The Matrix (1999)

Nei, jeg hadde faktisk ikke sett The Matrix før. Og jeg sier dere én ting, jeg: å se en film som dette ti år etter at den kom ut, har sine ulemper. Åssen faen skal det liksom være mulig å møte denne med et åpent, nøytralt, fordomsløst sinn? Jeg ser ikke bort fra at anmeldelsen hadde sett helt annerledes ut hvis jeg faktisk hadde sett den uten å ha hørt noe som helst om den på forhånd.

Jeg føler meg nesten litt teit ved å belære dere med hva den handler om, men det må liksom med: supernerden Thomas Anderson opplever en vakker dag å bli snakka til av datamaskinen sin. Og ikke bare det; den ber ham om å følge the white rabbit. Når noen folk øyeblikk seinere ringer på og spør om han skal være med ut - hvorav ei av jentene har tatovert en hvit kæniz på skuldra! - kan han liksom ikke si nei. På utestedet møter han svartkledde Trinity, som forteller ham noe helt syyyyykt. Og plutselig er han verdens eneste håp!

Man enten elsker eller hater Matrix. Og jeg lover deg: jeg skulle virkelig ønske at jeg greide å hate den. Jeg har skikkelig, skikkelig lyst til å hate den. Helt seriøst. Men sjølve konseptet er jo skreddersydd til min konspirasjonsteorifetisjistiske hjerne, og jeg kan faktisk ikke annet enn å digge det. Dessuten var den banebrytende visuelt da den kom, og jeg, som så den mandag, syns faktisk det var imponerende nå og. Actionscenene er jo en eneste stor orgasme for øyet.

Men nå har jeg tenkt å motsi meg sjøl ved å trekke fram hvorfor jeg ikke elsker den. For dere har vel skjønt allerede at jeg definitivt ikke hater den. Men vel, nå er jeg klar over at enkelte karakterer rett og slett ikke går an å spilles på en annen måte, men er det bare jeg som ser det så smått sjølparodiske i for så vidt alle, men aller mest i Morpheus og Trinity? De nesten SM-aktige kostymene deres i seg sjøl er nok til å tenke "dette kan umulig være seriøst ment", men når de i tillegg smekker på seg solbriller og legger armene i kors over brystet, så blir det faktisk litt... eh, i overkant pompøst?

For ikke å nevne at slutten var så smått litt anti-klimaks. Nå kan det ha sammenheng med at jeg så filmen på en måte jeg hater å se film, nemlig stykkevis og delt, samt at dette som alle veit selvfølgelig bare er første kapittel i en trilogi, men jeg følte meg faktisk litt snytt da plutselig rulleteksten begynte å... vel, rulle. Var det alt, liksom? Skal jeg ikke få oppleve TEH HØYDEPUNKT?

Nå høres jeg sikkert skikkelig kjip ut, men reint teknisk, og for all del tematisk, så er jo dette på langt nær en dårlig film. Joda, skuespillet er vel sjølhøytidelig, og jeg savner en skikkelig final showdown, men det hele er jo en interessant affære. Det er det minste man kan si om den, liksom.

Dommeren har talt: 5