Full Metal Jacket (1987)

Vi følger ei gruppe marinesoldater fra de ankommer militæret til de blir sendt til Vietnam og the real thing. Vår mann i det hele kalles Joker fordi han er den som allerede under første møte med den gestapo-inspirerte sersjanten (eller hvilken rang man nå har når man liksom er sjefen for rekruttene... personlig kan jeg ikke sånt) tør å spøke. Etter hvert skal han komme til å utpeke seg som den som tør å stå opp for det han mener er riktig og den som tør å være ærlig, både mot seg sjøl og alle rundt ham.

Sjangermessig er dette en krigsfilm, til tross for at det, som Mads sa, er mer riktig å kalle den en antikrigsfilm. Den gir oss et skråblikk på Vietnamkrigen, noe som krevde mer bein i nesa på åttitallet enn i dag. Likevel er det ikke det samme magesuget jeg sitter igjen med etter å ha sett denne som jeg satt igjen med etter å ha sett Platoon, som kom året før. Med unntak av helikopterscena der han ene duden skyter lokalbefolkning for gøy og scena der Joker ikke greier å bare gå fra en dødelig såra snikskytter som nettopp har plaffa ned flere av vennene hans, syns jeg egentlig det er få av de scenene som virkelig, virkelig, virkelig får sympatien til å velle opp i meg. Jeg syns kanskje rett og slett ikke at det blir jævlig nok. Stanley Kubrick var en bra mann, men akkurat her har han ikke greid å trekke i de rette snorene for å få meg i rabiat ekstase.

Men nå snakker jeg om andre del av filmen, som etter mi mening er den svakeste av de to. Hele den første biten er intet dårligere enn genial. Manuset er kvikt, intelligent og sinnssykt morsomt, og sjøl om jeg ikke er sikker på hvem som spiller drillnazien, gjør han en eminent jobb. Så har du selvfølgelig hele greia med Pyle som bygger seg opp på en mesterlig måte. Og ikke minst åssen Joker skaffer seg seernes medfølelse og smertefulle gjenkjennelse ved å oppføre seg som anti-helten alle er i sånne situasjoner, slettes ikke ulik Amir fra Kite Runner.

Med andre ord: del én er et utsøkt stykke filmkunst. Del to er hakket svakere etter egen mening, og trykker ikke hardt nok på mine filmatiske erogene soner. Jeg veit at en film av denne typen har fått gjennom budskapet sitt når jeg sitter og fråder av sinne og engasjement når det hele er over, men den følelsen uteblei. Ikke at det ikke er engasjerende, men jeg blei ikke sint nok. Neste gang jeg ser en antikrigsfilm, vil jeg opprøres!

Dommeren har talt: 5