Fra skisseboka: begynnelser

Jeg trur alle som skriver opplever å begynne på noe og legge det fra seg igjen før det er ferdig. Og ikke bare ferdig-ferdig, typ utgis-i-bokform-ferdig, men gi det opp før det som skal skje, har skjedd. Dere veit. Ting som mangler ei avslutning. Ting som kanskje bare er begynnelser.

Her er et knippe av mine begynnelser fra de siste åra. Blir de noe mer? Kanskje. Sannsynligvis ikke.



---



Dette er et av mine tidligste minner: sol mot lukka øyne, og bildet det framkalte på netthinna mi; et kryssverk av blodårer mot en varm oransj bakgrunn, nesten pulserende, som om hva enn det var som befant seg på den andre sida, kunne komme til å sprekke, eller klekkes ut, når som helst. For deretter å åpne øya og finne ut at det som befant seg på den andre sida, var ingenting mindre enn hele verden; den endeløse blå himmelen, vinden i trekronene, åkeren med de meterhøye kornaksene. 
   Et annet tidlig minne: å plukke opp ei snegle etter sneglehuset for så å plassere den på håndbaken. Følge med mens sugekoppkroppen dens langsomt seilte bortover huden min, det glinsende laget med slim den etterlot seg. 
   Men jeg husker ikke hvordan varmen fra sola kjentes mot huden min, eller hvordan det føltes å la ei snegle bevege seg på meg. Det eneste jeg husker fra før katastrofen er bilder, og de eneste følelsene jeg er i stand til å gjenoppleve når jeg ligger i senga med lukka øyne og venter på søvnen, er hender mot kaldt stål, klam gummi mot huden, sko som klemmer på tærne, høytrykkspylere mot kroppen i dekontamineringsrommet. Ved siden av meg kan jeg høre Yun vri på seg; hun var femten da katastrofen inntraff og husker det fremdeles godt, og minnene hennes om den gangen er aldri så sterke og livaktige som i nettopp drømmene. 
   Det var Anna som fortalte Yun og meg om monsteret. 

---

Samboeren min blei først sur da jeg fortalte ham det. Dagen etter lo han av det. Felles for begge reaksjonene, var at de var utløst av vantro.

   ”Jeg må fortelle deg noe, noe viktig”, hadde jeg sagt. Jeg hadde bedt ham skru av TV’en og se på meg, og det gjorde han.

   ”Okei.” Han nikka langsomt, forståelsesfullt, tok henda mine, så meg inn i øya.

   ”Du må love at du trur på meg”, hadde jeg sagt.

   ”Selvfølgelig”, hadde han svart, den idioten.

   ”Og ikke begynn å le.”

   ”Selvfølgelig skal jeg ikke begynne å le.”

   Jeg trakk pusten. ”Dette er ganske vanskelig for meg å fortelle.”

   ”Jeg er her for deg uansett.” Han strøyk meg over kinnet.

   Stillheten som fulgte varte kanskje i et halvt minutt. Så sa jeg: ”Jeg er i ferd med å forvandles til ei flaggermus.”

   Han stirra på meg, blunka et par ganger, før han utbrøyt noe i nærheten av: ”Men faen, jeg trudde det var noe alvorlig! Det der var ikke morsomt!”

   ”Det er ikke morsomt for meg heller!” hadde jeg prøvd å si, men da sa han bare: ”Okei, kutt ut nå. Jeg mener det.”

   ”Men du lovte å tru på meg!” sa jeg.

   ”Seriøst, slutt. Jeg kødder ikke.”

   ”Jeg kødder heller ikke.”

   Og så la vi oss uten å snakke noe mer om det.

   Sånn sett var han i bedre humør morgenen etter.

   ”Du lurte meg skikkelig i går kveld, du”, sa han mens han var i ferd med å sette fram pålegg fra kjøleskapet.

   ”Jeg prøvde ikke å lure deg”, sa jeg, resignert allerede før diskusjonen hadde begynt.

   ”Don’t push it too far.” Han satte seg ned ved siden av meg og smilte.

   Nå står jeg på badet og prøver desperat å finne igjen 

---

De blei gitt det vitenskapelige navnet Monstrum galaxia, som betyr nøyaktig det det høres ut som: galaksemonsteret. Etter den første ekspedisjonen til månen Europa trudde forskerne at de bare hadde oppdaga en mikroorganisme, noe som for all del ikke var bare-bare. Jeg var vel kanskje ti år den gangen, men jeg husker fortsatt overskriftene: de hadde oppdaga utenomjordisk liv for første gang, attpåtil i vårt eget solsystem.