Juni 2021

Opplevelser: Sognsvann med Martina. Grilling hos Marie og Pål. Aku-Aku med Vibeke og Camilla. Lasagne og frozen yoghurt hos Martina. Monsun og kino med Martina. Tusenfryd med Martina og Mone. Vaterland med Mari. Besøk hos Trine. 

Innkjøp: Bare verdens kuleste genser jeg fant ved en tilfeldighet på Uff mens jeg hadde litt tid å slå i hjel:

TV-serie: Nå som jeg nettopp har fullført Dark, er det sykt beleilig at det har kommet nye episoder av Generation, som er en forfriskende palate cleanser etter å ha oppholdt seg i et dystert sci-fi-univers i tre sesonger med timeslange episoder. Det viste seg at å leve seg inn i tenåringer fra California sitt personlige drama var akkurat det hjernen min trengte nå. Dessuten elsker jeg de varme fargene, og Chester gjør egentlig hele serien verdt å se kun i kraft av å være en av de mest minneverdige og underholdende TV-karakterene jeg har sett på lenge.

Spill: Folkens. Vi må snakke om Subnautica. Altså, for litt siden begynte naboene på den andre sida av veien for meg å pusse opp noe helt vanvittig. Egentlig har de holdt på lenge allerede, men denne gangen toppa det seg da de begynte å sprenge. Jeg sliter med å sove, og sovner stort sett ganske seint, og når jeg først sover, sover jeg veldig lett, men til og med om jeg hadde sovet tungt, hadde jeg nok uansett våkna av føkkings sprenging på andre sida av veien. Hele huset rista, liksom. Uansett, dette sprengescenarioet strakk seg over to dager, og det gjorde meg ganske underernært på søvn, og når jeg er underernært på søvn har jeg ekstremt vanskelig for å konsentrere meg, så det eneste jeg egentlig hadde mental kapasitet til, var TV-spilling, men ikke The Last of Us (som jeg teknisk sett har fullført, men jeg holder på med bonuskapittelet Left Behind), for det kan være ekstremt stressende til tider, så jeg begynte på Subnautica, som jeg trudde var et chill svømme-rundt-i-havet-spill, men så viste det seg også å være ganske stressende, fordi man blir kasta rett inn i dramaet fra første øyeblikk og må passe på oksygen-, mat- og vann-nivået sitt, så jeg begynte på Abzû isteden, som var mye mer avslappende, men så sendte jeg en snap til Vibeke om at jeg spilte Abzû og hun trudde det var Subnautica og jeg bestemte meg for å prøve Subnautica på nytt likevel, og dette var en veldig lang og antakelig ganske uinteressant måte å fortelle dere at selv om mitt aller første møte med Subnautica var ganske hektisk, fant jeg ut at det var alt jeg ville det skulle være da jeg ga det en ny sjanse, for når man bare kommer inn i det og finner en slags tralt, er de basale behova man er nødt til å ta hensyn til ikke så krevende likevel, og ganske fort blei jeg helt fullstendig oppslukt på en måte jeg aldri blei av The Last of Us (selv om jeg altså likte det godt nok til å fullføre det), og nå er Subnautica det eneste universet jeg har lyst til å oppholde meg i, og det inkluderer den fysiske virkeligheten vi faktisk lever i. I det hele tatt er jeg veldig enig i denne anmeldelsen. For Subnautica er på ei merkelig blanding mellom vakkert meditativt og ekstremt klaustrofobisk. Det er en kombinasjon som etter alle logiske regler ikke burde fungere, men det gjør det, det fungerer bedre enn de fleste andre spill jeg kan komme på, remaken av Final Fantasy VII var det forrige spillet jeg blei like personlig investert i, selv om de er to helt forskjellige spill. Jeg elsker å utforske utenomjordiske land og hav med scanneren min og lære om intergalaktisk flora og fauna i beste BBC-stil. Og selv om spillet egentlig helt konkret handler om å kræsjlande på en fremmed planet og prøve å overleve og komme seg vekk, har jeg egentlig ikke så lyst til å komme meg vekk, jeg har bare lyst til å bli der, for alt er så vakkert, og det er så gøy å bygge meg hus og utstyr og dyrke planter og fange fisk og iaktta natur som tar pusten fra meg og høre på vakker musikk, samtidig som sjølve historien, som aldri føles masete eller påtrengende, men som bølger – pun intended – mot meg i et troverdig og behagelig tempo i rykk og napp, er helt ekstremt fascinerende. Jeg bare… elsker dette spillet. Og jeg har aldri lyst til å fullføre det.

Film: Subnautica har gjort at jeg har sett færre filmer enn jeg har hatt for vane det siste halvannet året, men jeg fikk med meg Mother!, Vivarium, Barn, A Quiet Place 2, Solaris (1972) og Verónica, og av disse trur jeg nok at jeg likte Barn best. Og jeg merker jeg blir litt glad av å se bra norsk film, som ikke bare er "bra til å være norsk", men faktisk skikkelig bra uavhengig av nasjonalitet. Den føles på mange måter veldig litterær, for det er mer ei utforskning enn en historie, og den er mer opptatt av menneskelige reaksjoner og relasjoner enn konklusjoner. Alt bare funker! Skuespillet er godt, manuset flyter, fotografiet er forholdsvis nøkternt, men det er likevel et par øyeblikk der jeg blir slått av hvor vakkert det er, men på en veldig ikke-insisterende måte. I det hele tatt er det lite som føles insisterende og påtatt ved Barn, den bare observerer, og det gjør den innmari godt.

Musikk: Juni er Pride-måneden, og da føles det veldig riktig at Indochine har spilt inn sin gamle forut-for-sin-tid-hitlåt 3SEX på nytt sammen med Christine and the Queens, og resultatet er euforisk, fengende og skeivt: