussen. Ikke hørte hun når han ropte på henne heller, for den ustoppelige tjatringen venner imellom blokkerte alle hørselssignaler. Likevel innså han at før eller siden kom han til å få snakket med henne uansett. De to satt jo tross alt ved siden av hverandre i de aller fleste timene.
Mio måtte ærlig innrømme for seg selv at dette ikke var noe han gledet seg til. Han følte seg alltid litt brydd når han konfronterte noen med en misforståelse eller noe annet, men oppriktig talt følte han at det minste Theresa skyldte ham, var en forklaring.
Han lusket inn i skolebygningen med det kaldblå blikket søkende rundt seg. Fortsatt ingen tegn til venninnen. Han antok at hun prøvde å unngå ham, for hvis han ikke husket helt feil, hadde hun grått idet hun hadde skyndt seg vekk fra ham sist lørdag. Det var nødt til å være noe han hadde gjort som hadde såret henne, og hvis hun trodde at det var med mening, kunne han godt forstå hvorfor hun oppførte seg som hun gjorde nå.
Idet han gikk inn i klasserommet, gjorde fortsatt ikke Theresa noe forsøk på å hilse på ham. Tvert imot snudde hun hodet inn mot veggen idet han så i hennes retning, og da han satte seg ved pulten ved siden av henne med et vennlig ”hei!”, mumlet hun bare noe uhørlig tilbake.
Så kom læreren inn i rommet, og omtrent tjuefem prosent av rommet falt til stillhet. Flerfoldige minutter senere var prosentandelen økt til åtti, men stort stillere enn dét gikk det ikke an for en stakkars lærer å få det. Særlig ille var den ustoppelige tjatringen fra Ylva, la Mio merke til, der hun kommenterte i hytt og gevær og fniste i vei på bakerste rad. Kanskje var han bare paranoid, men han syntes hun virket mer krampaktig opptatt av å på død og liv ha noe å si om absolutt alle og enhver i dag, liksom litt mer enn vanlig. Derimot var han ikke totalt uskyldig i uroen selv. Opptil flere ganger prøvde han å lokke frem ordene hos Theresa, og til tross for multiple advarsler om både anmerkninger og nedsatt karakter i orden og adferd fra lærerens side, ga han ikke opp. Det var ikke måte på hvor oppfinnsom han etter hvert ble i valg av samtaleemner heller, alt for å pirre Theresas oppmerksomhet. Likevel måtte han hver gang gi tapt for hennes manglende interesse. Hva enn han sa, svarte hun bare mutt med et enstavelsesord, eller så unnlot hun å svare i det hele tatt. Til tross for dette fortsatte han med godt mot, og da klokken endelig hadde tikket nok minutter til at det første friminuttet meldte seg, lente Mio seg tilbake i stolen og prøvde ut nok en ny innfallsvinkel: ”Du veit den festen foreldra dine arrangerte i helga? Søstera mi blei banka gul og blå der.”
Selv om replikken var relativt harmløs, og Mio bare hadde uttalt den fordi det var en minimal sjanse til at den kunne innlede en samtale som kunne dreie seg om alt fra festing, alkohol og foreldre, til vold og menneskerettigheter, hadde han ikke forutsett at Theresa kom til å bli så til de grader interessert. Riktignok hadde jo denne festen faktisk foregått på hennes egen eiendom, og slik sett var det jo bare naturlig at hun var interessert i det, men sett i lys av at hun fortsatt var sur på ham på grunn av et eller annet, var det vel kanskje ikke akkurat denne setningen som burde ha brakt iveren til overflaten. Like fullt stirret Theresa nå på ham med hele seg, hvorav øynene var som hos en spøkelsesape.
”Ble søsteren din…” begynte hun, men da hun ikke fortsatte, kjappet Mio seg med å holde samtalen gående ved å fullføre: ”slått ned, ja. Av ei ung jente; hun ville ikke ut med hvem.”
Enda like merkelig interessert, spurte Theresa: ”Hvordan… ser hun ut?”
