fredag 11. juni 2021

Livet og ting

Jeg har vært ganske fraværende i det siste, ikke bare på bloggen, men også mentalt, dog ikke sosialt, og dette virker kanskje som en sjølmotsigelse, men jeg har gått aktivt inn for å omgi meg med mennesker for å unngå å tenke på ting jeg ikke har så veldig lyst til å tenke på. Og når jeg omgir meg med mennesker, får jeg ikke tid til å være med meg sjøl, på godt og vondt. Jeg veit ikke om dette gir mening andre steder enn inni hodet mitt, men la gå. 

Jeg er, som jeg så vidt har vært inne på før, til utredning på DPS for tida. Det tar tid og er ganske slitsomt, noe som gjør at jeg går rundt og konstant føler meg overvelda og emosjonell, men det er samtidig så utrolig befriende at alle greiene mine endelig blir tatt tak i og jobba med. Vi har ennå ikke funnet ut konkret hva som "feiler meg" (i mangel på bedre uttrykk), men jeg kommer godt overens med psykologen min, og spaserturen til og fra sjukehuset går gjennom idylliske skogsomgivelser, og vakker natur har en tendens til å både gi meg ro, som jeg trenger når jeg er på vei dit, og trøst, som er godt å ha når jeg er på vei hjem igjen.


Jeg har ennå ikke funnet ut av hva jeg skal gjøre med novelleprosjektet mitt, for jeg trur det egentlig er ferdig, men jeg har ikke sendt det fra meg fordi jeg er så redd for å få avslag. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så redd for det, jeg har jo fått mange avslag før, men jeg trur det er fordi jeg alltid ellers har begynt på et nytt prosjekt før jeg har gjort meg ferdig med det jeg holder på med, noe som for første gang ikke er tilfellet nå. Personlig empiri tilsier at ingen skrivesperrer varer evig, og jeg trur jo ikke egentlig det er realistisk å anta at jeg aldri vil skrive noe igjen når jeg er ferdig med novellene mine, men akkurat nå føles det sånn. Og det skremmer meg. Dessuten er jeg litt redd for at et forlag ikke ville gitt det den oppmerksomheten det egentlig fortjener fordi det under pandemien har vært så sinnssykt mange som plutselig har hatt tid til å skrive bok, og jeg er redd manuset mitt skal drukne i mengden. Samtidig er jeg så innmari utålmodig. Jeg er rett og slett så inni granskauen lei av å ikke være forfatter. 

Heldigvis kommer det nye episoder av Drag Race España hver søndag, og Arantxa Castilla-La Mancha er så søt at jeg holder på å dø. Jeg syns ikke hun er den flinkeste eller den med den mest interessante drag-stilen, men latteren hennes! Ansiktsuttrykka hennes! Og når hun sitter i utkanten av bildet og ser ut som at hun lever i sin egen drømmeverden! Jeg var rett og slett nødt til å klippe sammen min egen Arantxa appreciation video. Beklager at bilde og lyd er så dårlig, men Blogspot hadde ikke lyst til å laste den opp i bedre kvalitet.


I stad inne på soverommet mitt fant jeg en lapp med et telefonnummer på, og da jeg søkte opp nummeret i Gule sider, viste det seg å ikke være noe spennende i det hele tatt, men å tilhøre hovedtillitsvalgte i fagforeninga på den gamle jobben min. Det slo meg at om livet mitt hadde vært en film eller en TV-serie, og jeg plutselig hadde dødd eller forsvunnet, og en etterforsker hadde funnet lappen med telefonnummeret, hadde det automatisk betydd at fagforeninga eller jobben hadde hatt noe med døden eller forsvinninga mi å gjøre. Det telefonnummeret hadde hatt stor betydning for hele utviklinga av narrativet. Detaljer betyr liksom så mye mer på film enn i virkeligheten.

Jeg kjenner på en følelse av å måtte rettferdiggjøre at dette blogginnlegget i det hele tatt skal fins, at jeg på en eller annen måte må gi dere valuta for penga (til tross for at ingen tjener noe som helst på denne bloggen), at jeg må være en flink blogger og gi dere ✧* CoNtEnT *✧, men kanskje det er grunn nok å bare stikke hodet innom for å minne dere på at jeg lever?

2 kommentarer:

  1. Fint innlegg. For det første er jeg glad du har fått en god psykolog som tar "greiene" dine på alvor, selv om jeg skjønner at det er en slitsom og overveldende prosess å være i. For det andre skjønner jeg ambivalensen rundt novelleprosjektet ditt. Det lille du har delt fra det her syns jeg har vært skikkelig bra og jeg føler egentlig at noveller er noe du ER innmari god på, men at det er skummelt å sende til forlag og redselen for avslag er fullt forståelig. Samtidig så tror jeg faktisk ikke at manuset ditt vil drukne i mengden for jo da, pandemien har gitt mer tid til å skrive bøker, men det har også vært en tid der det har vært vanskelig å ha overskudd til å være kreativ for mange fordi økonomisk stress, permitteringer for mange eller bare all usikkerheten fordi man ikke har visst hvor lenge pandemien vil vare. Så jeg tror ikke nødvendigvis den ekstra tiden man har hatt til å skrive har ført til så mye ekstra konkurranse å drukne i (uten at jeg kan si noe sikkert).

    Og ellers har jeg ikke så mye annet å kommentere, men jeg er glad for dette innlegget, jeg liker sånne personlige og kanskje litt rotete (men det gjør ingenting) innleggene som oppdaterer om livet til folk og som gir en påminnelse om at du finnes, du er og verden spinner videre. Klem og lykke til med alt :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for fin kommentar. Veldig motiverende å lese :) Jeg trur nok dessverre jeg har rett angående manus og den slags, for jeg sendte inn det nyeste romanprosjektet mitt i fjor en gang, og da brukte alle forlaga evigheter på å svare, og Cappelen skreiv til og med at det var nettopp på grunn av det. Skrivekunstakademiet sitt påbyggingskurs hadde visst også hatt søkerrekord i år. Men, jeg har jo faktisk en redaktør jeg kjenner litt som jeg når jeg har fått samla opp nok mot kan spørre om han vil lese for meg, for det føles litt tryggere å sende et manus til én spesifikk person enn generelt til et forlag, om du skjønner.

      Slett