Mai 2021

Opplevelser: Tapas med Vibeke på Anchas bodega. Bursdagen til Pål. Besøk hos Vibeke. 17. mai-frokost hos Mari. Middag med Mari og Martina på New Anarkali og øl på Oslo mekaniske. Botanisk hage med Nova. Besøk hos Eirin og Eirik. Besøk hos Trine. 

Innkjøp: Det eneste var vel ny og større potte til Tarjei:

TV-serie: Jeg holder på med Dark nå, en serie jeg egentlig begynte å se for et par år siden, men så var livet mitt så kaotisk da at jeg ikke helt klarte å følge med på det. Men nå gir jeg det altså et nytt forsøk, og jeg liker det sånn ganske godt. Det vil si, jeg syns i all oppriktighet at skuespillet og manuset er litt platt, men sjølve historien og premisset er såpass spennende at det likevel holder på interessen min. Tidsreiser! Svarte hull! Atomkraftverk der ting går over stokk og stein! Og da er mye allerede gjort for min del.

Spill: Jeg er ferdig med The Last of Us, og jeg likte det, men jeg trur jeg ville likt det enda bedre om det ikke hadde vært for at jeg har lest The Road av Cormac McCarthy, som ligner en del i tematikk og handling. Det er ikke nødvendigvis det at The Last of Us er dårligere enn The Road, det er bare det at ting som kanskje burde sjokkert meg ikke egentlig gjør det fordi jeg har oppholdt meg i et lignende landskap før. Og sjølve gameplayet er veldig lineært. Men som sagt tidligere er det fullt av rørende og vakre øyeblikk, og jeg er glad jeg har spilt det. 

Film: The Current War, Portrett av en kvinne i flammer, Tickled, The Holy Mountain, Dallas Buyers Club, Terminator 2: Judgement Day, Zero Dark Thirty, Oxygene, Army of the Dead, Jurassic Park: The Lost World og Hullet.

Og dere, det er ikke nødvendigvis det at Portrett av en kvinne i flammer finner opp hjulet på nytt eller noe, men den er så utrolig vakker. Den er som å se på et levende maleri, og skuespillerne er så innmari, innmari gode. Dette er bare så godt håndverk at selv om den er relativt trist – kanskje heller melankolsk enn tragisk – blir jeg likevel glad av å se den, bare fordi godt håndverk gjør meg i godt humør. 

Musikk: Altså, jeg digga Ukraina sitt bidrag i Eurovision i år, og jeg begynte å like låta enda bedre etter å ha sett den framført live i Rotterdam. Jeg blei rett og slett litt satt ut av hvor kraftfullt det var. Og så er musikkvideoen så kul, jeg får liksom østeuropeiske Mad Max-vibber. Den fins i en annen og lengre versjon òg, som jeg egentlig liker bedre, men fordi jeg liker musikkvideoen til Eurovision-varianten best kan dere få begge. Go_A er neonskogsåndene jeg ikke visste at jeg trengte i livet mitt.