Jeg må innrømme at "halla, balla" er et sånt uttrykk jeg hadde glemt litt bort at vi faktisk brukte for sånn femten pluss år siden. Hva kan jeg si. Lunisand er et barn av sin tid.
Som alltid: alle episodene som foreløpig ligger ute kan leses her.
Julian var forøvrig sannsynligvis den karakteren jeg syntes det var aller morsomst å skrive om. Jeg trur det er mulig å merke det.
Julian Azul – 16 år, Vekt. Sønn til Gabrielle. En homofil raring som er svært talentfull med malerpenselen. Beryktet for sine treffende kommentarer og sine flyktige vennskap, men har alltid vært trofast og pliktoppfyllende overfor sin mor.
Gabrielle Azul – 38 år, Vekt. Mor til Julian. En kunstnerisk skrue med sans for farger og malerier. Prøver å gi ut roman. Har hatt mange forhold og one night stands, men har aldri giftet seg.Noe kimte i det fjerne. Han hadde hørt det før, så mange ganger, likevel greide han bare ikke å sette fingeren på hvor. Hva var denne ringingen? Var det noen inne i hodet hans, kanskje? Noen tømmermenn som hadde byttet ut øksene med tamburiner…
”Dørklokka!” Julian Azul kom på hva det var i samme øyeblikk som ordet unnslapp leppene hans, og som tilfeldigvis var samme øyeblikk som han hørte en bister mannsstemme bjeffe utenfra: ”Er det noen hjemme i denne jævla rønna, eller? Hallo?”
”Det er ikke noen rønne, det kalles kunst!” hylte Julian skingrende gjennom døren samtidig som han spratt opp fra sengen og kastet dynen av seg i én og samme bevegelse. Med armer som virret til alle kanter i forfjamselse over å ha blitt vekket så tidlig på en søndags morgen – klokken ti! – vimset han frem og tilbake i det fem kvadratmeter store soverommet sitt og lette etter klær. Hvor hadde han endt opp i går? Hvordan hadde han kommet seg hjem? Hvorfor kjentes ryggen og skuldrene hans ut som om noen hadde kjørt over dem med en dampveivalser, rygget over dem igjen med en monstertruck, for så å kjøre over dem en gang til med skurtresker? Og sist, men desidert ikke minst viktig, hvor i helvete var alle klærne hans? I klesskapet var de ikke, og på gulvet og på stolen ved skrivebordet hans var det strøkent… Forresten, stolen ved skrivebordet hans var ikke der i det hele tatt. Eller skrivebordet, for den saks skyld. Og… han hadde han tenkt på klesskapet? Det var heller ikke der! Hva hadde egentlig skjedd i natt?
Da kom det til ham. Og det var slettes ikke så perverst som det lett kunne ha blitt.
De skulle jo flytte i dag! Det nye huset i Gelé Allé hadde stått ferdig siden i går, og det var i dag at de endelig skulle kjøre flyttelasset på plass. Det var der alle klærne hans var. Enn de han hadde hatt på seg i natt, da?
”Vær så snill, ikke la det ha gått så lettkledd for seg som det jeg trur, vær så snill, vær så snill, vær så snill…” mumlet Julian der han med hodet i hendene og en hodepine som minnet ham stygt mye om en hel verdenskrig vandret rundt i det nesten tomme rommet i bare bokseren.
”Jeg gir faen i hva dere friker kaller det, men det skal åpnes NÅ!” vrælte mannen, langt fra tålmodig, og Julian innså at han ikke hadde så mange andre valg enn å møte inntrengeren, som han nå skjønte var han som skulle kjøre flyttelasset, i undertøyet.
”Halla, balla!” ropte han idet han slang døren fra soverommet opp på vidt gap, men han ble straks blendet av et fandenivoldsk sollys som nærmest gjorde narr av ham der det fylte hele huset. Det var rent merkelig hvor lyst et rom kan bli uten møbler og gardiner. Dessuten hjalp det ikke så veldig at den bredbente gubben som stod på terskelen til utgangsdøren med armene i kors, ikke så ut til at han ville lukke igjen utgangsdøren heller.
”Jeg vil virkelig ikke vite mer”, mumlet flyttemannen, som må ha syntes at synet av en halvnaken tenåringsgutt med dreadlocks som en jungel og toleranse som en vampyr overfor dagslys ikke var helt behagelig.
Etter at Julian noenlunde hadde vent seg til det skarpe skinnet, torde han endelig å se opp igjen. Solen sørget for at den melkehvite huden hans strålte som en julestjerne, og hadde det ikke vært for melsekkene under øynene hans og den misfornøyde grimasen, hadde han slett ikke vært ulik en erkeengel i all sin glans.
”Åssen kom du deg inn?” spurte han omsider, etter å ha stabilisert seg litt. Nå rettet han seg opp i ryggen, og lot armene hvile i kors over det bare brystet.
Kraftpluggen skiftet vekten til det ene benet til fordel for likt fordelt på begge, som han tidligere hadde hatt, og plasserte den ene foten et stykke foran den andre idet han sa med et svakt selvgodt drag i stemmen: ”Det skal jeg si deg, gutt, for det var like enkelt som å hakke opp grønnsaker: jeg åpna døra, og gikk inn.”
”Åh… den var ikke… låst?” spurte Julian, og husket ikke helt hvilket år det var.
Karen i døråpningen snudde seg, sendte en saftig spyttklyse ned på bakken utenfor, snudde seg tilbake igjen, og gliste mot Julian med snusstriper rennende nedover de allerede brungule tennene.
”Hadde jeg stått her hvis den hadde vært det?” spurte han, og Julian trakk så vidt på smilebåndet av sin egen dumhet.
”Uansett syns jeg du bør hoppe i nikkersen snart”, fortsatte flytteren, ”og kanskje vekke opp resten av slekta. Vi skulle egentlig ha kommet oss av gårde for en halvtime sia, men ettersom det tydeligvis ikke er skikk i denne rønna…”
”Det kalles kunst”, avbrøt Julian, men flytteren viftet bare irritert med hånden og drev på som om Julian aldri hadde sagt noe: ”… å stå opp innafor rimelighetas grenser, får vi bare ta det så snart dere har krøpet ut av dvale.” Og med de ordene snudde han ryggen til og slamret igjen ytterdøren. Det var like greit at Julian allerede hadde pakket ned sine elskede malerier, ellers hadde de garantert mottatt ufrivillig nærkontakt med gulvet i det øyeblikket.
Selv om han hatet tanken på å stå opp så tidlig, særlig når hukommelsen hans var i biter etter gårsdagen og formen tok konsekvensene av dét, visste han at snusbamsen hadde hatt rett. De skulle faktisk flytte til det nye huset nå, som var designet av ham og moren Gabrielle Azul fra spiker til lister. Huset de bodde i nå, kunne knapt nok kalles et hus, og var resultatet av den heller snevre inntekten en ung, talentfull, ambisiøs, men akk så misforstått poet hadde hatt på den tiden da hun nettopp hadde blitt kastet ut hjemmefra av foreldre som var sjokkerte over å ha funnet sin eneste datter til sengs med en narkoman sirkusartist, hvor datteren attpå til hadde blitt gravid. Barnefaren hadde dratt videre med teltene sine, og etterlatt den misforståtte poeten i en lei økonomisk knipe. Hun hadde levd av småtteriet hun samlet inn fra aviser som publiserte skriveriene hennes, og til slutt skrapt sammen nok til å sette sammen sitt eget krypinn av hva som best kunne karakteriseres som drivgods og søppel. Veggene var av hardplast, isolert med tykke skinnfeller, og taket var av metall. Mot alle odds stod huset ennå, og i løpet av sitt snart sytten år lange liv, hadde Julian aldri opplevd å fryse som følge av uheldige byggematerialer. Nå var det derimot slutt på det; det nye huset, som hadde blitt finansiert av blant annet potten Julian selv hadde håvet inn etter å ha representert Lunisand i en nasjonal kunstkonkurranse, var innflytningsklart, og lå mer sentralt enn hva familien Azuls nåværende residens gjorde. Nå gjaldt det bare å få liv i morskrotten, som hadde vært gjennom et fyllehagl av verste sort da hun kvelden i forveien hadde vært på et såkalt ”hageselskap” hos Lunisands nyeste gren på innbyggertreet: den styggrike familien McLurv. De skulle forresten bli deres nye naboer, noe som kunne by på utfordringer så vel som underholdning.
Gabrielle sov i et rom på den andre siden av huset. Til tross for at sengen var det eneste møblet som var igjen der, akkurat som hos Julian, og vinduene gapte alt de kunne som skrubbsultne krokodiller, var luften likevel klam og lukten rivende idet Julian forsiktig åpnet døren inn dit. Gabrielle selv hadde rullet seg inn i dynen som en pølse i lompe, og hennes sukkerspinnfargede hår var tovet sammen av gode, gammeldagse floker, men også av støv og noen få dråper oppkast. Hun lå med munnen åpen, og hun hadde siklet en liten pytt på siden av puten.
I begynnelsen følte Julian nærmest avsky ved å pirke borti den så godt som livløse kroppen, men han ga seg selv en innvendig ørefik og hvisket strengt til seg selv at dette tross alt var hans egen mamma. Han samlet sammen motet, forberedte ørene sine så godt han kunne på lurvelevenet han visste ville følge idet han dro moren ut fra en paradisisk harmoni, for så å kaste henne inn i en hard virkelighet av hodepine og fylleangst, og stålsatte hver muskel i kroppen. Han kunne trenge litt spenst for å hoppe unna eventuelle slag og spark som fulgte instinktivt fra den sovende zombien.
Han begynte lett og mildt med en hånd på skulderen hennes.
”Mamma… vi skal bevege på kadavra”, sa han lavt, nesten vennlig. Ingen reaksjon fulgte. Han innså at han ble nødt til å ty til sterkere midler, og la også hånd nummer to på skulderen til Gabrielle, litt ovenfor den første.
”Mamma. Det er på tide å lette på liket”, sa han, fortsatt vennlig, men tydelig mer bestemt. Dessuten la han til en lett skjelvning som vugget henne varsomt.
Da det heller ikke denne gangen kom så mye som et misfornøyd grynt, økte han intensiteten på skjelvingen sin, slik at den ikke lenger var en skjelvning, men rett og slett risting.
”Mamma! Tryllekunstneren har dukka opp, og venter på frivillige til å gjøre forsvinne-fra-huset-sitt-nummeret!” sa han, og fnugget av vennlighet var forsvunnet. Nå var han direkte streng i stemmen. Dessuten kunne ikke de nærmest epileptiske armbevegelsene hans lenger betegnes som ”risting”. Nå var de kraftige nok til å gi utslag på Richters skala.
Det eneste livstegnet Gabrielle viste, var en rykning i øyelokkene som ga seg like hurtig som den var kommet. Dette gjorde Julian både frustrert og irritert, og han plasserte sin høyre fot på sengekanten, og nøyde seg ikke lenger med å skake skulderen hennes ut av ledd, men grep i stedet fatt om ryggen hennes, som han gjøv løs på lik Godzilla gyver løs på Tokyo.
Med så buldrende stemme han bare fikk til, ropte han ut: ”MODERSKIP! VI SKAL FLYTTE, FOR FAEN! MODERSKIP! MODERSKIP!”
Dette endelige basketaket var nok til å gjenopplive Gabrielle, og som Julian hadde forutsett, skjedde det med kakofoni og vold. Et hest drønn nede fra dypet av strupen hennes presset seg ut gjennom leppene, og voldtok ørene til Julian med stor brutalitet. Armer og ben skjøt ut fra kroppen hennes som fangarmer, og virvlet rundt og brakte ødeleggelse til hvert objekt de kom nær, inkludert henne selv. Julian, på sin side, kjente sin mor altfor godt, og hadde allerede stilt seg på trygg avstand i den andre enden av rommet. Her betraktet han ragnarokket som utspilte seg foran øynene hans med knusende ro, og ventet til Gabrielle hadde falt sammen i en utslitt haug av fyllenerver og skjelvninger på madrassen.
”Mamma… flyttebilen er her”, sa han så varsomt som han syntes han kunne, men likevel klasket Gabrielle hendene sine for ørene og hvisket grøtet: ”… smerten…”
Julian sukket og forlot rommet. Det var det samme hver gang. Moren drakk seg fra sans og samling, og våknet dagen derpå for kun å gå gjennom et personlig inferno. Hans lette kvalme og djevelske hodepine var ingenting imot hva moren slet med hver gang. Likevel kunne han ikke akkurat vedgå at han var opplagt selv, og bestemte seg for at flyttemannen rett og slett måtte se seg nødt til å vente. Verken han eller moren kom til å rikke på seg før senere på dagen uansett, og så var det jo de som betalte ham, og ikke omvendt. Hadde han ikke tålmodighet nok til å ta det litt med ro, fikk han heller ikke penger, så enkelt var det.
Inne på soveværelset sitt igjen, satte Julian seg tungt ned på sengen med hodet i hendene. Nå var tiden inne for det han hadde fryktet mest – å komme til bunns i mysteriet om hva i helvete som hadde skjedd natt til i dag.
Om han ikke fant et eneste klesplagg, med unntak av den grønnrutete silkebokseren han for øyeblikket befant seg i, fant han i det minste mobiltelefonen sin. Den lå finurlig dandert under hodeputen hans, og han kom over den ved en tilfeldighet idet han deiset ned mot siden litt for hardt. Overrasket plukket han den frem, og lot øynene sine vokse til dobbel størrelse idet han så hvor mange meldinger han hadde mottatt. Tjueåtte? Her måtte det da finnes noen spor…
For det første var alle meldingene fra den samme – Fabian. Og selv om det ikke stod noe direkte i meldingene om hvor han hadde vært, hva som hadde skjedd eller hvorfor han hadde kommet hjem i bare undertøyet, fant Julian likevel ganske fort ut av det ved å lese mellom linjene og tolke det heller tydelige budskapet som var til stede i hver eneste lille SMS. Og han ble mer og mer urolig etter hvert som det stod mer og mer åpenbart for ham hva som var svaret på den store gåten.
”Jeg har hatt det kjempefint i kveld<3<3<3”
”Når kan vi møtes igjen?:)”
”Hei!:* Kom på at jeg savner deg… Kan du ikke ringe meg?:)<3”
Han hadde nok hyperventilert, hadde ikke moren hans i samme øyeblikk trådd inn i rommet, i elendig forfatning, selvfølgelig, men han gjenkjente henne i det minste. Han stirret frustrert opp på henne, som i desperasjon, som om han hadde innsett at hun var hans siste håp, men gjennom de blodskutte ballongene la hun ikke merke til det, og ut gjennom munnen hennes kravlet en skrøpelig røst som sa noe som kunne minne om: ”Vi bør se og komme oss av gårde.”
”Vær så snill, ikke la det ha gått så lettkledd for seg som det jeg trur, vær så snill, vær så snill, vær så snill…” mumlet Julian der han med hodet i hendene og en hodepine som minnet ham stygt mye om en hel verdenskrig vandret rundt i det nesten tomme rommet i bare bokseren.
”Jeg gir faen i hva dere friker kaller det, men det skal åpnes NÅ!” vrælte mannen, langt fra tålmodig, og Julian innså at han ikke hadde så mange andre valg enn å møte inntrengeren, som han nå skjønte var han som skulle kjøre flyttelasset, i undertøyet.
”Halla, balla!” ropte han idet han slang døren fra soverommet opp på vidt gap, men han ble straks blendet av et fandenivoldsk sollys som nærmest gjorde narr av ham der det fylte hele huset. Det var rent merkelig hvor lyst et rom kan bli uten møbler og gardiner. Dessuten hjalp det ikke så veldig at den bredbente gubben som stod på terskelen til utgangsdøren med armene i kors, ikke så ut til at han ville lukke igjen utgangsdøren heller.
”Jeg vil virkelig ikke vite mer”, mumlet flyttemannen, som må ha syntes at synet av en halvnaken tenåringsgutt med dreadlocks som en jungel og toleranse som en vampyr overfor dagslys ikke var helt behagelig.
Etter at Julian noenlunde hadde vent seg til det skarpe skinnet, torde han endelig å se opp igjen. Solen sørget for at den melkehvite huden hans strålte som en julestjerne, og hadde det ikke vært for melsekkene under øynene hans og den misfornøyde grimasen, hadde han slett ikke vært ulik en erkeengel i all sin glans.
”Åssen kom du deg inn?” spurte han omsider, etter å ha stabilisert seg litt. Nå rettet han seg opp i ryggen, og lot armene hvile i kors over det bare brystet.
Kraftpluggen skiftet vekten til det ene benet til fordel for likt fordelt på begge, som han tidligere hadde hatt, og plasserte den ene foten et stykke foran den andre idet han sa med et svakt selvgodt drag i stemmen: ”Det skal jeg si deg, gutt, for det var like enkelt som å hakke opp grønnsaker: jeg åpna døra, og gikk inn.”
”Åh… den var ikke… låst?” spurte Julian, og husket ikke helt hvilket år det var.
Karen i døråpningen snudde seg, sendte en saftig spyttklyse ned på bakken utenfor, snudde seg tilbake igjen, og gliste mot Julian med snusstriper rennende nedover de allerede brungule tennene.
”Hadde jeg stått her hvis den hadde vært det?” spurte han, og Julian trakk så vidt på smilebåndet av sin egen dumhet.
”Uansett syns jeg du bør hoppe i nikkersen snart”, fortsatte flytteren, ”og kanskje vekke opp resten av slekta. Vi skulle egentlig ha kommet oss av gårde for en halvtime sia, men ettersom det tydeligvis ikke er skikk i denne rønna…”
”Det kalles kunst”, avbrøt Julian, men flytteren viftet bare irritert med hånden og drev på som om Julian aldri hadde sagt noe: ”… å stå opp innafor rimelighetas grenser, får vi bare ta det så snart dere har krøpet ut av dvale.” Og med de ordene snudde han ryggen til og slamret igjen ytterdøren. Det var like greit at Julian allerede hadde pakket ned sine elskede malerier, ellers hadde de garantert mottatt ufrivillig nærkontakt med gulvet i det øyeblikket.
Selv om han hatet tanken på å stå opp så tidlig, særlig når hukommelsen hans var i biter etter gårsdagen og formen tok konsekvensene av dét, visste han at snusbamsen hadde hatt rett. De skulle faktisk flytte til det nye huset nå, som var designet av ham og moren Gabrielle Azul fra spiker til lister. Huset de bodde i nå, kunne knapt nok kalles et hus, og var resultatet av den heller snevre inntekten en ung, talentfull, ambisiøs, men akk så misforstått poet hadde hatt på den tiden da hun nettopp hadde blitt kastet ut hjemmefra av foreldre som var sjokkerte over å ha funnet sin eneste datter til sengs med en narkoman sirkusartist, hvor datteren attpå til hadde blitt gravid. Barnefaren hadde dratt videre med teltene sine, og etterlatt den misforståtte poeten i en lei økonomisk knipe. Hun hadde levd av småtteriet hun samlet inn fra aviser som publiserte skriveriene hennes, og til slutt skrapt sammen nok til å sette sammen sitt eget krypinn av hva som best kunne karakteriseres som drivgods og søppel. Veggene var av hardplast, isolert med tykke skinnfeller, og taket var av metall. Mot alle odds stod huset ennå, og i løpet av sitt snart sytten år lange liv, hadde Julian aldri opplevd å fryse som følge av uheldige byggematerialer. Nå var det derimot slutt på det; det nye huset, som hadde blitt finansiert av blant annet potten Julian selv hadde håvet inn etter å ha representert Lunisand i en nasjonal kunstkonkurranse, var innflytningsklart, og lå mer sentralt enn hva familien Azuls nåværende residens gjorde. Nå gjaldt det bare å få liv i morskrotten, som hadde vært gjennom et fyllehagl av verste sort da hun kvelden i forveien hadde vært på et såkalt ”hageselskap” hos Lunisands nyeste gren på innbyggertreet: den styggrike familien McLurv. De skulle forresten bli deres nye naboer, noe som kunne by på utfordringer så vel som underholdning.
Gabrielle sov i et rom på den andre siden av huset. Til tross for at sengen var det eneste møblet som var igjen der, akkurat som hos Julian, og vinduene gapte alt de kunne som skrubbsultne krokodiller, var luften likevel klam og lukten rivende idet Julian forsiktig åpnet døren inn dit. Gabrielle selv hadde rullet seg inn i dynen som en pølse i lompe, og hennes sukkerspinnfargede hår var tovet sammen av gode, gammeldagse floker, men også av støv og noen få dråper oppkast. Hun lå med munnen åpen, og hun hadde siklet en liten pytt på siden av puten.
I begynnelsen følte Julian nærmest avsky ved å pirke borti den så godt som livløse kroppen, men han ga seg selv en innvendig ørefik og hvisket strengt til seg selv at dette tross alt var hans egen mamma. Han samlet sammen motet, forberedte ørene sine så godt han kunne på lurvelevenet han visste ville følge idet han dro moren ut fra en paradisisk harmoni, for så å kaste henne inn i en hard virkelighet av hodepine og fylleangst, og stålsatte hver muskel i kroppen. Han kunne trenge litt spenst for å hoppe unna eventuelle slag og spark som fulgte instinktivt fra den sovende zombien.
Han begynte lett og mildt med en hånd på skulderen hennes.
”Mamma… vi skal bevege på kadavra”, sa han lavt, nesten vennlig. Ingen reaksjon fulgte. Han innså at han ble nødt til å ty til sterkere midler, og la også hånd nummer to på skulderen til Gabrielle, litt ovenfor den første.
”Mamma. Det er på tide å lette på liket”, sa han, fortsatt vennlig, men tydelig mer bestemt. Dessuten la han til en lett skjelvning som vugget henne varsomt.
Da det heller ikke denne gangen kom så mye som et misfornøyd grynt, økte han intensiteten på skjelvingen sin, slik at den ikke lenger var en skjelvning, men rett og slett risting.
”Mamma! Tryllekunstneren har dukka opp, og venter på frivillige til å gjøre forsvinne-fra-huset-sitt-nummeret!” sa han, og fnugget av vennlighet var forsvunnet. Nå var han direkte streng i stemmen. Dessuten kunne ikke de nærmest epileptiske armbevegelsene hans lenger betegnes som ”risting”. Nå var de kraftige nok til å gi utslag på Richters skala.
Det eneste livstegnet Gabrielle viste, var en rykning i øyelokkene som ga seg like hurtig som den var kommet. Dette gjorde Julian både frustrert og irritert, og han plasserte sin høyre fot på sengekanten, og nøyde seg ikke lenger med å skake skulderen hennes ut av ledd, men grep i stedet fatt om ryggen hennes, som han gjøv løs på lik Godzilla gyver løs på Tokyo.
Med så buldrende stemme han bare fikk til, ropte han ut: ”MODERSKIP! VI SKAL FLYTTE, FOR FAEN! MODERSKIP! MODERSKIP!”
Dette endelige basketaket var nok til å gjenopplive Gabrielle, og som Julian hadde forutsett, skjedde det med kakofoni og vold. Et hest drønn nede fra dypet av strupen hennes presset seg ut gjennom leppene, og voldtok ørene til Julian med stor brutalitet. Armer og ben skjøt ut fra kroppen hennes som fangarmer, og virvlet rundt og brakte ødeleggelse til hvert objekt de kom nær, inkludert henne selv. Julian, på sin side, kjente sin mor altfor godt, og hadde allerede stilt seg på trygg avstand i den andre enden av rommet. Her betraktet han ragnarokket som utspilte seg foran øynene hans med knusende ro, og ventet til Gabrielle hadde falt sammen i en utslitt haug av fyllenerver og skjelvninger på madrassen.
”Mamma… flyttebilen er her”, sa han så varsomt som han syntes han kunne, men likevel klasket Gabrielle hendene sine for ørene og hvisket grøtet: ”… smerten…”
Julian sukket og forlot rommet. Det var det samme hver gang. Moren drakk seg fra sans og samling, og våknet dagen derpå for kun å gå gjennom et personlig inferno. Hans lette kvalme og djevelske hodepine var ingenting imot hva moren slet med hver gang. Likevel kunne han ikke akkurat vedgå at han var opplagt selv, og bestemte seg for at flyttemannen rett og slett måtte se seg nødt til å vente. Verken han eller moren kom til å rikke på seg før senere på dagen uansett, og så var det jo de som betalte ham, og ikke omvendt. Hadde han ikke tålmodighet nok til å ta det litt med ro, fikk han heller ikke penger, så enkelt var det.
Inne på soveværelset sitt igjen, satte Julian seg tungt ned på sengen med hodet i hendene. Nå var tiden inne for det han hadde fryktet mest – å komme til bunns i mysteriet om hva i helvete som hadde skjedd natt til i dag.
Om han ikke fant et eneste klesplagg, med unntak av den grønnrutete silkebokseren han for øyeblikket befant seg i, fant han i det minste mobiltelefonen sin. Den lå finurlig dandert under hodeputen hans, og han kom over den ved en tilfeldighet idet han deiset ned mot siden litt for hardt. Overrasket plukket han den frem, og lot øynene sine vokse til dobbel størrelse idet han så hvor mange meldinger han hadde mottatt. Tjueåtte? Her måtte det da finnes noen spor…
For det første var alle meldingene fra den samme – Fabian. Og selv om det ikke stod noe direkte i meldingene om hvor han hadde vært, hva som hadde skjedd eller hvorfor han hadde kommet hjem i bare undertøyet, fant Julian likevel ganske fort ut av det ved å lese mellom linjene og tolke det heller tydelige budskapet som var til stede i hver eneste lille SMS. Og han ble mer og mer urolig etter hvert som det stod mer og mer åpenbart for ham hva som var svaret på den store gåten.
”Jeg har hatt det kjempefint i kveld<3<3<3”
”Når kan vi møtes igjen?:)”
”Hei!:* Kom på at jeg savner deg… Kan du ikke ringe meg?:)<3”
Han hadde nok hyperventilert, hadde ikke moren hans i samme øyeblikk trådd inn i rommet, i elendig forfatning, selvfølgelig, men han gjenkjente henne i det minste. Han stirret frustrert opp på henne, som i desperasjon, som om han hadde innsett at hun var hans siste håp, men gjennom de blodskutte ballongene la hun ikke merke til det, og ut gjennom munnen hennes kravlet en skrøpelig røst som sa noe som kunne minne om: ”Vi bør se og komme oss av gårde.”
Senere, da moren var kledd og han fortsatt ikke hadde kommet over et eneste plagg, til tross for at han hadde saumfart hele huset og hagen, satt de i baksetet på morens eldgamle pickup med flammelakkeringer. Hun hadde ikke sett seg i stand til å kjøre selv, og hadde fått sin gode venninne og nabo Aurora Fraz til å kjøre dem. Heldigvis var hun av den forståelsesfulle typen, og stilte ingen spørsmål vedrørende Julians påkledning, eller snarere avkledning.
Da de omtrent en halvtime senere parkerte foran det tårnlignende huset av bambus, kunne ikke Julian hjelpe for at han ble nysgjerrig på pengegrisene som veltet seg i gulltallerkener, gjørmebad og juvelbesatte toalettseter på den andre siden av veien, og snudde seg rundt i setet for å kikke på dem fra bakruten. Synet svarte til forventningene, for å si det slik.