Mio antok at hun kanskje visste hvem som hadde gjort det; det hele hadde jo tross alt skjedd ved hennes hus, og beskrev søsteren Arielle gjerne: ”Hun er ganske høy, og mye mørkere i huden enn det jeg er… Du skjønner, vi er egentlig bare halvsøsken… Og så har hun svart hår, brune øyne… Veldig pen…”
”Hva heter hun?” drev Theresa på. Ansiktsuttrykket hennes var umulig å tolke.
”Arielle”, svarte Mio, og så på Theresa med et avventende blikk idet han la merke til at hele hun med ett slappet av. Skuldrene hennes sank, munnen var ikke lenger en stram linje, og hun satt ikke lenger som om stolen var laget av spiker.
Plutselig forandret hun derimot holdning igjen, og den anspente ånden var brått over henne på ny.
”Det… var hun som… kjørte deg til byen… var det ikke?” spurte hun, og den stokkvise måten å snakke på, gjorde at Mio nå endelig ble hundre prosent sikker på at det var noe han hadde gjort akkurat der og da som var årsaken til denne kjøligheten fra Theresas side.
”Det stemmer”, sa han så nonchalant som mulig og lot som om han ikke hadde merket den plutselige forandringen.
Theresa snudde hodet og så grunnende ut i luften med rynkede bryn, som om det enda var en brikke hun ikke fikk til å passe inn i det hele.
”Vi er veldig nære hverandre”, la Mio til, i tilfelle det skulle ha betydning.
Denne gangen snudde Theresa hodet mot ham, lot et mikroskopisk smil bølge seg om leppene sine, og repliserte varmt: ”Det skjønner jeg. Også broren min og jeg har et veldig fortrolig forhold.”
Mio smilte tilbake, men tankene hans hadde allerede begynt å vandre. Det var ikke uten grunn at han og søsteren var så tillitsfulle mot hverandre. De hadde nemlig tidlig blitt avhengig av hverandre. For knapt to år siden hadde moren deres Ursula fått et totalt uforutsett hjerteattakk og falt død om. Den lille familien Elegía, som da kun bestod av Mio og Arielle, hadde ikke råd til noen skikkelig begravelse, og fikset det hele ved å begrave moren under plommetreet i hagen. Fordi de var innflyttere til bygden hadde de heller ingen annen slekt rundt seg, og etter dette ble de overlatt til seg selv. Hva verre var, var det ingen andre enn dem som visste om Ursulas dødsfall, og i følge Arielle var det best om det forble slik også. Hvis myndighetene fikk greie på at to mindreårige bodde for seg selv i utkanten av Lunisand, ville de selvfølgelig gripe inn, få dem inn på et barnehjem og kanskje skille dem fra hverandre for alltid. Det kunne de ikke la skje. Mio elsket sin kjære søster, akkurat slik som hun elsket ham, og i tiden etter morens død hadde de kommet nærmere hverandre enn noen gang tidligere. Nå var det snart to måneder siden Arielle hadde nådd myndighetsalderen, men hun mente at det likevel var best om de holdt Ursulas bortgang hemmelig, i alle fall for en stund, til hun ble litt mer ”voksen og ansvarsfull”, som hun selv sa det. Kanskje de kunne få til en ordning så hun i det minste ble Mios foresatte inntil videre.
”Hva tenker du på?” spurte Theresa, og satte de nærmest kattaktige øynene i ham.
Mio skvatt til, men han slapp heldigvis å svare, for læreren kom inn i rommet igjen. Ny time.
Midttimen fortonte seg som mye lettere nå som Mio hadde fått snakket med Theresa. Riktignok ville hun fortsatt ikke ut med hva det var som hadde fått henne til å gråte, og bortforklarte det hele med at hun hadde hatt det litt tøft i det siste; ikke noe alvorlig, men nok til at hun var litt emosjonelt ustabil, men nærmere enn det ville hun heller ikke gå inn på det. Mio respekterte dette, og til tross for at han var nysgjerrig, gikk han ut fra at hvis det var noe hun ikke likte som han gjorde, hadde hun sagt det.
Noe som også gikk opp for ham under midttimen, var at det hadde ikke bare vært innbilning. Den pytonslangen Ylva var faktisk mer bitchy enn vanlig akkurat i dag. Idet Mio og Theresa gikk forbi henne og den überhippe venninnegjengen hennes der de stod med røyk i kjeften og hoftene elegant svingt til den ene siden, spyttet hun ut noe som lignet på ”Ser man det! Misfostra finner sammen!”, men Mio og Theresa gikk bare videre som om ingenting var hendt. Nå var det for så vidt ikke noe unaturlig ved at hun spredde fornærmelser rundt seg, bortsett fra det faktum at hun aldri hadde hånet Mio før, men det var heller det at hun ikke stoppet der som fikk Mio til å lure på hva som hadde utløst denne plutselige stormen av fiendskap hos henne. Selv om hekseklikken stod noen meter unna gjerdet Theresa og Mio nå lente seg mot, kunne de klart og tydelige høre hvordan de liksom-hvisket om hvor patetiske de to vennene var. Vanligvis holdt det, også for Ylva, å slynge ut giftigheter et par – tre ganger i løpet av en skoledag til hver, men i dag hadde hun og undersåttene tydeligvis lite å snakke om. I alle fall var det ikke annet enn spydige bemerkninger som florerte i luften omkring dem. Mio syntes det såret, men av personlighet var han sterk og flink til å vandre rakrygget gjennom motgang. Han var mer bekymret for Theresa, men da han forsøkte å trøste henne ved å si at de ikke kjente henne og at de derfor ikke hadde noe grunnlag for å si det de gjorde, smilte hun bare skjevt og sa: ”Slapp av, jeg er vant med det.”
Men til tross for at Mio lot Ylvas slangebitt prelle av på ham, var han lettet da han omsider kunne slenge skolesekken innenfor dørterskelen hjemme i Karategata. Selv om det ikke var rare huset han bodde i, var det bedre enn skolen. Her hadde han dessuten Arielle. De gikk riktignok på samme skole, men de ville ikke at hele skolen skulle bli klar over at de hang så mye sammen på fritiden som de faktisk gjorde, derfor var de aldri sammen i midttimene. I dag hadde hun i tillegg sluttet før ham, og var hjemme allerede.
”Jeg er hjemme!” ropte Mio idet han gikk inn i stuen, men han fikk ikke noe svar. Likevel hørte han stemmen hennes, og da han fulgte lydbølgene med blikket, så han at de ledet ham til telefonen, der søsteren stod med røret presset inntil øret. Hun stirret alvorlig og fraværende ut i luften, og det var tydelig at dette gjaldt noe viktig. Mio satte seg derfor tålmodig og stille, så han ikke skulle forstyrre, ned i den gjennomslitte sofaen, og der satt han pertentlig og ventet til Arielle omsider la røret ned.
”Hva var det for noe?” spurte han idet hun snudde seg rundt og sukket tungt.
”Jeg ringte nettopp Lånekassen for å få et overblikk over hvilke stipend det er mulig å søke på”, sa hun, før hun gjorde en lang pause.
”Foreldreløs-stipendet er på 50.000 kroner”, sa hun så. Ansiktet lignet en blymaske.
Det føltes som om noe stort og mektig kastet en mørk skygge over Mio. Han visste hvilket dilemma storesøsteren stod overfor. Til tross for at de begge hadde jobber ved siden av skolen, var det så vidt de greide seg med alle utgiftene hver måned bar med seg. Likevel innebar det at de ble nødt til å røpe for omverdenen at moren deres faktisk ikke var blant dem lenger. Hva ville skje med de to da? Og kanskje like ille, hva ville de si til at de hadde holdt det skjult i hele to år? Men likevel, femti tusen var mye penger. Det kunne skaffe Arielle en god utdannelse idet hun fullførte videregående neste år, i tillegg til at det kunne gjøre små underverk med det såkalte huset de nå bodde i.
”Åh, Arielle!” utbrøt Mio, reiste seg, og la armene om henne. Hun slapp hodet tungt ned på skulderen hans og kom med et langt utpust.
