Persongalleri

Det som er kozest med folkehøgskole, er liksom alle detaljene. Jeg skulle gjerne ha dedikert hele blogginnlegg til hver og en av dem, men fordi de stort sett bare er av typen "i dag gjorde jeg..." og det dreier seg om en enkelt dritsøt hendelse som varte i max. ti minutter, føler jeg at det blir litt unødvendig og masete. Men jah. Detaljene. Etter fem uker på skolen har jeg hittil:
- røyka te
- hørt på Lil' Wayne på full guffe midt i skolegården just for the irony, lzm
- vært statist i en middelalderserie som skal begynne på NRK, i regi av en veldig kjent duo jeg aldri hadde hørt om
- blitt midtsidepike for filmlinja og neste års studiekatalog (med to timers søvn i bakhånd! Slå den!)
- growla visesanger
- drukket sinnssyke mengder te
- kakla pikk til fem om morningen
- vært såpass bortskjemt at da hele skolen minus et ensifra tall var på fest, blei vi kjørt ned til Rimi rundt ni på kvelden for å handle snop
... og sikkert en hel del mer. Men det der var nå en gang noen av høydepunkta. Men altså. For å ta i bruk en skikkelig sliten klisjé, så hadde det ikke vært noe gøy i det hele tatt uten mine trofaste partners in crime. Og egentlig tenkte jeg rett og slett at jeg skulle dedikere et blogginnlegg til dem. Jeg mener, jeg er tilbake i L-town, har høstferie, og jeg gjør jo ikke annet enn å savne skolen likevel (bortsett fra at den jeg savner alleraller mest, ikke er der når jeg kommer tilbake igjen på søndag). Dessuten blir det muuuligens litt enklere for dere å henge med når jeg nevner navn og sånn i seinere innlegg. Og rekkefølgen er btw alfabetisk. Vil jo ikke at noen skal føle seg nedprioritert.

---

Gjermund (a.k.a. Double G)
Det første inntrykket jeg fikk av Gjermund, fikk jeg da vi spiste frokost ved samme bord en gang i løpet av de første to ukene. Han hadde gulost, agurk og banan. Oppå hverandre i lag. Pent dandert. Han spiste det med kniv og gaffel. Og siden har det blitt flere snurrige brødskivecombos. Kniven og gaffelen har blitt hans varemerke. Og i det hele tatt er Gjermund typen som kunne ha gjort internathverdagen lettere bare ved hjelp av syke matvaner, men så er han en gromkar i tillegg, som er nerdete på den rette måten. Og han er igrunn jækla morsom. Som i har god humor, liksom. Og vær så snill å si at du ser hvem han ligner på av utseende. Tor Espen og jeg så det første dagen - uavhengig av hverandre. Men det har kanskje noe å gjøre med at han og tvillingen hans har helt lik stemme og.


Henrik (a.k.a. The Bad Guy)
Da jeg fortalte Henrik at ei av jentene på bærturen vi var på en av de første dagene hadde sagt at hun syntes han så ut som hovedpersonen i en actionfilm, retta han seg opp i ryggen og sa "Åh?". Og egentlig oppsummerte han hele personligheta si i løpet av de sekundene det tok å utføre bevegelsen og lyden. Henrik liker snus, røyk, actionfilmer, FrP, å ha kort hår, McDonald's, å sprute vann og å poke jenter i ribbeina. Av ukjente grunner liker han òg å leike homse sammen med The Good Guy, men han klagde i flere dager da Kristian fra Bodø kyssa ham på kinnet til ære for et bilde. Uutgrunnelig fyr, med andre ord. Jeg veit aldri egentlig helt hvor jeg har Henrik.


Henrik (a.k.a. The Good Guy)
Grunnen til aliaset hans, var egentlig ikke så mye mer enn at siden overnevnte Henrik utvilsomt var The Bad Guy, trengte vi jo en Good Guy og. Men Henrik er skikkelig, skikkelig good guy, altså. I seg sjøl og, liksom, ikke bare fordi den andre Henrik er bad. Han er jo bare så snill! Han er av typen som gir oppriktige komplimenter og blir oppriktig glad av komplimenter, og som kommer hele den lange veien fra store-internatet til lille-internatet bare for å spørre om det går bra de dagene jeg er emo. Det var han som fant felleskuken (en forjævlig stygg og ødelagt DBS-sykkel the Homicidal Squad - altså han, Tor Espen, Nord og jeg - har på deling) i et tre i en park en kveld/natt vi gjorde sentrum av shesh-town til et utrygt sted. Han har store ambisjoner om sitt eget klesmerke OWL clothing, hvis kolleksjon inntil videre består av kopp og pute, samt at han skater mye. Han mer enn består prøva som involverer hva slags film- og musikksmak som er godkjent, og han er en skikkelig god samtalepartner. En av de aller første jeg blei kjent med på Skiringssal, og den dag i dag en av mine beste venner der.


Ingrid
Ingrid må jo uten tvil være klassens søteste jente. Bare se på henne, da! Hun er rett og slett ekstremt koselig, og påstår sjøl at hun egentlig ikke er sånn veldig god i noe, bare gjennomsnittlig i alt. Vel, jeg kan bidra med én ting: hun er ekstremt flink til å få folk i godt humør! Det er liksom bare noe ved Ingrid som gjør at du smiler i minst noen timer etter en samtale med henne. En av de siste dagene før ferien, satt jeg forresten sammen med henne og Kristian fra Stord nede i rommet som ingen bruker i en time. Vi skulle lage dreiebok. Før vi veit ordet av det, ligger Ingrid og jeg i sofaen og Kristian sammenkrøpet på noen stoler og sover. Det var ganske søtt. Men igjen; ting har en tendens til å bli nettopp dét hvis de involverer Ingrid.


Kristian fra Bodø
Det er ingen på skolen som har gitt meg så mange klemmer som Kristian. Og det funker bare ikke å si nei når han spør om jeg vil ha en heller. Veldig sjarmerende fyr, dette. Det triste er at jeg føler at jeg ikke egentlig kjenner ham så veldig godt. Men det er gode utsikter for at jeg kommer til å gjøre noe med det snarest. Jeg har jo fått tilbudet av ham - "hvis du vil finn på nåkka en dag, må du bare bank på!" - i tillegg til at han er gira på å starte animeklubb med meg. Den er jeg med på. Jo, og så er han flink til å høres ut som Harald Eia. Gjerne midt i foredragssalen når alle andre er stille.


Kristian fra G-town (også kalt "Gjøvik")
Kristian er enda en fyr jeg skulle ønske jeg kjente bedre. Kanskje det ligger i navnet. Men han går tross alt i klassen min, etter å ha ikke funnet seg så godt til rette på friluftsliv. Det er vi glade for. Og i det hele tatt har han vært veldig mye med The Homicidal Squad i det siste, så dette lover jo godt bekjentskapsmessig. Ellers har jeg litt inntrykk av at han er en sånn fin og staut fyr i bakgrunnen som smiler og er stødig, og som sier noe godmodig når alle andre er stille, og så begynner vi å prate og le igjen. Veldig ålreit fyr, Kristian.






Kristian fra Stord
Det er mange som heter Kristian på Skiringssal. Og av en eller annen merkelig grunn er det mange fra Stord. Jeg visste knapt at det fantes et sted som hette Stord før jeg kom hit. Kristian er altså så heldig at han har begge deler - både navnet og at han er fra Stord, mener jeg. Jeg har forresten kommet fram til at jeg trur ikke jeg kan være i samvær med en full Kristian noen gang, for jeg innbiller meg at snøvlestordsk ikke er forståelig. Men Kristian i seg sjøl er jo en godgutt, da, fra Stord eller ei. Det er alltid han som poser best på bilder, og så begynner jeg liksom alltid å le skikkelig minst én gang per samtale med ham. Dessuten har han planer om å lage mafiafilm. Det er klart det er kudos. Kristian var for så vidt også den nest første (også kalt andre) jeg snakka med i klassen min. Etter Nord. Vi sammenligna regissører dag nummer to. Det var koselig. Brillene på bildet er btw Gjermund sine.


Kristine (a.k.a. Nord)
Aliaset hennes burde si alt om hvor i Norge hun kommer fra. Kristine var altså den aller første jeg blei kjent med på Skiringssal. I ettertid har hun for så vidt blitt kjent som "hun som la alle til som venn på Facebook og MSN før skolestart." Ved å bli kjent med Kristine, har jeg lært meg at alle fordommene jeg måtte ha mot nordlendinger, stemmer. Hun drikker, banner, snuser og har en utstoppa ræv i gangen hjemme. Og så liker hun Death Note, da. Fun fact: da hun la til Tor Espen på MSN, skjønte han ikke en dritt, men i og med at mailadressa hennes er deathnote-noe, trudde han at hun var emo og blokka henne. Hahaha. Men ja. Kristine er en av tre maniske tedrikkere på skolen, og det at vi bor i samme gang på samme internat, gjør romma våre ypperlig for tea parties. Kos, det.


Linda
En gang skulle jeg noe på biblioteket. Jeg husker ikke hva det var, annet enn at det tok kort tid. Da jeg var ferdig, satte jeg meg sammen med The Good Guy ved bordet. Der satt Linda og. Vi blei der i, hva, fire timer? Fem timer? Og det er mulig du ikke trur på det, men vi hadde det sinnssykt gøy. Og før det hadde jeg bare egentlig snakka med Linda litt på Hudø. Plutselig blei jeg kjent med hele jenta i løpet av bare noen timer. Noe jeg for så vidt ikke angrer på. Linda er bare helt sinnssykt ålreit, og hun ler veldig mye. Det er en fin ting!


Mia
Mia går på teater. Det merkes. Ikke at det er noe negativt. Tvert imot er det skikkelig moro å være sammen med Mia, egentlig uansett. Hun snakker høyt, snakker mye, har utelukkende grimaseprofilbilder på Facebook, og er i det hele tatt bare veldig utadvendt. Sidekommentarene hennes er gull verdt. Dessuten var hun uslåelig i teaters legendariske stykke i flere deler, Reality school, som egentlig er akkurat hva det høres ut som; en realityserie om livet på folkehøgskolen. Hennes karakter Leif Vidar stod for den nest mest episke replikken i hele greia - "Mora mi kaller meg Pølsa. Det kan du og, hvis du vil" - kun slått av klassikeren "Det ække en pikk", som jeg må komme tilbake til i et annet blogginnlegg. Snart skal hun spille heksa i Snøhvit. Det gleder jeg meg spent i hjel til.


Signe
Åh, jeg blei skikkelig glad første gang jeg snakka med Signe. Hun har liksom en sånn skikkelig fin aura, i mangel på bedre måte å beskrive opplevelsen på. Du merker ved første handrist (handshake?) allerede at hun er en skikkelig god person, rett og slett. Og det er hun og. Vi har overhodet ingen fag sammen, så bekjentskapet vårt baserer seg utelukkende på tilfeldige samtaler i gangene og under måltidene. Jo, og så har vi spilt Alias sammen en gang. Det var trivelig! Men Signe er uansett en i det hele tatt veldig fin person som jeg innbiller meg - og håper - at jeg blir bedre kjent med utover skoleåret. Hun liker Firefly, da. Og så har hun grønne hårtupper. Og en dritfin regnbuegenser. Som sagt; en fin person.


Sølvi
Sølvi har så sinnssyke tegneskillz, hun. Tor Espen, Henrik og jeg kom over noen av tegningene hennes som lå i peisestua ved en tilfeldighet - og fy faen i helvete, liksom. Det er helt vilt. Hvis jeg greier å få tak i en eventuell dA-konto, skal jeg love å gi dere adressa sporenstreks. Men ja. Sølvi husker jeg godt at jeg snakka med allerede første kvelden. Hun har bodd store deler av livet i Sverige, og kjenner liksom ikke så mange i Norge, da. Da er jo folkehøgskole en fin måte å fikse dét problemet på. Dessuten er hun i samme band som meg. Hun er faktisk hakket mer n00b enn meg, så det er så koselig, så. Men nå har Niklas lært oss noen skikkelig enkle riff som høres jækla badass ut i tillegg, så dette bør jo bli bankers i bøtta.


Tor Espen
Her har du mesterhjernen som starta hele tullballet med L-town, G-town og shesh-town. Og i tilfelle det skulle være noen tvil overhodet: selvfølgelig er han fra K-town. For å bare gjøre det hele hakket kulere, avslutter han nesten alle setninger med "bitch" eller "nigga", og er i det hele tatt en gangster i forkledning. Nokså (som btb er yndlingsordet hans) spesielt, i og med at han til vanlig spiller bluesgitar, tegner som en gud, analyserer filmene til Coen-brødrene og dagdrømmer om å vinne Gullpalmen i Cannes. Pluss at han ruller rullings, da. Og er dritgod i det. Han liker nemlig å legge masse perfeksjon i det. Og så røyker han ikke engang! Og det aller morsomste, er at jeg helt ærlig nesten ikke engang la merke til ham hele den første uka. Han kan nemlig ved førsteinntrykket minne om den typen person som bare glir umerkelig rundt i bakgrunnen - før du plutselig finner ut at du uten å tenke over det, har snakka med ham i flere timer, og funnet ut at han er den særeste, mest sjarmerende og mest sympatiske fyren du noen gang har møtt. For seriøst, han er så behagelig som person at man burde fått ham framfor lykkepiller på apoteka. Han blei fort en av mine beste venner på skolen, og jeg er veldig, veldig glad i ham.


Trine
Første gang jeg snakka ordentlig med Trine, var på Hudø. Der fant jeg ut at hun hadde sinnssykt lyst til å se Little Ashes, noe som selvfølgelig gjorde at jeg garantert kjeda henne i flere timer med ei analyse verdig en ærespris av noe slag. Grunnen til at hun ville se den var selvfølgelig av en helt annen grunn enn meg. Hvis jeg nevner at hun er en av dem som kan hele New Moon-traileren utenat, skjønner du sikkert grunnen. I det hele tatt er Trine ekstremt glad i vampyrer, noe som har ført til at hun har fått meg gira på ideen om å skaffe meg True Blood på DVD, samt at hun har hatt med seg blodampuller vi har hatt det kjempegøy med rundtom på skolens område. Dessuten jobba hun som vakt i Dyreparken i sommer. Resultat: BOMBEHOPP! Den sangen vil alltid ha en spesiell plass i filmklassens hjerter.


---

Ja. Nå skal jeg savne litt mer før jeg legger meg (jeg har seriøst brukt laaaang tid på dette innlegget). Jeg har kjørt hele høstferien fram til nå, og er mindre motivert enn noen gang til å ta det hersens førerkortet. Oh, og jeg trudde forresten at jeg hadde savna Lier pittelitt. Da vi kryssa grensa fra Drammen fredag for ei uke siden, gikk det opp for meg at jeg egentlig bare savna Sandefjord enda mer.