søndag 17. oktober 2021

Myter

Syns du det skeive fetisjmiljøet er for dårlig representert i norsk folketru? Da bør du lese novella mi som står på trykk i det nyeste nummeret av Replikk:




Og novella mi er jo bare én grunn til å skaffe seg denne utgaven! Du finner også blant annet bokomtaler, dikt, artikler og kunst, som på ulike måter tolker og tar utgangspunkt i temaet myter. Fås kjøpt i Oslo hos Norli Universitetsgata, i Bergen hos Boksalongen og Akademika Studentsenteret, hos Audiatur eller hos Tekstallmenningen.

torsdag 14. oktober 2021

Lunisand – episodene 13: Tingene han ikke visste

Lunisand elsker deg. Klikk her for tidligere episoder.



Gabrielle Azul
– 38 år, Vekt. Mor til Julian. En kunstnerisk skrue med sans for farger og malerier. Prøver å gi ut roman. Har hatt mange forhold og one night stands, men har aldri giftet seg.
Julian Azul – 16 år, Vekt. Sønn til Gabrielle. En homofil raring som er svært talentfull med malerpenselen. Beryktet for sine treffende kommentarer og sine flyktige vennskap, men har alltid vært trofast og pliktoppfyllende overfor sin mor.


Gabrielles dirrende fingre hang over tastaturet, men greide ikke å lete frem de rette bokstavene. Tidligere hadde kunsten å trylle med ord vært like naturlig for henne som å puste, og inspirasjonen hadde hun hentet fra sønnens malerier som hang på veggene, fuglene som vekket henne hver morgen, og markblomstene som vokste vilt ute på plenen. Av og til hadde hun hatt problemer med å uttrykke seg riktig fordi ideene sprang frem fra såpass abstrakte ting, men omsider hadde hun alltid greid det på ett eller annet vis. Nå, derimot, som hun hadde noe så konkret å skrive ut fra, hadde hun ingen anelse om hvordan hun skulle få frem det hun ville. Det var snart fire timer siden telefonen hadde ringt, men likevel satt hun her som en statue. Ikke engang en tittel hadde hun kommet på, men hun ville ikke gi opp heller. Hvordan skulle hun ellers få fortalt sitt høyt elskede barn hvordan ting lå an? Hun virket kanskje sikker og selvbevisst på utsiden, men innvendig visste hun ikke hvordan hun skulle få forklart for ham muntlig alle tingene han ikke visste. Det var derfor hun lovpriste denne gaven hun hadde blitt skjenket da moren hennes tok henne på fanget i femårsalderen og viste henne hvordan man sang lydene, representert ved streker, buer og sirkler, sammen til de dannet ord. For henne hadde det alltid vært en lettelse å kunne skrive ned tankene fremfor å utbasunere dem oralt. Nå, derimot, i stuen i deres nye hjem bygget av bambus i en blomstereng, stod markøren og blinket øverst på den tomme siden. Dette skulle bli hennes selvbiografi, og til tross for alt hun ville fortelle omverdenen, og mest av alt Julian, kunne hun ikke for noe i verden lete frem en passende måte å få sagt det hun ville på. Hver gang hun reiste seg fra stolen for å vandre langsmed veggene i huset på jakt etter noe som ville vekke skrivegløden, ble hun for hvert åndedrett minnet på at en dag ville hun ikke lenger være i stand til å fortelle sin historie. Og når ville det skje? I morgen? Neste uke? Hun måtte med andre ord bruke tiden hun hadde fått utdelt omhyggelig, men jo mer hun stresset med innledningen, jo flere tannhjul gikk i stå oppe bak kraniet hennes.
   Med en plutselig besluttsomhet som til og med overrasket henne selv, rettet hun opp hodet, som tidligere hadde hengt mot gulvet som en vissen tulipan, slik at hun stirret den lysende dataskjermen inn i hvitøyet. De slanke, bleke hendene foldet hun ut over bokstavknappene, klare til handling. Hun hadde nemlig satt seg et mål. Fikk hun ikke ned de viktigste hemmelighetene i livet sitt innen Julian var kommet tilbake fra skolen, skulle hun rakrygget se ham inn i øynene og fortelle ham om dem, detalj for detalj. Hun ville godta alt av forbannelser han måtte komme med, både verbale og av det fysiske, hardtslående slaget, for var det noe hun fortjente etter å ha holdt alt dette skjult for sitt eget avkom hele hans snart syttenårige liv, så var det ris. Men dette ville bare skje hvis hun ikke tok seg sammen og skrev det ned. Riktignok ville hun nok både få høre og føle det uansett, men det var enklere for henne å få det frem akkurat på den mest skånsomme måten slik. Dessuten slapp hun, for sin egen, egoistiske del, å bli nødt til å ta ordene i sin egen munn og med sine egne ører høre sin egen stemme berette om alt det gjemte Julian ikke visste om henne og ham selv.
   Hun pustet dypt inn, saumfor de dypeste avgrunnene av sin kreativitet, og tvang en fungerende tittel inn på Word-dokumentet. Julian skulle få slippe å høre sin egen mor synge dette rekviemet av en til nå tilbakeholdt sannhet.
   Apropos Julian, var han i helt andre tanker enn de dystre som moren hans i samme øyeblikk hadde gitt seg hen til. For mens hun satt hjemme og slet med midlertidig beretningstørke, løp han rundt som en liten, rødhåret virvelvind i skolegården med flygeblader han hadde tegnet i den kjedelige matematikktimen før midttimen. Innflytningsfesten til hans ære skulle finne sted allerede førstkommende fredag, og dette måtte han sørge for at så mange som mulig fikk med seg. Dessuten hadde han den fordelen at selv om de innbudne ikke nødvendigvis kjente ham så godt, eller, for den saks skyld, likte ham overhodet, fantes det omtrent ingen sjel i Lunisand som ikke hadde fått med seg det eksotiske byggeprosjektet i Gelé Allé som nå hadde blitt familien Azuls fulltids residens. Samtidig fantes det omtrent ingen sjel i Lunisand som ikke holdt på å dø av nysgjerrighet etter å se hvordan kunstnerredet så ut innvendig, og selv om intensjonene var mer av det egoistiske slaget enn av ønske om å feire Julian, betydde det uansett flere gjester, og gjester var noe Julian var svært glad i, og særlig når det gjaldt hans egne fester. Det var derfor han holdt på å kose seg glugg i hjel idet den siste flyeren ble revet vekk fra grepet hans av borgermesterunge Ravn Fraz, og dette var til tross for at Ravn bare var en innpåsliten åttendeklassing som sørget for å dukke opp på alle fester der elevene fra videregående var vertskap kun for å ha noe å skryte av til sine jevnaldrende.
   Tilfreds med omfanget av sin egen popularitet, satte Julian hendene i hoftene og speidet rundt i skolegården med et fornøyd smil. Han nøt blikket av vennegjenger som stimlet sammen og gransket de små arkene i plenum med opprømte, gnistrende øyne og gestikulasjoner som ikke kunne bety annet enn at de var i fyr og flamme. Til og med Fabian hadde svelget sin egen stolthet og nappet et flygeblad fra ham, selv om han fortsatt var i et noe lunkent humør etter at Julian bare hadde oversett hendelsene, som han for så vidt ikke husket en hellig skit fra, sist helg.
   Julian tok til å slentre selvsikkert rundt på skoleplassen. Overalt rundt ham hørte han oppglødd snakk om neste fredag, og han godtet seg.
   Men så stanset han opp. Der var han igjen. Hans nye asosiale, nesten usynlige nabo som han egentlig aldri hadde sett noe særlig til, men som han likte unormalt godt likevel. Det var noe med den nesten selvunnskyldende, høflige væremåten som fikk Julians blod til å hamre mot tinningene. Det var litt flaut å innrømme, men han kunne ikke unngå å trekke paralleller til sangen
Uptown Girl, og idet han tok til å betrakte den emosjonelle tassen, begynte han nesten umerkbart å nynne melodien. Etter hvert fulgte teksten også.
   ”You know, I’ve seen her in her uptown world. She’s getting tired of her high-class toys, and all her presents from her uptown boys. She’s got a choice”, sang han lavt der han iakttok hvordan den stadig mer høstlige brisen nøkket i de halvlange, sorte bølgene som utgjorde rammen rundt Sonnys lyse ansiktshud. Julian syntes han lignet et nydelig og skjørt romvesen, fjernt fra sin hjemplanet på ukjent grunn. Han tenkte at de asurblå øynene ga fra seg et utenomjordisk lys som stilte ham i en helt annen klasse enn resten av elevene ved Lunisand skole, som bare fortonte seg som en ugjennomtrengelig tåke i forhold. Gutten var… vakker, innså Julian, og i det samme han tenkte det, ga hjertet hans fra seg et så kraftig slag at han var redd det ble kastet tilbake som et ekko mot de spisse, røde taggene som fungerte som et gjerde rundt dalen de alle bodde i, men så langt så det ikke ut til at noen andre hadde merket det.
   Det vil si, alle fortsatte med hva det nå var de holdt på med, bortsett fra Sonny. Han snudde seg og festet det esoteriske blikket på Julian, hvis fornuft sa ham at det var nistirringen hans, og ikke boksehansken mot innsiden av brystet som hadde vært katalysatoren.
   ”Jeg… så deg ikke”, sa Sonny, og antydningen av et smil oppstod i ansiktet hans idet han sakte beveget seg mot Julians ståsted.
   ”Nei, jeg er et jævla spøkelse”, fleipet Julian, og følte seg for første gang skjelven mens han snakket med et tiltrekkende eksemplar av arten menneske.
   ”Jeg visste ikke at du gikk på samme skole som meg”, fortsatte Sonny, og Julian forklarte: ”Jeg har egentlig vært borte ganske lenge på grunn av matforgiftning. Du veit, det er sånn det går når du har ei mor som er på tuppa etter alskens ulumskheter som kun er å finne i de mest luni matsjappene. Sushi, haggis, tofu, guacamole, gjerne alt sammen miksa i hop til ett salig hybrid. Men nå er jeg frisk og rask og tilbake, og egentlig lurte jeg bare på om du ville komme på innflytningsfesten min til fredag.”
   Så var det sagt. Hele replikken hadde foregått i et mildt sagt heseblesende tempo, og nå krysset Julian fingre og tær for at Sonny hadde fått med seg noe som helst.
   Det virket slik, for Sonny flyttet øynene opp til venstre hjørne og kom med en lang ”hmmm…”-lyd, som om han tenkte.
   ”Jeg har nok ingen planer, nei. Jeg antar at jeg kommer!” sa han omsider smilende, og innvendig bykset Julian til av glede, men utvendig greide han å tone raptusen ned noen hakk ved bare å glise henrykt og si: ”Superdupert. Vi skravles.” Deretter snudde han seg rundt for å gå, men den klare stemmen til Sonny holdt ham tilbake: ”Vent litt!”
   Et elektrisk sjokk bølget gjennom kroppen til Julian, og idet han vendte seg om enda en gang, kunne han fortsatt kjenne at det knitret i fingerspissene.
   ”Jeg, eh… jeg bare…” begynte Sonny, og han så litt utilpass ut der han til stadighet byttet kroppsvekten mellom høyre og venstre ben.
   ”Ja?” lokket Julian.
Han er helt sykt pen, tenkte han.
   ”Eh… hvor bor du?” spurte Sonny omsider, og Julian ble litt paff. Var dét det hele? Skulle han dømme ut fra kroppsspråket hans, hadde han kommet til å be ham med på en date eller noe lignende, men for all del, han skulle ikke klage. Men visste han ikke det fra før?
   Han lo en kort latter og sa: ”Din kødd. Har du ikke fått med deg dét engang? I sjølveste gjøkeredet, vel! I en tårnlignende konstruksjon bygd av bambus.”
   ”Jeg… eh… hva?” spurte Sonny, som hadde sett oppriktig ukonsentrert ut. Nå, derimot, fokuserte han engleøynene på Julians grønne, og Julian innså at nå var han klar for en omfattende forklaring, selv om det strengt tatt ikke var så nødvendig.
   ”Du veit fra huset ditt?” begynte Julian, og Sonny nikket forstående, ”står du på en av de fancy shpancy verandaene deres som peker mot øst og ser rett fram, ser du direkte på huset mitt. I Gelé Allé. Rett overfor huset til deg og herkomsten din. Bygd av mørk bambus og med en tårnaktig utvekst til høyre. Comprendes?”
   ”Ja, ja, ja, helt klart!” nikket Sonny energisk, ”faktisk snakket søsteren min og jeg om hvem som kom til å bo i det huset der… Du vet, de holdt på å bygge det da vi flyttet hit. Vi fabulerte om at det bodde hippier og bohemer der, men hvis det bare er deg…”
   ”Åh, du skal ikke forkaste den ideen så helt totalt”, avbrøt Julian, ”riktignok er jeg ikke sikker på om jeg vil kalle mutter og meg hippier og bohemer, men verken hun eller jeg er helt A4.”
   ”Herlig å høre. Jeg er så dødsens trett av alle de perfekte, grisekjedelige menneskene i mammas og pappas univers at det er det er like før jeg drukner meg i det tre millioners svømmebassenget deres.” Sonny himlet med øynene mens han snakket, og Julian greide ikke å tenke på annet enn at han rett og slett bare var helt utrolig skjønn hver gang han gjorde det.
   I samme øyeblikk skar skoleklokken seg gjennom alt som fantes av trommehinner i ørene til alle nærstående, uskyldige individer, og minnet dem på at de fortsatt manglet et par – tre timer tortur før de var frie en stakket stund før pinen startet atter opp igjen neste morgen. Men akkurat nå greide ingenting å legge en demper på ekstasen som bredde seg som sjokkbølger i alle Julians lemmer. Det startet dypt inne i hjerteroten, og strakte seg etter hvert ut til hver minste, ubetydelige flekk av en celle, til Julian ikke var annet enn en gledezombi som gikk rett på en lyktestolpe før han omsider fant veien inn døren til skolebygningen.
   Han oppførte seg med andre ord akkurat motsatt av hva moren Gabrielle for øyeblikket gjorde. Det var mindre enn tre timer til sønnen ville gå av bussen etter en lang dag på skolen, og da ville hun bli nødt til å piske ham midt i ansiktet med den mest opprivende informasjonen han hittil hadde hørt i sitt tenårige liv. Riktignok hadde hun allerede fått skrevet ti sider på sin selvbiografi, men selv om hun hadde fått ned biter av realiteten hun snart kom til å avdekke muntlig, hadde hun tidsnok innsett at en ekte mor ville se virkeligheten i øynene og konfrontere den med den hun elsket aller høyest med verdighet. Det var bare feigt å la ham få så viktige opplysninger skriftlig. Dessuten hadde han alltid vært en så god og oppofrende sønn at han fortjente heller ikke annet enn en skikkelig samtale. Likevel hindret ikke dette Gabrielle i å streife hvileløst rundt om i huset med en panne som lignet et skrukketroll. Han kom nok til å bli veldig, veldig sint. Kanskje ville det gå så ille at han flyktet hjemmefra for aldri å komme tilbake. I så fall kunne hun forstå ham. Sannsynligvis ville hun ha gjort akkurat det samme hvis hun var i hans sko. Det eneste håpet hun hadde om at han ville forbli hos henne, var kjærligheten dem imellom. Den hadde hun aldri helt næret til sine egne foreldre. Motsatt var båndet som bandt henne og hennes eneste barn sammen slitesterkt som stål. Men hun visste jo at stål kunne ruste…
   En lyd utenfra fikk henne til å kveppe himmelhøyt. Skrekkslagent skyndte hun seg bort til vinduet og tittet ut. Der fikk hun sine verste mistanker bekreftet.
   Det var lyden av bremsende bildekk mot asfalt hun hadde hørt, og nå så hun hvordan bussdøren åpnet seg for Julian. Han svinset ut, og hoppet over det siste trinnet, før han landet elegant på trygg bakke. Nå spankulerte han mot inngangsdøren, og Gabrielle hyperventilerte.
   Da han åpnet døren og ropte muntert inn: ”Æ e tebakers!” gikk det så ille at Gabrielle skrek.
   ”Mamma?” spurte han bekymret, og kom settende inn på kjøkkenet, der moren lente seg tungpustet mot spisebordet.
   ”Har det… skjedd noe?” spurte han engstelig, og la en hånd på den bare skulderen hennes. Den kjentes som et isspyd mot den svettedynkede huden hennes.
   ”Jeg… greier meg”, stotret hun frem, og smilte overbevisende. For første gang i dag så hun direkte på ham, men han så ikke ut som om han trodde noe særlig på henne.
   ”Sett deg, vær så snill”, ba hun, og motvillig forlot han hennes side, dro ut en stol og satte seg forsiktig ned på den, som på vakt.
   Etter en tid, da hun hadde fått tilbake kontrollen på seg selv igjen, rettet også Gabrielle seg opp og plasserte en stol på den andre siden av bordet, slik at hun så sønnen sin rett inn i øynene hvis hun satte seg der. Det var akkurat dette hun gjorde også, og til tross for at hun merket seg hvordan han følte ubehag under det alvorstyngede blikket hennes, løsnet hun ikke på det.
   ”Hva har skjedd?” spurte Julian, og tyngden i stemmen hans fikk Gabrielle til å skjelve enda litt mer.
   ”Vel…” Hun trakk pusten hvinende inn, og fortsatte med en dårlig skjult bevring bak hvert eneste ord: ”Det har skjedd veldig mange ting, og jeg er ganske usikker på hvor jeg egentlig skal begynne. Egentlig har jeg villet fortelle deg dette lenge, men jeg har verken hatt hjerte eller mot til det. Men i dag morges fikk jeg en telefon som tvang meg til det, og ettersom jeg først skal fortelle dét, kan jeg likeså godt si deg alt det andre òg, for alt henger sammen. Dessuten er du gammal nok til at du kanskje vil forstå litt bedre. Du fortjener dessuten å få vite det.”
   Hun tok en liten pause for å se Julians reaksjon, men selv om han var åpenbart skremt av morens valg av innledning, verken brøt han blikkontakten eller sa noe som helst. Dermed fortsatte Gabrielle: ”Først vil jeg fortelle deg om faren din. Jeg har sikkert fortalt deg før at han var en omreisende sirkusartist. Nå er sirkuset tilbake i Lunisand, og for noen dager sia møtte jeg ham for å snakke om… dette. Han vil forresten gjerne møte deg. Han bor… her.” Gabrielle grep et ark og en penn som allerede lå på bordet, skriblet ned noen bokstaver, og rakte det over til sønnen. Nå var det opp til ham om han ville ta kontakt.
   ”Men du skjønner at med hans… ustabile livsførsel, har han vært borti mye rart opp gjennom åra. Blant anna var han tidligere sprøytenarkoman, og…”
   Nok en gang måtte Gabrielle stoppe opp for å trekke pusten. Hun hadde fortsatt sønnens fullstendige oppmerksomhet.
   Med en røst som tydelig bar preg av det dystre innholdet, fortsatte hun å fortelle: ”Vel, saken er at han var HIV-positiv. Og han overførte viruset til meg…”
   En skarp lyd skar gjennom stemmen til Gabrielle, og tvang henne til å stoppe. Det var lyden av stolben mot tregulv, og den hadde blitt forårsaket av Julian idet han rystet hadde satt seg opp. Han så verken sint eller trist ut, bare veldig, veldig redd. Han hadde satt begge håndflatene i bordet og stirret på sin mor med oppspilte øyne. Enda sa han ikke et eneste ord, så Gabrielle fortsatte: ”I det siste har jeg følt meg ganske slapp, så jeg gikk til legen. De undersøkte meg, og… de ringte i stad, og…”
   Hun greide ikke å holde seg lenger. Hun tok til å hulke, og gjemte de blanke, ravfargede øynene i hendene. Hun lente albuene tungt mot bordflaten, og lot saltvannet strømme et par minutters tid. Bortsett fra gråten hennes, hang et trykkende teppe av stillhet over rommet.
   Da hun endelig tørket øynene og så opp på Julian, kunne hun se at han fremdeles stod i akkurat den samme stillingen som tidligere, bortsett fra at lydløse tårer rant stillferdig nedover ansiktet hans.
   ”Og det er ikke det verste”, sa Gabrielle, som for å forberede sin dyrebare på det neste sjokket, ”jeg er gravid.”
   ”Åh, mamma”, kom det tynt fra Julian, og endelig fulgte klemmen hun hadde ventet på hele sitt liv.

fredag 8. oktober 2021

Det som egentlig feiler meg

I går blei jeg, i en alder av 31 og et halvt år, omsider diagnostisert med Asperger syndrom. Jeg begynte å le av lettelse da behandleren min fortalte at hun og teamet hennes hadde blitt enige om at jeg passer diagnosen og oppfyller kriteriene. Hun sa også at det at jeg reagerte med lettelse og glede, var bare enda et tegn på at dette var riktig. Jeg skreiv et langt avsnitt på Instagram i går om hvor befriende det føles å endelig få svar på alt det som i løpet av åra har feilt meg – og dere som har fulgt denne bloggen ei stund, veit at det har vært mye – så det er ingen vits i å gjenta meg sjøl. Jeg skreiv jo dessuten dette innlegget for nøyaktig to måneder siden der jeg blant annet gikk litt mer i dybden på måter jeg har følt meg utilstrekkelig på helt siden barndommen. Jeg kan omtrent ikke komme på et eneste problem jeg har som ikke kan forklares med Asperger syndrom. Og nå som jeg veit hvorfor jeg er som jeg er, trenger jeg ikke lenger å gå rundt med dårlig samvittighet for at jeg ikke får til alle de tinga jeg føler at jeg bør få til, eller som andre forteller meg at jeg bør få til. For hvorfor skulle jeg det? Jeg er jo ikke et helt vanlig menneske, så å forvente at jeg skal oppføre meg som et, er som å forvente at en fisk skal kunne klatre opp et tre. Og det er jo ikke fordi det er noe i veien med fisken, det er bare det at fisken er så mye bedre til å svømme enn den er til å klatre. Dette blei litt corny, men plis bær over med meg. Og nå er det nå en gang sånn at jeg er utrolig mye bedre til å skrive enn til å, y'know, holde en samtale i gang, eller til å holde orden i leiligheten min, eller til å takle endringer i rutinene mine. Og det at jeg er så dårlig på så mange ting som de fleste er gode på, gjør at jeg føler meg litt dum innimellom. Men da er det viktig å minne meg sjøl på at jeg er jo faktisk mye bedre til å skrive enn hva de fleste andre er, så dum er jo det siste jeg er. Det er bare det at det er så veldig mye vanligere å være flink til å spise lønsj med kolleger enn å skrive at de fleste ikke engang tenker over at det å spise lønsj med kolleger nettopp også er et talent på lik linje med skriving eller noe annet kreativt. Derfor blir det ekstra tydelig når noen ikke er flinke til noe som det er så normalt å være flink til. Men det at min måte å være flink på er litt mer nisje og litt mindre opplagt, betyr jo ikke at jeg er noe dårligere enn folk flest, jeg er bare annerledes.

Dette er jo litt klisjé, men det er jo en grunn til at jeg har identifisert meg så mye med enhjørninger cirka hele livet, som også er grunnen til at jeg har ei enhjørningtatovering på låret. Enhjørningen som blir mobba av de andre hestene fordi den er annerledes, men så viser det seg at det som gjør enhjørningen annerledes, er at den har superkrefter. Og skriving er på sett og vis min superkraft. Jeg trur ikke jeg hadde vært så god til å skrive om jeg ikke hadde hatt Asperger syndrom. Å skrive og fortelle historier er den eneste interessen jeg har hatt som aldri har gått over, og den har vært der siden før jeg i det hele tatt lærte meg å skrive. Jeg blei fortalt av en av lærerne mine på forfatterstudiet i Tromsø at blant alle i klassen, var jeg den han trudde var minst sannsynlig at kom til å gi opp. Jeg klarer jo ikke å ikke skrive, liksom. Jeg trur jeg omtrent ikke har gått en dag i livet mitt uten å skrive noe som helst. Det er en så stor og viktig del av den jeg er på en måte som jeg ikke veit om folk som ikke er på spekteret er i stand til å oppleve med noe som helst.

Samtidig som det er enormt digg å endelig få diagnosen, innebærer jo dette nettopp noe som jeg syns er ganske ubehagelig: en ny måte å gjøre ting på. DPS har føltes trygt og forutsigbart så lenge jeg har visst at jeg går til skjemaer og tester og samtaler og kartlegging. Nå som vi har funnet svar, må vi begynne å gjøre andre ting. Behandleren min har snakka om Nav-tiltak og tilrettelagt arbeid, og om støttekontakter via bydelstjenesten. Plutselig er det ganske mange ressurser jeg har tilgang på som jeg ikke har hatt før, og nå må jeg sette meg inn i det og finne ut av hva jeg trur vil være mest nyttig for meg. Asperger syndrom er jo ikke en sjukdom, så det fins jo ikke medisiner og direkte behandling på samme måten som det fins for, vel, faktiske sjukdommer. Og som nydiagnostisert er alt dette plutselig veldig overveldende for meg. Men jeg skal få fortsette å gå på DPS i tida fram til jeg har funnet ut av alt, og der kan jeg også få hjelp til å få funnet ut av alt. Jeg har hørt om folk som har hatt masse ymse erfaringer fra sine lokale DPS'er, men jeg syns behandlerne jeg har møtt på min avdeling har vært utrolig dyktige, og jeg er skikkelig takknemlig for all hjelpa jeg har fått derfra.

Alt dette er jo veldig nytt for meg, og jeg har ikke alle svara, men hvis det er noe du vil spørre meg om, enten om diagnosen min eller opplevelsen min av DPS eller måten min å tenke på, må du bare fyre løs! Eller om noe som helst annet. Du kan få spørre meg om hva som er yndlingsfargen min, for eksempel. Både nå og seinere. Jeg har allerede blitt møtt av folk som ikke trur på at jeg har Asperger syndrom, så jeg antar at det betyr at jeg ikke oppfører meg som eller ser ut som det man forventer av noen på spekteret. Og hvis det gjelder deg: jeg håper at jeg kan bidra til å utvide synet ditt på hva autismespekterforstyrrelser er for noe!

Dette var meg på vei hjem fra DPS i går:


Fordi så breit smiler man faktisk når man endelig forstår seg sjøl.

lørdag 2. oktober 2021

September 2021

Opplevelser: Pincho Nation med Vibeke. Karaoke på SYNG med Martina, Mone og Daniel. Blåbærtur med Martina. Førpremiere på Dune. Øl og biljard med Mari. Mantra med Mari. Tronsmos bakgårdssalg og Forlagenes store boksalg med Martina. 



Innkjøp: Tradisjonen tro blei det noen bøker på boksalg i år òg:




TV-serie: Jeg blei veldig sjarmert av de muslimske feministpønkerne i We Are Lady Parts. Men jeg må innrømme at uansett hvor høyt jeg elsker NRK, syntes jeg de norske undertekstene var ganske dårlig oversatt. Og jeg skjønner fortsatt ikke åssen Taz får til å røyke samtidig som hun har på seg niqab.



Film: Gudfaren 3, Buried, Bronson, Zombieland: Double Tap, Hostel, His House, Dune og Girlhood. Har lyst til å snakke om to veldig forskjellige filmer:

His House en av de fantastiske skjulte perlene som har drukna litt i mengden på Netflix, som så mange filmer dessverre gjør. Jeg ante ikke hva jeg forventa da jeg satte den på, og kanskje det var derfor jeg blei så innmari positivt overraska. Dette er en utrolig smart og velspilt skrekkfilm som har et ganske utypisk utgangspunkt: to sør-sudanske flyktninger i England blir plassert i en kommunal bolig mens de venter på at asylsøknaden deres skal behandles, og i dette huset begynner mystiske ting å skje. Hjemsøkte hus er jo en av de mest velbrukte klisjeene i skrekkfilmer, men måten denne filmen blander afrikansk folketru med veldige reelle traumeettervirkninger i form av PTSD på er utrolig nyskapende. Dessuten er dette en av de mest hjerteskjærende og tragiske filmene jeg har sett på lenge, og slutten er både vakker og ufattelig trist på samme tid. 

Og så må jeg selvfølgelig snakke om Dune. På et vis kan Dune sies å være denne månedens motsetning til His House, for dette er et maksimalistisk epos der jeg fikk nøyaktig det jeg forventa. Og det er det ikke nødvendigvis noe i veien med, altså, for forventningene mine var ekstremt høye. Jeg likte spesielt godt den nordafrikanskinspirerte filmmusikken. Men det bringer meg over på en bitteliten bagatell, for selv om jeg jevnt over var fornøyd med castinga, irriterer det meg likevel litt at ingen skuespillere med nordafrikansk eller arabisk bakgrunn var å se i rollene som fremen. I boka er det utrolig tydelig at de er et folkeslag som er kraftig inspirert av nomadefolk fra Nord-Afrika og Midtøsten, og språket deres har mye til felles med arabisk. Som hvit og norsk skal jeg ikke gjøre meg til talsperson for andre kulturer, altså, men jeg syntes det var litt synd at filmskaperne lot denne muligheten gå fra seg, når folk med bakgrunn fra Nord-Afrika og Midtøsten er ei temmelig underrepresentert gruppe i Hollywood. 




Musikk: Ikke bare denne måneden, men i mange måneder nå har euforiske Ova Nova av Underworld fått meg til å danse og gråte.

tirsdag 28. september 2021

Åssen det går

Jeg har vært mye sliten i det siste. Nå som jeg har vært uten jobb såpass lenge, hadde jeg liksom glemt litt bort hvor fort og lett sliten jeg blir. Og det er noe nesten flaut ved det, hvor lite som skal til før det blir for mye for meg. Det minner meg om noe en tidligere venn pleide å si til meg, at jeg som gjorde så lite og som var hjemme nesten hele tida hadde jo verken grunn eller rett til å være sliten. Jeg syntes det var en ekstremt uempatisk ting å si da, og jeg syns det fortsatt. Alt tyder på at jeg ikke er "normal", så det er veldig urettferdig av meg – og av min tidligere venn – å sammenligne meg sjøl med folk som har et helt annet utgangspunkt enn meg – og det ville det vært uavhengig av om man har en diagnose eller ikke. Likevel: å ha dårlig samvittighet for å være sliten, sånn i tillegg til å være sliten, gjør meg enda mer sliten. And round and round we go. 

Og apropos diagnoser, så har jeg vært gjennom ADOS-intervjuet som jeg nevnte for litt siden. Jeg hadde visst en totalscore på 10, der en score på minst 7 kan tyde på at man er på autismespekteret, men det står i journalen min at de kan ikke kan utelukke at symptomene mine ikke skyldes unnvikende personlighetsforstyrrelse og/eller angst. Fra tidligere tester jeg har vært gjennom på DPS står det at jeg "fyller aktuelt ikke kriteriene for en symptomlidelse", med andre ord har behandleren min allerede slått fast at jeg verken har unnvikende personlighetsforstyrrelse eller en angstlidelse. Så… jeg veit ikke. Jeg skal tilbake nå om noen dager. Jeg er ganske forvirra, og det frustrerer meg litt at ting tar så lang tid, men jeg håper det bare betyr at de gjør en grundig jobb. Det motsatte er kanskje verre: at jeg bare blir plassert på et samlebånd og så vidt sett på før de klistrer en merkelapp på meg, liksom. 

Jeg har fullført novelleprosjektet mitt og nå veit jeg helt seriøst ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har alltid tidligere begynt på et nytt prosjekt før jeg har rukket å fullføre det jeg egentlig skriver på, men sånn er det ikke denne gangen. For første gang i mitt liv har jeg ikke noe å skrive på. I teorien kan jeg plukke opp igjen tråden fra denne uregjerlige romanen, men jeg trur ikke det er det jeg har lyst til nå. Det er så mye stoff, den er så langt unna å være noe som helst at selv om jeg har kost meg med å skrive alt det jeg har skrevet på den, trur jeg ikke at jeg kan rettferdiggjøre for meg sjøl å bruke masse tid på noe som sannsynligvis aldri kommer til å bli noe – med mindre noen har lyst til å la meg revolusjonere romansjangeren ved å gi meg tillatelse til å skrive en slags anti-roman, men den muligheten har ingen forlag lyst til å gi noen som er såpass uetablert som meg uansett. Jeg trur jeg må oppnå Knausgård-status – minst – før jeg kan bli en visjonær/diva som får fullstendig frie tøyler. Så: jeg har ingenting å skrive på. Jeg syns det er enklest å begynne å skrive på romaner, fordi jeg i større grad enn med noveller kan finne ut av ting underveis, men jeg har mista litt trua på at jeg i det hele tatt får til å skrive romaner, jamfør tilbakemeldingene på henholdsvis Mjuke, svarte stjerner og Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet. Dessuten er jeg bare ikke så veldig inspirert om dagen. Verken med tanke på skriving eller blogging eller noe som helst. Jeg har snakka en del om inspirasjon her inne før, og jeg innser at det ikke bare handler om en slags skaperkraft for min del. Det er en motivasjon, en drivkraft, som gir meg energi og lyst til å ta fatt på dagen. Selv om jeg ikke aktivt bruker den til noe konkret, merker jeg veldig tydelig når den ikke er der. Den gir meg lyst til å omgi meg med kultur, til å gå turer, til å tenke. Nå er jeg bare skikkelig, skikkelig sliten.

Men jeg holder yoga-rutina mi ved like, da. Her om dagen gjorde jeg en helt fantastisk oppdagelse:



Det er veldig dårlige bilder, men så har jeg også veldig lite lys i leiligheten min. Men det går an å se hva som skjer! Jeg har alltid vært ganske mjuk, men spagaten har alltid vært uoppnåelig for meg. Da jeg gikk på dansing som tolvåring, klarte jeg å gå opp i bru, legge beinet bak på nakken og sitte i lotus-stilling – men jeg kom aldri ned i spagaten. Det gjør jeg riktignok ikke fortsatt, men jeg har aldri tidligere vært så nærme. Jeg bestemte meg her en dag for å prøve igjen bare for moro skyld, og jeg overraska meg sjøl over hvor langt ned jeg altså kom. Da jeg begynte med yoga for alvor for omkring halvannet år siden, gjorde jeg det mest for å komme tilbake i den formen jeg var i da jeg var i begynnelsen av tenåra, som jeg alltid har tenkt på som min beste form noen gang, men nå har jeg altså, i en alder av trettién år, overgått meg sjøl. har blitt min beste form noen gang. Og det føles skikkelig bra. 

Så får det bare være at jeg er sliten på alle andre områder i livet.

mandag 13. september 2021

Lunisand – episode 12: Fabian finner noe rart

Din månedlige dose Lunisand er her! Klikk her for å lese de tidligere episodene.



Fabian Neon
– 17 år, Tyr. Sønn til Jonathan. En trassig tenåring som gjerne vil være opprørsk, men som har en godhjertet far som elsker ham uansett. Ofte frustrert av den grunn, og prøver stadig nye ting for å få sin far irritert.
Jonathan Neon – 39 år, Vekt. Far til Fabian. En håpløs romantiker med mange erobringer bak seg. Har ennå ikke gitt opp sin evinnelige jakt på Den Rette. Elsker sin sønn over alt på jord, uansett hva han måtte finne på.

Fabian satt med ryggen støttet opp av puter på sengen sin og klemte på kviser. De mørkebrune øynene var bare olme sprekker der de glodde rundt i rommet. Han var sint på Julian, som bare hadde ignorert ham siden lørdagen. Han var sint på moren sin, som hadde stukket av fra faren og ham bare uker etter at han ble født. Han var sint på Lulu, farens nye kjæreste som stjal oppmerksomheten hans og som fikk ham til å unngå å legge merke til all galskapen sønnen hans fant på. Men mest av alt var han altså sint på sin egen pappa, Jonathan. På lørdag hadde Fabian drukket seg drita full på Jonathans eksklusive, hjemmelagede kirsebærvin sammen med Julian, for senere å havne i en nokså intim og naken situasjon på sofaen – det hele mens faren var hjemme. Likevel hadde faren bare kvitret om ung kjærlighet og deretter forsvunnet opp på rommet for å bable med hun der Lulu på telefonen. Fabian visste at han var nødt til å finne på noe som virkelig utmerket seg. Men hva skulle det bli? Seksuelt samvær med andre gutter i farens påsyn var tydeligvis ikke nok. Det var visst heller ikke en utagerende klesstil, et språk preget av mye grov banning eller en viss gi faen-holdning overfor opphavets følelser. Han var nødt til å komme opp med noe nytt, og da gjaldt ikke de typiske tenåringsrevolusjonene som å rømme hjemmefra eller ha fest uten foreldrenes samtykke eller viten i det hele tatt, men her måtte noe skikkelig kruttladet til. Han var ikke så sikker på om han ville dra det hele så langt som å begynne med stoff, men helt ærlig begynte han å gå ganske så tom for ideer. Han kunne selvfølgelig skaffe seg noen piercinger i ansiktet og digre tatoveringer, men han følte på seg at det umulig kunne være nok.
   Plutselig falt et lyn ned i hodet på ham, og han ble så bevisst genialiteten ved sin egen idé at han så seg nødt til å plante føttene ettertrykkelig ned på gulvet. Han merket seg stolt hvordan dunket fikk taklampen i første etasje til å riste.
   Han kunne bli kriminell! Vanskeligere var det ikke! Det skulle selvfølgelig ikke være noe alvorlig noe, som drap og voldtekt, men litt småtteri kunne han vel unne seg. Litt innbrudd her og der, nasking i butikker… ikke noe som trengte å havne på rullebladet hans. Kanskje kunne han også piratkopiere noen filmer på si som han kunne markedsføre på eBay. Det lå karriere i dette! Og hvorfor ikke begynne allerede i kveld?
   Besluttsomt reiste han seg fra sengen, og knyttet instinktivt den ene neven foran ansiktet. Det var ikke et spørsmål om
hvis faren fant ut av dette, men når. Og når han gjorde det, kom Fabian endelig til å bli beundret i de rette kretsene. Hele Lunisand ville snakke om Jonathan, stakkars, stakkars Jonathan, som hadde en rabiat villstyring av en sønn, en sønn som ikke lot seg binde av regler, og som ville bli respektert og fryktet i all fremtid. Fabian, han som gjorde opprør. Han gledet seg allerede.
   Ekstra fordelaktig var det selvfølgelig at faren for øyeblikket befant seg hos turtelduen sin. De bodde i gangavstand fra hverandre, og det var ingen sak for Fabian å bøffe bilen så lenge. På den måten kunne han gli relativt usett rundt i Lunisands mulm og mørke og speide etter et egnet mål for sine ugjerninger. Han hadde nok kjøretimer på samvittighet til å greie å holde kjerren sånn noenlunde på veien, og dessuten skulle han jo ikke kjøre fort heller. Nei, han skulle cruise langsomt nedover de mest tvilsomme strøkene som alle hadde glemt fantes i bygden deres og finne et hus som ikke så altfor vanskelig ut å komme seg inn i. Det var akkurat det han skulle gjøre!
   Med iver verdig en nerd i en naturfagstime jogget han ned trappen, bort til nøkkelskapet og, etter å ha snappet til seg bilnøkkelen, ut i oppkjørselen. Fem lange steg over den røde sanden som så blå ut nå om kvelden, og så var han borte ved bildøren. Han slang den opp, og hev seg inn i førersetet. Showtime!
   Motoren startet med et drønn idet han vred nøkkelen om i tinningen, og han kunne formelig føle hvordan hestekreftene under ham klargjorde seg. Pedalene foran føttene hans skrek praktisk talt etter nærkontakt, og han skulle da sannelig gi dem hva de ønsket seg.
   Det knaste idet gummi trillet mot sandstein, og for Fabian låt det som musikk der han rygget ut på hovedveien.
   Selv om han hver dag ellers forbannet det faktum at det ikke var gatelys å oppdrive i Lunisand, med unntak av i Lunitrum, valgte han å velsigne det nå. Nå kunne han luske i fred som et spøkelse, uten å være redd for uvelkommen iakttakelse.
   Da kjøretøyet stod klart i Sågodtsomny Aveny, kilte Fabian den ene pedalen lekent med foten, og han rullet stillferdig av gårde i behagelige tjue kilometer i timen. Dette ga ham god nok tid til å peile seg ut et offer blant de spredde boligene som ruvet opp på hver side av veien som mørke monumenter, med de tårnende fjellene som lerret. Han ble nødt til å velge sin ”klient” med omhu. Antakelig ble han nødt til å kjøre en liten stund, for innbruddet skulle jo ikke være
for lett å spore heller; det ville bare ha virket uprofesjonelt. Dessuten måtte det se relativt lett ut å komme seg inn, for selv om han selvfølgelig ville at det skulle se slik ut, kunne han jo ikke hjelpe for at han tross alt ikke var profesjonell.
   Sågodtsomny Aveny gikk over i Karategata, og etter en kjapp elle-melle-deg-fortelle, satset Fabian på å finne lykken ved å svinge til venstre.
   I Gelé Allé, gaten som løp parallelt med Karategata, tronet det nye huset til Azul frem. Selv om det eneste lyset nå kom fra stjernene og billyktene, hadde Fabian sett det mange ganger før i dagslys, og det var virkelig noe utenom det vanlige. For det første var det fra topp til tå bygget i bambus, og for det andre reiste et tårn seg opp fra det til høyre. Fabian hadde fått med seg såpass at dette var soverommet til Julian, og et øyeblikk vurderte han faktisk å bryte enda litt flere regelverk ved å ta til høyre akkurat nå og velge ut Azuls hus som episenter for sine forbrytelser, som en slags hevnaksjon mot den heller sjofle behandlingen han hadde fått fra elskeren sin, men ombestemte seg i siste liten. Han kom på at i og med at det var flunkende nytt, hadde det garantert alt det nyeste innen sikkerhet, og han ville helst rekke å utrette
litt faenskap før onkel politi kom med håndjern og blålys.
   Etter å ha kjørt litt lenger, innså derimot Fabian at skulle han finne seg et passende åsted, var ikke Karategata og Gelé Allé stedene å lete. Her lå husene nært inntil asfalten, i tillegg til at det var nettopp disse to gatene som var de mest populære når det gjaldt bosetning i ørkenen. Nå nærmet han seg Sugesmuget. Kanskje ville det vise seg å være litt av et sjakktrekk å forsvinne opp dit i stedet?
   Men før han rakk å komme på regelen for vikeplikt i et kryss, skimtet han noe som virket ganske malplassert ved siden av herregårdene som pleide å dominere akkurat dette distriktet.
   Silhuetten av det som lignet mest på et lite skur hvilte et lite stykke ved siden av jumboeiendommen til nykomlingene McLurv. Han kunne egentlig ikke si at han hadde lagt noe særlig merke til det før nå. Tidligere hadde han vel bare trodd at det var en tilfeldig ansamling planker og stein, men nå som han la sjelen sin i å finne en gunstig krimarena, stod det ut som et tilbudsprodukt i en merkevarebutikk.
   Fabian sakket farten til bilen bare så vidt gikk, før han kjørte rett av veien og parkerte om lag hundre meter borte fra den. Han lirte av seg en rekke ikke så trykkvennlige ord i frustrasjon over Lunisands manglende flora, men håpet at bare han stoppet tilstrekkelig langt vekke fra huset han snart skulle angripe, var det ingen som ville knytte noen direkte forbindelse mellom den sløve Volvoen og udådene som straks skulle finne sted.
   Da motoren sluttet å gå, steg han ut av førersetet og inn i den stjerneklare natten. Hjertet dundret, og pulsen slo som en basstromme mot åreveggene hans. Adrenalinet etterlot seg en søt smak ytterst på tungespissen. Det var nå det skulle skje.
   Det tok ikke lang tid å luske bort til det sjuskete rotteredet. Dessuten sørget Fabians sorte hår og mørke klær for en ypperlig beskyttelse, og sammen med avstanden, gjorde det at ingen av rønnens nærmeste naboer kom til å legge merke til ham.
   Ingen lys var på innvendig, så det ut til. Fabian var nå helt fremme ved trappen, og bak de gardinløse glassene så han bare mørke.
   Han satte hendene i siden, kastet hodet noen centimeter tilbake, og flekket tennene i et infernalsk glis. En tanke meldte seg i hodet hans: hvordan hadde han planer om å gjøre innbrudd uten noe brekkjern, dirk eller så mye som et stykke ståltråd?
   Gliset visnet vekk på få sekunder.
   Men likevel var det ikke nok til å slukke opprørsgleden hans helt. Faktisk var han på dette punktet allerede såpass ruset på utopiske tanker om anarki i hans eget hjem at han også ble uvanlig kreativ. Kanskje ikke så altfor rasjonell, men like fullt kreativ. Og er man veldig kreativ, og tilsvarende lite rasjonell, er det praktisk talt ikke grenser for hva man kan få seg selv til å gjøre. Fabian, for eksempel, fant ut at han så lenge han kunne grave seg gjennom til kjelleren, var veien derfra sikkert litt enklere. Og siden han ikke hadde spade, huket han seg ned til en doggy style-stilling på alle fire for å grave med hendene.
   Han hadde derimot ikke gravd lenge før han merket hvordan det sved i både håndledd og fingre. Mellom neglene og fingertuppene hans var det sikkert nok jord til å fylle et helt gjørmebad, og så gikk det ufattelig tregt.
   Det var da han kom på enda en kreativ idé. Heller ikke denne var så altfor rasjonell at det gjorde noe, men overflødigheter som menneskelig fornuft og forstand var redusert til et minimum hos Fabian denne skjebnesvangre kvelden. Litt unna der han nettopp hadde gravd, stod nemlig et ikke akkurat velstelt tre, men et tre kunne likevel ingen nekte for at det var. Og et tre har røtter, så mye vett hadde enda ikke blåst ut av Fabians sinn. Og finner man en rot som er akkurat passe krum og akkurat passe tung, er det ingenting i veien for at den kan fungere like godt som en hvilken som helst fullblods spade. Det var i alle fall det Fabian tenkte der han nærmet seg treet med en glød som minnet skummelt mye om storbrannen i London i 1666. Bagateller som hvordan han skulle skille roten fra treet, hvis han i det hele tatt fant en rot med tilfredsstillende nok form, vel å merke, kretset ikke engang i hans hode der han på ny deiste til bakken med knærne først og gjøv løs på den rødlige sanden med drepende engasjement. Blikket hans minnet ikke så mye om det man ofte ser hos mennesker, men mer om det som er vanlig hos rabiesinfiserte villdyr.
   Også denne gangen skulle han til å gi opp etter å ha gravd i en ti minutters tid, mo inn til benet av utmattelse. Men akkurat idet han skulle til å segne om på stedet, oppdaget han en tynn, blek, akkurat stor nok rot som passet perfekt til idealet han hadde bilde av bak kraniet. Den satt litt kinkig til, men med litt flaks og kløkt var absolutt muligheten til stede for at han kunne lirke den ut.
   Han hoppet ned i det grunne hullet han hadde laget, og inntok nok en gang kraftstillingen. Besluttsomme lanker ble stukket ned i jorden og løftet opp igjen i et beundringsverdig tempo, og selv om musklene hans kjentes trette og numne, stoppet han ikke, og fortsatte å skyfle kull inn i kroppsmaskineriet til den store gullmedalje. Egentlig var det vel strengt tatt ikke mer kull igjen, men med nødreserver av alt mulig annet lommerusk kroppen hans fant det for godt å bruke som energikilde, holdt han det gående som en ustoppelig robot.
   Men resten av roten hadde ingen planer om å la seg grave ut. Fabian gravde og gravde, men jo dypere han kom, desto sikrere ble han på at gevinsten han hadde sett seg ut, ikke var så lett å komme til som hva han først hadde antatt. Dessuten viste det seg at det bare var en liten del av roten som hadde stukket ut. Det var mye mer igjen av den, akkurat som et isfjell, men nå hadde tanken på å bli den som avdekket den store skatten blitt en besettelse, og øynene til Fabian antok et stadig mer psykotisk glimt jo nærmere han kom kilden til hva han først hadde mistolket som ”en tynn, blek, akkurat stor nok rot som passet perfekt til idealet han hadde bilde av bak kraniet.”
   Men plutselig var moroen over. Fabian skvatt tilbake med krefter som strengt tatt ikke engang fantes i den nå utkjørte kroppen. Et halvkvalt vræl fant veien ut av strupen hans, og han kunne føle hvordan kulden omsvøpte ham.
   Det var slettes ikke en del av en litt stor rot han hadde sett. Det var en knokkel. Og nå satt han her med hele skjellettet foran seg.

søndag 5. september 2021

Ti Instagram-kunstnere som er verdt å følge

Etter et døgn med feber og muskelverk er jeg endelig fullvaksinert!

Det var på ingen måte relevant for innlegget, men det måtte ut ikke desto mindre.

Jeg har nevnt før at jeg ikke kan noen ting om visuell kunst, men det hindrer meg ikke i å like det jeg liker. De estetiske elementene ved noe som helst har alltid vært veldig viktig for meg, noe som er grunnen til at jeg blant annet har den klesstilen jeg har og nesten alltid tenker utseende framfor hvor praktisk noe er, for eksempel i det at jeg har en relativt ukomfortabel sofa, som til gjengjeld ser veldig fin ut. Måten en film ser ut på er ofte viktigere enn plottet for meg, og ikke sjeldent kjøper jeg en viss type godteri fordi jeg liker fargene, selv om de typene godteri jeg faktisk syns smaker best befinner seg i motsatt ende av fargespekteret (sjokolade og lakris). Kort oppsummert: visuell kunst er en viktig del av livet mitt, selv om jeg syns det er vanskelig å forklare hvorfor. Litt strengere folk enn meg vil kanskje påstå at mye av det jeg tenker på som kunst – som for eksempel emballasje, reklameplakater eller nettopp godteri – ikke er kunst i det hele tatt, litt på samme måten som at artige tweets ikke er poesi eller at muzak ikke er musikk, men jeg har lært meg å omfavne kitsch og søppel. Litt som at, uten sammenligning forøvrig, Brian Eno bestemte seg for å omfavne muzak for en del tiår siden og si at jo, også dette er musikk. Grensa mellom hva som er kitsch og hva som er kunst vil vel uansett alltid være flytende og høyst diskutabel.

Har lyst til å dele med dere noen av yndlingskontoene mine innen visuell kunst på Instagram. Som sagt har jeg ingen evne til å forklare nøyaktig hvorfor dette appellerer til meg. Poenget er at jeg får noe ut av å følge disse kontoene, på den måten man bare får noe ut av kunst, det uhåndgripelige noe som er så vanskelig å forklare for folk som nettopp ikke får noe ut av kunst (eller i søknader til offentlige instanser.........). Det rører meg, det får meg til å tenke, det inspirerer. Hvis du har noen tips til kontoer jeg bør følge basert på disse, må du gjerne skrike ut i kommentarfeltet!



1. Palmiye 

Det eneste jeg veit om denne kunstneren er at det er en fotograf basert i Tyrkia med et dust pastelluttrykk som gir meg følelsen av milde og melankolske sommerkvelder som aldri tar slutt.






3D-/CGI-kunstner som skaper drømmeaktig cybereskapisme.






Finsk-født (trur jeg?) fotograf bosatt i London med et mørkt neonuttrykk som sender tankene mine mot Mandy.






Italiensk infrarød-fotograf.






New York-basert fotograf og grafisk designer som fargelegger hverdagen i psykedeliske nyanser.






Arabisk-amerikansk fotograf og grafisk designer med en like stor kjærlighet til farger som det jeg har.






Fantasy-fotograf som får modellene sine til å se ut som porselensdokker. Har flere ganger samarbeida med Firefly Path.






Fotograf som gjør absurde syredrømmer til virkelighet.






Surrealistisk kunstner som lager retro-aktige collager jeg skulle ønske jeg kunne leve i.






Fotograf basert i Sør-Korea, som nesten har fått meg til å tru at det den eneste fargeskalaen som fins i Seoul er pastell.





onsdag 1. september 2021

August 2021

Opplevelser: Bastard Burgers med Vibeke. Hedwig and the Angry Inch på utekino på SALT. Besøk hos Vibeke. Bryllupsfesten til Mari og Jostein. Meze på Habibi med Vibeke. Karaoke på SYNG med Martina, Trine, Mone og Daniel. Lønsj på Sara og dranks på Brewgata med Mari.






Innkjøp: For noen uker siden sådde jeg noen paprikafrø som jeg plukka ut av en helt vanlig paprika, og etter ganske kort tid begynte de å spire! Og de spirer fortsatt! De vokser dritfort, og jeg blei så stolt og glad! Så glad at jeg måtte kjøpe den nyeste boka til yndlingsmatbloggeren min, som – som om det var et tegn – var på tilbud akkurat denne ene dagen:


Kokebok med oljeflekker på allerede – det er sånn det skal være, ikke sant?


TV-serie: Av ukjente grunner har jeg utsatt å se TV-serieversjonen av What We Do In the Shadows i flere år. Jeg elsker filmen, og jeg trur jeg kanskje var redd for at jeg ikke skulle like serien like godt? Det viste seg at jeg ikke hadde noe å frykte, for det er mulig jeg til og med likte serien enda bedre enn filmen. For filmen har liksom ikke ei tydelig narrativ oppbygging; jeg husker jeg allerede første gangen jeg så den tenkte at dette konseptet kanskje ville kledd et serieformat bedre. Og heldigvis er ikke serien verken en oppfølger til eller en remake av filmen, den er snarere en parallellhistorie om et annet vampyrkollektiv på den andre sida av jorda. Jeg har vanskelig for å le av filmer og TV-serier, så når jeg faktisk finner noe jeg syns er skikkelig morsomt, setter jeg umåtelig stor pris på det. Dette er humor i litt naivistisk Flight of the Conchords-stil, som bare er veldig min greie. Allerede etter første episode hadde jeg rukket å bli glad i karakterene, og jeg elsker alle måtene de tuller med sjangerklisjeene på. Og takket være IT Crowd klarer jeg nesten ikke engang å se ansiktet til Matt Berry uten å begynne å le.




Film: Bo Burnham: Inside (tells Netflix-spesialer som filmer?), Soppenes fantastiske verdenThe Addams Family (som jeg strengt tatt egentlig trur at jeg så da jeg var liten, men det er i så fall så lenge siden at jeg ikke husker noen ting av den, så i alle tilfeller var det som å se den for første gang), En morders memoarer: Dennis NilsenGudfaren og Gudfaren 2. Og… jeg veit jo egentlig at jeg siden jeg begynte å spille Subnautica ikke har sett så mange filmer som jeg har pleid i det siste, men dette var faktisk sjokkerende lesning. Jeg må innrømme at jeg så de to Gudfaren-filmene ikke fordi jeg trudde jeg ville like dem, men for å øke min kulturelle kapital, men til tross for at mafiafilmer altså aldri har vært min yndlingsting, så var de jo utrolig gode filmer (duh) som jeg skjønner hvorfor har den statusen de har. The Addams Family var et moderat fornøyelig tullball, Bo Burnham-spesialen fikk meg til å le og grine, Dennis Nilsen-dokumentaren var ei grei innføring i hans liv og såkalte virke, mens det denne måneden faktisk var dokumentaren Soppenes fantastiske verden som gikk mest inn på meg. Naturdokumentarer er skikkelig trøste-TV for meg, og jeg så denne en dag jeg ikke følte meg så veldig bra, og etter å ha sett denne blei jeg i fyr og flamme. Fordi sopper er faktisk en av de mest fascinerende livsformene vi har, og hive mind'en deres, som er verdens største nettverk av noe slag som helst, er både vakker og mystisk – eller vakker fordi den er mystisk. Jeg hadde trudd filmen skulle være mer Planet Earth-aktig og mindre pro-psykedelia, men det at den hadde en litt annen innfallsvinkel enn jeg hadde forestilt meg på forhånd var ikke egentlig negativt.



Bok: Jeg har så vidt begynt på Tid av Carlo Rovelli, som av mange blir sammenligna med Stephen Hawking, og jeg kan skjønne hvorfor. 



Musikk: Det som er så fantastisk med sangene til Bo Burnham, er at de, sånn i tillegg til å være veldig morsomme, faktisk er helt latterlig fengende. Til og med med kjedelige tekster hadde dette vært gode poplåter, liksom. Takket være Inside har jeg ikke klart å slutte å høre på den første av de to Jeff Bezos-sangene hans:

fredag 20. august 2021

TEDtalks: I've lived as a man and as a woman – here's what I've learned

Jeg trur jeg var i begynnelsen av tenåra da Ranma 1⁄2-mangaen begynte å komme ut på norsk. For de som aldri har hatt en periode der de var manisk opptatt av japansk kultur: Ranma 1/2 handler om en gutt som forvandles til ei jente når han kommer i kontakt med kaldt vann. Jeg husker jeg var veldig misunnelig på ham, for jeg hadde også lyst til å bytte kjønn fram og tilbake etter eget forgodtbefinnende. 

For ganske mange år siden så jeg den fantastiske svenske dokumentaren Ångrarna (som kan ses i sin helhet om du trykker på linken!) som er en filma samtale mellom to menn som begge i en lang periode av sine respektive liv levde som transkvinner. Noe av det jeg husker som mest interessant var når de snakka om hvor forskjellig de blei behandla når samfunnet oppfatta dem som kvinner kontra når de blei oppfatta som menn. Og hvis du ikke har lyst til å bruke en time av ditt liv til å se Ångrarna (selv om jeg syns du burde det), så sjekk i det minste ut denne kvarterslange TEDtalken av Paula Stone Williams:


Dette er dessverre sannsynligvis et sånt tilfelle der de som trenger mest å se den, antakelig velger å ikke gjøre det, men den er likevel så god at jeg bare har lyst til å vise den til alle jeg kjenner. For det er jo sånn at man blir blind på sitt eget privilegium – you don't know what you don't know – og dette er mye av grunnen til at så mange viktige diskusjoner stagnerer. Jeg low-key hater uttrykket "på seg sjøl kjenner man andre", for det gjør man jo ikke! Mennesker er så utrolig forskjellige, men det er dessverre ganske vanlig å ikke innse at andre kan ha vilt ulike oppfatninger, erfaringer og reaksjonsmønstre enn seg sjøl. "Jeg klarer det jo, så da må jo du få det til" er noe jeg har fått høre altfor mange ganger i løpet av livet, men det er da ingen som helst logikk i at jeg skal få til det samme som et menneske som har levd et helt annet liv enn meg gjør. Og jeg er veldig klar over sjøl hvilke privilegier jeg ikke har, for det blir jeg mint på stadig vekk, men å se de privilegiene jeg faktisk har er mye vanskeligere. Fordi å være privilegert er ikke det samme som å få spesialbehandling. Jeg tenker ikke over at jeg får spesialbehandling når jeg møter opp på en konsert i god tid og kaprer en god plass helt foran. Likevel har jeg et privilegium overfor rullestolbrukere som blir stua bort bakerst i hjørnet uansett hvor tidlig de møter opp, og så forventer liksom arrangørene at de skal være takknemlige så lenge de i det hele tatt får lov å være med.

Jeg snakker meg bort her. Det trenger jeg ikke å gjøre. Paula Stone Williams forklarer det uansett mye bedre enn meg.

mandag 16. august 2021

Lunisand – episode 11: Tusen små øyeblikk

Holy shit, folkens, responsen på det forrige innlegget mitt gikk helt over stokk og stein. I løpet av den samme dagen som jeg publiserte det endte det opp med å bli et av mine mest leste blogginnlegg noensinne, og jeg har fått supermange fine kommentarer fra folk både på sosiale medier og i virkeligheten etter at jeg skreiv det, selv om jeg syntes det var en litt skummel ting å snakke offentlig om. Så: tusen takk!

Men! Nå er det tid for episode elleve av Lunisand, min litterære såpeopera skrevet omkring 2007 – 2008. Som alltid er det litt, vel, cringe, men det er dere vel vant til innen nå. Tidligere episoder finner du her.



Ylva Serpiente – 16 år, Skorpion. Datter til Lulu, søster til Nico. Kjølig og arrogant, og liker å titulere seg selv som ”dronning av skolegården.” Har lett for å forelske seg, men til tross for massiv popularitet på skolen, har hun ennå ikke kjæreste.
Nico Serpiente – 17 år, Vær. Sønn til Lulu, bror til Ylva. En sporty og populær fyr som mer enn gjerne går på fest med sine venner. Hans store hobby er å bygge roboter, og har som drøm å bygge en androide en dag.
Lulu Serpiente – 41 år, Skorpion. Mor til Nico og Ylva. Stresset alenemor på jakt etter en mann å dele livet med. Er sykemeldt fra jobben på grunn av utbrenthet. Er depressiv i perioder der hun sørger over kjærligheten hun aldri fikk.

Den lille lappen i Ylvas håndflate ble skrukkete og klam av svetten huden hennes utskilte. Lunisand var et sted der alle kjente alle, men til alt hell hadde hun ikke møtt på noen andre enn eieren av den lokale bokhandleren, som ikke visste hva hun het engang. Hun hadde hatt nok slit med å bortforklare det hele for Nico da han hadde spurt om hvorfor hun ikke tok skolebussen hjem. Og nå satt hun her, med en skjerm foran seg som stadig viste høyere tall, is i hjertet, og en uggen følelse i magen. Hun ble kvalm bare av å tenke på det hele. Hun hadde prøvd å fortrenge det, men fornuften hadde omsider tatt over, og her satt hun på apoteket.
   Nummer nittifem. Nå var det altså bare én kunde igjen før det var hennes kølapp som skulle benyttes. Heldigvis var det ingen andre som greide å maskere følelser som selveste dronningen av skolegården gjorde, og hun visste at hun skulle greie å forholde seg nøytral idet det ble hennes tur.
   Og i det samme hun tenkte det, fikk hun altså muligheten til å teste ut hvor flink hun faktisk var til å dekke over hva det skulle være av affekter. Nummer nittiseks var det neste som blinket digitalt i rødt på den elektroniske skjermen over henne, og hun gjorde så godt hun kunne for å ikke skjelve idet de spinkle bena løftet resten av kroppen opp fra stolen.
   Borte ved disken ble hun møtt av en liten, eldre dame med firkantede briller og et vennlig smil. Ylva fikk lyst til å gråte av ironien.
   ”Jeg skal ha en graviditetstest, takk”, sa hun. Stemmen lød som en jernlenke klasket mot kaldt metall.
   Smilet til damen i kassen forsvant, og hun nikket alvorlig mens hun sa at det skulle hun finne. Ylva kjente hvor frustrert hun ble. Denne uvitende tosken hadde da ingen rett til å bekymre seg! For alt hun visste, kunne hun ha kjøpt det til en venninne, en søster eller en mor. Og hvorfor så plutselig alle i hele apoteket på henne? Hvorfor rynket de brynene, smalnet øynene og rettet usynlige pekefingre mot henne? Hadde dette bare vært på skolen, skulle hun ha krevd respekten tilbake ved å legge høylydt ut om hvor mye lengre oppe på rangstigen hun befant seg enn dem. Hun skulle saktens ha minnet dem på at de bare var som parasitter å regne, udugelige snyltedyr som levde av hennes suksess, blodigler som kun hadde venner fordi de gikk på samme skole som henne. Det var hun, og hun alene, som var grunnen til at folk i det hele tatt gadd å bo på et så gudsforlatt sted som Lunisand, og mislikte de henne, var det fordi de var sjalu fordi de ikke var like pene og kule som henne. Det skulle hun ha sagt! Det ville ha fått dem til å dra de lange, nysgjerrige nesene til seg, til å passe sine egne saker, og til å reflektere over selve verdien av deres egen eksistens, særlig sett i sammenheng med at hun, Ylva Serpiente, eksisterte samtidig med dem.
   Men hun var på apoteket, og her var hun like anonym som flisene på gulvet. Favorittkjolen i lårkort bomull var dekket over av en knelang, grå kåpe, og de sorte fløyelsgardinene hang som slør nedover ansiktet og fikk henne til å gå fra å være en noen til en hvem-som-helst.
   Ekspeditrisen returnerte med den lille, forrædersk ubemerkelsesverdige forpakningen som hun la i en pose. Et metallisk ”takk” sprang fra munnen til Ylva, før hun tok posen, rullet den sammen til den var liten nok til å skli ned i lommen hennes, og strøk ut av døren. Fortsatt inne på apoteket ristet en gammel mann på hodet og mumlet noe om dagens seksuelt frigjorte ungdom, før han og alle de andre glemte alt om henne, og begynte å tenke på hva de skulle ha til middag igjen.
   Ylva, på sin side, tenkte på alt annet. 
   Som om det var et tegn, hadde været ute skyet til, og tunge skyer truet med å gi den lille bygden en vask.
   Like før himmelen rev ned demningene sine og lot vannet falle, som en syndeflod adressert til Ylva selv, skyndte hun seg inn i det lille skuret av en bussholdeplass som ventet på henne ved veien. Det var velsignet tomt, og bortsett fra et par sigarettsneiper som lå nedtråkket i asfalten, var hun helt alene. Hun ség sammen på trebenken, dunket hodet i pleksiglasset bak seg, og lukket øynene. Nå var det bare henne og hjerteslagene hennes.
   Men det lille øyeblikket av forfriskende ensomhet var ikke ment til å vare. Kort tid etterpå hørte hun fottrinn i regnet, og en vennlig mannsstemme som spurte: ”Kan jeg sette meg her?”
   Hun slo øynene opp, og blikket falt på en høy, relativt ung mann med bowlerhatt og et paisleymønstret skjerf om halsen. Hudfargen hans var gyllen, og i et vettskremt sekund trodde hun nesten det var Jonathan Neon, men hun innså raskt at ham kunne det ikke være. Der sistnevnte kledde seg som en slask, var mannen hun nå så på stilig antrukket i skjorte og mørke bukser.
   ”Ja… ja, klart”, mumlet hun, litt perpleks over å bli overrasket, attpå til av en som minnet litt om visse andre.
   Den fremmede satte seg forsiktig ved siden av henne, som om han ville gjøre det helt klart at han ikke var ute etter å skade henne, og så på henne med et blekt smil. Ylva glante tomt tilbake, uten helt å vite hva hun skulle si eller ta seg til. Derimot bestemte hun seg raskt for at hun slett ikke trengte å ta seg til noen ting. Han var bare et tilfeldig menneske som ventet på bussen med henne.
   Likevel virket det ikke som om den ukjente personen ved siden av henne var av samme oppfatning.
   ”Se på regnet”, sa han, og for en gangs skyld gadd ikke Ylva ta på seg bryet med å svare noe som ville få ham til å holde kjeft tilbake, og hun sa: ”Ja, dritt at det måtte komme nå som sola var så god og varm, ass.”
   ”Ja, sola er viktig. Uten den hadde ikke regnet kunnet leve”, sa han, og Ylva merket seg at han hadde en utenlandsk aksent. R-ene hans var litt skarpere enn vanlig, og tonefallet var annerledes.
   Så gikk det med ett opp for henne hva han hadde sagt. Eller, kanskje det var nettopp dét det ikke gjorde. For hva mente han med det?
   ”Jeg er ikke sikker på om…”
   ”Regnet, vannet… ingenting er mer udødelig enn det”, sa han, som om han ikke enset at hun var der, ”sola drar vannet til seg, og deretter faller vannet som regn ned til jorda. Det renner ut i elver og innsjøer, og neste gang sola skinner, drar den det til seg igjen. Evig liv…”
   ”Jeg trur jeg er gravid”, ramlet det ut av Ylva før hun i det hele tatt hadde blitt klar over at hun hadde tenkt det. Helt ute av seg slo hun hendene for munnen og kjente seg svimmel. Hva var det hun nettopp hadde sagt til en totalt uvitende og tilfeldig fyr?
   Men hvem-han-nå-var reagerte ikke som folkene på apoteket. Han kom ikke med noen skjennepreken eller morske miner, men så på henne med det samme milde smilet han hadde hatt idet han satte seg.
   ”Da er vi motpoler”, sa han, og så henne inn i øynene.
   ”Hva… mener du?” spurte Ylva, og uten at hun visste hvorfor, hadde hun klump i halsen.
   ”Du bærer livet i deg. Akkurat nå har du en liten vannpytt inni kroppen, som ennå ikke har blitt til regn. Jeg er en regndråpe som renner i stadig større fart mot havet”, sa han, og hele tiden mens han snakket, hadde ikke Ylva på følelsen av at han så henne, men at han henne. Og det han sa… Hun trodde hun visste hva det betydde, men…
   ”Er… du…” begynte hun, men hun greide ikke å si det siste ordet. Heldigvis tok han over, nikket og sa: ”Ja. Jeg er døende.”
   Ylva trakk blikket til seg og stirret heller ned i fanget sitt. Hun ble plutselig brydd, og begynte å fingre med knappene på kåpen sin.
   ”Ikke bli så forlegen. Du har all grunn til å være glad”, sa han, men da greide ikke Ylva å holde seg lenger, og lot saltstrømmer dra med seg den kraftige øyesminken nedover porselenskinnene.
   ”Verden er virkelig det underligste stedet som fins”, sa mannen, og la trøstende en hånd på skulderen hennes, ”du har skapt nytt liv, og du gråter. Jeg skal snart forlate mitt, og jeg smiler. Og på toppen av dette, så møttes vi mens det regner. Mon tro om ikke sola snart titter fram. Da ville ironien, og på den måten også skjebnen, ha vært fullkommen.”
   ”Jeg ville ikke… men han holdt ikke opp da jeg ba ham slutte… jeg sparka og slo… men han stoppa ikke…” Ordene fra Ylvas munn kom rykkvis, og bare ved å prate om det, kjente hun kvalmen igjen. Hun følte tungen hans i munnen, hun merket smerten i underlivet. Samtidig ga den plutselige ordflommen henne følelsen av å kaste opp. Den bitre smaken var nesten like besk og sur som hva den hadde vært den skjebnesvangre kvelden voldtekten faktisk hadde funnet sted, men det var bare for en stund. Jo mer hun snakket, selv om det for det meste bare var hikst og hulk og det samme om igjen og om igjen, jo tommere følte hun seg. Snart ville alt være ute av henne.
   Og han som satt ved siden av henne, han holdt henne bare rolig på skulderen og lyttet oppmerksomt uten å si noe.
   Slik satt de i flere minutter, til Ylva endelig fikk rettet seg opp og tørket ansiktet. Hun overrasket seg selv ved å tenke tanken på å unnskylde anfallet sitt, men lot det være. Det lot uansett ikke til at han som satt der med henne hadde noe som helst imot at hun gråt litt.
   Kort tid etterpå kom bussen, og idet hun reiste seg, sa han: ”Ta vare på deg selv.”
   ”Jeg skal prøve så godt jeg kan”, forsikret Ylva, og smilte til ham idet hun gikk på og etterlot ham i skuret. Og, tilfeldig eller ei, litt oppløftende var det at da hun satte seg ved en vindusplass, la hun merke til hvordan solen endelig greide å skinne gjennom skylaget.

Da hun var hjemme, ble hun derimot brått rykket tilbake til virkeligheten igjen. Hun kom på hva det var hun bar på i lommen, og hva det var hun måtte gjøre. Det var selvfølgelig med en viss nervøsitet. Selv om det så klart var godt mulig at hun var helt ubefruktet, hadde voldtekten funnet sted mens hun hadde hatt eggløsning. Hvis mensen uteble om cirka fjorten dager fra nå…
   Hun grøsset. Aller helst ville hun ha svar på det nå med en gang i stedet for å gå rundt og seigpines, men der hun satt på sengen sin og hadde bruksanvisningen foran seg, stod det at den kunne benyttes den første uken etter at mensen unnlot å komme. Altså ble hun nødt til å vandre rundt i usikkerhet frem til det.
   Hun hørte skritt i gangen utenfor, og skyndte seg å legge pakken under hodeputen. Hun kunne høre morens latter og den mørke stemmen til Jonathan. Bare ikke moren åpnet døren hennes nå…
   Men foreldre har en plagsom tendens til å gjøre akkurat det motsatte av hva barna deres vil at de skal gjøre. Uten så mye som å banke på, presset Lulu ned dørhåndtaket og stod på terskelen. Bak henne skimtet hun det ubarberte ansiktet til Jonathan, og han gjorde et forsøk på å smile til henne. Hun presset en slags grimase frem mens hun kjente hvordan magen kjørte berg-og-dal-bane innvendig.
   ”Var det så fort gjort?” spurte hun, og Ylva kvapp til. Hvem hadde sladret?
   ”Eeeh… h-hæ?” spurte hun, og hørte selv hvor påtatt hun låt, men hun innså at det var bedre å spille uvitende, i alle fall med det første.
   ”Nico sa at du blei med ei venninne hjem i dag for å gjøre lekser. Er dere ferdige alt?” smilte hun, og Ylva kunne puste lettet ut. Hun hadde helt glemt hva hun hadde sagt til broren tidligere på dagen.
   ”Ja, det var ikke så mye, og de fleste oppgavene var ganske lette”, sa hun, og prøvde å ikke stirre på Jonathan.
   ”Så flott. Jonathan og jeg skal bare… snakke litt sammen på rommet mitt, så da er jeg der hvis dere trenger meg”, sa Lulu, og smilte så overbevisende hun bare kunne.
   ”Mhm”, sa Ylva, mens hun prøvde å tenke på noe annet.
   Men da moren omsider lukket døren, og fnisingen hennes etter hvert døde bort i gangen, falt Ylva over på siden og lot tårene renne for andre gang den dagen.