Et øyeblikk, uten at han helt visste hvorfor, egentlig, kom Theresa til å vandre inn i tankene til Mio. Rike Theresa som fikk alt hun ønsket seg, men som likevel ikke var helt lykkelig. Han tenkte etter hvor heldig han hadde vært tidligere på dagen, da hun hadde unngått å spørre om kysset i bilen. Muligens var det derfor hun hadde grått. Kunne det være at Theresa hadde romantiske følelser for ham? I så fall var det like greit at hun aldri kom til å få vite nøyaktig hvor nære han og Arielle var hverandre.
Han la hendene på hver side av hodet til søsteren, og kysset henne ømt.
”Det stemmer”, sa han så nonchalant som mulig og lot som om han ikke hadde merket den plutselige forandringen.
Theresa snudde hodet og så grunnende ut i luften med rynkede bryn, som om det enda var en brikke hun ikke fikk til å passe inn i det hele.
”Vi er veldig nære hverandre”, la Mio til, i tilfelle det skulle ha betydning.
Denne gangen snudde Theresa hodet mot ham, lot et mikroskopisk smil bølge seg om leppene sine, og repliserte varmt: ”Det skjønner jeg. Også broren min og jeg har et veldig fortrolig forhold.”
Mio smilte tilbake, men tankene hans hadde allerede begynt å vandre. Det var ikke uten grunn at han og søsteren var så tillitsfulle mot hverandre. De hadde nemlig tidlig blitt avhengig av hverandre. For knapt to år siden hadde moren deres Ursula fått et totalt uforutsett hjerteattakk og falt død om. Den lille familien Elegía, som da kun bestod av Mio og Arielle, hadde ikke råd til noen skikkelig begravelse, og fikset det hele ved å begrave moren under plommetreet i hagen. Fordi de var innflyttere til bygden hadde de heller ingen annen slekt rundt seg, og etter dette ble de overlatt til seg selv. Hva verre var, var det ingen andre enn dem som visste om Ursulas dødsfall, og i følge Arielle var det best om det forble slik også. Hvis myndighetene fikk greie på at to mindreårige bodde for seg selv i utkanten av Lunisand, ville de selvfølgelig gripe inn, få dem inn på et barnehjem og kanskje skille dem fra hverandre for alltid. Det kunne de ikke la skje. Mio elsket sin kjære søster, akkurat slik som hun elsket ham, og i tiden etter morens død hadde de kommet nærmere hverandre enn noen gang tidligere. Nå var det snart to måneder siden Arielle hadde nådd myndighetsalderen, men hun mente at det likevel var best om de holdt Ursulas bortgang hemmelig, i alle fall for en stund, til hun ble litt mer ”voksen og ansvarsfull”, som hun selv sa det. Kanskje de kunne få til en ordning så hun i det minste ble Mios foresatte inntil videre.
”Hva tenker du på?” spurte Theresa, og satte de nærmest kattaktige øynene i ham.
Mio skvatt til, men han slapp heldigvis å svare, for læreren kom inn i rommet igjen. Ny time.
Midttimen fortonte seg som mye lettere nå som Mio hadde fått snakket med Theresa. Riktignok ville hun fortsatt ikke ut med hva det var som hadde fått henne til å gråte, og bortforklarte det hele med at hun hadde hatt det litt tøft i det siste; ikke noe alvorlig, men nok til at hun var litt emosjonelt ustabil, men nærmere enn det ville hun heller ikke gå inn på det. Mio respekterte dette, og til tross for at han var nysgjerrig, gikk han ut fra at hvis det var noe hun ikke likte som han gjorde, hadde hun sagt det.
Noe som også gikk opp for ham under midttimen, var at det hadde ikke bare vært innbilning. Den pytonslangen Ylva var faktisk mer bitchy enn vanlig akkurat i dag. Idet Mio og Theresa gikk forbi henne og den überhippe venninnegjengen hennes der de stod med røyk i kjeften og hoftene elegant svingt til den ene siden, spyttet hun ut noe som lignet på ”Ser man det! Misfostra finner sammen!”, men Mio og Theresa gikk bare videre som om ingenting var hendt. Nå var det for så vidt ikke noe unaturlig ved at hun spredde fornærmelser rundt seg, bortsett fra det faktum at hun aldri hadde hånet Mio før, men det var heller det at hun ikke stoppet der som fikk Mio til å lure på hva som hadde utløst denne plutselige stormen av fiendskap hos henne. Selv om hekseklikken stod noen meter unna gjerdet Theresa og Mio nå lente seg mot, kunne de klart og tydelige høre hvordan de liksom-hvisket om hvor patetiske de to vennene var. Vanligvis holdt det, også for Ylva, å slynge ut giftigheter et par – tre ganger i løpet av en skoledag til hver, men i dag hadde hun og undersåttene tydeligvis lite å snakke om. I alle fall var det ikke annet enn spydige bemerkninger som florerte i luften omkring dem. Mio syntes det såret, men av personlighet var han sterk og flink til å vandre rakrygget gjennom motgang. Han var mer bekymret for Theresa, men da han forsøkte å trøste henne ved å si at de ikke kjente henne og at de derfor ikke hadde noe grunnlag for å si det de gjorde, smilte hun bare skjevt og sa: ”Slapp av, jeg er vant med det.”
Men til tross for at Mio lot Ylvas slangebitt prelle av på ham, var han lettet da han omsider kunne slenge skolesekken innenfor dørterskelen hjemme i Karategata. Selv om det ikke var rare huset han bodde i, var det bedre enn skolen. Her hadde han dessuten Arielle. De gikk riktignok på samme skole, men de ville ikke at hele skolen skulle bli klar over at de hang så mye sammen på fritiden som de faktisk gjorde, derfor var de aldri sammen i midttimene. I dag hadde hun i tillegg sluttet før ham, og var hjemme allerede.
”Jeg er hjemme!” ropte Mio idet han gikk inn i stuen, men han fikk ikke noe svar. Likevel hørte han stemmen hennes, og da han fulgte lydbølgene med blikket, så han at de ledet ham til telefonen, der søsteren stod med røret presset inntil øret. Hun stirret alvorlig og fraværende ut i luften, og det var tydelig at dette gjaldt noe viktig. Mio satte seg derfor tålmodig og stille, så han ikke skulle forstyrre, ned i den gjennomslitte sofaen, og der satt han pertentlig og ventet til Arielle omsider la røret ned.
”Hva var det for noe?” spurte han idet hun snudde seg rundt og sukket tungt.
”Jeg ringte nettopp Lånekassen for å få et overblikk over hvilke stipend det er mulig å søke på”, sa hun, før hun gjorde en lang pause.
”Foreldreløs-stipendet er på 50.000 kroner”, sa hun så. Ansiktet lignet en blymaske.
Det føltes som om noe stort og mektig kastet en mørk skygge over Mio. Han visste hvilket dilemma storesøsteren stod overfor. Til tross for at de begge hadde jobber ved siden av skolen, var det så vidt de greide seg med alle utgiftene hver måned bar med seg. Likevel innebar det at de ble nødt til å røpe for omverdenen at moren deres faktisk ikke var blant dem lenger. Hva ville skje med de to da? Og kanskje like ille, hva ville de si til at de hadde holdt det skjult i hele to år? Men likevel, femti tusen var mye penger. Det kunne skaffe Arielle en god utdannelse idet hun fullførte videregående neste år, i tillegg til at det kunne gjøre små underverk med det såkalte huset de nå bodde i.
”Åh, Arielle!” utbrøt Mio, reiste seg, og la armene om henne. Hun slapp hodet tungt ned på skulderen hans og kom med et langt utpust.
Et øyeblikk, uten at han helt visste hvorfor, egentlig, kom Theresa til å vandre inn i tankene til Mio. Rike Theresa som fikk alt hun ønsket seg, men som likevel ikke var helt lykkelig. Han tenkte etter hvor heldig han hadde vært tidligere på dagen, da hun hadde unngått å spørre om kysset i bilen. Muligens var det derfor hun hadde grått. Kunne det være at Theresa hadde romantiske følelser for ham? I så fall var det like greit at hun aldri kom til å få vite nøyaktig hvor nære han og Arielle var hverandre.
Han la hendene på hver side av hodet til søsteren, og kysset henne ømt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar