Throwback Thursday #17: Aloha verden – tiende kapittel

Fjorten år gamle Kristine som skriver om musikkbransjen:

Klikk her for resten av kapitlene.

Da vi kom til hotellrommet igjen, møtte vi Rune, Roger og Gabriel. De fortalte gledestrålende at når Sid og Tobias hadde sunget dagen etter, kunne selveste videoinnspillingen begynne. Jeg var veldig, veldig glad på deres vegne.
   Om kvelden bestemte jeg meg for å ringe til Pernille. Vi var nødt til å skvære opp. Dessuten var det en del oppklaringer å gjøre.
   ”Hallo!” sa Pernille i den andre enden av røret. Hun hadde sett at det var meg som ringte og begynte med en gang: ”Jeg er så lei for at jeg ikke fortalte deg at jeg skulle til USA, men du gjorde faktisk ikke…”
   ”Hysj, hysj, det er jeg som har vært en dårlig venninne og jeg som har en del ting å forklare her”, avbrøt jeg. Jeg tok en liten pause før jeg fortsatte: ”Det er så mye som har skjedd i det siste og midt oppi alt sammen har jeg glemt å fortelle deg halvparten. Da jeg ringte deg sist gang, kom jeg på at jeg ikke hadde fortalt deg at jeg skulle til USA og jeg var redd for at du ville syntes jeg var en dårlig venninne siden jeg ikke hadde fortalt noe så stort og viktig derfor løy jeg og sa at jeg hadde drømt om tidsforskjeller. Du husker det? Da jeg ringte deg? Dessverre kom jeg på alt for sent at det tross alt er verre å ljuge enn å ha hemmeligheter. Jeg ble litt desperat og det der om Friends datt ut av meg. Det var fordi at Rune, en av de nye vennene mine, hadde sett på Friends dagen i forveien og det var vel grunnen til at jeg sa det. Det første jeg kom på i farta. Innerst inne visste jeg jo at du ikke ser på Friends, men det var det første som falt meg inn. Uff, jeg har vært en idiot. Kan du være så snill å tilgi meg?”
   ”Jada, alle kan gjøre feil”, sa Pernille og jeg ble lettet. Så sa Pernille: ”Eh… Du veit han derre kjæresten din…”
   ”Sid, mener du?” spurte jeg og prøvde å holde tilbake en latter som truet med å boble fram.
   ”Ja, det var kanskje det han hette. Altså, nå veit jo jeg at vi ikke skal dømme folk etter utseende, men når jeg så på han, så… Hm, ikke det at jeg har fordommer, altså, men han var lissom litt… Hva skal jeg si, da? For det første hadde jeg ikke trodd det om deg. At du var sammen med… sånne… det syntes jeg var litt rart…” Nå lo jeg høyt og sa: ”Ta det rolig, Pernille! Han er ikke kjæresten min! Bare en god venn! Han bare latet som fordi han ville skremme dere bort! Du skjønner, han ble litt såret over måten dere oppførte dere på!”
   ”Å, ja!” sa Pernille og hørtes lettet ut (He, he, he).
   ”Ja, det var koselig å prate med deg uansett. Vi er fortsatt bestevenninner, ikke sant?” spurte Pernille.
   ”Så klart! En gang venner, alltid venner!” sa jeg og med det la vi på. Allikevel følte jeg at noe var forandret mellom oss og at det aldri kom til å bli som før.

Neste dag var guttene i ekstase. Jeg også, for den saks skyld. De skulle spille inn musikkvideo i dag!
   Alle våknet grytidlig, slengte på seg yndlingsklærne og dro i vei. Jeg ble med, dette kunne jeg ikke gå glipp av.
   Alle unntatt Gabriel kjørte til studioet. Gabriel var det ingen som visste hvor var.
   Det var de i studio som hadde cd’en som endelig var ferdig. De skulle snakke med guttene om hvilken sang de skulle lage musikkvideo til og hvordan musikkvideoen skulle være.
   Mannen ved datamaskinen, som visstnok hette Giovanni, stod ved døra til studioet og smilte da vi ankom i taxi.
   ”God morgen, rockestjernene!” sa han og smilet hans minket ikke da vi gikk ut. Kanskje han ikke var så ille som det jeg hadde trodd? Kanskje var bare førsteinntrykket jeg hadde fått av ham helt feil? Det var jo mulig. Sånn var det jo blant annet med Sid.
   ”Vi må ta den håpløse sangen!” sa Sid og Tobias var helt enig. De to brødrene hadde fått et helt spesielt forhold til den sangen.
   Giovanni rynket pannen og så skeptisk ut. Så sa han: ”Nja, jeg er ikke helt sikker på det. Det er en bra låt å gi ut som nummer 2, men debutsangen bør være litt mer… glad og lystig. Hører du på den du ville ha, legger du merke til at det er en litt sånn gotisk, mørk og dyster stemning over den. Den er bra å komme med som nummer 2, da beviser dere bare at dere kan å lage annen type musikk også, men tar dere en av de sangene som er sånn gladrock, vil nok den være bedre å debutere med.”
   Jeg så at Sid og Tobias ble skuffet. De hadde virkelig ønsket å gi ut den sangen om hvor håpløst livet var som den første.
   ”Vel, det er ingen grunn til å stå her ute! Vi går inn!” sa Giovanni og alle sammen gikk inn. Vi satte oss ned på stoler rundt datamaskinen hans hvor han hadde alle sangene de hadde spilt inn lagret. Deretter så han på Tobias og sa: ”Husk det at jeg bare skal være rådgiveren deres. Dere har ikke så mye peiling, dere er ferske i denne bransjen, mens jeg har holdt på med musikk gjennom hele livet. Vil dere absolutt ha den sangen, er det jo egentlig ingen som stopper dere, men jeg bare vil si det at jeg synes det er lurt å ikke ta den, om dere skjønner.” Tobias nikket alvorlig og spurte de andre om hva de syntes. De andre nikket de også.
   ”Nå syns jeg vi skal høre på sangene deres, jeg, og bestemme hvem av dem dere vil ha en musikkvideo til”, sa Giovanni og satte på sangene etter hverandre i den rekkefølgen de kom til å komme i på cd’en.
   En ting skal de guttene ha, de kan å lage musikk! Tobias hadde kjempefin stemme og jeg ble på en måte glad inni meg når Sid sang. Han sang som regel bare litt i bakgrunnen, men det vesle jeg hørte fra han sin kant, var nydelig, direkte vakkert, altså. Jeg kunne ikke skjønne at han hadde komplekser for stemmen sin.
   Jeg krympet meg når den sangen jeg sang på kom. Det hørtes jo verre ut nå enn det som det hadde gjort i studio. Alle de andre forsikret meg om at jeg gjorde det kjempebra, da.
   Plutselig kom det en sang jeg dro kjensel på. Det var sangen til Kylie. Den var ikke så veldig annerledes fra da jeg hadde hørt den hjemme på hotellrommet, Sid brukte nemlig kassegitar i stedet for el-gitar som han vanligvis gjorde, men noe el-gitarspilling var det i bakgrunnen. Det var Gabriel. Den ble enda finere med det som Gabriel spilte.
   Så var det duket for siste sangen. En bass spilte en innledning som bare oste av selvsikkerhet og jeg-gir-blaffen-holdning. Så kom stemmen til Tobias og jeg gjenkjente teksten. Det var ”den håpløse sangen”.
   Refrenget kom.
   Etter refrenget kom en bitteliten pause før en ny stemme brøt den. Og det var en stemme jeg absolutt ikke dro kjensel på. Hvem i all verden var det? En ting var sikkert, stemmen var skikkelig røff, lissom, ordentlig tøff, sånn som bare stemmen i seg selv ville si ”verden driter i meg og jeg driter i verden”.
   Så kom jeg på noe. Fyren med den tøffe stemmen… Det var Sid! Det var han som sang det den gangen på hotellrommet, men da var ikke stemmen hans sånn i det hele tatt. Jeg husket han sa noe om at i denne sangen kom stemmen hans til å bli fæl og skrikende. Ikke akkurat det jeg ville definert den med, skrikende, jo, kanskje litt, men absolutt ikke fæl.
   ”Det er bra, Sid. I denne sangen ga du virkelig alt”, sa Giovanni rosende, men Sid ville sikkert ikke høre sin egen stemme. I hvertfall hadde han dratt lua ned over øynene og satt og holdt seg for ørene. Huff da.
   Da den var ferdig, gjenstod det viktige valget. Hvem skulle være debutsangen deres? Hvis denne floppet, var omtrent hele karrieren deres lagt i grus, derfor var det viktig å velge riktig sang.
   Plutselig kom Gabriel stormet inn, men absolutt ikke den Gabriel vi var vant til å se. Han var usminket, for en gangs skyld, og… han hadde blondt hår! Han hadde bleket håret!
   Alle stirret på Gabriel, Giovanni også, men Gabriel bare stod der og smilte.
   Da sjokket hadde lagt seg, spurte Giovanni om hvilken sang de ville ha. Ingen av dem hadde noe som helst peiling, de visste jo at dette var et veldig viktig valg å ta. Giovanni valgte til slutt en skikkelig sang som du bare måtte hoppe og sprette til.
   Så satt alle seg sammen for å planlegge videoen. Hvordan skulle den være? Hvilke klær skulle de bruke? Hvem skulle statistene være? Skulle de bruke statister i det hele tatt?
   Det var Roger som først la fram ideen om å la dem stå på en scene og synge, men de fleste bare lo av ham.
   ”På en scene? Hvor mange synes det er gøy å se på noen folk stå på en scene? Dette skal ikke være en filmet konsert, men en musikkvideo!” sa Rune surt.
   ”Og jeg som syntes det var et bra forslag…” sa Roger.
   Jeg er den typen person som ikke liker overfladiske folk. Derfor hater jeg sånne typer musikkvideoer som bare gir inntrykk av at de som synger bare bryr seg om seg selv og det å ta seg bra ut til enhver tid. Sånne musikkvideoer jeg derimot liker, er de morsomme, de hvor du ser de som synger på en litt annen måte hvor de har det gøy. Enten de tuller med hverandre i musikkvideoen eller menger seg med vennene deres som ikke er kjendiser, kort og godt videoer som gjenspeiler vennskap, sånne liker jeg. Jeg fortalte om det til de andre.
   ”Så det jeg vil fram til,” avsluttet jeg, ”er at vi kan bruke ideen til Roger pluss det at vi kan vise hva som skjer når dere ikke er på den scenen. Før dere går ut der, for eksempel. Hva gjør dere da? Brenner dere hurtigmaten i mikroen? Har dere vannkrig? Spruter dere på hverandre mens dere vasker opp? Klager dere høylydt når noen har tettet doen? Sånne ting! Tro meg, det er det jeg liker å se og sikkert veldig mange andre også.”
   ”Det var faktisk en veldig god idé”, sa Gabriel som nå hadde satt seg ned han også, ”jeg, for eksempel, før vi pleier å gå på scenen, pleier jeg å pusse på lekene mine”.
   Jeg lo litt, men sa: ”Ja, sånne ting. Ok, her er et forslag: Lat som det er dere som filmer. Dere lager en koselig film om den gangen dere hadde konsert. Tenk dere det at dere skal lage en liten film som kun skal være deres private lille moro-sak. Hva hadde dere gjort da?”
   ”Kastet seigmennene jeg holdt på å spise på han som filmet”, sa Sid.
   ”Ja, det kunne dere gjort i den videoen også. Ikke sant?” Guttene nikket enig, og jeg var ganske så stolt da de faktisk tok forslaget mitt i bruk. Men flere ting måtte bestemmes. Statister, for eksempel. Skulle de ha en konsert, måtte det jo være fans med. Men det ble, i følge Giovanni, ikke noe problem. En annonse i lokalavisa, og vips! hadde de nok en haug med statister. 
   Det var verre med alt hva de skulle gjøre. Forslaget til Sid om å kaste seigmenn på kameramannen var bare råbra og det måtte ned på arket som Sid noterte på. Dessuten det forslaget til Gabriel om å pusse lekene sine.
   Vi planla masse den dagen. Dessuten ville de jo at fansen skulle synge med på sangen, i allefall de som stod fremst. Derfor var de nødt til å lære mange av statistene sangen, men det kom nok til å gå.
   Da vi kom på hotellrommet, var alle ganske utkjørte. Vi hadde jobbet ganske hardt og Sid sverget på at han hadde krampe i handa etter å ha skrevet så fælt.
   Giovanni, som jeg først da skjønte var manageren deres, skulle stå for å sette inn en annonse i avisa. Mange ville nok melde seg.
   Da vi gikk og la oss den kvelden, var vi alle oppspilte på hvordan dette kom til å gå. Annonsen kom dagen etter og der gjaldt førstemann til mølla. Du behøvde jo ikke akkurat glimrende skuespillertalenter for å spille hylende fan.

Om natta våknet jeg av at Sid pratet i telefonen. Jeg, som sover veldig lett, merket det med en gang, selv om Sid pratet lavt.
   Jeg kunne ikke unngå å smuglytte litt, men det virket ikke som om dette var noe privat. Sid virket veldig glad og lystig, faktisk, og stod og snakket med et digert glis om munnen. Det skjedde ikke ofte.
   ”Da gleder jeg meg til å se deg! Dette blir kjempemoro! Ha det!” sa Sid og la på.
   Oi! Var han så fort ferdig?
   Jeg fortet meg å trekke dynen over hodet og late som om jeg sov tungt.