Trettipunktersbloggutfordring #29: noen du savner

Okei, så punkter som dette gjør at jeg ofte føler meg ganske unormal, hahaha. Jeg må innrømme at jeg veldig sjeldent savner folk, kanskje på grunn av ute-av-syne-ute-av-sinn-mentaliteten som mange ADHD'ere opplever. Jeg trur dessuten at jeg oftere savner situasjoner enn mennesker, fordi i mange tilfeller er vedkommende mennesker strengt tatt fortsatt, hva skal jeg si, tilgjengelige for meg, men forholdet vårt er ikke det samme som det en gang var, og vi har begge forandra oss for mye. For eksempel kan jeg savne vennene mine fra folkehøyskolen, men jeg savner dem spesifikt som folka de var for femten år siden, og den overordna konteksten som gjorde oss til den gjengen vi var, og som det er umulig å gjenskape utenom (selv om jeg fortsatt er god venn med Trine den dag i dag!). Jeg savner også Jørgen, men ikke som kjæreste; jeg savner internhumoren vår og samtalene våre, og jeg savner familien hans, som tok godt imot meg fra første øyeblikk. Ikke minst kommer jeg aldri til å ikke savne katten vi hadde da jeg var liten, Mons, som oldemor, som bodde på samme gård som oss, fikk da jeg var kanskje omkring tre år, og som vi tok over da hun døde et par år seinere. Jeg klarer faktisk ikke å huske nøyaktig hvilket år han døde, men jeg har lyst til å si 2007, da jeg var søtten år. Med andre ord var han en del av nesten hele barndommen min, og jeg kan fortsatt ta meg i å kjenne at livet er tomt uten ham.