Drag Me to Hell (2009)

Søte, uskyldsreine Christine gjør bare jobben sin som bankansatt idet hun avviser ei gammal dame som trygler om at huset hennes ikke må bli revet, men som ikke har betalt leia si på gud-veit-hvor-lenge. Kjerringa, kledd som en kvasi-østeuropeer og med en tilsvarende aksent, tar dette dypt personlig, og bestemmer seg for å påkalle demonen Lamia. Hun lover demonen sjela til Christine, som bare har et visst antall dager på seg til å kvitte seg med den helvetes (ha-ha) skjebnen som venter henne.

La det være sagt: jeg har aldri skjønt meg på sjangeren "skrekkomedie." Og med dét ute av verden, er jeg for så vidt heller ikke sikker på om det er det den prøver å være. Egentlig håper jeg det, for det er mer morsomt enn skummelt, samtidig som den nærmest voldtar bø-effektenes vidunderlige verden. I bakhodet er det en liten stemme som hvisker meg at det er Sam Raimi (mannen bak blant annet Spiderman, for n00bza) som har regissert dette lille makkverket, og i og med at vi alle veit at han er en habil kar, har jeg vondt for å tru at han virkelig kan mene de latterlige scenene der den lurvete hurpa spyr inn i kjeften på Christine - noe som, med mindre jeg husker helt feil, ikke bare skjer én gang, men to herlige ganger! - seriøst. Likevel er det liksom ikke så åpenbart som med gullklumpen Black Sheep heller. Og det er jo beint fram urettferdig å i det hele tatt vurdere en film etter hvem som har regissert den, og hadde jeg ikke visst at det var herr Raimi, hadde jeg sikkert vært nådeløs allerede fra første linje.

Så ja. Dette er ei tynn suppe av et plott, noe som for all del ikke er unikt i forhold til andre skrekkfilmer, men i selskap med elendige skuespillprestasjoner, kålete spesialeffekter, så stereotype karakterer at det grenser til det rasistiske, samt det faktum at den ikke fins skummel, blir det ikke den helt store filmopplevelsen. Men som allerede nevnt, så er det jo faktisk en viss grad av... eh, sjarm?... i det hele. Litt artig er det i væffal. For ja, jeg lo. Ganske mye, egentlig, men latterkicka kom stort sett akkompagnert av oppgitte sukk. Om det var tilsikta eller ikke, har jeg ennå ikke helt greid å finne ut av. Men det er jo likevel på en måte litt underholdende, i det minste.

Btw har vi Hell-O-Week (zomg, hvilket ordspill!) i filmklubben nå. Nå som jeg bare er to anmeldeser unna å være i rute igjen, bør dere snart forvente flere skrekkanmeldelser.

Dommeren har talt: 2