Det er natt og helt stille i leiligheten. Jeg står midt på soverommet med lyset slått av, vinduet åpent selv om det er kaldt, utenfra dempa lyder av trafikk og et generelt sus som bare fins i byer av en viss størrelse. Jeg forestiller meg et punkt der ute, en singularitet, uendelig tett og så tung at ikke engang lys kan unnslippe, og jeg forestiller meg å falle inn i singulariteten, den uunngåelige spagettifiseringa, den ville tatt livet av meg, men hva om det ikke gjorde vondt i det hele tatt, hva om det ikke ville føltes som ei hard dragning, men heller en mjuk omfavnelse. Og kanskje ville jeg bare dødd i dette universet; en utenforstående observatør ville sett meg henge for alltid rett over hendelseshorisonten, mens en annen versjon av meg ville fortsatt å falle innover mot den mjuke, svarte stjerna, før singulariteten åpna seg for meg, viste veien inn til et parallelt univers, til forveksling lignende dette, men likevel helt annerledes: Elisabeth og jeg som aldri dro på nachspiel den kvelden for nesten et år siden, Elisabeth og jeg som aldri forlot høgskolen, som blei værende igjen, eller Elisabeth som ringte Konstanse istedenfor meg den første helga, jeg som hadde gått ut på kjøkkenet for å finne meg mat og møtt på Irene isteden, Irene og jeg med rom og champagnesaft noen kvelder seinere, Irene, Silje og jeg i villaen med de antikke møblene og den store hagen, eller jeg som aldri blei mobba på barneskolen, som var den som tok kontakt med Elisabeth, som var den kule som Elisabeth skulle ønske hun kunne være som, som fikk Elisabeth til å kjøpe marihuana for seg, som klinte med alle de pene venninnene sine på fest, som visste hva jeg skulle si og gjøre, som skjønte noe som Elisabeth ikke skjønte.
Jeg går bort til vinduet. Ute er det stjerneklart. De fleste stjernene jeg kan se er døde for lenge siden, men i denne parallelle virkeligheten på jorda lyser de videre, for denne utenforstående observatøren lever de i beste velgående.
Et annet vindu i bygården åpner seg, og naboen begynner å spille fiolin.
(Slenger med denne fra John Waters. Det er det sanneste jeg har lest på lenge. Ikke fullstendig urelatert til innlegget forøvrig heller.)
Jeg håper det blir en roman en dag for jeg syns dette var skikkelig fint og jeg elsker alt du skriver som handler om verdensrommet eller naturvitenskap på en eller annen måte for du kler så godt å skrive om sånt, det er så mye deg i ord om de små ting i forhold til de store og omvendt. Det er riktignok en del av meg som ikke klarer å lese ord som "spagettifisering" uten å tenke på matretten spagetti og jeg vet at det handler om andre ting og i denne sammenheng har veldig lite med pasta å gjøre, men assosiasjonsrekkene mine ødelegger litt der likevel.
SvarSlettOg ellers har jeg jo kommentert sitatet på Facebook, men et aspekt ved å lese er jo det at man blir alltid smartere eller mindre dømmende av å lese selv hvis man leser noe som er totalt overfladisk og lett. Selv hvis man leser en tegneserie så utvikler man empati med å leve seg inn i hovedkarakterens situasjon, hvis man leser noe som er er helt teit så lærer man hva man ikke skal gjøre selv som skribent, så på en måte så går det nesten ikke an å lese noe bare for underholdningens skyld fordi alt man opplever av bøker, filmer, musikaler og tv-serier er med på å utvikle hvem man er som menneske til dels. På den måten er sitatet veldig sant.
Jaaa, det blir det! (Jeg vil som sagt veldig gjerne lese den xD)
SvarSlettHelt herlig tekst. Sånn stille, drømmende, eksistensiell filosofi som du er så god på. Jeg sier som Karoline, det kler deg, og du har et godt grep rundt denne sjanger’n. Skriv skriv skriv! <3
Tusen, tusen, tusen takk!! Dere er så bra!!
SvarSlettAngående sitatet så føler jeg at det er veldig sant -for meg- og ikke nødvendigvis en universell sannhet. Jeg personlig trur nok at folk ville fått mer igjen for det om de leste mindre rein underholdningslitteratur og heller prøvde seg på noe litt mer utfordrende, men som du sier så er det jo lesing noe som er bra uansett, og det er jo ikke sånn at noe som er underholdende ikke kan gjøre leseren smartere i tillegg. Underholdningsverdien utelukker jo ikke andre egenskaper.