Frem til inngangspartiet, hvor taket over bislaget var holdt oppe av romerske marmorsøyler, lå polerte steinplater med prydtrær på hver side. To gigantiske fontener greide på ingen måte å ta oppmerksomheten fra et kunstnerisk utformet basseng med rader på rader av solsenger. På baksiden av huset kunne han dessuten skimte hvordan en hage med eksotiske blomster strakk seg ut. Dessuten så huset ut til å være hele tre etasjer høyt, og i første og andre etasje kunne han se minst seks balkonger, fordelt på tre i hver etasje. Det forundret ham ikke om balkong nummer syv og åtte befant seg på baksiden.
På en måte ble han ikke overrasket av det neste han så. Det faktum at han visste at han var ny i nabolaget, sammen med den meget dannede talen han hadde lagt merke til, gjorde vel egentlig at han hadde skjønt det allerede.
Ut på balkongen i andre etasje som vendte mot Azuls nye rede, kom Sonny, den litt malplasserte, søte emogutten Julian hadde snakket med et par ganger. Han holdt en bok i hånden, og satte seg ned på rekkverket med ryggen hvilende mot en av søylene.
En trillende latter minnet Julian på hvor han var, og trakk blikket til seg. De knallblå øynene til Aurora stirret på ham fra den åpne døren og hun ristet på hodet mens hun smattet megetsigende.
”Jeg tviler på at dere er i stand til å bære så fryktelig mye”, lo hun hjertelig, og dro frem mobiltelefonen sin fra baklommen, ”men slapp av. Jeg ringer Jonas og får ham til å ta med seg naboene. Vi hjelper dere mer enn gjerne.”
Julian kjente at han ble glad, men det var ikke fordi han slapp å ødelegge ryggen i ung alder. Nei, han tenkte på hvor… klassisk… situasjonen var. The girl next door… Romeo og Julie…
Han måtte smile for seg selv. Han bare elsket klassikere.
Da de omtrent en halvtime senere parkerte foran det tårnlignende huset av bambus, kunne ikke Julian hjelpe for at han ble nysgjerrig på pengegrisene som veltet seg i gulltallerkener, gjørmebad og juvelbesatte toalettseter på den andre siden av veien, og snudde seg rundt i setet for å kikke på dem fra bakruten. Synet svarte til forventningene, for å si det slik.
Frem til inngangspartiet, hvor taket over bislaget var holdt oppe av romerske marmorsøyler, lå polerte steinplater med prydtrær på hver side. To gigantiske fontener greide på ingen måte å ta oppmerksomheten fra et kunstnerisk utformet basseng med rader på rader av solsenger. På baksiden av huset kunne han dessuten skimte hvordan en hage med eksotiske blomster strakk seg ut. Dessuten så huset ut til å være hele tre etasjer høyt, og i første og andre etasje kunne han se minst seks balkonger, fordelt på tre i hver etasje. Det forundret ham ikke om balkong nummer syv og åtte befant seg på baksiden.
På en måte ble han ikke overrasket av det neste han så. Det faktum at han visste at han var ny i nabolaget, sammen med den meget dannede talen han hadde lagt merke til, gjorde vel egentlig at han hadde skjønt det allerede.
Ut på balkongen i andre etasje som vendte mot Azuls nye rede, kom Sonny, den litt malplasserte, søte emogutten Julian hadde snakket med et par ganger. Han holdt en bok i hånden, og satte seg ned på rekkverket med ryggen hvilende mot en av søylene.
En trillende latter minnet Julian på hvor han var, og trakk blikket til seg. De knallblå øynene til Aurora stirret på ham fra den åpne døren og hun ristet på hodet mens hun smattet megetsigende.
”Jeg tviler på at dere er i stand til å bære så fryktelig mye”, lo hun hjertelig, og dro frem mobiltelefonen sin fra baklommen, ”men slapp av. Jeg ringer Jonas og får ham til å ta med seg naboene. Vi hjelper dere mer enn gjerne.”
Julian kjente at han ble glad, men det var ikke fordi han slapp å ødelegge ryggen i ung alder. Nei, han tenkte på hvor… klassisk… situasjonen var. The girl next door… Romeo og Julie…
Han måtte smile for seg selv. Han bare elsket klassikere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar